En god helg

Den gode trenden fra fredag har fortsatt hele helgen.
Og det til tross for gravstedsdokumentet som dumpet ned i postkassa vår på lørdag. Rart å se det, men jeg velger å ikke gjøre noe mer ut av det. Jeg kunne gått i kjeller'n, men isteden så er det nok et synlig bevis for at vår lille engel er virkelig. At dette ikke er en bagatell. Nemlig!

Var godt å gå tur med svigerinnen min på fredag. Få luftet tanker og få bekreftelse på at man har noen som er villig til å lytte. Noen som du kan komme til igjen og igjen, som ikke blir lei. Vi har hatt et veldig fint forhold de siste årene, men har glidd litt fra hverandre de siste månedene. Men nå er vi igjen kommet nærmere hverandre, og det er jeg veldig, veldig glad for.

I dag var vi en tur på gravstedet. Jeg følte at jeg måtte forberede meg litt mentalt til torsdag. Jeg både gruer og gleder meg til det som skal skje. Aller helst skulle jeg ønske at mannen og jeg kunne gjøre dette alene, men han ville ha med konfirmasjonspresten sin, også er der vel en eller annen representant fra gravlunden eller noe sånt der. Jeg føler at jeg kanskje ikke får gjort det som jeg vil med andre tilstede. Og jeg vet at jeg begrenser meg i forhold til både følelser og adferd som kan virke unormal når det er andre til stede. Blant annet vil jeg gjerne ta noen bilder, spesielt av urnen. Men jeg vet ikke om jeg får meg til å gjøre det med andre tilstede. Jeg følte jo nesten at jeg var gal da jeg tok bilder av Tredjegull på sykehuset. Selv om det bare var mannen og meg der. I dag angrer jeg på at jeg ikke tok mer enn tre bilder, men der og da følte jeg nesten at jeg gjorde noe galt. Så det er kanskje bedre å gjøre akkurat som jeg føler for på torsdag, uansett hva de som er der måtte synes. Vi får se hvordan det blir.

Jeg har fortsatt fullt opp med jobb. I mitt yrke kan jeg av og til oppleve at det knapt er noe å gjøre, men akkurat nå drukner jeg. Jeg må tvinge meg selv til å slå av PC'en og tenke på andre ting innimellom. Tror egentlig det er en liten velsignelse at det er mye akkurat nå. Så får jeg brukt hodet mitt på andre ting. Det er nok ikke så dumt i disse tider.

Ellers så er jeg 4 DPO i dag, og vet egentlig med meg selv at det ikke har klaffet denne syklusen. Nå har jeg vel følt det hver syklus, også når jeg har blitt gravid, men.. Jeg håper jo at jeg tar feil, men er veldig forberedt på negative tester og mensen. Akkurat det scenarioet har jeg faktisk ikke opplevd siden januar. Men så har jeg jo fått mye annen "dritt" i mellomtiden da. Jeg har jo blitt gravid to ganger i år, til og med to ganger på rad. Så sånn sett så er det ingenting som tilsier at jeg ikke skal bli gravid nå. Men så brukte vi 6 prøveperioder for å få til Morsdagsspiren, så hvorfor skulle jeg plutselig bli gravid tre ganger på rad? Noe flaks må vel være oppbrukt - men også noe uflaks kanskje? Nå tror jeg at jeg kunne ha blitt gravid i syklusen etter senaborten, for jeg tror nok jeg hadde EL på slutten av sydenturen. Og det var jo også da vi tok opp igjen sånne aktiviteter. Men det ble jo ikke noe av det. Kanskje jeg har 5 prøveperioder igjen før den sitter da? (Noe så logisk..)

