11 uker - gravid med forbehold

Overskriften summerer opp situasjonen ganske godt. Gravid med forbehold. Det er det jeg er om dagen. 11 uker og to uker fra den skumle, skumle tiden. Nå faller avgjørelsen snart. Både Une og Iven levde til uke 13. Une kanskje litt lenger, muligens til uke 15, men det vet jeg ikke. Målene tilsvarte 13 uker, men da vi gikk gjennom resultatene på undersøkelsene etter at vi mistet Iven fikk jeg vite at etter de dør så begynner de å krympe litt, så jeg kan utmerket godt ha vært lenger på vei den første gangen. Med Iven vet jeg jo ganske nøyaktig når det skjedde, med et par dagers margin. Det var i uke 13 etter størrelsen, men ut fra min bombesikre EL så skulle jeg ha vært i slutten av uke 14. Så hvilken uke jeg skal frykte mest vet jeg egentlig ikke, både uke 13, 14 og 15 vil være tunge - om jeg kommer så langt.

Sommeren er planlagt for begge utfall. Vi har ikke ferie før i august, og da vil det meste være avgjort vil jeg tro. Er jeg fortsatt gravid da så er jeg nesten halvveis. Om det er tilfelle reiser vi etter ordinær UL på to ukers ferie til hjembyen min. Tør ikke å reise langt avgårde om jeg er gravid. Og to uker hjemme hos familie og venner hadde slett ikke gjort noe - spesielt når man kan dele gode nyheter med dem.
Og blir det ikke best case scenario, da tar vi med oss ungene på 2 ukers sydenferie. Sannsynligvis prøver vi da ut Kypros. Men aller helst vil jeg slippe å tenke på sydentur i år!

11 uker og en uke unna de "magiske" 12. Jeg krymper meg når jeg hører den omtalelsen. Når gravide teller ned til den uken og nesten tar det for gitt at etter det vil alt gå bra. Sant nok så gjør det stort sett det, de færreste opplever å miste etter første trimester. Men noen vil oppleve det. For meg er uke 12 starten på det aller tyngste. Jeg senker ikke skuldrene, jeg hever dem. Strengt tatt har jeg allerede begynt. Allerede nå er jeg redd for at det ikke er liv i magen min lenger. At den lille søtnosen vi så for 6 dager siden ikke spreller mer. At hjertet ikke slår. Har så innmari lyst å ta frem BabyWatcheren bare for å sjekke, men jeg tør ikke. H*n skal få være i fred der inne. Jeg bare håper!

Jeg sliter med å se for meg at det skal gå bra, at det skal få et bedre utfall denne gangen. Jeg prøver å tenke positivt, jeg prøver å se for meg senere stadier av svangerskapet, fødsel og baby og jeg prøver å snakke til den lille der inne. Men hver gang jeg prøver sniker bildene seg inn. Livløse små nurk på ultralyd. "Jeg kan ikke se noen hjerteaktivitet". Fortvilelse. Sorg. Smerte. Perfekte små mennesker som ikke lever.
Samme hvor mye jeg prøver klarer jeg ikke å dytte det vekk.

Det siste døgnet har to bekjente fått hver sin gutt. Om noen små uker skulle vi ha fått en liten jente. Istedenfor går vi snart inn i "helvetesukene". Jeg tenker at det MÅ gå bra. At det MÅ være vår tur denne gangen. At rundt nyttår så er det vi som får et lite nurk. Men naturen virker ikke sånn. Naturen kan være brutal. Alt vi kan gjøre er å vente og se.

Det begynner å bli slitsomt å skjule omstendighetene mine også. Så deilig det hadde vært om de kritiske ukene var over og jeg kunne slippe ut magen. Ikke være redd for spørsmål. For magen begynner å bli vanskelig å skjule. Etter å ha gått ned rundt 7 kg etter at vi mistet Iven, har magen est ut enda fortere enn før denne gangen. Naboene tror sikkert at jeg er jojo-slanker..

Jeg bare håper at denne magen ender opp med å vokse seg diger de neste månedene. Jeg ønsker meg tross alt kun en ting til jul.. Og jeg driter i hvordan veien dit blir. Jeg tar gjerne mange kg og dårlig form bare jeg får en skrikende premie til slutt!

Den siste tiden har jeg om ikke annet følt meg veldig gravid. Mye kvalme, superømme og svære pupper og hormoner til tusen. Det jeg ikke har hatt så mye av denne gangen er bekkensmerter. Men til gjengjeld har jeg den siste halvannen uken slitt med kløe på hele kroppen. Sånn kløe som man blir sprø av. Nevnte det for gyn. forrige uke, men hun ante ikke hva det kunne være. Ut fra det jeg har hørt kan det minne om svangerskapskløe, men det kommer vel helst senere i svangerskapet. Jeg har i alle fall aldri hatt noe sånt før. På apoteket sa de at man kunne få noen allergitabletter for det, så om det fortsatt klør når jeg skal på sykehuset neste tirsdag så får jeg høre om jeg kan få en resept. Om de er trygge å ta da! Ellers kan jeg gjerne klø i 27-29 uker til jeg!

Til slutt noe som ikke er svangerskapsrelatert. På fredag forsvant den første tannen til poden. Tenk at han har blitt så stor at tannfellingen er igang!