Gruer meg til å dra tilbake til gynekologen nå.
Sist vi var der svevde jeg ut fra kontoret etter en vellykket UL. Endelig kunne jeg senke skuldrene og glede meg til månedene fremover. Og nå, 2 1/2 måned senere er alt i grus.
Jeg vet at jeg kommer til å knekke sammen når jeg skal fortelle om det som har skjedd. Lille frøken "jeg gråter aldri foran andre" har måttet innse de siste ukene at følelser og tårer kommer selv om andre er tilstede. Plutselig kan ikke sånt kontrolleres lenger. Men jeg liker det ikke av den grunn..
Jeg er så redd, så redd for at han skal avfeie det hele og kalle det uflaks. At han skal si som hun på Oslo City Legesenter; fortsett å ta folat - prøv igjen! (For det er det man tenker på minuttene etter at man har fått vite at et etterlengtet barn ligger død i magen! Trenger jeg å nevne at jeg aldri skal sette mine ben der igjen?)
Jeg er redd han ikke tar mistankene mine på alvor. At han ikke vil gi meg noen trygghet i forhold til det å bli gravid igjen. At han ikke har noen hjelp å tilby meg annet enn hyppig UL. Jeg tenker evt. progesterontilskudd og blodfortynnende. Vi får se hva han sier. Og hva han er villig til å gjøre.
Jeg håper virkelig ikke at han finner på å si at vi bør vente enda en stund før vi prøver igjen. Det er jeg ikke villig til! Mannen derimot kan finne på å ta det rådet om han tror det er best for meg. Skrekk og gru!
Nå er jo den første mensen vel overstått og jeg kan begynne å tenke på EL. Jeg er livredd for at det har blitt kluss i syklusen min etter det som har skjedd, men håper at kroppen har vett til å gjøre som den skal. I så fall bør EL komme om en ukes tid, kanskje til og med kortere. Muligens begynner jeg med EL-testing allerede i morgen. For det virker som kroppen holder på å gjøre seg klar om ikke annet.
Det kiler i magen når jeg tenker på muligheten for å bli gravid igjen. Ved tanken på å få se en positiv test igjen. Men på den andre siden blir jeg nesten sint ved tanken på å måtte begynne på nytt igjen. Og jeg vet at et nytt svangerskap vil bli fryktelig tungt. Vil jeg i det hele tatt klare å glede meg?
Den tid, den sorg. Jeg trenger å ha det håpet. Håpet om en snarlig graviditet. Håpet om at det vil gå bra neste gang. At vi kanskje neste sommer/høst har håpet i armene våre!
Det er forresten rart å plutselig være en av dem som folk har problemer med å forholde seg til. Jeg merket det så tydelig på søndag, da ungene og jeg var i bursdagsselskap til datteren av en venninne. Jeg hadde ikke sett henne siden alt ble snudd på hodet, og jeg så at hun ikke visste hva hun skulle si eller om hun skulle si noe. Hun har en sønn på 5 måneder, og som venninnen min på Sørlandet tenkte hun nok på hvordan det var for meg. Men da han etterhvert begynte å sutre og jeg plukket ham opp, og hun kom inn og så at jeg sto og holdt ham, så jeg at hun slappet av på flekken. Og da vi ble alene litt spurte hun med en gang om vi måtte vente med å prøve på nytt etc.
Jeg så det samme igjen i går i parken da jeg snakket med en av "tantene" og nevnte i en eller annen sammenheng at vi kom til å prøve igjen. Plutselig forsto hun at det var greit å snakke om det, at jeg ikke ville bryte sammen. Hun fortalte meg at en av de andre mødrene opplevde akkurat det samme i fjor, og at hun nå er 16 uker på vei igjen. At de ikke klarer å slappe av. (Åh, som jeg forstår den!)
Jeg visste ikke at hun var gravid jeg, men nå er hun også sjelden å se i parken. Det har stort sett alltid vært faren som leverer og henter. Og akkurat nå kjenner jeg at det er helt greit..
Men uansett, det var godt å snakke litt med "tanten", som forøvrig også er en av våre nærmeste naboer. Og jeg syntes det var godt å være åpen om at vi vil prøve igjen. Kommer nok til å si det til de to "tantene" ganske tidlig om vi er så heldige at det klaffer igjen. Kan være godt med litt ekstra hjelp da kanskje.
Men ellers kommer vi vel bare til å fortelle det til dem som "trenger" å vite det. Og jeg håper vi kan gjøre det snart. Snarere en snarest! (Men akkurat nå tror jeg det ikke..)
Kom helt på sidesporet her, men poenget mitt var egentlig at det er godt å snakke litt og være litt åpen. Og jeg er vanligvis ikke en veldig åpen person. Men ved å være åpen nå sikrer jeg på en måte at det ikke blir glemt. For engelen vår skal ikke glemmes! Og det har jo vært sånn det har føltes i og med mange av de nærmeste ikke engang har spurt hvordan det går. Jeg ble så glad da søsteren til mannen her om dagen spurte om vi hadde fått noen dato for bisettelsen. Det var så godt at noen spurte. Så godt at mannen takket henne for det!
Vi vurderer forøvrig å gi Tredjegullet vårt et navn. Det er en stor sorg for meg at vi ikke fikk vite kjønn og dermed ikke fikk gitt den et navn. En identitet. Men så har jeg fått høre om flere som har gitt sine englebarn kjønnsnøytrale navn, og det er egentlig en veldig fin idé. Vi snuser på et navn, men jeg er litt tilbakeholden fordi jeg er redd for at folk skal tro vi er smårare som gir den navn. Er spesielt redd for reaksjonen til svigers. Men det føles så galt å tenke på den og snakke om den som den. Og den dagen vi forteller ungene om englebrøsteren deres, så hadde det også vært fint med et navn. Jeg skal tenke litt til, men egentlig så vet jeg. Jeg har allerede skrevet navnet med magnetbokstaver på kjøleskapet sammen med våre andres navn. For å se litt på det og kanskje venne meg til det..
Innlegg
Lenge siden...
for 11 år siden