Uansett så har jeg altså ikke troen på denne syklusen. Kjenner ikke noe som tilsier at jeg skulle være gravid. Sist hadde jeg kramper i magen fra 4 DPO, nå kjenner jeg til nød litt murring om jeg virkelig kjenner etter. Og i går kveld en litt brennende følelse. Ja, også er brystvortene mine plutselig mørkere. Men det har vel mer med toppløs solarium enn graviditet å gjøre tenker jeg.. ;-)

Kan vel ikke gjøre noe annet enn å vente å se. Tålmodighet har jeg i alle fall for en gangs skyld nok av akkurat nå.

Bekreftelse

Fikk en interessant telefon fra svigerinnen min i dag. Hun hadde vært hos fastlegen sin i dag, og da hun var der nevnte hun situasjonen min til legen. Legen hennes hadde umiddelbart sagt at jeg burde få utredning, og at jeg burde gå til fastlegen min og kreve det. Nå er jo ting allerede på gang, men det var veldig godt å høre at en annen lege også hadde samme mening. Og ikke minst at svigerinnen min bryr seg nok til å forhøre seg. Det er jo strengt tatt ikke hennes problem. I samme slengen spurte hun om vi skulle gå en tur i kveld så vi kunne snakke litt. Hun trodde kanskje det kunne være godt for meg å få luftet litt tanker. Og ja, det skal bli godt!

Ting føles litt lysere igjen i dag. Mannen kommer snart hjem, og jeg har vasket hele huset for andre fredag på rad. Jeg har jo gått nesten konstant gravid siden februar, og har dessverre måttet ty mye til mannen for hjelp til sånne ting. Det er godt å føle at man orker igjen. Så får det bare være at jeg nå sitter her med rare vondter i magen og bekkenløsningssmerter. Skulle ønske jeg kunne tro på at det ligger noe mer enn vasking bak, men det gjør jeg ikke. Uansett hadde det vært alt for tidlig med symptomer nå. Akkurat i dag har jeg en slags ro i kroppen. Jeg vet med meg selv at det ikke har klaffet denne måneden, og i dag er det greit. Regner med at det ikke er like greit når mensen kommer, men.. ;-)

En annen grunn for å føle seg lettere til sinns i dag er at pappa ringte igjen i går. Da hørtes han betydelig bedre ut, selv om han fortsatt har lite energi. Han hadde målt blodtrykk i går, og da var det nesten normalt. Håper det kan forbli sånn! Vi har ikke snakket noe særlig etter det som har skjedd, men da jeg nevnte at vi skal ha urnenedsettelse neste uke, begynte han å spørre litt. Og han ville gjerne se graven når han kommer til Norge. Bare det at han tenker på å komme en tur gledet meg. Så får vi se når det blir..

Fikk også en hyggelig og rørende mail fra tanten min i går. En sånn type mail der man virkelig kjenner hvor mye den andre personen bryr seg når man leser det. Jeg måtte rett og slett gråte litt, bare fordi det var så godt å lese ordene hennes. Godt at hun forsto at dette ikke er noe man bare rister av seg. At hun forsto at jeg har tunge dager, og at hun vet at både dårlige og gode dager vil komme fremover. Hun mistet onkelen min brått 6 dager før vår eldstemann kom til verden, så hun vet litt.

Så i dag kan jeg faktisk si at jeg har en god dag! Og den skal nyyyyyytes! :-)

DPO-land

Etter masse forvirring i forhold til EL, er jeg nå helt sikker på at jeg er i DPO-land.
FertiltyFriend sier 3 DPO, men jeg har mer tro på 1 DPO. Uansett så har vi bombardert egget, så det skal ikke stå på det..

De siste dagene har egentlig vært litt slitsomme. Jeg trodde ikke jeg noen gang skulle være prøver igjen, og det har vært rimelig kjipt å begynne på igjen. Og da det ble EL-forvirring også, var jeg fristet til å gi opp hele prosjektet. Kanskje er jeg ikke så klar som jeg trodde? Men så klarer jeg ikke å gi opp heller.

