Fra paradis til hverdag

Da er vi hjemme fra en deilig og avslappende ferie. Dette trengte vi! Vi var litt usikre på hva vi dro til med tanke på at vi aldri har vært på Kypros før, men alt var bare supert fra ende til annen. Ungene storkoste seg på stranda og i bassengene om dagen, og trampolinehopping, tivoli oh show på hotellet om kveldene. Poden lærte å svømme og mistet tann nummer to i løpet av de to ukene vi var der, og snuppa fikk nye helter i showteamet. Og jeg fikk mange deilige timer i solsenga ved vannkanten samt mer enn nok vin. Var faktisk fyllesyk for første gang på flere år en av dagene, men det var nok heller pga. vin med mye garvesyre enn det faktum at jeg drakk for mye. Uansett, en herlig ferie - og vi skal definitivt tilbake!

Vi fant oss en liten strand med krystallklart vann som ble mest brukt av de lokale. Der ble vi kjent med en av dem som leier ut solstoler. Han ga oss spesialservice og reserverte stoler helt nede ved vannet til oss hver dag. Himmelsk!

Ble ikke mye tid å komme seg på etter vi kom hjem, for hverdagen begynte med et brak med utredningsstart på tirsdag. Ble ikke særlig klokere av det, gikk heller derfra litt resignert. Den nye gyn. var grei nok, men jeg følte ikke at jeg hadde samme kjemi med henne som med den forrige. Mesteparten av timen gikk med til papirarbeid og telefoner for å ordne med blodprøver av både meg og mannen. I tillegg ble mannen henvist til Riksen for å sjekke svømmerne - noe han virkelig gleder seg til..

Tok endel blodprøver av oss begge i går, og i tillegg skal jeg inn for flere prøver 3 ganger i løpet av denne syklusen.

GU ble det også, og en kjapp titt på livmor og eggstokker. Alt så fint ut. Hadde en cyste på den ene eggstokken, men med tanke på at jeg har EL i disse dager så regnet hun med at det var en eggløsningscyste.

Nok en gang ba vi om hysteroskopi, men som forventet var også denne gyn. overbevist om at dette ikke hadde noe for seg. Jeg nevnte flere eksempler her innefra der det har vist seg at problemet har lagt i livmoren, men neida.. Hun kunne strekke seg til å diskutere med de andre gynekologene på avdelingen om det kunne være et alternativ om man ikke fikk noe svar ut fra blodprøvene, men det var ikke vanlig med hysteroskopi i utredning for habituell abort.

Jeg skulle få ny time når alle prøvesvarene var kommet om et par måneder. Fikk beskjed om å ringe henne om jeg ble gravid før det, og de skal selvfølgelig passe på meg når jeg blir det. Hun nevnte ingenting om medisinsk støtte, men ukentlige ultralyder i alle fall. Nå har jeg strengt tatt ikke lyst på ukentlige ultralyder. Ikke har jeg lyst å fly inn og ut av sykehuset hele tiden, og UL forhindrer heller ikke at noe skjer. Men men, det får vi ta den dagen vi kommer dit..

Føler veldig at jeg stanger hodet i veggen på sykehuset og stoler vel ikke helt på at jeg får all den hjelpen/undersøkelsene jeg trenger. Den hysteroskopien gidder jeg ikke mase mer om, har isteden ringt den private gyn. jeg gikk til før og bedt om å få komme dit og få ultralyd med saltvann, noe vi har snakket om tidligere. Bedre enn ingenting kanskje. De hadde ikke ledige timer på lenge, men hun jeg snakket med skulle snakke med gynekologen og se om jeg kunne få en øyeblikkelig hjelp-time så jeg slapp å vente så lenge. Så får vi se hva prøveresultatene blir etterhvert, men jeg forventer vel egentlig ikke at de skal finne noe der. Sannsynligvis finner vi aldri forklaringen på hva som skjer.

Nå er jeg litt på en gi faen-plass. Tror ikke jeg gidder å være veldig forsiktig med sex rundt EL, men kommer ikke til å prøve noe iherdig heller. Det er faktisk veldig deilig å ikke tenke på temping og EL-testing. Og ikke minst å ikke putte i seg alskens piller. Får vurdere om jeg gidder å begynne med folat igjen bare. Er kanskje greit i tilfelle.

