Angst

Nå merker jeg at det er over 2 uker siden siste UL..
I morgen er det endelig tid for time hos min private gyn., og nervene ligger tykt utenpå kroppen min. Nok en gang er jeg overbevist om at det ikke er liv i magen min lenger. Er egentlig ingen grunn til å tro det, men sånn har det blitt. Jeg er så sliten av å gå rundt og være redd for sånne ting som jeg tidligere tenkte lite på. Sånt som skjedde med andre man ikke med meg. Hah!
Jeg skulle ønske jeg klarte å knytte meg til det som er i magen min, men enn så lenge går det ikke. Angsten for å miste igjen er alt for stor foreløpig.

De siste dagene har jeg hatt mer murringer i magen igjen, og det tar angsten til nye høyder. Ellers er puppene fortsatt ømme, og kvalmen fortsatt til stede, selv om jeg nå faktisk begynner å få lyst til å spise igjen. Når jeg først spiser så er det ikke mye jeg får ned alikevel. Det plager meg at jeg ikke føler at magen vokser. Det er jo tidlig enda, men jeg synes jeg merket mer forandringer på denne tiden sist. Men jeg kan jo ta feil. Uansett er jeg veldig forberedt på dårlige nyheter i morgen, selv om jeg håper at det blir en positiv opplevelse. Fornuften sier meg at det som skjedde sist ikke skjer igjen, men så vet jeg også så inderlig godt at det kan gjøre det. Håper bare vi har fått vår dose "uflaks" nå!

Skal prøve å slappe av litt nå, og nyte stillheten i huset. Parken åpnet endelig igjen etter juleferien i dag, og jeg merker at ungene og jeg har gått mye oppi hverandre og at de ikke har fått ut all energi som skal ut. Samme hvor høyt jeg elsker dem så trenger man litt tid borte fra hverandre også.. ;-)