Tilbake og fit for fight

Da er vi hjemme etter 2 avslappende uker i Spania. Var deilig å komme seg vekk litt, selv om ferien jo ikke ble helt som planlagt. Bade kunne jeg ikke gjøre før de siste dagene, men det gikk forsåvidt greit å bare vasse i vannet også. Litt sårt å bare stå og se på at ungene badet sammen med alle andre enn meg, men. Så lenge de koste seg så er det greit!

Den første uken var slitsom psykisk, jeg våknet og følte at jeg måtte tvinge meg opp hver morgen. Ville helst ikke våkne i det hele tatt, for jeg fikk kun "fri" når jeg sov. Men etterhvert som dagene gikk og kroppen virket mer og mer normal, løsnet det litt etter litt. Var utrolig deilig den dagen jeg våknet og ikke måtte kjempe!
Selvfølgelig sitter smerten og savnet der, men det blir lettere og lettere å leve med det. Det har skjedd og vi kan ikke endre på det, nå må vi se fremover. Glemme gjør vi aldri.

Mannen min har vært en klippe i disse ukene. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten han. Og når dette først skulle skje så var det et lykketreff at det skjedde akkurat når han skulle ha ferie. Han har vært en utrolig støtte, og har gjort alt for at jeg skal føle meg bedre. På ferien sørget han for at jeg fikk både pedikyr og full massasje. Unødvendig egentlig, selv om det var utrolig deilig. Men tanken bak er jo bare så god. Jeg har fått tid for meg selv når jeg har trengt det, og han har vært der når jeg har trengt noen. Når jeg ikke følte for å være sosial (vi reiste sammen med hele svigerfamilien), ordnet han det så vi kunne gå ut uten de andre. Han har bare vært så god. Jeg har alltid visst at han er verdens beste mann og at jeg er vannvittig heldig som har ham, og nå har han bevist det igjen. Jeg kan aldri gjengjelde alt han har gjort for meg. Men jeg klarte i alle fall å glede ham med en klokke han "forelsket" seg i der nede.

Jeg har til tider vært veldig frustrert over manglende forståelse fra familien hans. De få gangene jeg har prøvd å si noe har det blitt bagatellisert og blåst bort. Jeg er veldig skuffet over det, og det tror jeg mannen er også. Vanskelig når han på en måte blir stående i midten. Jeg har gjort mitt beste i forhold til dem i løpet av ferien, men ting blir nok aldri som før. Istedenfor å støtte oss gjennom denne tiden, så er både foreldrene og søsteren hans mer opptatt av sine egne problemer. Søsteren hans sa det til og med rett til ham da han prøvde å si noe til henne. Hun sliter på hjemmebane så hun orker ikke å forholde seg til det. Utrolig urettferdig med tanke på hvordan han alltid stiller opp for dem. Men sånn er det. Er bare glad for at jeg og mannen har hverandre. Selv om det har vært tøffe tider nå, så er det en hendelse. Det er ikke noe galt med oss og forholdet vårt. Vi kommer oss gjennom det sammen!

I dag skulle vi ha vært på ordinær UL. I utgangspunktet en dag jeg gledde meg til. Så en dag jeg grudde meg til. Men dagen så langt har vært lettere enn jeg regnet med. Ja, det gjør vondt i hjertet, men det går bra. Dagen har blitt brukt til planlegging av urnenedsettelse. Mannen ville gjerne ha presten som konfirmerte ham der, og det ser ut til å gå i orden. Han er på ferie akkurat nå, så vi må vente et par uker med nedsettelsen, men det er ikke noe problem. Vi har også valgt urne - en hvit med bamse på. Rart å ta sånne valg. Men er alikevel glad for at vi har muligheten til det, at vi får gjøre det beste for vår lille engel. For at vi får tatt et skikkelig og verdig farvel.

Nå ser vi frem til å starte jakten på det som nå egentlig blir fjerdegull. Kroppen min virker relativt normal igjen. Blødningene avtok ganske fort, og nå er selv den minste spotting borte. Så da er det bare å vente på mensen. Det kan jo fortsatt ta litt tid, på sykehuset sa de 6-8 uker. Jeg er utålmodig og håper det ikke tar så lang tid. Etter SA'en hadde jeg eggløsning etter mindre enn 3 uker og skulle dermed fått mensen etter ca. 5 uker. Men da var jeg også bare 7 uker på vei. Men det virker som om jeg har en kropp som leger seg selv ganske fort. Etter ungene ble født varte renselsen ikke så veldig lenge, og mensen kom også ganske kjapt tilbake. Eldstemann var jo bare 8 måneder da jeg ble gravid med snuppa. Så jeg har et håp om å slippe å vente det som for meg virker som en hel evighet akkurat nå.

Nå har vi ikke akkurat vært forsiktige etter at sexforbudet var over. Det virker så meningsløst å begynne med prevansjon eller hoppe av i svingen mens jeg venter på mensen. Alikevel så synes jeg det er greit å vente en mens før vi prøver igjen. Da føler jeg liksom at sjansene for å lykkes er litt større, at kroppen er normal igjen. Får vel være veldig obs på eggløsningssymptomer i tiden fremover og heller stå over om det er tegn til noe sånt. Gyn. er informert og skulle kontakte meg for time over helga. Håper jeg får kommet inn raskt. Og det tror jeg egentlig jeg får. Kontordama mente at han kanskje ville se dette som en hastetime, og det høres for meg veldig beroligende ut. Jeg føler at jeg blir tatt på alvor og blir tatt vare på. Og nå føler jeg meg klar for å kjempe. Tredjegull lever i hjertet, nå starter snart jakten på et nytt lite håp!