Men det er ille når man tenker at man må bli gravid og miste igjen for at sykehuset kanskje skal la meg få en hysteroskopi. Sånn skal det da ikke være!

Lyspunkter

Den siste uken har det virket som om ting endelig begynner å gå litt vår vei igjen.
Jeg har klart å svelge en del kameler i forhold til familien til mannen, og de har, selv om det ikke virker som om de forstår hvilken rolle de selv har spilt i ting, i alle fall begynt å vise at de bryr seg. Mannen hadde nok en samtale med dem da de kom hjem fra ferie, og selv om jeg slettes ikke var sikker på at jeg ville klare det ble jeg med på besøk til dem et par dager etter. De har skjønt hvor mye vi sliter og hvor vondt  vi har det, så da vi kom hadde moren hans tårer i øynene. Det ble egentlig et ganske fint besøk som varte mye lenger enn planlagt. Både svigermor og svigerfar fortalte meg hvor glade de er i meg, og at de stiller opp om jeg trenger dem. Og jeg klarte å fokusere på det istedenfor de små irritasjonsmomentene. Noe vil det vel alltid være, men jeg håper at jeg skal kunne fortsette å fokusere på det positive og ikke det negative.

Til å hjelpe meg med det, og til å sortere tanker og følelser, var jeg i går hos fastlegen min og fikk henvisning til psykolog. Etter det siste året tror jeg det kan være godt å snakke med noen. Akkurat nå går det bra, men når nedturene kommer, og det gjør de innimellom, så er det nok greit å ha en profesjonell på lur. Gruet meg fælt til å snakke med fastlegen om dette. Jeg var ikke hos ham overhodet sist jeg var gravid, så jeg var redd jeg måtte fortelle ham alt omkring det siste svangerskapet. Men han åpnet med et "det var lenge siden og jeg skjønner at mye har skjedd". Å, så lettet jeg ble. Han får jo rapporter fra sykehuset og hadde hedigvis satt seg inn i dette. Henvisning var selvsagt ikke noe problem, og i tillegg gikk jeg derfra med noen tabletter for magen min som har trøblet i det siste. Kanskje ikke så rart at magen gjør litt opprør når psyken ikke henger helt med. Var i alle fall veldig godt med et positivt legebesøk nå.

En "morsom" greie med fastlegen er at vi sannsynligvis kommer til å se hverandre en del på privaten også nå. Vi bor i samme tettsted, men enn så lenge har jeg ikke truffet ham her. Men nå har poden etter 4 år i barnepark begynt i barnehagen, og da han fikk tildelt avdeling og jeg leste litt om den fikk jeg raskt mistanke om at sønnen til legen min også går der. Og da vi var på informasjonsmøte i juni ble jeg sikker på den saken. I juli var poden på besøk i avdelingen, og kom selvfølgelig hjem og nevnte kun navnet til sønnen til legen min. Jippi..

På mandag begynte han for fullt, og hver dag har vi hørt kun om denne gutten. Av alle barna der så har han altså funnet tonen med den ene jeg kanskje håpte han ikke ville gjøre det med. Nevnte for legen min i går at poden hadde begynt i barnehagen, og da han fikk vite hvilken avdeling utbrøt han med en gang: "åh, er det han som er .....?!?" Joda, sønnen hans hadde snakket om ham også. Og senest dagen før hadde ped. leder nevnt for ham at sønnen hans hadde blitt så glad i denne nye gutten og at de lekte så fint sammen. Litt morsomt og litt guffent på samme tid. Men det går nok greit det også, selv om de eventuelt blir bestevenner. ;-)

Rart å ha barnehagegutt forresten. Han ble plutselig så stor. Skoleknert i år, skolegutt neste år. En epoke er over. Og jeg hadde virkelig trodd at han skulle ha et småsøsken til før han begynte i barnehagen. Nå er det to år siden vi startet jakten, og vi er fortsatt like tomhendt. Heldigvis nærmer det seg utredning. Etter mye frustrasjon over ventetiden fikk jeg endelig brev for noen dager siden. Da vi mistet i juni ble jeg lovet utredning umiddelbart, men det var visst ikke så lurt å miste rundt ferietider. Nå ser det heldigvis ut som om det blir fortgang, jeg har fått time 30. august, dagen etter vi kommer hjem fra ferie. Det er til å leve med. Jeg hadde strengt tatt håpet å kunne sette igang før ferien, men jeg fryktet at jeg måtte vente til langt uti september. Det er godt å endelig ha en dato å forholde seg til, og at den er så nær. Nå får man bare håpe at kjemien stemmer med den nye gynekologen, at hun er dyktig og grundig og at hun gjør alt som kan gjøres. Jeg føler i alle fall at jeg endelig kan se fremover igjen og at det er lys i enden av tunnellen.

