Oppgitt

I dag er jeg 7 DPO, og har enda til gode å kjenne så mye som en øm pupp, noe jeg ellers alltid gjør i DPO-land. Kjenner kun den evinnelige murringen som jeg stort sett har kjent siden EL, kjennes som mensen er rett rundt hjørnet til enhver tid. Jeg klikker snart i vinkel av dette! Jeg vet, bare vet, at det ikke har klaffet denne gangen. Og jeg er utålmodig. Fryktelig utålmodig! Jeg skulle vært nesten 11 uker på vei nå, og tanken gnager i meg. Snart skulle det vært offisielt. Jeg føler at jeg mister verdifull tid jo lenger tid som går uten at jeg blir gravid igjen. De siste dagene har jeg faktisk følt at det aldri kommer til å skje igjen, og om det skulle slumpe til å gjøre det så ender det på samme måte som sist. Er slitsomt dette! Møkkakropp!

Det hjelper veldig på humøret at det er fredag og husvaskedag for min del. Kjenner at jeg er fryktelig motivert for det akkurat nå. Blæh!