Snipp, snapp, snute..

Magefølelsen min var som alltid riktig. Egentlig skremmende hvor godt jeg kjenner min egen kropp. Bare så synd at jeg ikke klarer å finne ut hvorfor dette skjer..

Min fantastiske gyn. ble egentlig veldig overrasket, for alt hadde sett så fint ut for et par uker siden. Men det har det jo gjort hver gang. Nå lå bokseren vår helt stille og var rundt 3,7 cm, så den ga nok opp omtrent når jeg følte det poffet i magen. Veldig rart, for sånn føltes det også forrige gang.

Etter noen slitsomme dager slo jeg over på autopilot på sykehuset på tirsdag. Tror mannen ble den som fikk det hardeste slaget der og da. Jeg knakk et øyeblikk da sykepleieren som tok seg så utrolig godt av oss sist dukket opp, men ellers var jeg ufattelig rolig. Etterpå ble jeg med i parken og hentet ungene som hadde sin siste dag før sommerferien som om ingenting hadde skjedd, og senere ble jeg med når mannen skulle til legen for å få sykemelding. Den halvtimen han var borte satt jeg i bilen og kjente en merkelig ro senke seg over meg. Nesten en lettelse. Jeg tenkte på tiden fremover. På sommeren. På å ikke tenke på prøving, ikke tempe eller knaske urter etc. Bare nyte mann og barn. Finne på ting sammen med dem. Sydentur på sensommeren. Bare avslapning etter 2 år med prøving og graviditet. Vi begynte jo egentlig jakten på sistemann i august 2009. Nå trenger jeg en pause! Og jeg tenkte på at gyn. absolutt ikke vil gi opp. Hun vil til bunns i dette og mener at vi ikke skal gi opp. Tvert imot skal vi fortsette å prøve. Allerede tirsdag har hun satt meg opp til time hos henne, midt i det som egentlig er sommerferiestengning. Hun vil konsultere med spesialister på ufrivillig barnløshet og høre hva de ville ha gjort i mitt tilfelle, og hun vil gi meg videre utredning. Selv om håpet mitt om sistemann svinner, så gir det meg alikevel litt håp at hun er så oppsatt på at vi skal klare dette. Men altså, først trenger jeg en pause, det kjenner jeg. Til høsten har vi kanskje litt mer svar, selv om jeg ikke helt har den store troen på at de finner noe. Det er jo ofte sånn. Foster og morkake ble sendt til undersøkelse denne gangen også, men der tror jeg i alle fall ikke at de finner noe.

Onsdag var jeg inne og fikk en tablett som startet aborten, og etter det gikk jeg på en smell. Mannen og jeg endte i en kjempekrangel, men fikk snakket ut og kommet til bunns i ganske mye. På sett og vis begynner vi på nytt nå. Vi har begge hatt et ekstremt tøft år, og vi takler det forskjellig. Men i bunn og grunn vil vi begge det samme. Jeg har alltid trodd at det er jeg som har ønsket denne sistemannen mest, men ønsket er mye sterkere hos ham enn jeg trodde. Allerede før vi fikk dette bekreftet snakket han om å ikke gi opp, om å prøve igjen. Og vi gir ikke opp! Men jeg tror også at vi trenger å bruke litt tid på hverandre først. Og jeg tror at dette kan bli en ganske fin sommer til tross for det som har skjedd.

I går fortsatte jeg aborten på sykehuset. Fikk de første tablettene rundt kl. 08:30, så var det bare å vente. Denne gangen ble vi ikke like godt tatt vare på som de andre gangene. Jeg har liksom alltid vært trygg på at der tar de seg av meg, men før eller siden måtte altså den dårlige erfaringen komme. Fikk en dansk sykepleier som ikke viste særlig medfølelse og strengt tatt gjorde lite. Greit nok, jeg visste hva jeg skulle og ville egentlig klare meg selv. Men det hadde vært godt å føle litt omsorg alikevel. I tillegg ble vi plassert på et rom vegg i vegg med et familierom med en nybakt familie, jeg måtte dele et blodig toalett med dem og det ble heller ikke satt frem bekken til meg. Etter en times tid knakk jeg. Det ble for tøft. Mannen tok tak og vi ble etterhvert flyttet til et annet rom, som de faktisk kalte "suite". Mye bedre å være der i alle fall, og mannen fikk TV som det ikke hadde vært på det andre rommet. Men bekken glemte de også nå, og da jeg skulle på do og tok opp en dorull var den full av blod.. Herlig!

Selve abortprossessen gikk greit, om enn ikke like glatt som de andre gangene. Skjedde ikke mye de første timene, og i 12-tiden fikk jeg en ny runde tabletter. En stund etter kom sykehuspresten inn for å snakke med oss, etter forslag fra fantastiske gyn. Han var en god mann å snakke med, han satt lenge og det var en fin stund. Han satte egentlig veldig mye i perspektiv for oss. Men mens han satt der begynte jeg å kjenne at ting skjedde i magen, og visste at det var rett rundt hjørnet. Da han gikk var det rett på toalettet for min del, og der kom det bittelille fosteret. Fikk ikke sett på det som jeg ville, for akkurat da kom selvfølgelig sykepleieren som vi knapt så ellers. Dette skjedde rundt 13:05, deretter fulgte 40 minutter med mer smerter enn de andre gangene før ogå morkaken kom. Dette var første gang jeg måtte vente på den, og jeg var veldig redd for å ende med narkose og utskrapning. Også "etterriene" var mye sterkere denne gangen, og da det var over var jeg rimelig sliten. Etter 8 timer kunne vi endelig forlate sykehuset, hente ungene og komme oss hjem.

Nå har jeg fått en god natts søvn og etter et par paracet er det meste av smerter borte. Hva jeg føler vet jeg egentlig ikke. Jeg sørger ikke som de andre gangene. Kanskje er det blitt rutine. Kanskje fordi det skjedde tidligere. Kanskje fordi jeg er sliten. Kanskje fordi det kommer kastende på meg senere. Akkurat nå er jeg fortsatt litt lettet og ved godt mot. Spent på hva gyn. vil si på tirsdag. Og litt glad for at jeg skal møte en sommer uten å tenke på noe annet enn mann og barn.