Milepæler

I går fikk jeg nok et eksempel på hvor stor poden har blitt. Han kom springende ned fra andre etasje med hyl, vræl, gråt og skrekk i øynene. Fullstendig ramaskrik. I munnen hadde han nemlig oppdaget sin aller første løse tann. Jeg visste knapt om jeg skulle le eller gråte (men fant egentlig ut at rolig forklaring og beroligelse var den rette veien å gå). Tenk at den bittelille gutten som kom til oss for snart 5 1/2 år siden har blitt så stor at han skal igang med tannfelling. Blir rent rørt jeg! Og litt redd over hvor fort de blir store disse barna..

Bortsett fra tannfelling går livet sin vante gang her. Kom hjem fredag kveld etter 8 dager hjemme hos familien min. Var veldig hyggelig å få vist hjemstedet mitt til svigers, men jaggu ble det lange og travle dager. Kjentes godt i kroppen min i alle fall. Klarte i tillegg å pådra meg en kraftig forkjølelse før vi dro, så det ble rimelig slitsomt. Men nå er det egentlig bare trist at det er over. Tiden går alltid for fort når vi er der, og hjemlengselen kommer med en gang vi drar. Men kanskje blir det ny tur i august, og da 2 hele uker. Vi får se. Alt er usikkert fremover, og alt avhenger av hvordan det går med magen min.

Enn så lenge er jeg fortsatt gravid. 8 uker i morgen. Symptomene er tilstede, men ikke på langt nær så sterke som i tidligere svangerskap. Er kvalm, men brekker meg lite og kan fortsatt lage frokost til ungene uten problemer. Spiser også nesten som normalt, og har lagt på meg istedenfor å gå ned som jeg vanligvis gjør i starten. Ellers så har jeg ømme pupper, tretthet og hormoner på bærtur. Det jeg har merket aller mest til er ekstrem oppblåsthet. Så oppblåst som jeg er denne gangen har jeg aldri vært før. Sliter fælt med å skjule magen - ikke lett når ingen skal vite dette.

Har time på sykehuset på torsdag, og er foreløpig veldig rolig i forhold til det. Forventer vel egentlig å se en liten spire der inne, men er der ikke liv så takler jeg det. Heller nå enn senere. Er stort sett rolig og avventende til hele graviditeten enda. Er vanskelig å se for seg at det skal få noe annet utfall enn de to siste, men man vet jo aldri. Kjenner at jeg gruer meg litt til å gå ut og inn av sykehuset i tiden fremover. Har  vært deilig med roen de siste ukene. Og ultralyd er ikke spennende og morsomt lenger. Er mer en påkjenning. Skulle ønske jeg var en av dem som testet positivt og så kunne slappe av frem til ordinær UL. Men sånn er det ikke. Får bare bite tennene sammen og ta det som kommer. Blir nok noen lange uker fremover tror jeg..