I går fikk jeg meg en real en på trynet igjen, da det plutselig gikk opp for meg at å bli gravid igjen ikke forandrer noenting. Det blir jo ikke Tredjegull. Og igjen kom følelsen av at det bare er bortkastet tid og energi siden vi sikkert bare mister igjen alikevel - om jeg blir gravid da. Jeg kommer bare til å lage ekstra bekymringer for meg selv. Men igjen så er der en del av meg som skriker etter å bli gravid igjen. For kanskje går det bra..?

Gårsdagen var virkelig dagen for slag i trynet da pappa ringte meg på kvelden og hørtes veldig sliten ut. Han har ikke vært verdens mest tilstedeværende far, så at jeg ikke hadde hørt fra ham på noen uker var ikke unormalt. Men da han fortalte meg at han ikke har hatt noe energi pga. et blodtrykk som svinger fra skyhøyt til superlavt, ble jeg rett og slett redd. Jeg fikk plutselig følelsen av at han ikke har lenge igjen. Jeg har lenge sagt at jeg ikke tror han blir så gammel, men nå så jeg nesten mannen med ljåen i det fjerne. Jeg har ikke sett ham på over 3 år, ikke siden vi giftet oss og datteren vår ble døpt. Nå er jeg redd for at jeg aldri kommer til å se ham igjen. Og det skremmer vettet av meg. Han jobbet som flyger da jeg vokste opp, så han var mye vekke. Og da foreldrene mine ble skilt flyttet han til USA. Han er den første til å si at han ikke har vært verdens beste pappa, det har vært mange brutte løfter og mange skuffelser. Alikevel har jeg alltid vært en skikkelig pappajente. Tanken på å miste ham får hjertet mitt til å verke. Som om det ikke var vondt nok inni der..
Men det er ikke bare å svinge seg rundt og ta turen over dammen heller. Ikke med to små, jobber etc. Planen vår var å reise dit i september neste år, men det utgår nok etter det som har skjedd. I alle fall om jeg blir gravid igjen. Da må det utsettes. Men kanskje er ikke pappa der neste år alikevel..?

Huff, er fælt å gå med disse tankene på toppen av de andre. Jeg sliter virkelig nå. I tillegg er mannen på øvelse og kommer ikke hjem før i morgen ettermiddag. Egentlig ikke så lenge, men jeg sliter veldig med å være alene etter det som har skjedd. Da er de vonde tankene der med en gang. I dag har jeg gått med klumpen i halsen hele dagen. Og jeg gruer meg til stillheten etter ungene har lagt seg.

Prøver å fokusere litt på at kanskje, kanskje har det klaffet. Kanskje skjer det noe i magen min nå. Jeg tror det virkelig ikke, men tanken er litt fin alikevel. Foreløpig så er det for tidlig for symptomer, men har alikevel merket meg en del stikkinger og murringer i magen i dag. Så får vi se etterhvert.

Et skritt i riktig retning

Da var timen hos fastlegevikaren overstått.
Jeg troppet opp med klump i magen og hjertet og regnet med at jeg ville bli sendt hjem med samme beskjed som hos gyn. Men av og til tar man heldigvis feil..

Det var fryktelig å sitte på venterommet der igjen. Minnene fra sist jeg satt der kom raskt, og jeg kjente tårene sprenge på. Vurderte en stund å gå helt ut i gangen og la mannen bli igjen på venterommet, men en rask vurdering sa meg at det ville se ekstremt dumt ut. Og med mannen min ved siden av meg så kjente jeg etterhvert en slags ro senke seg. Og da legen kom ut for å hente inn den som var før oss, hilste han umiddelbart på oss samtidig. Da fikk jeg følelsen av at han så oss, ikke bare som pasienter, men som mennesker.

