Tenn lys!

I dag markerer jeg for andre gang Pregnancy and Infant Loss Remebrance Day. Dette er en internasjonal dag som blir markert 15. oktober hvert år for å fremme støtte, utdanning og oppmerksomhet for dem som har opplevd å miste et barn enten før, under eller etter fødsel. Jeg skal innrømme at før jeg mistet selv så hadde jeg aldri hørt om denne dagen, men jeg synes det er et veldig fint initiativ. Det er alt for mye stillhet og tabu rundt det å miste et barn!

Nå er jeg ikke den som er mest åpen om dette selv, IRL er det veldig få som vet hvilken smerte jeg bærer på. Men det er enda ganske ferskt, og jeg er ikke klar for at hele verden skal vite. Jeg vil ikke være den som andre synes synd på. Jeg vil ikke være den som man trår varsomt rundt. Men en dag, når smerten er mindre, når sårene har blitt til arr, da skal også våre englebarn frem i lyset.

Inntil den dagen nøyer jeg meg med å tenne lys for våre og alle andre englebarn kl. 19:00 i kveld, og oppfordrer alle andre til å gjøre det samme!

♥ Une ♥ Iven ♥ Lille bokseren ♥
Dere vil alltid være høyt elsket og aldri glemt!

Monstertante

Tanta kom til slutt natt til lørdag, en dag forsinket. Og når hun først kom så gjorde hun det med et brak. Så mye blødning og smerter som jeg har hatt i helgen har jeg kun hatt når jeg har mistet. Så jeg kan nok trygt slå fast at vi nesten klarte det denne syklusen.. Litt kjipt, men med de svake testene og smertene som jeg begynte å få i den ene siden av magen fredag så var jeg glad til når blødningen kom. Begynte å bli veldig bekymret for at noe satt utenfor livmoren, og det hadde nok ikke vært noen særlig positiv opplevelse.
Da tar jeg heller en helg med monstertante og kraftig forkjølelse.

Har vært innom mange tanker og følelser siden den positive testen på tirsdag.Den skremte meg, men ga meg også innerst inn et håp. Og da håpet forsvant med svakere test på onsdag, etterfulgt av en mail fra tanten min om at fetteren min skal bli pappa, da ble det litt for tøft en liten stund. Jeg har strengt tatt ventet på denne beskjeden, men der og da ble det veldig sårt. Dette blir det første barnet som kommer i familien etter at vi begynte å miste. Og det er hyggelig, for all del. Jeg unner fetteren min dette. Jeg har sett måten han har sett på barna våre på de gangene vi har truffet ham de siste årene, og jeg tror at dette er noe han virkelig ønsker seg. Det er bare så sårt at vi har prøvd i to år nå og mistet 4 ganger. Vi skulle allerede ha stått for en familieforøkning, men det ble aldri sånn. Når beskjeden kom følte jeg nesten for å gi opp. Innse at vår babylagingstid er over og overlate det til den yngre garde. Ja, sånn bortsett fra at fetteren min og samboeren hans er like gamle som meg da..

Men selvfølgelig skal vi ikke gi opp. Det er ikke tid for det enda. Tvert imot. Etter de siste dagene har vi blitt mer innstilt på å prøve enn vi har vært på en stund. Eller, mannen har vært klar hele tiden. Nå er jeg der også. Jeg innser at den "skrekken" jeg følte over positiv test vil komme uansett når jeg tester positivt. Om det er neste måned eller om et år. Jeg vet for mye og har opplevd for mye. Det er nok en naturlig reaksjon. Sånn er det bare. Men om vi ikke prøver, om frykten får vinne - ja, da taper vi. Vi må bare fortsette! Det ble nesten denne gangen, snart er det nye muligheter. Kanskje er jeg så heldig at jeg får en like fin bursdagsgave i år som i fjor? Kanskje får vi en ny sjanse til julibaby? Og om ikke det klaffer da så betyr det at vi er så heldige at vi kan få mulighet til både sydentur og baby neste år. Det skal ordne seg! Det skal bli vår tur!!!

Enda mer bestemt på akkurat det ble jeg fredag kveld. Da ringte pappa og fortalte at han hadde fått testresultater etter avsluttet stråling. Så bra var de at han til og med slipper den andre hormonsprøyten han egentlig skulle ha tatt! Pappa er rett og slett frisk!!!

Forhåpentligvis skal jeg få ha ham i mange år til, og jeg vil fryktelig gjerne gi ham et barnebarn til å glede seg over! Her er det bare å bite tenna sammen.. ;-)

Tanta lar vente på seg

Nå tuller kroppen skikkelig her.
Vanligvis begynner jeg å spotte 12 DPO og tanta braker løs 13 eller 14 DPO. I dag er jeg 14 DPO, og det eneste jeg har sett så langt er litt brunlig utflod. Kjenner litt mensmurringer innimellom, men ikke mye. Jeg har også gravidtemp og mulig trifastisk kurve, fortsatt svak strek/skygge på BT men ikke like tydelig som 11 DPO og gravidømme pupper. I hele min tempekarriere har jeg kun fått mensen etter 14 DPO en eneste gang, så det kroppen min driver med nå er helt mot normalen. Det kombinert med de svake utslagene på BT, så er det vel ikke så mye tvil lenger om at noe har vært innom denne syklusen. Men det er også helt tydelig ikke levedyktig. Håper bare ikke noe har satt seg på feil plass. Det hadde jo vært typisk..