Jeg har fått ny energi og pågangsmot den siste uken. Endelig orker jeg å gå løs på full husvask igjen. Jeg kan ha huset fullt av nabounger. Og jeg orker å være sosial igjen. Utrolig deilig med noen lyse dager!
Og nå er det snart sydentid også. Mandag vender vi snutene mot Kypros og 14 dager med sol, varme, strand, bading, varme kvelder, god mat, vin.. Så godt det skal bli!
Så kommer vi hjem med fulladede batterier klare for fight! :-)

Evig hvile

Lørdag var vi på Youngstorget og så minnekonserten "Mitt lille land" fra Domkirka på storskjerm. Hele konserten var en flott opplevelse, men det var alikevel en sang som traff meg sterkere enn de andre, "Evig hvile" av Bjørn Eidsvåg. Kan ikke huske å ha hørt den før, men den traff meg rett i hjertet. Ikke bare passet den utmerket i den situasjonen den ble sunget i, men den beskrev på mange måter akkurat det jeg føler i forhold til de små englene våre. Vakkert. ♥

"Evig hvile"

Ingenting blir noen gang som før. Og før kommer aldri mer igjen
Mørket rår når endog håpet dør, sorgen er en dyster følgesvenn
Livet er så sårbart og så skjørt, før det står i blomst kan det vær over
Historier om undre har vi hørt, trass i liv som trosser alle lover
Men ikke denne gangen, ikke nå
Vi så livet reise seg å gå

Gi dem evig hvile Herre, hold lyset høyt så de finner veien hjem
Gi dem evig hvile Herre, Og må evig lys skinne på dem

Det gikk sin vei og vi så ikke bort, det kjempet som besatt før det forsvant
Med fordervelse og sorg i sine spor, ga selve livet tapt og døden vant
Nå sørger det krumbøyd og forlatt, det liker ikke tape noen slag
Det hegner om et frø, en glo, en skatt, og skal igjen stå rakrygget en dag
Om ikke denne gangen, ikke nå
så skal det atter reise seg og stå

Gi dem evig hvile Herre, hold lyset høyt så de finner veien hjem
Gi dem evig hvile Herre, Og må evig lys skinne på dem

"Evig hvile" fra minnekonserten "Mitt lille land"

Hverdag?

Etter det som har skjedd i Norge de siste dagene så synes jeg det er vanskelig å skulle sette seg ned å blogge litt om hverdagslige ting. Mange der ute har fått hverdagen fullstendig snudd på hodet. Mange går gjennom sine livs verste døgn. Jeg føler nesten at jeg ikke har "rett" til å skrive om mine egne vonde følelser, når andre har det så uendelig mye verre. 

Vi ble på ingen måte direkte berørt av hendelsene på fredag. Vi kunne ha vært der, men var det ikke. Vi satt i bilen på vei mot sentrum da det skjedde, med planer om å spise middag i vårt gamle nabolag på Grünerløkka. Vi fikk vite hva som hadde skjedd da søsteren til mannen ringte for å høre om vi var i god behold siden hun vet at vi ofte er i området. I utgangspunktet tenkte vi fortsatt at vi kunne dra inn på Løkka, men da den ene ambulansen etter den andre suste forbi fikk jeg litt hetta. Dermed endte vi opp med å kjøre sideveier gjennom byen før vi endte opp utover mot Lillestrøm og fant en plass å spise der. Vi fikk med oss en del på radioen på veien dit, og mannen fikk også en del info fra jobben. Det føltes nesten uvirkelig å sitte på en restaurant når man visste hva som skjedde inne i byen. Jeg ville helst hjem, for det føltes ganske feil. Og dessuten skremmende. Ble ikke bedre av at mannen ble satt i beredskap på jobb heller. Skrekken min var at de skulle be ham komme og at noe skulle skje også i bygningen han jobber i. Heldigvis slapp han.

