Monstertante

Tanta kom til slutt natt til lørdag, en dag forsinket. Og når hun først kom så gjorde hun det med et brak. Så mye blødning og smerter som jeg har hatt i helgen har jeg kun hatt når jeg har mistet. Så jeg kan nok trygt slå fast at vi nesten klarte det denne syklusen.. Litt kjipt, men med de svake testene og smertene som jeg begynte å få i den ene siden av magen fredag så var jeg glad til når blødningen kom. Begynte å bli veldig bekymret for at noe satt utenfor livmoren, og det hadde nok ikke vært noen særlig positiv opplevelse.
Da tar jeg heller en helg med monstertante og kraftig forkjølelse.

Har vært innom mange tanker og følelser siden den positive testen på tirsdag.Den skremte meg, men ga meg også innerst inn et håp. Og da håpet forsvant med svakere test på onsdag, etterfulgt av en mail fra tanten min om at fetteren min skal bli pappa, da ble det litt for tøft en liten stund. Jeg har strengt tatt ventet på denne beskjeden, men der og da ble det veldig sårt. Dette blir det første barnet som kommer i familien etter at vi begynte å miste. Og det er hyggelig, for all del. Jeg unner fetteren min dette. Jeg har sett måten han har sett på barna våre på de gangene vi har truffet ham de siste årene, og jeg tror at dette er noe han virkelig ønsker seg. Det er bare så sårt at vi har prøvd i to år nå og mistet 4 ganger. Vi skulle allerede ha stått for en familieforøkning, men det ble aldri sånn. Når beskjeden kom følte jeg nesten for å gi opp. Innse at vår babylagingstid er over og overlate det til den yngre garde. Ja, sånn bortsett fra at fetteren min og samboeren hans er like gamle som meg da..

Men selvfølgelig skal vi ikke gi opp. Det er ikke tid for det enda. Tvert imot. Etter de siste dagene har vi blitt mer innstilt på å prøve enn vi har vært på en stund. Eller, mannen har vært klar hele tiden. Nå er jeg der også. Jeg innser at den "skrekken" jeg følte over positiv test vil komme uansett når jeg tester positivt. Om det er neste måned eller om et år. Jeg vet for mye og har opplevd for mye. Det er nok en naturlig reaksjon. Sånn er det bare. Men om vi ikke prøver, om frykten får vinne - ja, da taper vi. Vi må bare fortsette! Det ble nesten denne gangen, snart er det nye muligheter. Kanskje er jeg så heldig at jeg får en like fin bursdagsgave i år som i fjor? Kanskje får vi en ny sjanse til julibaby? Og om ikke det klaffer da så betyr det at vi er så heldige at vi kan få mulighet til både sydentur og baby neste år. Det skal ordne seg! Det skal bli vår tur!!!

Enda mer bestemt på akkurat det ble jeg fredag kveld. Da ringte pappa og fortalte at han hadde fått testresultater etter avsluttet stråling. Så bra var de at han til og med slipper den andre hormonsprøyten han egentlig skulle ha tatt! Pappa er rett og slett frisk!!!

Forhåpentligvis skal jeg få ha ham i mange år til, og jeg vil fryktelig gjerne gi ham et barnebarn til å glede seg over! Her er det bare å bite tenna sammen.. ;-)