5 år

I dag er det 5 år siden jeg med diger mage satt ute på terrassen, lettere frustrert over å bo i et oppussingsprosjekt med en ettåring og termin bare noen dager unna. Utslitt av å ha en heller upålitelig arbeidskar som kom og gikk som han ville i huset, ofte stinkende av gammel fyll.
Den dagen havnet jeg i en krangel med mannen etter at arbeidskaren nok en gang hadde gått hjem tidlig og masse arbeid fortsatt gjensto. Så gikk jeg på do og oppdaget blod. Og panikken kom. Nå var det ikke lenge før jeg hadde to barn oppi dette kaoset. Nå var det snart slutt på den korte enebarntilværelsen til poden.
Da tanta hentet gutten for litt kusinelek på ettermiddagen, så mor kunne hvile før det vi visste ville komme, gråt jeg mine modige tårer. Alt jeg ville var egentlig å være sammen med den lille kroppen. De siste timene med bare oss.

Kvelden for 5 år siden gikk med til venting, ikke mye skjedde. Vi la guttungen, lagde litt mat og la oss tidlig sånn i tilfelle.

Og så braket det løs. Plutselig var riene der, heftige og tette. Mannen fikk dårlig tid, og jeg prøvde så godt jeg kunne å kle på meg mens han leverte poden til tante. Jeg følte meg som en dritt som sendte fra meg en sønn som ikke skjønte noenting midt på natta. Han hadde vel knapt vært borte fra oss før. Men nå hastet det, selv om jeg ikke trodde det selv. Det virker som det dabber av, sa jeg mellom to rier i bilen. Det var vel sånn ca. ett minutt mellom dem.. Mannen så visst tegninga bedre enn meg og raste avgårde i natten, mens jeg kjeftet på ham for å ha nødblinken på. Tenk så flaut og unødvendig!

Og å stoppe rett foran inngangen på sykehuset, nei det skulle jeg ha meg frabedt! Jeg kunne da gå fra parkeringsplassen - sist tok det tross alt nesten et døgn fra vi kom til sykehuset. Vi hadde god tid! Vel og merke presset det voldsomt nedentil, men det lurte ikke meg! Men så hadde visst mannen rett alikevel, det hastet visst litt. For jeg kom meg aldri fra mottaksrommet og til en fødestue, plutselig lå jeg med ei lita jente i armene mine! Rakk jo ikke å bli sliten engang!

I natt er det altså 5 år siden prinsessa vår kom til verden. Hvor ble årene av? Hvor ble babyen min av? De vokser litt for fort de barna våre. Innimellom hadde det vært fint å kunne gå 5 år tilbake i tid.

What's the deal with April?

Ett lite feilskjær et par dager før EL, uteblitt spotting og noen dagers uggenhet resulterte i en ultrasvak strek på en billigtest 13 DPO.
14 DPO så testen slik ut:

 

Jeg skjønte forsåvidt allerede da at noe ikke stemte, streken var alt for svak for å være på IKM, sånne streker pleier jeg å få på 11/12 DPO. Dagen etter tok jeg en CB som kun viste en ultrasvak strek, og jeg regnet med at det var en veldig tidlig SA på vei. Men dagen etterpå, to dager over IKM, var streken på BT akkurat likedan som på IKM. Da kom angsten. Skulle jeg gå uker i uvisshet før det gikk galt igjen? For liv laga visste jeg at det ikke var, såpass erfaring har jeg etterhvert. Og hva om noe satt utenfor livmoren? Skrekk og gru! Magen verket, men ingen blødning dukket opp. Tankene kvernet og kvernet. Hva med ferien? Bare en måned til avreise, og om ikke ting var avklart så følte jeg at ferien rett og slett måtte avbestilles.

