Nervøse dager

Nå er jeg ubønnhørlig inne i den uken Tredjegull sluttet å vokse, og det merkes..
I helga var jeg ganske rolig, da jeg syntes jeg kjente en god del "kiling" i magen som jeg innbiller meg kan være fra nurket. I tillegg våknet jeg lørdag med en skikkelig alien-kul på høyre side av magen, tror lille Håp hadde lagt seg til der for en stund.

Og da jeg sto opp hadde jaggu magen poppet, istedenfor bolledeig hadde den tatt mye mer tidlig babymageform.


 
 
 
 
 
 

 
 
 
 
 
 
 

Men de siste par dagene har jeg ikke kjent noe særlig i magen, og dermed var angsten tilbake for fullt. I dag måtte jeg synde igjen og dro fram BabyWatcheren. Heller noen sekunder med den en gang eller to i uka enn den altoverskyggende angsten for at det ikke skal være liv der inne. I dag dukket ikke hjertelyden opp med en gang, og jeg ble umiddelbart fylt av en lammende skrekk. Men etter litt leting dukket det opp en hjertelyd på ca. 165 slag i minuttet og jeg kunne puste ut med tårer i øynene. Lille Håp lever fortsatt der inne, og hadde nok bare funnet seg en litt mer komfortabel og ubeleilig (sett med doppler -og "kilefølelse"øyne) plass enn sist jeg prøvde. Nå får jeg prøve å holde meg i noen dager før jeg tar en ny liten sjekk. 13 dager til neste UL, kommer vi dit føler jeg at vi har kommet langt. Måtte tiden gå fort!
 
Alt ligger til rette for en fantastisk måned fremover om bare dette går bra. Som nevnt er det ny UL om 13 dager. Etter det er det 14 dager til ordinær UL. Og to dager før det igjen har svigerinnen min og jeg bestilt oss time til litt selvpleie. Jeg skal teste ut gravidmassasje og få manikyr, og etterpå skal vi raide litt klesbutikker tenker jeg. Og dagen etter UL drar vi på vinterferie til hjembyen min. Er alt bra da kan jeg faktisk være offentlig gravid! Dette må bare gå bra! Det må!!!

Nok en UL overstått

I dag var det tid for nok en UL i dette svangerskapet. Var ikke like nervøs denne gangen siden jeg hørte hjertelyd i går, men isteden var jeg i enormt dårlig form. Våknet med hodepine i morges, og måtte for første gang i dette svangerskapet kapitulere og henge over doskålen en stund. Dermed følger jeg svangerskapet med snuppa, da jeg begynte å spy etter 12 uker.. Spydde nok en gang i bilen på vei til gyn. Jaggu godt jeg var forutseende og tok med poser.

Gyn. var ytterst fornøyd over å høre om min dårlige form, og enda mer fornøyd ble han da jeg kom meg opp på UL-benken. Der lå nemlig nurket vårt og hikket, som visstnok er et sunnhetstegn. Han sjekket alt opp og ned og i mente, og alt så veldig bra ut. Ingen avvik av noe slag som han kunne se, og nurket har vokst fint siden sist. Det er nå 6,4 cm crl, 2,3 cm mellom ørene og hjertelyden var på 176. Veksten ligger fortsatt en uke bak EL-terminen, så jeg må nok bite i det sure eplet og innse at dette på et eller annet vis som jeg ikke forstår stemmer og at terminen blir i begynnelsen av august. Men satser på julifødsel alikevel, de to andre har jo kommet før termin.

Var utrolig deilig  få en titt igjen, men denne gangen er alt annerledes. Sist jeg var på UL på samme tid gikk jeg derfra med senkede skuldre og en overbevisning om at det skulle gå bra. En uke senere stoppet veksten til Tredjegull. Denne gangen er jeg fortsatt ikke overbevist om at dette skal gå bra, men jeg ser hver fine UL som en liten seier. Gyn. skjønner bekymringene mine, og satte meg opp til ny time om et par uker. Ser det fortsatt bra ut da føler jeg at vi har kommet over et stort hinder. Og etter den timen er det bare 2 uker til ordinær UL. Den har vært et stort mål hele veien. Nå er den nøyaktig 1 måned unna og innen rekkevidde!

Jeg satser på at vi har fått vår dose nå, og at lynet ikke slår ned på samme plass to ganger. Men alikevel vet jeg at enkelte ganger skjer det. Det er rart å tenke på at vårt lille Håp nå snart er like stor som Tredjegull var da veksten stoppet. Jeg ser så klart for meg det lille nurket som kom ut sist juli, og det er så uendelig rart å tenke på at denne lille nå ser omtrent sånn ut. Kynikeren i meg tenker på at om det skulle gå galt nå så har nurket blitt så stort at vi må gjennom det samme igjen. Og hva gjør vi da? Det er ikke plass til flere navn på gravsteinen. Syke tanker som jeg aldri hadde trodd jeg skulle ha.

