Uke 8 og offisielt igang

I dag var dagen her, jeg hadde nok en gang time på gyn.pol. Nok et svangerskap skulle bli virkelig og dokumenteres svart på hvitt. Hadde ikke mye lyst å dra til sykehuset. For et år siden hadde jeg knapt nok vært innom dørene der, nå er jeg litt for godt kjent, i alle fall på den gynekologiske delen. Jeg er egentlig møkk lei og skulle helst sluppet. Men må man så må man.

Kom akkurat tidsnok, og gyn. kom ut for å hente oss mens jeg var en tur på do, så å sitte på venterommet slapp jeg i alle fall denne gangen. Hun begynte med å gå gjennom resultatene fra undersøkelsen av Lille Håp og morkaken, og jeg fikk meg umiddelbart et slag i trynet da hun fortalte at det var ei jente. JENTE?!!? Da vi var på sykehuset i januar sa sykepleieren at gyn. hadde sagt at det så ut som en gutt, og dette har jeg gått og trodd i 4 måneder. Også var det altså ei lita jente som skulle ha kommet til oss om et par måneder. Plutselig ble det så virkelig og vanskelig. Ei jente som snuppa. Ei jente som skulle ha overtatt alle kassene med klær etter henne. Huff, nei, jeg kan ikke tenke på det engang. Ikke den, ikke han, HUN. Det er jo plutselig alt jeg tenker på. Passer jo utrolig bra at vi skal ha urnenedsettelse på tirsdag. Da skal hun få hvile sammen med broren eller søsteren sin. Lille jenta vår..

Ellers så var det ikke noe nytt. Ingen konklusjon om årsak. Ingen unormale funn. Vi sitter igjen uten svar. De hadde ikke testet for kromosomfeil, men det var ingen tegn til at det var noe sånt. Ingen tegn til blodpropp i morkaken. Hva er det da som skjer? Jeg begynner å lure på om det er min teori nummer 2 som er grunnen. Et eller annet i livmoren. Kanskje skjedde det noe etter SA'en. I så fall så har vel ikke spiren som bor i magen nå de lyseste fremtidsutsiktene..

Men spiren er der i alle fall, og foreløpig ser alt helt normalt ut (men den har vi jo hørt før). 8+3 i dag, og spiren var rundt 1,5 cm lang, hadde et lite bankende hjerte, "nistepakke" og god tumleplass. So far so god. Nå er det altså virkelig. Det er et lite liv i magen min som jeg skal gjøre alt for å holde liv i. Denne gangen fikk jeg uttelling for all masingen og dro fra sykehuset med en haug med Fragmin. Jeg er slettes ikke så sikker på om det har noen funksjon lenger, men da har jeg i alle fall prøvd. Blir interessant å se hvordan det går å stikke seg selv i magen hver dag. Kjenner jeg gruer meg til å i det hele tatt prøve. Men det får gå. Mannen trår vel til om han må vil jeg tro. Og om vi begge feiger ut så får vi heller innlemme en sykepleiervenninne i hemmeligheten.

Så da er vi offisielt igang. Fremdeles avventende og avmålt. Faktisk såpass avmålt at jeg ikke engang ba om å få med UL-bilde i dag. Det så alikevel mest ut som en liten klump. Tar det heller neste gang. Skal tilbake om 12 dager, da i uke 10. Og jeg får all oppfølgning av den herlige gyn. som har tatt seg så godt av oss både et par ganger før vi mistet Iven (som er et navn jeg ikke føler passer helt lenger, men det får bare være) og ikke minst etterpå. Faktisk så har hun operasjonsdag den dagen vi skal tilbake, men hun sniker oss inn alikevel. Det er godt å føle seg tatt vare på og å ha bare ett menneske å forholde seg til i disse nervepirrende ukene.