Redsel

Jeg har plutselig blitt redd. Redd for at dette er det jeg skal leve med resten av livet. At vi ikke skal få et barn til. At jeg for alltid må leve med at dette var muligheten vi hadde. Det vil bli veldig tungt å leve med..

Jeg vet at dette er irrasjonelle tanker. Mest sannsynlig vil vi klare dette. Jeg vet jo at jeg kan bli gravid. Og jeg vet at jeg kan fullføre et svangerskap. Og om noe er galt så kan vi sannsynligvis få hjelp om vi trenger det.

Men tanken henger der fortsatt. Hva om? Jeg har alltid hatt en følelse av at det ville bli vanskelig å få det siste barnet. Vet ikke hvorfor, for de to andre trengte vi ikke å prøve på en gang. Men etterpå snek denne tanken seg altså inn, og har dessverre vist seg å være riktig. Innimellom tenker jeg at vi aldri kommer til å få det til, at vi har fått de barna vi skal ha. Og vi er heldige, visst er vi det. Vi har to herlige barn. Vi er heldigere enn mange. Og jeg vet det. Jeg er takknemlig for det. Men alikevel føler jeg at det er en brikke som mangler. Jeg var så lykkelig med Nyttårsspiren i magen - nå er jeg bare tom.