De neste par ukene blir tøffe, men håpet om et bedre utfall denne gangen lever. Vi må bare tro!
Lille Håp lå vanskelig til for å få gode 3D-bilder denne gangen, men et vanlig UL-bilde av mirakelet fikk vi med.

DunkDunkDunkDunkDunk

I dag har bekymringene foran morgendagens UL nådd nye høyder, og jeg gjorde nettopp noe jeg egentlig ikke skulle gjøre. Måtte dra frem BabyWatcheren. Fikk nesten dårlig samvittighet av å gjøre det, men jeg har da klart å vente til over 12 uker, og da lytter også mange leger/jordmødre etter hjertelyden så da må det vel være OK. Brukte den ikke lenge heller, var nok under et minutt. Lenger tid trengte jeg ikke for å finne en nydelig hjertelyd på 163 slag i minuttet! Nurket vårt lever!!!♥

Nå kan jeg slappe litt mer av i forhold til ultralyden i morgen. Selvfølgelig bekymrer jeg meg fortsatt om at han skal finne avvik, at nakkefolden skal være fortykket, manglende nesebein osv. Men den lever i alle fall! Happy, happy!

Første svangerskapskontroll

I dag har jeg vært hos legen på første svangerskapskontroll. Føles egentlig litt bortkastet siden jeg fortsatt er usikker på hvordan dette vil gå, men blodprøver bør man vel i alle fall ta. Og det var stort sett det jeg gjorde også, i tillegg til å stå på vekten (gått ned litt) og få svangerskapspapirer. Spurte ham også om det å måle blodgjennomstrømning i morkake og navlestreng, noe jeg gjorde med snuppa. Det mente han ikke burde være noe problem, og foreslo at jeg skulle spørre gyn. om han kunne gjøre det når jeg skal på UL neste fredag. Jeg klarer ikke å slippe tanken på at det kan ha vært noe med morkaken som gjorde at det gikk galt sist, så om jeg hadde fått bekreftelse på at det så bra ut hadde jeg i alle fall hatt en bekymring mindre. For bekymringer er det  nok av! Nå er det 8 dager siden forrige UL, og den snikende angsten om at det ikke er liv i magen lenger er tilbake. Om jeg bare kunne ha kjent liv. Eller hadde turt å bruke doppleren min. Det er neimen ikke lett å være gravid igjen etter å ha mistet nei.

Har lenge hatt lyst å dele disse ordene fra en side kalt Englesiden, skrevet av en nygravid englemor. Det er så ufattelig treffende, og jeg vil tro mange kjenner seg igjen i disse ordene.

En nygravid englemors bønn til omverdenen


Vær så snill, ikke lov meg at dette skal gå bra – jeg vet at det ikke alltid gjør det. Si du håper at dette skal gå bra – det gjør jeg også.
Ikke si at lynet ikke slår ned to ganger på samme sted – når jeg vet at livet kan være så urettferdig at det faktisk kan gjøre det.
Ikke tro at å få nytt barn vil erstatte det umistelige – det vil det aldri gjøre.
Forvent ikke at jeg nå skal stråle av glede – det klarer jeg bare ikke. Gleden er der, men gjemt bak et tykt lag med bekymringer.
Bli ikke overrasket når jeg sier jeg er bekymret uten grunn – bare prøv å forstå hvorfor.
Si aldri til meg at nå får du x antall barn, og glemmer å telle med den som ikke er her – det gjør meg så ufattelig trist.
Tro ikke at sorgen for den jeg mistet druknes av gleden for den nye – det er heller motsatt.
Ikke krev av meg at jeg skal tenke positivt – det er lettere sagt enn gjort.
La meg få øse ut om mine bekymringer, og la de bli møtt med et åpent sinn. Du kan ikke forstå, men du kan lytte. Ikke prøv å snakke fornuft til meg, når alt jeg trenger er en skulder å lene meg til.
Forstå at denne veien er lang, den er tung – og jeg må gå den alene. Men det kan være godt å ha noen å støtte seg til i de verste motbakkene. En som kan ta over litt av byrden når vekten på mine skuldre blir for tung.
Forstå at jeg føler et enormt ansvar for det som vokser inne i meg, i blant er det for mye. Forstå at samtidig så vet jeg at jeg ikke har kontroll over det som vokser inne i meg – og det er ikke lett å være uten kontroll.
Forstå at sorg og glede kan gå hånd i hånd, jeg kan aldri utelukke den ene – så vær så snill å ikke gjør det du heller, på mine vegne.

3,7 cm sprellende lykke!