Den følelsen ble bare sterkere da vi kom inn til ham. Jeg så det så godt i øynene hans, og jeg slappet umiddelbart av. Han visste knapt hva godt han skulle gjøre for oss, og satte ingen spørsmålstegn overhodet da jeg begynte å snakke om Leiden. Nesten før jeg var ferdig konkluderte han med at han sporenstreks skulle sende henvisning til sykehuset. For med min historie var det absolutt ingen grunn til å vente til jeg eventuelt mister en tredje gang. Han mente at med en kjent "lidelse" så var det absolutt grunn til å se nærmere på det og gi eventuell nødvendig behandling. Så da er hjulene igang!

Han sa at det er en liten mulighet for at jeg får avslag i og med jeg ikke er gravid akkurat nå, men om det skjer skal jeg si fra til ham med en gang jeg blir det og så skal han kontakte dem direkte. Jeg fikk virkelig følelsen av at han vil kjempe for oss, akkurat som sist.

Han spurte litt om det som har skjedd, og jeg ble fullstendig paff da han spurte om vi hadde gitt engelen vårt et navn. Trodde nesten jeg hørte feil. Ingen har spurt oss om noe sånt før. Ikke lenge etterpå forsto jeg hvorfor han tenkte på å spørre om det. Han fortalte at han og kona hadde mistet et barn i uke 25. Plutselig falt alle bitene på plass. Derfor gikk han den ekstra milen for oss sist. Derfor vil han hjelpe oss nå. Jeg følte umiddelbart en tillit til ham. Han vet. Han forstår. Han har vært der.

Da de hadde vært gjennom dette så hadde de hatt en fantastisk gynekolog på samme sykehus som han henviser oss til. Han håpte at vi kunne få komme til den samme, men det er det jo ingen garanti for. Forhåpentligvis treffer vi i alle fall på noen som tar Leiden på alvor!

Jeg føler meg så mye lettere etter dette legebesøket. Jeg føler meg plutselig tatt på alvor. Jeg føler at noe skjer. Jeg føler at Fjerdegullet er innen rekkevidde.

Det er selvfølgelig fortsatt hinder på veien. Aller først må jeg få EL. Så må det klaffe..

EL er forhåpentligvis på vei i denne syklusen i alle fall. Mye EL-smerter og en EL-test som er litt sterkere enn før, men fortsatt ikke positiv. Håper den positive er rett rundt hjørnet nå. Kanskje allerede i kveld?
Og klaffen jobber vi iherdig for..!!!

Update: Nå føles det endelig som om ting går litt min vei igjen. I kveld kom den positive EL-testen også! Mannen er selvfølgelig på nattevakt, men med sengekos i formiddag og i morgen så burde det vel være greit? Sist jeg testet for EL hadde jeg positiv EL-test 3 dager på rad (og før det 2 dager på rad), så det er jo slettes ikke sikkert at egget slipper helt enda heller. Men nå ligger det i alle fall an til at det slipper før mannen reiser på øvelse på torsdag.

The waiting game

Jeg føler at jeg ikke har gjort annet enn å vente de siste ukene.
Først vente på at blødningen etter senaborten skal gi seg. Så vente på mensen. Og nå venter jeg på en EL som ikke ser ut til å komme når den skal. Vel og merke har den vært litt sen de to siste ordentlige syklusene, kom vel på CD17 da jeg ble gravid i februar og CD19 etter SA'en. Før det så kom den rundt CD14-15.
Sånn sett er det kanskje bra at den virker litt forsinket..?

Jeg er nå på CD14, og på den tiden har jeg alltid tydelige tegn på EL. Vanligvis har jeg masse EL-slim og gradvis sterkere EL-tester. Men ikke nå. Minimalt med slim og negative EL-tester som ikke virker som om de øker i styrke en gang. Men tappen virker relativt klar og jeg kjenner en del EL-smerter. Rimelig forvirret og frustrert om dagen. Jeg vil bare komme igang på ordentlig igjen! For hver dag som går kjenner jeg at håpet for å lykkes denne syklusen synker. Vi må nok vente en god stund før vi ser en positiv test igjen tenker jeg.. (Åh, så optimistisk i dag!)

