Et slags "jubileum"

I dag er det nøyaktig 1 år siden vi mistet første gang.
Helvetesåret startet med en SA i uke 7. Der og da var det fryktelig tøft, men etter alt som har skjedd etterpå ser jeg det mer som en bagatell. Det er ikke noe jeg tenker på. Den eneste grunnen til at jeg i det hele tatt husker datoen er at to venninner fikk barn omtrent samtidig som dette skjedde. Dette er ikke en merkedag som datoene for Tredjegull og Lille Håp. Jeg sørger ikke. Men kjenner jeg blir litt irritert når nok en person har blitt uplanlagt og i utgangspunktet uønsket gravid med nummer tre og kaller det å "gå på en smell", når jeg i løpet av et år har mistet 3 ønskebarn.

Dagen i dag hadde nok ikke blitt husket om vi ikke hadde vært i bursdagsselskap til datteren til den ene venninnen min på søndag. På den lille ettårige prinsessen ser jeg hvor tiden har gått.
Søndagen var forøvrig en veldig koselig dag. Denne venninnen er en barndomsvenninne som nå bor på Sørlandet, en av egentlig bare to barndomsvenninner jeg har igjen. Og bursdagen til datteren hennes falt sammen med et besøk hos broren hennes som bor bare 40 minutter fra oss. Dermed var vi så heldige at vi fikk være med å feire. Var så godt å se alle igjen, både venninnen min og hennes lille familie, broren hennes og foreldrene deres som også var på besøk. Jeg har slitt en del med hjemlengsel i det siste, så det var ekstra godt å tilbringe litt tid med noen av "mine". Noen hjemmefra. Noen som har kjent meg mesteparten av livet. Noen som virkelig kjenner meg og virkelig bryr seg. Det føltes veldig trygt og godt og var en skikkelig vitamininnsprøytning. Nå har jeg litt å gå på frem til vi tar med svigers vestover i mai.

Barndomsvenninnen min viste forresten også litt mer diskresjon enn henne som er nevnt i et tidligere innlegg. Da vi var alene spurte hun om vi hadde fått resultat og om vi ville prøve igjen med en gang. Det føltes litt bedre å snakke med henne om det som har skjedd. Men det visste jeg også at det ville gjøre. Vi var jo på besøk hos dem like etter vi mistet Tredjegull, og hun var også en av de få som visste at jeg var gravid igjen. Hun er naturlig nok også en av de ytterst få som jeg vil dele resultater og eventuell ny graviditet med.

Angående det så er jeg etter at FF forandret EL-dagen min 6 DPO i dag (dermed fikk jeg åpenbart symptomer ufattelig tidlig..). Har ikke den helt store følelsen verken den ene eller den andre veien. Dagene går og kroppen er relativt rolig. Litt mer utflod enn normalt har jeg merket meg. Men også mindre murring enn de gangene jeg har blitt gravid. I går hadde jeg en tempdipp og litt rar murring og stølhet i magen utover ettermiddagen og kvelden. Hadde passet fint om det var et egg som festet seg..

I morges våknet jeg kvalm og igjen med litt murring, noe som ga seg litt etter jeg sto opp. Litt småømme pupper kan jeg også rapportere om. I tillegg har jeg sovnet på sofaen hver kveld de siste dagene, og vært mer våken enn vanlig på morgenen. Tar det som litt positive symptomer også jeg..

Vi får se om noen dager hva det blir til. Er tross alt bare første pp etter MA'en, og sist tok det tre. Dermed har jeg ikke de helt store forhåpningene og er fortsatt ganske avslappet til det hele. Det skjer når det skjer! Føler at det å bli gravid ikke er det store hinderet. Det er den dagen jeg står der med positiv test kampen begynner. Og selv om tanken er veldig skremmende, begynner jeg å bli småivrig etter å kjempe..