Overskriften sier vel alt!
Akkurat nå tror jeg at jeg er verdens lykkeligste - selv om jeg vet at det bare varer noen dager før angsten kommer snikende igjen. Da er det godt at jeg har time for ny UL om et par uker. ;-)

Måtte vente en stund før vi kom inn til gyn. i dag, og da han endelig kom og hentet oss var jeg fullstendig frynsete. Han ville prøve utvendig UL først, og da han slo på skjermen måtte jeg knipe øynene igjen. Var så utrolig redd for hvilket syn som ville møte meg. Etter at jeg åpnet øynene tok jeg dem aldri vekk fra skjermen. For der var det et nydelig lite nurk på 3,7 cm med et hjerte som banket fint og sterkt ca. 180 slag i minuttet! Og der Tredjegull var ganske rolig på UL, tok denne spiren det igjen med sprelling på høyt nivå!

Denne undersøkelsen var som forventet noe helt annet enn på gyn.pol., hvor de ikke var særlig nøye og det var over på et par minutter. Først så han lenge med utvendig UL, der alt så fint ut. Siden nurket fortsatt er litt lite, tilsvarte uke 10+3 (perfekt vekst siden forrige UL forresten), så bestemte han seg for å ta innvendig UL også for å få enda bedre bilde. Helt greit for meg! Alt så fin-fint ut! Nurket har 10 fingre og 10 tær. Hjerne og mage så helt fint ut. Nakkefolden så ikke forstørret ut, men det er egentlig litt for tidlig å måle den enda. Det vil vi se bedre neste gang.
Bottom line: alt ser normalt ut akkurat nå!

Jeg vet jo så alt for godt at det ikke finnes garantier, men for hver positive UL får jeg litt mer håp og tro. Vi har enda ikke kommet til det punktet da Tredjegull ga opp, for meg er det den store "bøygen". Men i dag er en bra dag. En lang og grundig UL var akkurat det jeg trengte. Følelsen av å bli tatt vare på, og forstått. Gyn. skjønte godt at det var viktig med regelmessige UL'er litt til, og ga meg beskjed om at hvis det ble for vanskelig for meg skulle jeg bare ringe, så fikk jeg evt. komme inn på slutten av dagen og ta en titt. Men jeg tror nok jeg skal klare å vente disse to ukene, når jeg vet at jeg for øyeblikket har verdens vakreste lille sprellemann i magen! ♥

Angst

Nå merker jeg at det er over 2 uker siden siste UL..
I morgen er det endelig tid for time hos min private gyn., og nervene ligger tykt utenpå kroppen min. Nok en gang er jeg overbevist om at det ikke er liv i magen min lenger. Er egentlig ingen grunn til å tro det, men sånn har det blitt. Jeg er så sliten av å gå rundt og være redd for sånne ting som jeg tidligere tenkte lite på. Sånt som skjedde med andre man ikke med meg. Hah!
Jeg skulle ønske jeg klarte å knytte meg til det som er i magen min, men enn så lenge går det ikke. Angsten for å miste igjen er alt for stor foreløpig.

De siste dagene har jeg hatt mer murringer i magen igjen, og det tar angsten til nye høyder. Ellers er puppene fortsatt ømme, og kvalmen fortsatt til stede, selv om jeg nå faktisk begynner å få lyst til å spise igjen. Når jeg først spiser så er det ikke mye jeg får ned alikevel. Det plager meg at jeg ikke føler at magen vokser. Det er jo tidlig enda, men jeg synes jeg merket mer forandringer på denne tiden sist. Men jeg kan jo ta feil. Uansett er jeg veldig forberedt på dårlige nyheter i morgen, selv om jeg håper at det blir en positiv opplevelse. Fornuften sier meg at det som skjedde sist ikke skjer igjen, men så vet jeg også så inderlig godt at det kan gjøre det. Håper bare vi har fått vår dose "uflaks" nå!

Skal prøve å slappe av litt nå, og nyte stillheten i huset. Parken åpnet endelig igjen etter juleferien i dag, og jeg merker at ungene og jeg har gått mye oppi hverandre og at de ikke har fått ut all energi som skal ut. Samme hvor høyt jeg elsker dem så trenger man litt tid borte fra hverandre også.. ;-)

Termindatoen til Tredjegull

I dag er termindatoen til Tredjegull. En dag jeg har gruet meg til lenge. En smule lettere tror jeg det er i og med jeg har et håp i magen igjen (i alle fall håper jeg at jeg fortsatt har det), men savnet er alikevel ekstra sterkt i dag. Typisk nok har eldstemann fått spysyken, så turen til gravstedet utgår. Det skjærer i hjertet å vite at jeg ikke får tent lys for vår lille engel i dag. Men vi er i alle fall nære i tankene mine.
♥ Lille, vakre engelen vår, du vil alltid leve i våre hjerter! ♥