Mannen har nattevakter natt til tirsdag og onsdag, og reiser på øvelse fra torsdag til fredag. EL kommer vel i forbindelse med det tenker jeg.. Blæh!

I går hadde vi hyggelig besøk av en kompis. Kompisen som er fadder for datteren vår og skulle ha vært det for Tredjegull. Jeg er nok ikke verdens mest sosiale menneske for tiden, men å invitere ham var faktisk min idé. Jeg trives så godt sammen med ham, og han er trygg. Han er en av dem jeg vet vil lytte om vi vil snakke. En av dem som virkelig bryr seg. Det var godt å ha ham her, og jeg ville egentlig ikke at han skulle gå. Men da mannen begynte å glippe med øynene i 01:30-tida så dro han avgårde. Han bor en time unna, så det blir liksom ikke så ofte vi ser ham. Men når vi møtes så er det alltid supert. Man kan snakke om alt mellom himmel og jord. Man kan le og til og med gråte om han vil. Han og mannen min var i Bosnia sammen for ganske mange år siden nå, og det er der vennskapet stammer fra. Jeg elsker å høre historiene deres fra den tiden. Og jeg er så glad han har blitt en del av mitt liv også. Vi er skremmende like, og har en tendens til å tenke akkurat likt og si de samme tingene. Ungene elsker også å ha ham her, og vil helst ikke at han skal dra igjen. For meg er det rett og slett en liten vitamininnsprøyting å være sammen med de to tryggeste av de trygge, mannen min og ham. Da føler jeg at alt er OK og ingenting kan gå galt. Ja, rett og slett trygt!

I dag er alt litt mer utrygt, da vi skal til svigers på middag. De vet fortsatt ikke at vi skal prøve igjen, noe som jo var et problem da jeg ble gravid sist. At de ikke visste. Mannen har ikke sagt noe til dem, selv om han har hatt muligheten. Men jeg har bestemt meg for å drite i hva de mener og sier, og om det blir nevnt noe om at jeg skal til legen i morgen eller noe sånt i dag, så kommer jeg til å være ærlig. Jeg kommer til å si at jeg prøver å få hjelp til neste svangerskap. Så får de altså si det de vil! Gleder meg nesten litt, og håper muligheten dukker opp.. ;-)

Opp igjen

Dagen i går var skikkelig tøff. Fikk meg et realt slag i trynet hos gyn.
Svigerinnen min kom innom på ettermiddagen, og jeg knakk sammen da jeg skulle fortelle henne hvordan det hadde gått. Plutselig sto hun med armene rundt meg og gråt med meg, og det ble faktisk dagens opptur. Det lettet litt på alt, det at en av de nærmeste plutselig var der fullt og helt. Hun har vært den eneste som har vist litt interesse og omsorg, og nå vet jeg plutselig at jeg har en plass å gå. Veldig godt!

Etter råd fra både henne og andre, så har jeg nå bestilt meg time hos fastlegen på mandag. Har ikke de store forhåpningene til det, det hadde vært noe helt annet om det var min egentlige fastlege og ikke vikaren hans. Men han viste seg jo fra en positiv side sist, da kjempet han virkelig for oss. Kanskje gjør han det igjen?
Jeg må ta med meg mannen. Litt flaut egentlig, men jeg tror ikke at jeg takler å dra tilbake dit alene. Det var på det legekontoret drømmene mine brast og jeg forsto at Tredjegull var borte. Det blir tøft å dra tilbake. Dessuten har mannen min kanskje bedre overtalelsesevner enn meg.

Jeg har undersøkt litt og skal i alle fall be om å få sjekket nivået av Protein S/C. Har forstått at mangel på dette kan gi ekstra risiko, og sammen med Leidens burde jeg virkelig ha noe å slå i bordet med om jeg mangler dette. Jeg tenker også mye på at jeg fikk beskjed om at morkaken var veldig "sliten" da sønnen vår ble født. Vel og merke hadde jeg begynnende svangerskapsforgiftning, men kan det også ha dannet seg blodpropper i morkaken den gangen? Han fikk lite næring på slutten og var veldig liten da han ble født. Da jeg gikk med datteren vår målte de flere ganger blodgjennomstrømningen til livmoren pga. dette, men da var alt fint. Alikevel, aner man en sammenheng her?