På vei hjem hørte vi de første meldingene om skudd på Utøya på radioen, og nok en gang møtte vi den ene ambulansen etter den andre. Skremmende og uvirkelig! Kvelden ble brukt foran nyhetene, og på ettårsdagen til Une våknet vi til de overveldende tallene på døde. Senere fikk vi også vite at en nær kollega av mannen var en av de sivile som hjalp til der ute. Jeg skal ikke gjengi noe av det som han har fortalt mannen, men det er helt grusomt å høre om det. Må si at jeg har fått ny respekt for denne kollegaen som ikke har hatt verdens høyeste stjerne i min bok etter diverse opplevelse mannen hadde med ham på utenlandsreise. At han har gjort en heltedåd nå og reddet mange liv er det ingen tvil om. Nå håper jeg bare han får den hjelpen han trenger til å bearbeide inntrykkene, for han sliter.

Bortsett fra denne kollegaen og det faktum at bombingen i Oslo skjedde ikke langt unna der vi bodde før og en plass vi gikk forbi stort sett hver dag den gangen, har dette altså ikke berørt oss direkte. Alikevel har vi av en eller annen grunn følt for å dra inn til Oslo hver dag siden søndag. Kanskje dette med å ta tilbake byen. Kanskje fordi man finner en slags trøst i samholdet. Jeg vet ikke. Men at det er fint å vandre rundt i Oslos gater om dagen er det ingen tvil om. I går gikk vi rundt i flere timer og tittet på alle blomstene som ligger rundt i byen. Helt fantastisk. Og selv sønnen vår ytret ønske om å gå til Domkirka i går igjen for å se på alle blomstene. Ja, han ville til og med tenne lys. Gode gutten vår. Har neimen ikke vært lett å prøve og forklare dette som har skjedd for ungene, men vi har da klart det på et vis.

Samtidig som nasjonen sørger står vi fortsatt midt oppi vår egen sorg. Dette merkes, og blir på mange måter forsterket av det som skjer rundt oss. Savnet av de små som vi aldri fikk oppleve er stort. Spesielt tanken på den lille jenta vi skulle hatt hos oss nå. Dessuten fortsetter "sviket" til familien til mannen selv når de er på ferie. Han hører ikke mye fra dem, og når han gjør det så virker det ikke som de bryr seg så mye om hvordan det går med oss og det vi strir med. Den ene gangen moren hans ringte i forrige uke la han ikke to fingre imellom når det gjaldt situasjonen vår, men det virker egentlig ikke som det går inn. Og da han for et par dager siden fikk vite at foreldrene som egentlig skulle komme hjem i dag hadde forlenget ferien sin til tross for at de vet hvor mye vi sliter, ja da sprakk det visst for ham. De har virkelig skuffet ham, og det gjør meg veldig vondt at de oppfører seg sånn mot sønnen sin. Når han sier til dem at han ikke vet hvordan vi skulle ha klart oss gjennom disse verste dagene rundt merkedagene hvis moren min ikke hadde vært her, så burde det kanskje ringe en bjelle en plass hos dem. Alikevel har han ikke hørt fra dem etter det.
Godt vi har min familie i alle fall. Det var godt å ha mamma her, selv om jeg har dårlig samvittighet for at hun måtte se hvor vondt vi faktisk har det.

Nå som merkedagene er over (terminen min med Iven var i går), så håper jeg at ting etterhvert vil bli litt lettere. Jeg vet jo fra før at sorgen slipper taket etterhvert. Den forsvinner ikke, men blir lettere å håndtere. Jeg kjenner et sterkt behov for å se fremover nå, men problemet er at jeg ikke aner hva som skjer fremover. Ikke når det gjelder ny graviditet og sånt i alle fall. Jeg har fortsatt ikke fått noen time på sykehuset, og regner ikke med at jeg kommer inn der før vi kommer hjem fra ferie. Da er det allerede september. Da vi mistet nå sist så håpte jeg å kunne begynne å prøve igjen i september/oktober. Det sa jeg til og med til gyn., som mente det ikke ville være noe problem siden man får raskt svar på de fleste blodprøvene. Noen tar flere uker, men..
Men da må jeg jo for pokker få tatt disse prøvene også da!
Også er det jo dette med hysteroskopi. Jeg vil veldig gjerne få sjekket forholdene i livmoren før jeg eventuelt blir gravid igjen. Før jeg har gjort det tror jeg nesten ikke at jeg tør å bli gravid igjen. Og hvor lenge må jeg vente på det om jeg i det hele tatt får det?