Lørdag kveld kom heldigvis blødningen, 3 dager over IKM. At det er mulig å bli så lettet. Her ønsker man mensen pokkerivold måned etter måned, og plutselig er den det mest velkomne man kan tenke seg akkurat der og da. Skuldrene kunne senkes, og nå håper jeg at neste test jeg tar er negativ. Ja, for jeg må sjekke at hCG er ute. Er fortsatt litt redd for at det skal ha vært noe på feil plass, men jeg regner egentlig med at det som skulle ut har kommet ut nå. Og det er på alle mulige måter helt greit at det ikke ble noe denne gangen. Følte overhodet ingen glede over den positive testen. Ikke bare var den for svak, men jeg skulle jo ikke bli gravid denne syklusen! Mannen fikk til og med en overhøvling for å ikke ha holdt "fingrene" unna - men det var vel egentlig like mye min feil.

Så sånn kan det gå, et feilskjær i det som egentlig skulle være prøvepause, og den sitter nesten. Og selvfølgelig skjedde det i april. Jeg ble gravid med sønnen vår i april for 7 år siden. Så ble jeg gravid både i april 2010 og april 2011. Og nå var jeg altså nok en gang gravid i noen små dager i april. Er det mulig? Jeg må være ekstremt fruktbar i akkurat den måneden. ;-)

Sånn forøvrig så var det faktisk veldig deilig med "prøvepause". Jeg tenker at vi ikke kommer til å stresse så voldsomt i tiden fremover heller. Nå vet jeg jo også at én gang noen få dager før EL er nok..

Så vi tar det vel litt som det kommer tenker jeg. Kanskje kan det bli en feriespire? Om det ikke blir kluss med EL etter denne syklusen, så blir jeg eventuelt ferdig med neste mens akkurat når vi reiser på ferie, har EL der nede og IKM etter vi kommer hjem. Så forhåpentligvis blir det en fullstendig blødningsfri ferie. Åh, som jeg ser frem til det, 3 ukers avslapning, sol og varme er under en måned unna! :-)

This is home

For en uke siden gikk jeg ut av flyet og pustet inn Sunnmørslufta for første gang siden november. Å lykke, 10 deilige og avslappende dager i hjembyen lå foran oss. Dagene går fort - alt for fort, og nå står bare helga igjen før turen går tilbake til Østlandet på mandag. Kloen sitter om hjertet, hele kroppen min skriker at den vil bli igjen her. Bli her hos dem jeg har kjent hele livet. Dem som kjenner meg bedre enn noen andre. Bli her i byen min. Byen hvor jeg kjenner alle gater. Hvor det ligger minner overalt. Her hvor jeg kan slappe totalt av og bare være meg selv. Her hvor jeg hører til!

Jeg husker hvordan jeg lengtet ut da jeg var yngre. Denne byen var ikke nok for meg. Nå er alt snudd på hodet. Jeg kom meg bort, men nå lengter jeg hjem. Jeg skulle ønske barna mine vokste opp her. Jeg ser på ungdommen i bygatene som kanskje tenker som jeg gjorde selv den gangen. Jeg ser meg selv i dem. Jeg ante ikke hvor heldig jeg var som bodde her, som hørte til her. Jeg bor kanskje ikke her lenger, men det er fortsatt her jeg hører til. Kanskje er jeg så heldig at jeg en dag kan bo her igjen, men akkurat nå er ikke livet sånn. Men byen min er en stor del av meg. Den er med meg overalt.
Vakre, vakre byen min! ♥

 

 

Nesten er ikke bra nok..

Denne syklusen ble jeg nok en gang skikkelig lurt. Etter mange lovende symptomer, deriblant brekninger på hamburger-restaurant og sånne morsomme ting, fikk jeg en svak, rosa strek på BT mandag, 10 DPO. Jeg hoppet ikke i taket akkurat, for jeg har opplevd streifere før. Men litt håp fikk man da. Helt til gårsdagens test kun viste en skygge. Blæh! Tempen har droppet og småspottingen har begynt, så nå venter jeg bare på mensen og en syklus med prøvepause.

Det er så morsomt når man fortsatt føler på en del symptomer, men vet at mensen er rett rundt hjørnet. Og enda morsommere at vi må vente i 6 uker før vi kan prøve igjen. Legg til naboer med struttende mager så er det jo helt supert!

Får bare prøve å se det positive i det. Vi skulle jo egentlig hatt pause denne syklusen også, så det ble en liten bonus-pp. Og når jeg tenker på det så er det nok flest fordeler med å ikke være gravid nå.

