Crash, boom, bang

Akkurat når jeg hadde klatret et godt stykke opp fra bunnen. Akkurat når jeg følte at livet begynte å gå på skinner, at det meste stemte. Da kommer slaget i trynet!

Mannen ringte faren min i ettermiddag for å be ham om en tjeneste. Han åpnet selvfølgelig med å spørre hvordan det gikk, og det tok ikke lang tid før han ble rar i ansiktet, sa at dette hadde han ikke hørt noe om og at pappa måtte snakke med meg. Jeg har lenge gått og ventet på negative nyheter fra den kanten, så det var ingen stor overraskelse å forstå at noe ikke var som det skulle. Pappa er ikke verdens mest kjernesunne mann. Han har røyket så lenge jeg kan minnes og hadde en periode store alkoholproblemer. I tillegg har han en veldig dårlig rygg som har vært operert to ganger etter ulykker i flygerkarrieren hans. De siste årene har han sett eldre og eldre ut, helsen skranter og han har hatt mye bronkitt etc. Jeg har lenge sagt til mannen at jeg ikke tror jeg kommer til å ha faren min så veldig lenge. I tankene mine har lungekreft vært veldig fremtredende.

Og joda, kreft har han fått. Dog ikke i lungene, men i prostata. Ikke den verste kreftformen man kan få. Den har vel stort sett gode prognoser. Morfaren min levde med prostatakreft i mange år. Som han sa den gangen; han kom til å dø med det, men ikke av det. Og det stemte det. I fjor ble også onkelen min operert for prostatakreft, og også dette ser ut til å ha gått bra. Det store spørsmålet, og den store skrekken, er jo om der er spredning. Jeg frykter at det er tilfelle hos pappa. Han er ikke den som springer til legen ved ethvert symptom, så jeg er redd han har gått med dette lenge. Alt for lenge.

Han fikk diagnosen i går, og skal visst ta flere prøver i løpet av uken. Han var rolig selv, og sa at legene ikke stresset over dette. At kreften var på et medium stadium. Hvor mye han prøver å skåne meg aner jeg ikke.Vi får bare vente på videre prøver og se - og håpe!

Jeg er så redd, så redd. Den følelsen jeg har nå har jeg hatt en gang før, da eksen min ventet på prøveresultater etter å ha blitt lagt inn på sykehus for noe som man i utgangspunktet trodde var uskyldig. Allerede før resultatene kom visste jeg svarene. Og jeg visste at jeg skulle miste ham. Og uansett hvor mye jeg travet i sirkel på gulvet, tryglet og ba til taket, ble det til slutt som jeg visste. 21. mars 2001 døde han av lymfekreft. Nøyaktig 10 år senere får altså pappa kreftdiagnosen. Og jeg får vite det nøyaktig ett år etter det helvetesåret jeg trodde jeg var på vei ut av begynte. Symbolikken skremmer vettet av meg.

Jeg var altså forberedt på at noe ville skje en dag, men jeg har klart å skyve det foran meg. Dytte det unna. Nå kan jeg ikke flykte lenger. Nå må jeg stirre frykten i hvitøyet. Frykten for å miste enda en av de kjæreste jeg har til kreftmonsteret. Følelsen er ikke til å ta feil av.

Pappa har ikke vært den mest tilstedeværende faren, noe jeg vet han sliter med nå. Han jobbet som flyger og var mye borte i oppveksten min. Og etter foreldrene mine ble skilt flyttet han til USA hvor han har bodd i 14 år nå. En periode bodde også jeg der, og da var vi nærmere hverandre en stund. Men etter at et forhold jeg hadde med en amerikaner tok slutt i 2003 bestemte jeg meg for at Norge var den beste plassen å være, og etter det har jeg ikke vært der siden jeg var gravid med eldstemann i 2005. Sist jeg så pappa var da vi giftet oss i 2007. Snart 4 år siden. Min store sorg er at han ikke kjenner barna mine, og at de ikke kjenner ham. Morfar er nesten en myte for barna mine, en de hører snakk om, som figurerer på noen få bilder og en som sender morsomme (men unyttige) gaver. Det gjør vondt. Svigers var innom i kveld, og jeg så hvordan svigerfar lekte med barna, hvor de frydet seg. Det stakk så dypt at tårene piplet. Om bare pappa også kunne gjøre det. Etter planen skulle han endelig komme til Norge igjen i august, men nå er det vel ikke sikkert at det skjer. Og selv om jeg har lyst å hoppe på første fly til USA nå, så er ikke det så lett å få til heller. Ikke bare bare å reise dit med to små, og om jeg blir gravid så blir det enda verre. Selv om pappa har vært mye borte, og selv om det har vært en del tøffe tak, så har jeg alltid vært en skikkelig pappajente. Tanken på å ikke ha ham lenger får magen til å vrenge seg.

Ironisk nok så tenkte jeg på dette med foreldre og kreft på søndag. Moren til barndomsvenninnen min har nemlig kjempet mot kreft de siste par årene, og det var et lite sjokk å se hvor store spor det hadde satt i henne. Jeg snakket mye med mannen min om dette på veien hjem. Jeg syntes det var så trist at de har måttet gå gjennom dette. Så, wham - to dager etter er jeg der selv. Sånn er altså livet. Så uforutsigbart. Så brutalt!