En streifer

Etter gårsdagens test og masse stikking nedentil trodde jeg faktisk at jeg skulle få en tydelig positiv test i dag. Men dengang ei, ble bare en skygge gitt. Mye svakere enn i går. Så da er det nok en grunn til at puppene som har vært skikkelig ømme de siste dagene plutselig ble mindre ømme i går kveld, og en grunn til at dette ikke føltes rett. Er nok noe som har streifet innom men ikke har klart å bli. Gyn. tok jo en eller annen prøve av slimhinna mi for et par uker siden, så den var kanskje ikke optimal etter det.
Kjenner at jeg er litt skuffet, men også litt lettet. Jeg fikk litt hetta i går, og klarte ikke å kjenne den gleden jeg har kjent ved andre positive tester. Men alikevel hadde jeg jo et håp om at det skulle bli annerledes denne gangen. Nå er det bare å vente på mensen isteden. Etter dette blir det nok litt ekstra kjipt når den kommer, men det skal også bli godt å slappe av litt igjen. Vurderer faktisk en liten pause etter dette. 

Hjelp!

HJELP!
Siden tempen steg i dag (mest sannsynlig pga forkjølelse) tok testetrangen overhånd. Og det dukket opp en svaaak strek på BT!

Veldig svak, jeg har hatt mye tydligere tester på 11 DPO før. Denne er mer sånn som den jeg hadde 11 DPO da jeg mistet i uke 7, bortsett fra at den gangen spottet jeg allerede på dette tidspunktet. Så det kan ikke være mye hCG i kroppen min. Men det er absolutt noe der. Herre min hatt! Hva har vi gjort? Er dette en streifer eller kan vi virkelig være igang IGJEN? Tør jeg dette da??

Dårlig bilde, og det er mulig det kun er jeg som ser at det er en svak, ekstra strek der. Men den er tydeligere IRL.

Venter på mensen

Da var jeg 10 DPO allerede gitt, og jeg kan faktisk begynne og vente på spotting og mensen.
Kjempeoptimistisk denne syklusen med andre ord.
Har ikke hatt noen spesielle tegn på at det kan ha klaffet denne syklusen. Litt kvalme og småømme pupper har jeg, men det er ikke unormalt. Ved siden av det har jeg hatt bekkensmerter innimellom og heftige mensmurringer. I morges trodde jeg virkelig at blodet skulle fosse, men det lar heldigvis vente på seg.

Selv om jeg skruller mindre enn forrige syklus, kjenner jeg at det er litt mindre greit å vente på mensen denne gangen. Vet ikke helt hvorfor. Strengt tatt så er jeg jo redd for å være gravid også, men på den andre siden er jeg litt redd for å aldri bli det igjen. Når mensen dukker opp vil det si at vi kommer til å bruke lenger tid på å bli gravide igjen denne gangen enn noen av de andre gangene. Men de andre gangene har vi jo faktisk virkelig prøvd også da. Sånn er det egentlig ikke nå. Alikevel, det blir litt tanker innimellom.

Det er uansett mest praktisk å vente litt. Har fått time på sykehuset 15. november, da får vi se om vi får noen svar eller ikke. Og om jeg får like tidlig EL som de to siste syklusene denne måneden også så kan jeg faktisk teoretisk teste positivt på bursdagen min. Det hadde vært litt av en gave!

Men først er det bare å vente på mensen. Vet at den kommer, men en overlay over denne syklusen og de to siste gravidsyklusene mine gir meg alikevel et øøøørlite håp. Men det er lite altså!

Husmorferie

Jeg føler meg som ny etter å ha tilbragt helgen i min elskede hjemby. Helt alene, uten mann og barn på slep. Veldig uvant, og katastrofetankene kom for fullt torsdags kveld. Vil ikke reise, tenk om jeg ikke kommer hjem igjen! Men så glad jeg er for at jeg reiste - og selvfølgelig kom jeg like hel hjem igjen søndags kveld.

Det gjorde godt med nesten 3 dagers stillhet, selv om jeg hørte ungene hele tiden den første kvelden (da var jeg også overtrøtt etter å ha stått opp kl. 05 og hatt fullt kjør hele dagen). Og at det var riktig å ta turen ble bekreftet da venninnen min falt inn i armene mine etter begravelsen. Å se at det betydde så mye for henne at jeg kom gjorde både tidlig morgen og katastrofetanker verdt det!

Eneste ulempen med en sånn tur er at jeg ender opp med innmari hjemlengsel etterpå. Det gjør så vondt å reise derfra, for det er jo der jeg hører til. Kjenner det i hver celle i kroppen hver gang. Ikke at jeg ikke trives her jeg bor, men jeg hører så mye mer hjemme der. Det er byen min! Den fine byen min med den deilige luften som gjør meg så godt. ♥

Kropp og sjel hadde virkelig godt av denne helgen. Det virker faktisk som om kroppen min hadde så godt av det at den like godt verpet litt på fredag. Dermed har jeg gått fra å ha eggløsning tidligst CD14 og gjerne ikke før CD15-17 til CD12 forrige syklus og CD11 nå. Hva skjer med kroppen min da? Får litt hetta når den gjør unormale ting, men håper at tidlig EL bare er positivt. Blir i alle fall kortere tid å vente mellom mens og EL.

Typisk at egget skulle slippe akkurat når jeg var borte fra mannen, men vi fikk da lagt inn noen aksjer i dagene før. Dessuten tviholder jeg på statusen som semiprøver, så det er ikke så big deal.. ;-)