Fighteren i meg begynner å våkne igjen etter gårsdagen. Vi skal få til dette! Om jeg gir opp nå blir det i alle fall aldri noe Fjerdegull. Så vi fortsetter nok uansett om jeg får blodfortynnende eller ikke. Kanskje vil det uansett gå bra en eventuell neste gang? Plutselig er jeg utålmodig etter å få EL igjen. Den er nok i anmarsj, men det drøyer nok dessverre noen dager til. Bare den kommer før mannen reiser bort om en uke!

Like klok

Da var timen hos gyn. overstått.

Noe av det første jeg tenkte på etter senaborten, var å få time hos gyn. Hadde ikke noe stort håp om å finne ut hvorfor det har gått galt to ganger på rad, men hadde håp om å bli tatt på alvor og om å få hjelp neste gang jeg eventuelt blir gravid. Siden jeg har Leiden mutasjon håpte jeg i alle fall på å kanskje få blodfortynnende. Kanskje hadde det vært en falsk forsikring, men kanskje hadde det hjulpet også.

Timen begynte dårlig da vi måtte vente i nesten 3 kvarter. Og det skulle bli verre..
Han spurte knapt nok om det som har skjedd, hørte bare på det mannen fortalte da jeg ikke orket. Han spurte ikke engang hvor langt jeg hadde kommet da det skjedde, eller om vi visste når det hadde dødd. Eller om de hadde sagt noe på sykehuset.

Da jeg fortalte at jeg var bekymret for at Leiden mutasjonen kunne ha noe med det å gjøre og om det var mulig å få noe hjelp om jeg blir gravid igjen, kom han med den egentlig forventede forklaringen om at han ikke ville gjøre noe før jeg eventuelt hadde mistet igjen. Det er veldig vanlig å miste 2 ganger, sannsynligheten for at det går bra neste gang er stor, bla, bla, bla..
Greit nok, men det er også mulig at jeg mister igjen!

Han tok celleprøve og innvendig UL, og alt så bra ut i livmoren. Men man kan vel kanskje ikke se alt med bare vanlig innvendig UL heller?

Fysisk sett så han ingen grunn til at vi skulle vente med å prøve igjen, men han mente desember var en fin måned å begynne på igjen for å komme seg gjennom sorgprossessen først. Hva vet vel han om det? Et nytt svangerskap etter det forrige vil være tungt uansett om det skjer nå eller om noen måneder, eller til og med år fra nå. Men det var nå uansett opp til oss da.

Så ble jeg sendt avgårde med beskjed om å ringe når jeg ble gravid igjen. Da ville han ha meg inn til UL i uke 7-8, og så annenhver uke eller noe sånt en stund fremover. Han skulle "til og med" la meg komme etter uke 12..

Så for å summere det opp ble vel denne timen akkurat som jeg fryktet. Jeg gikk rett i kjelleren etterpå, og der er jeg enda. Jeg føler på en måte at jeg har mistet det håpet jeg hadde, og jeg står kun igjen med sorgen.

EL kommer vel om noen dager, men nå vet jeg ikke lenger om jeg orker. For første gang tenker jeg på å gi meg, selv om håpet om en ny spire som holder seg tiden ut er det som har holdt meg oppe de siste ukene. Jeg har liten tro på at det skal gå bra en neste gang uten noe hjelp, og jeg vet ikke om jeg orker å bli gravid bare for å miste igjen. Bare for å dra tilbake å si "hva var det jeg sa?".

Nei, nå vet jeg rett og slett ikke min arme råd lenger.