• Jeg slipper å bruke masse energi på å skjule kvalme etc. for mamma når vi skal på besøk dit i påsken
• Når juni kommer slipper jeg å kaste vekk 3 uker i syden med å lure på om det er liv i magen eller ikke
• Jeg slipper også å reise på sydenferie rett etter å eventuelt ha mistet nok en gang
• Jeg kan spise og drikke akkurat det jeg vil i noen uker til
• Prøvepause i april passer bra siden babylaging med mamma vegg i vegg funker dårlig..
• Jeg kan kanskje reise til syden som nygravid og komme hjem til første UL i slutten av juni
• Jeg trenger ikke å begynne med Crinone enda.. (gleder meg ikke til det klinet nei)
• En syklus helt uten stress og skrulling er kanskje ikke dumt det heller
• Dessuten er 2013-babyer sikkert helt fine de også!

Selv om det er kjipt ser jeg også litt frem til noen uker fri for prøvestress. Ingen temping, ingen pilleknasking, ingen EL-testing og EL-jakt, ingen plikt-sex og ingen skrulling før IKM. Kan være godt med en sånn måned etter 2 1/2 år på prøvekjøret (minus graviditeter og noen små pauser). Så får vi kjøre på igjen for fulle mugger i mai. Dessuten passer det egentlig veldig godt med pause nå siden vi er hos mamma midt oppi neste EL. Babylaging med henne vegg-i-vegg er ingen høydare, og det vil også gjøre det lettere å "holde seg". Dessuten så går tiden sikkert litt fortere også når vi faktisk skal være borte deler av prøvepausen.

Nå skal jeg rett og slett bare legge vekk alle prøvetanker som tar opp så mye tid og energi. All tid og energi skal isteden rettes mot mann og barn. Jeg kan ikke sette ord på hvor glad jeg er for at vi har de to barna våre. Vet rett og slett ikke hva jeg hadde gjort uten dem. Da tror jeg ikke jeg hadde taklet de siste to årene (ikke uten mannen heller forsåvidt). Legen på IVF-klinikken fortalte at mange blir sinte på de barna de allerede har når de opplever det som vi har vært gjennom. Det klarer jeg ikke å skjønne. Jeg setter bare mer og mer pris på barna våre for hver dag som går. De er små mirakler! De er alt!

Den eneste forandringen i forhold til dem er at jeg har blitt mer redd for å miste dem de siste to årene. Men jeg tror det er naturlig etter det vi har vært gjennom. Vi har sett hvor skjørt livet er. Jeg er livredd for at noe skal skje med dem, og vil egentlig ha kontroll på dem hele tiden. Men det kan jeg jo ikke. Barn må få utfolde seg og få mer og mer frihet. De må få være ute og leke uten at jeg vokter over dem til enhver tid. Det er ikke alltid like lett, og jeg må innimellom tvinge meg selv til å ikke springe ut og lete med en gang jeg ikke hører dem. De er jo aldri langt unna. Den angsten jeg har fått i forhold til dem er slitsom. Og jeg tør nesten ikke å tenke på hvordan det vil bli om vi skulle lykkes i å få et barn til. Hvor hønemor vil jeg være da mon tro?

Jeg har forresten lagt merke til at jeg har endret tankesettet mitt den siste tiden. Eller, det har vel vært i konstant forandring de siste par årene. Ting har ikke blitt som vi trodde de skulle bli. I utgangspunktet trodde vi at ungene skulle bli storesøsken når de var 3 og 4 år. Så har det hele tiden forskjøvet seg derfra. Nå er de 6 og snart 5. Jeg håpte at vi skulle ha et barn til før Poden begynte på skolen - nå håper jeg det skal skje før Snuppa begynner neste høst.