Jeg begynner å bli utålmodig og skulle gjerne hatt noe konkret å forholde meg til. Datoer. En plan. Men enn så lenge så kan jeg ikke gjøre annet enn å vente..

1 år senere

I dag er det ett år siden vårt helvetesår begynte. Eller, strengt tatt begynte marerittet da legen ikke fant hjertelyd og vi etterhvert fikk beskjed om at Unes hjerte hadde sluttet å slå den 21. juli i fjor. I dag er det 1 år siden vi så og følte vår lille engel for første og siste gang. Tunge dager dette, og tanken på at vi skulle fått en liten jente i disse dager, eller at jeg i alle fall skulle vært 17 uker på vei, gjør det ikke lettere.

Og oppi det hele skjer den store tragedien som har rammet Norge nå. Vi var selv på vei inn mot sentrum da vi fikk nyheten i går. Hadde jeg vært litt kjappere hadde vi vært nesten midt oppi det som skjedde i Oslo. Skremmende. Mine tanker går til alle som er rammet av denne tragedien!

I kveld tennes flere lys i vinduene hos oss. Et for Une, et for Iven, et for vår siste engel og to for ofrene i Oslo og på Utøya. Kjenner jeg er ganske klar for å bli ferdig med juli nå..

Forøvrig dukket mensen opp i går. Så slipper jeg i alle fall å tenke på det oppi alt det andre.

Kroppens merkelige sprell

Nå begynner jeg rett og slett å bli litt forvirret over kroppen min. Ikke nok med at den plutselig ikke klarer å bære frem barn lenger, men etter den siste MA'en krøller den mer enn normalt. Vanligvis har den oppført seg ganske greit, først et par ukers renselse og så mens igjen etter 4 uker/1 måned. Noe som har vært suverent de gangene planen har vært å prøve igjen med en gang. Denne gangen føler jeg at det ikke er noe hast med mensen. Er slettes ikke utålmodig etter å få den, for planen er å vente litt til alikevel.

Denne gangen begynte også syklusen etter MA som normalt. 14 dager med renselse, verken mer eller mindre. Helt etter boken. En uke etterpå begynte jeg å få kraftige mensmurringer, og dagen etter der igjen begynte jeg å spotte. Javel, mensen 3 uker etter MA plutselig? Det hadde jo virkelig vært drømmen de andre gangene. Ikke så festlig nå, kunne like gjerne ha ventet til etter ferien. Men, men.

Så fredag, lørdag og søndag gikk med til spotting og innimellom skikkelige mensmurringer/smerter. Søndag gikk jeg med bind fordi jeg var sikker på at flommen skulle komme. Spottet i 3 dager før mensen satte igang etter forrige MA også, så det var jo logisk. Så kom gårsdagen, den dagen jeg forventet at det virkelig skulle sette igang. Men plutselig hadde jeg nada spotting og minimalt med murring. Samme i dag, kanskje litt mer murring, men ingen spotting. Hva driver kroppen min med nå da?

Får litt angst fordi vi for 8 dager siden var litt uforsiktige, samtidig som jeg viste tegn på EL senere på dagen. Nå tror jeg ikke at jeg har klart å bli gravid igjen umiddelbart. Vel og merke gjorde jeg det etter SA'en, men det var etter 7 uker og med ekstremt lavt hCG-nivå. Muligheten har nok vært tilstede de andre gangene også, men da har det tatt 3 og 4 sykluser medregnet den umiddelbart etter MA å bli gravid igjen. Så det er nok bare kroppen som tuller litt. Men alikevel sniker altså angsten seg inn. Søndag brakk jeg meg på kjøkkenet, men det tilskrev jeg menssmerter og det faktum at jeg tømte nesten en hel vinflaske kvelden før. I går var plutselig brystvortene mine ømme og stikkende, og det er de i dag også. Men det er da slettes ikke unormalt før mensen heller. Og jeg har fått menskviser på haken. Har fått det i begynnelsen av graviditeten noen ganger også, men.. I tillegg har jeg vært ekstra trøtt og sliten de siste dagene, men det er nok heller ikke unormalt med tanke på hvordan livet er om dagen.

