Mye i hjerte og hode

Jeg har ikke mye overskudd til blogging om dagen, har mer enn nok med følelsene som raser i meg. Jeg har dager der jeg har ekstra energi og fungerer normalt, men jeg har også dager da bare det å tenke på hva vi skal ha til middag er bortimot uoverkommelig. I går kom mamma på besøk, og hun har gått en tur med ungene nå, så da kan jeg ta meg litt tid til å prøve og sortere tanker.

Eller, de trengs nok ikke å sorteres så mye, men det er alikevel godt å få dem litt ut. Jeg vet hvor skoen trykker. Selvfølgelig er det en kombinasjon av mange ting, men det som "slår meg ut" er ikke det faktum at vi mistet igjen for snart 4 uker siden, ikke det faktum at jeg må vente på utredning og ikke aner hva som kommer til å skje fremover, ikke det faktum at det på lørdag er 1 år siden bittelille Une kom stille til verden. Nei, det som tynger aller mest er det faktum at om 8 dager skulle jeg hatt termin med Iven. I disse dager skulle jeg ha gått stor og tung og ventet. Eller kanskje hadde hun allerede kommet. Vi skulle snart hatt en helt ny og nydelig jente i armene våre. Ungene skulle hatt en lillesøster. Det er det tyngste. Det gnager i meg og gjør konstant vondt. Jeg savner henne, savner henne med kropp og sjel. Alt jeg har er minnet om en bitteliten skapning, lik sin bror, helt perfekt med små hender, fingre, føtter og tær. Denne sommeren skulle vært så veldig, veldig annerledes. Isteden er det sommeren fra helvete part II.

I forbindelse med at jeg skulle hatt termin sliter jeg også med handlingene til svigerfamilien. Det har jo vært mye rart der etter at vi begynte jakten på sistemann, og jeg har fått mange slag i trynet. Akkurat nå har alle reist til syden. Og det er forsåvidt greit. Vi ville uansett feriere for oss selv i år, og skal selv på sydenferie om 4 uker. Så følelsene mine bunner ikke i misunnelse. Det som plager meg, det som gjør skikkelig vondt, er at denne ferien ble bestilt da jeg fortsatt var gravid og hadde termin i slutten av juli. Med andre ord valgte alle sammen å heller reise til sol og varme enn å være tilstede når den lille jenta vår skulle komme til verden. Det sårer. Det svir! Mannen nevnte det for faren sin etter at vi mistet nå sist, at vi syntes akkurat dette var vanskelig. Jeg tror faktisk han skjønte det, og jeg tror på at han var overbevist om at de skulle være hjemme i tide til fødselen. Iven lå jo hele tiden en uke bak i størrelse, og på siste UL ble termin regnet ut til 2. august. Jeg holdt meg vel og merke hele tiden til EL-termin siden jeg var bombesikker på den, men august ble nevnt for svigers, og svigerfar tenkte at om de bestilte bare 10 dagers ferie og kom hjem 27. juli, så ville de være her når det skjedde. En middelaldrene mann kan nok unnskyldes for at han ikke tenkte over at barn ikke nødvendigvis kommer på termin, og spesielt ikke mine. ;-)
Jeg stusser litt mer på at svigermor ikke tenkte over det. Men sånn er det..

Søteren til mannen med familie hev seg også på denne turen, men jeg har hele tiden trodd at de bestilte etter vi mistet. Så da vi satt og snakket sammen her om dagen og det av en eller annen grunn kom opp, ble jeg overrasket over at hun fortalte at de også hadde bestilt mens jeg var gravid. Ble så paff at jeg ikke klarte å si noe engang. For der satt hun og fortalte meg dette, og fortalte meg at hun hadde sagt til faren at hun trodde jeg hadde termin før, men alikevel har de til og med for sikkerhets skyld bestilt seg 14 dager. Noe som vil si at selv om hun trodde terminen var før 2. august, så bestemte de seg alikevel for å være borte helt til 31. juli. Og alikevel mente visst også hun at de skulle være hjemme før jeg fødte, for de hadde snakket om hvor viktig det var å ikke gå glipp av det. OK? Igjen så kommer jo alle barn på eller etter termin. Det vet da alle. Spesielt de som har vært gravide for senest 6 år siden selv. Og i og med at mine er født 12 og 5 dager før termin, så hadde jeg sannsynligvis gått en uke eller to over.. Jadda!
Jeg blir grenseløst irritert og såret over denne tankeløsheten. Og jeg føler at vår lille jente ikke var verdt å være hjemme for. Sannsynligvis hadde ingen møtt henne før etter en uke.

Nå ble det jo ikke sånn, sånn sett hadde de "flaks". Men det gjør faktisk ikke mindre vondt for det. Det er faktisk ikke engang på mannens eller mine vegne jeg har vondt, det er for henne. Var hun ikke verdt å være der for bare fordi hun skulle komme midt på sommeren?
Når det er sagt så har svigerinnen min hatt termin med begge sine på sommeren, og da var det ikke snakk om å være borte i tiden rundt termin. Men kanskje var ikke vårt barn like viktig, det var jo tross alt tredje barnet. Men da er det kanskje på tide å slutte og snakke om hvor viktig familie er og hvordan man alltid skal være der for hverandre. For det er jaggu ikke det jeg har erfart det siste året!

Føler meg nesten dum som føler sånn. Og enda dummere som skriver det offentlig. Jeg kan nok oppfattes som en bitter bitch, og gudene vet at jeg føler meg sånn også innimellom. Men det sårer virkelig. Og det er noe jeg ikke hadde funnet på å gjøre. Om jeg skulle få et barnebarn eller et tantebarn, så hadde jeg sørget for å være i nærheten så jeg kunne troppe opp på sykehuset så fort som mulig. Men men..

