12 uker - game over?

Jeg trodde den skumle tiden kom først rundt uke 13, men det ser ikke helt sånn ut denne gangen.
Frem til torsdag virket alt greit, og jeg koste meg med en mage som este og este. Ja, torsdag klarte jeg ikke å skjule den overhode, selv med en tynn jakke utenpå. Den bare struttet. Samtidig begynte jeg å kjenne litt rar murring, men sånt er jo ikke unormalt. Utpå dagen ble jeg også ekstremt sliten og begynte å kjenne den ekle hodepinen igjen, sammen med en følelse av at en forkjølelse var på vei. Sistnevnte forsvant dog fort.

Dro på sommerfest i parken til ungene, og mens jeg satt der kjente jeg plutselig en rar følelse nederst i magen. Nesten som bevegelse, bare at det er alt for tidlig for sånt. Var 2-3 kjappe "poff", også var det borte. Isteden kom murringen tilbake. Tenkte ikke noe over det, men av en eller annen grunn fant jeg alikevel frem BabyWatcheren på kvelden. Det var den viljestyrken.. Men det var helt, helt stille der inne. Fikk opp 140/150 på monitoren et par ganger, men ikke noe lyd. Selvfølgelig er det tidlig midt i uke 11, men jeg har alltid funnet hjertet tidlig før. Kjøpte doppleren litt uti svangerskapet med førstemann, så da hørte jeg naturlig nok ikke noe så tidlig. Men med snuppa hørte jeg da jeg prøvde i uke 10, med Une allerede i uke 8 og med Iven første gang jeg prøvde uti uke 12. Så ut fra tidligere erfaringer burde jeg ha hørt det.
Prøvde å si til meg selv at det sikkert var lettere å finne på  morgenen, når urinblæren er full og livmoren mer markant. Men fredag morgen var det fortsatt helt stille..

Samtidig forandret plutselig magen min seg. Nå har fordøyelsessystemet mitt vært skikkelig tregt i mange uker, men plutselig satte det igang for fullt. Og med det sluttet magen å strutte og ble nesten som normal igjen. Og puppene som har vært superømme mistet mye av ømheten sin. Og på kvelden hadde jeg bittelitt farget utflod (så mer ut som et sprekt blodkar). Selvfølgelig kan alt dette forklares med at jeg var på vei inn i andre trimester etc., men alikevel kjenner jeg det på kroppen. Jeg har jo vært her et par ganger før, og jeg kenner igjen følelsen. Jeg kjenner meg rett og slett tom. Og resignert. Dette er tredje gang vi opplever en MA etter at alt har sett fint ut. "Trøsten" får være at det denne gangen skjer såpass tidlig at jeg slipper "fødsel" og alt etterpå. Nå tipper jeg at det blir utskrapning på onsdag. Vet ikke helt hva jeg føler om det heller, for jeg misliker både narkose og inngrep. Men må man så må man..

Så urettferdig kan altså livet være. Jeg har selvfølgelig vært forberedt på at dette kunne skje, men man håper jo at man har fått sin del av "uflaks". Men sånn er det. Ingen januarbaby denne gangen heller. Det var for godt til å være sant. Mannen vil kjempe videre, undersøke alt og prøve på nytt. Jeg vil vel egentlig ikke gi opp jeg heller, for da har jeg i alle fall tapt. Men tanken på å starte på nytt frister ikke veldig den heller..
Verdt det om det ender bra til slutt. Men hva om det ikke gjør det..?