Jeg regner med at spottingen vil komme tilbake og at mensen vil dukke opp i løpet av uka. Men hva om den ikke gjør det? Jeg vil ikke og kan ikke være gravid igjen nå. Jeg må komme igang med utredning først. Jeg vil ha hysteroskopi først. Og jeg vil drikke vin i syden! ;-)
Planen vår er jo å ta det med ro frem til høsten. Jeg er absolutt ikke i prøvemodus. BabyCompen er fortsatt ikke tatt frem, og jeg tar ikke engang folat lenger. Det jeg egentlig ønsker meg er ny graviditet i oktober og et julibarn neste år. Om sykehuset får ut finger'n og alt klaffer. Når vi bestemmer oss tror jeg nok at det ikke tar så alt for lang tid før jeg blir gravid igjen. Enn så lenge er vi takk og lov ganske så fruktbare. Det er bare det som kommer etterpå som er så forbannet vanskelig..

Håper bare det ikke blir kluss i planene nå!

Mye i hjerte og hode

Jeg har ikke mye overskudd til blogging om dagen, har mer enn nok med følelsene som raser i meg. Jeg har dager der jeg har ekstra energi og fungerer normalt, men jeg har også dager da bare det å tenke på hva vi skal ha til middag er bortimot uoverkommelig. I går kom mamma på besøk, og hun har gått en tur med ungene nå, så da kan jeg ta meg litt tid til å prøve og sortere tanker.

Eller, de trengs nok ikke å sorteres så mye, men det er alikevel godt å få dem litt ut. Jeg vet hvor skoen trykker. Selvfølgelig er det en kombinasjon av mange ting, men det som "slår meg ut" er ikke det faktum at vi mistet igjen for snart 4 uker siden, ikke det faktum at jeg må vente på utredning og ikke aner hva som kommer til å skje fremover, ikke det faktum at det på lørdag er 1 år siden bittelille Une kom stille til verden. Nei, det som tynger aller mest er det faktum at om 8 dager skulle jeg hatt termin med Iven. I disse dager skulle jeg ha gått stor og tung og ventet. Eller kanskje hadde hun allerede kommet. Vi skulle snart hatt en helt ny og nydelig jente i armene våre. Ungene skulle hatt en lillesøster. Det er det tyngste. Det gnager i meg og gjør konstant vondt. Jeg savner henne, savner henne med kropp og sjel. Alt jeg har er minnet om en bitteliten skapning, lik sin bror, helt perfekt med små hender, fingre, føtter og tær. Denne sommeren skulle vært så veldig, veldig annerledes. Isteden er det sommeren fra helvete part II.

I forbindelse med at jeg skulle hatt termin sliter jeg også med handlingene til svigerfamilien. Det har jo vært mye rart der etter at vi begynte jakten på sistemann, og jeg har fått mange slag i trynet. Akkurat nå har alle reist til syden. Og det er forsåvidt greit. Vi ville uansett feriere for oss selv i år, og skal selv på sydenferie om 4 uker. Så følelsene mine bunner ikke i misunnelse. Det som plager meg, det som gjør skikkelig vondt, er at denne ferien ble bestilt da jeg fortsatt var gravid og hadde termin i slutten av juli. Med andre ord valgte alle sammen å heller reise til sol og varme enn å være tilstede når den lille jenta vår skulle komme til verden. Det sårer. Det svir! Mannen nevnte det for faren sin etter at vi mistet nå sist, at vi syntes akkurat dette var vanskelig. Jeg tror faktisk han skjønte det, og jeg tror på at han var overbevist om at de skulle være hjemme i tide til fødselen. Iven lå jo hele tiden en uke bak i størrelse, og på siste UL ble termin regnet ut til 2. august. Jeg holdt meg vel og merke hele tiden til EL-termin siden jeg var bombesikker på den, men august ble nevnt for svigers, og svigerfar tenkte at om de bestilte bare 10 dagers ferie og kom hjem 27. juli, så ville de være her når det skjedde. En middelaldrene mann kan nok unnskyldes for at han ikke tenkte over at barn ikke nødvendigvis kommer på termin, og spesielt ikke mine. ;-)
Jeg stusser litt mer på at svigermor ikke tenkte over det. Men sånn er det..