At jeg sliter med dette sliter selvfølgelig også på forholdet mellom mannen og meg. Jeg prøver virkelig hardt å la det gå, og jeg klarte det ganske bra frem til jeg fikk det slaget i trynet av svigerinnen min. Jeg har prøvd å være som normalt med svigers, å late som ingenting. Og jeg godtok svigerfars forklaring på dette. Men dette ekstra som kom opp nå, det dro det hele opp igjen. Hadde de bare bestilt denne ferien etter jeg mistet, da hadde jeg ikke reagert engang. Men på denne måten. Jeg føler meg litt sviktet av de som egentlig skal være blant de nærmeste. Og de skjønner ikke hva de har gjort engang - hvor vondt det gjør.

Rett før jeg fikk den siste overraskelsen, hadde jeg faktisk begynt å åpne meg litt for svigerinnen min. For jeg har ikke villet snakke med noen om det som har skjedd, dette siste er det jo også bare familien som vet. Men plutselig, uten at jeg planla det, begynte ting å dette ut. Jeg følte for å dele det med noen, og det føltes trygt med henne. Nå føler jeg meg litt dum som gjorde det. Som prøvde å forklare hvor vanskelig jeg og vi har det om dagen. Det er rett og slett litt vanskelig å stole på svigerfamilien. Og det er trist, for frem til jeg ble gravid i fjor så hadde vi et veldig OK forhold. De var familien jeg alltid ønsket meg når det stormet som verst i barndommen min. Den sammensveisede typen. Det har slått sprekker gitt. Og min familie ser plutselig ikke så ille ut alikevel. For om jeg hadde vært fødeklar nå, så er det moren min som hadde vært her, selv om det i hennes tilfelle betyr en 10 timers bussreise. Og faren min planla frem til kreften dukket opp å komme fra USA rett etter fødselen. Man kan si mye om mine foreldre, men etter dette har jeg fått fornyet tillit og respekt for dem. Så kom da altså noe godt ut av situasjonen også. ;-)

Når det gjelder mannen og meg så jobber vi oss gjennom det. Vi har gode dager og dårlige dager. Vi kjemper og kommer til å komme oss gjennom dette også. Men det er tungt når man føler at alt rakner. Vi takler ikke ting like godt denne gangen, kanskje mye på grunn av det som har skjedd i forhold til familien hans også. Det er mye å bearbeide. Men vi vet også at vi kommer sterkere ut på den andre siden.
For 3 uker siden hadde vi en fin Sverigetur sammen, vi og barna. Istedenfor å bare dra og handle som vi innimellom gjør, tok vi inn på hotell i Strömstad og hadde et koselig døgn sammen der. Borte fra alt, bare oss. Og på vår 4 års bryllupsdag 7. juli ordnet mannen med barnevakt og tok meg med ut på flott restaurant. Godt å være bare oss litt også, det skjer ikke ofte.

Forrige uke bestilte vi oss sydentur, så om 4 uker går ferden hit. Sommeren ble jo ikke helt som vi håpte, så dette er egentlig en "trøstepremie". Jeg er ikke så giret som jeg pleier å være, og kunne egentlig like gjerne vært hjemme. Men det kan nok bli godt å komme vekk litt også. Dessuten tar ungene igjen den entusiasmen jeg mangler.

For et par uker siden hadde vi forøvrig en veldig skummel opplevelse. Ungene var ute og lekte med en nabogutt, da vi plutselig oppdaget at snuppa manglet. Mannen gikk rundt og tittet etter henne, vi regnet med at vi ville finne henne på lekeplassen eller noe sånt. Men nei, ingen jente noen plass, bare stillhet og nesten ingen naboer hjemme. Skrekk og gru! Katastrofetankene kom, og mens mannen, svigerinne, svoger og hund lette etter snuppa gikk jeg rundt meg selv på stuegulvet. Etter 10-15 minutter kjente jeg at jeg rett og slett ikke orket mer, og vurderte å bare kollapse på gulvet. Tittet bort på sofaen for å vurdere om jeg skulle sette meg der og oppdaget at pleddet hadde litt rar form. Etter en del minutters hellig overbevisning om at jenta var borte for godt, tenkte jeg at det hadde vært utrolig deilig om hun faktisk satt under der. Men det var selvfølgelig ønsketenkning. Helt til jeg gikk bort, dro bort pleddet og fant ei varm, sovende snuppe under. Oh lykke! Hun våknet fortumlet og forsto ingenting da mamma plutselig knuget henne inntil seg og gråt. Litt av en oppvåkningsvelkomst. Hun hadde rett og slett sneket seg inn og bestemt seg for å ha det moro ved å gjemme seg for oss. Og endt opp med å sovne. Så tungt sov hun at hun ikke hørte oss selv om vi  var et par meter fra henne. Da jeg dro vekk pleddet følte jeg nesten at hun ble født på ny, så deilig var det! Opplevelsen henger i enda, jeg synes det er vanskelig når ungene leker ute alene og jeg plutselig ikke hører dem, men jeg prøver så godt jeg kan å tenke rasjonelt. De går aldri noen plass uten å spørre, og er det ingen andre barn ute kommer de alltid inn. Men frykten er der, frykten for å miste en eller begge av dem.

Denne frykten for å miste noen av de nærmeste har blitt sterkere og sterkere det siste året. Jeg føler nå at jeg ikke har mer å miste. Til tross for stadig tilbakevendende drømmer om at mannen går fra meg og realiteten over pappas kreft, virker det enn så lenge som jeg skal slippe det. Mannen står last og brast ved min side, og behandlingen til pappa ser ut til å virke. Men redselen er der, plutselig slår lynet ned. Det vet jeg alt om. Får bare håpe at det ikke finner veien til oss flere ganger..