Søteren til mannen med familie hev seg også på denne turen, men jeg har hele tiden trodd at de bestilte etter vi mistet. Så da vi satt og snakket sammen her om dagen og det av en eller annen grunn kom opp, ble jeg overrasket over at hun fortalte at de også hadde bestilt mens jeg var gravid. Ble så paff at jeg ikke klarte å si noe engang. For der satt hun og fortalte meg dette, og fortalte meg at hun hadde sagt til faren at hun trodde jeg hadde termin før, men alikevel har de til og med for sikkerhets skyld bestilt seg 14 dager. Noe som vil si at selv om hun trodde terminen var før 2. august, så bestemte de seg alikevel for å være borte helt til 31. juli. Og alikevel mente visst også hun at de skulle være hjemme før jeg fødte, for de hadde snakket om hvor viktig det var å ikke gå glipp av det. OK? Igjen så kommer jo alle barn på eller etter termin. Det vet da alle. Spesielt de som har vært gravide for senest 6 år siden selv. Og i og med at mine er født 12 og 5 dager før termin, så hadde jeg sannsynligvis gått en uke eller to over.. Jadda!
Jeg blir grenseløst irritert og såret over denne tankeløsheten. Og jeg føler at vår lille jente ikke var verdt å være hjemme for. Sannsynligvis hadde ingen møtt henne før etter en uke.

Nå ble det jo ikke sånn, sånn sett hadde de "flaks". Men det gjør faktisk ikke mindre vondt for det. Det er faktisk ikke engang på mannens eller mine vegne jeg har vondt, det er for henne. Var hun ikke verdt å være der for bare fordi hun skulle komme midt på sommeren?
Når det er sagt så har svigerinnen min hatt termin med begge sine på sommeren, og da var det ikke snakk om å være borte i tiden rundt termin. Men kanskje var ikke vårt barn like viktig, det var jo tross alt tredje barnet. Men da er det kanskje på tide å slutte og snakke om hvor viktig familie er og hvordan man alltid skal være der for hverandre. For det er jaggu ikke det jeg har erfart det siste året!

Føler meg nesten dum som føler sånn. Og enda dummere som skriver det offentlig. Jeg kan nok oppfattes som en bitter bitch, og gudene vet at jeg føler meg sånn også innimellom. Men det sårer virkelig. Og det er noe jeg ikke hadde funnet på å gjøre. Om jeg skulle få et barnebarn eller et tantebarn, så hadde jeg sørget for å være i nærheten så jeg kunne troppe opp på sykehuset så fort som mulig. Men men..

At jeg sliter med dette sliter selvfølgelig også på forholdet mellom mannen og meg. Jeg prøver virkelig hardt å la det gå, og jeg klarte det ganske bra frem til jeg fikk det slaget i trynet av svigerinnen min. Jeg har prøvd å være som normalt med svigers, å late som ingenting. Og jeg godtok svigerfars forklaring på dette. Men dette ekstra som kom opp nå, det dro det hele opp igjen. Hadde de bare bestilt denne ferien etter jeg mistet, da hadde jeg ikke reagert engang. Men på denne måten. Jeg føler meg litt sviktet av de som egentlig skal være blant de nærmeste. Og de skjønner ikke hva de har gjort engang - hvor vondt det gjør.

Rett før jeg fikk den siste overraskelsen, hadde jeg faktisk begynt å åpne meg litt for svigerinnen min. For jeg har ikke villet snakke med noen om det som har skjedd, dette siste er det jo også bare familien som vet. Men plutselig, uten at jeg planla det, begynte ting å dette ut. Jeg følte for å dele det med noen, og det føltes trygt med henne. Nå føler jeg meg litt dum som gjorde det. Som prøvde å forklare hvor vanskelig jeg og vi har det om dagen. Det er rett og slett litt vanskelig å stole på svigerfamilien. Og det er trist, for frem til jeg ble gravid i fjor så hadde vi et veldig OK forhold. De var familien jeg alltid ønsket meg når det stormet som verst i barndommen min. Den sammensveisede typen. Det har slått sprekker gitt. Og min familie ser plutselig ikke så ille ut alikevel. For om jeg hadde vært fødeklar nå, så er det moren min som hadde vært her, selv om det i hennes tilfelle betyr en 10 timers bussreise. Og faren min planla frem til kreften dukket opp å komme fra USA rett etter fødselen. Man kan si mye om mine foreldre, men etter dette har jeg fått fornyet tillit og respekt for dem. Så kom da altså noe godt ut av situasjonen også. ;-)

Når det gjelder mannen og meg så jobber vi oss gjennom det. Vi har gode dager og dårlige dager. Vi kjemper og kommer til å komme oss gjennom dette også. Men det er tungt når man føler at alt rakner. Vi takler ikke ting like godt denne gangen, kanskje mye på grunn av det som har skjedd i forhold til familien hans også. Det er mye å bearbeide. Men vi vet også at vi kommer sterkere ut på den andre siden.
For 3 uker siden hadde vi en fin Sverigetur sammen, vi og barna. Istedenfor å bare dra og handle som vi innimellom gjør, tok vi inn på hotell i Strömstad og hadde et koselig døgn sammen der. Borte fra alt, bare oss. Og på vår 4 års bryllupsdag 7. juli ordnet mannen med barnevakt og tok meg med ut på flott restaurant. Godt å være bare oss litt også, det skjer ikke ofte.

Forrige uke bestilte vi oss sydentur, så om 4 uker går ferden hit. Sommeren ble jo ikke helt som vi håpte, så dette er egentlig en "trøstepremie". Jeg er ikke så giret som jeg pleier å være, og kunne egentlig like gjerne vært hjemme. Men det kan nok bli godt å komme vekk litt også. Dessuten tar ungene igjen den entusiasmen jeg mangler.

For et par uker siden hadde vi forøvrig en veldig skummel opplevelse. Ungene var ute og lekte med en nabogutt, da vi plutselig oppdaget at snuppa manglet. Mannen gikk rundt og tittet etter henne, vi regnet med at vi ville finne henne på lekeplassen eller noe sånt. Men nei, ingen jente noen plass, bare stillhet og nesten ingen naboer hjemme. Skrekk og gru! Katastrofetankene kom, og mens mannen, svigerinne, svoger og hund lette etter snuppa gikk jeg rundt meg selv på stuegulvet. Etter 10-15 minutter kjente jeg at jeg rett og slett ikke orket mer, og vurderte å bare kollapse på gulvet. Tittet bort på sofaen for å vurdere om jeg skulle sette meg der og oppdaget at pleddet hadde litt rar form. Etter en del minutters hellig overbevisning om at jenta var borte for godt, tenkte jeg at det hadde vært utrolig deilig om hun faktisk satt under der. Men det var selvfølgelig ønsketenkning. Helt til jeg gikk bort, dro bort pleddet og fant ei varm, sovende snuppe under. Oh lykke! Hun våknet fortumlet og forsto ingenting da mamma plutselig knuget henne inntil seg og gråt. Litt av en oppvåkningsvelkomst. Hun hadde rett og slett sneket seg inn og bestemt seg for å ha det moro ved å gjemme seg for oss. Og endt opp med å sovne. Så tungt sov hun at hun ikke hørte oss selv om vi  var et par meter fra henne. Da jeg dro vekk pleddet følte jeg nesten at hun ble født på ny, så deilig var det! Opplevelsen henger i enda, jeg synes det er vanskelig når ungene leker ute alene og jeg plutselig ikke hører dem, men jeg prøver så godt jeg kan å tenke rasjonelt. De går aldri noen plass uten å spørre, og er det ingen andre barn ute kommer de alltid inn. Men frykten er der, frykten for å miste en eller begge av dem.

Denne frykten for å miste noen av de nærmeste har blitt sterkere og sterkere det siste året. Jeg føler nå at jeg ikke har mer å miste. Til tross for stadig tilbakevendende drømmer om at mannen går fra meg og realiteten over pappas kreft, virker det enn så lenge som jeg skal slippe det. Mannen står last og brast ved min side, og behandlingen til pappa ser ut til å virke. Men redselen er der, plutselig slår lynet ned. Det vet jeg alt om. Får bare håpe at det ikke finner veien til oss flere ganger..