Hver gang jeg har sett foreldre med barn rundt den aldersforskjellen vi så for oss, har jeg tenkt at det skulle ha vært oss. Sånn tenker jeg ikke lenger. Nå ser jeg på foreldre med to større barn og en attpåklatt og tenker at kanskje det er oss om en stund. Eller håper at det er det. Jeg ville jo gjerne ha barna relativt tett i alder, men nå ser jeg at det er mange fordeler med litt aldersforskjell også. I parken til Snuppa har jeg fått god kontakt med en mor med to skolebarn og ei lita på 2 år. Jeg ser hvor flinke de store barna er med den lille, og den gjensidige kjærligheten og beundringen dem imellom. Det varmer like mye hver gang. Kanskje er det en mening med alt. Kanskje var det alltid meningen at våre to tette skulle være akkurat sånn, at det skulle være de to en stund, og at en attpåklatt ligger i planene for oss. Kanskje, kanskje..
En attpåklatt vil i alle fall bli tatt imot med åpne armer og hjerter fulle av kjærlighet hos oss!

Den vakreste

Da jeg så dagens dato på telefonen min slo det meg plutselig at dette er en spesiell dag. Ikke bra spesiell, men trist spesiell. I dag er det 11 år siden jeg for første gang opplevde hvor brutalt livet kan være. Det er 11 år siden jeg for første gang opplevde hvordan det føles når hjertet knuser i tusen biter. Kanskje det ikke knuser en gang, for det føles mer som om noen stikker en hånd inn i brystet på deg og river hjertet ut av kroppen din. Pusten blir slått ut av deg. Alt blir svart. Verden stopper opp, i alle fall for deg. Og du vet at livet aldri vil bli det samme igjen.

Før denne dagen visste jeg lite om sorg. Joda, jeg hadde opplevd kjærlighetssorg og trodd at det skulle ta livet av meg. Jeg hadde mistet besteforeldre og synes det var fryktelig vondt og trist, men på den andre siden så er det naturlig at mennesker som har levd lange og gode liv blir borte.

Men på denne dagen, 21. mars 2001, fikk jeg det første virkelig store arret i hjertet mitt. Den dagen tapte min første kjærlighet sin tapre kamp mot kreften. Han fikk ikke bli 32 år engang. Han fikk ikke gjøre ferdig studier. Han fikk ikke etablere seg. Han fikk ikke oppleve å bli pappa. Han fikk ikke lov å leve livet ferdig.

Han var et fantastisk menneske. Og ja, det sier man vel stort sett alltid om mennesker som ikke er blandt oss lenger. Men han var det virkelig! Det fantes ikke noe vondt i denne gutten. Jeg var så heldig at jeg fikk ha ham i livet mitt i nesten 9 år, og jeg opplevde aldri noe annet enn godhet fra ham. Uansett hva jeg gjorde - og jeg var ikke verdens snilleste jente den gangen - sto han ved min side.

Jeg var fryktelig ung da jeg traff ham, bare 15 år. Han var 7 år eldre. Han var min første kjæreste og jeg var hans første. Det ble turbulent - fra min side. Jeg hadde mye å utforske. Jeg er ikke stolt av det, men jeg såret ham gang på gang. Han bare elsket meg. Uansett. Aldri et vondt ord. Det krever sin mann!

Han var typen som kom og banket på vinduet mitt midt på natta med en rose i hånda. Han jeg kunne fortelle alt til. Han som alltid stilte opp. Jeg knuste hjertet hans, men den som trøstet meg når mitt hjerte ble knust var han. Han var ikke bare min første kjærlighet. Han var min beste venn!

I to og et halvt år så jeg ham kjempe mot kreften. Som han kjempet! Tilbakeslag etter tilbakeslag - uten å klage! Aldri, ikke en eneste gang hørte jeg ham forbanne situasjonen, han var bare positiv. Jeg skjønte dessverre tidlig hvilken vei det ville gå. Allerede før kreften var konstantert visste jeg at det var akkurat det han hadde. Jeg husker så inderlig godt følelsen av å vente på prøveresultatene. Jeg vandret i sirkel mens jeg ba til taket om at jeg måtte slippe å miste ham. Men jeg mistet ham.

Jeg mistet min første kjærlighet. Min beste venn. Verden mistet et fantastisk menneske.
Men jeg var alikevel heldig. Jeg fikk kjenne ham. Jeg fikk bli elsket av ham.

Jeg var knust etter han døde. Det tok meg mange måneder å komme på beina igjen. Jeg fikk lappet sammen hjertet, men arret er der for alltid. Nå har det fått selskap av flere arr. Arr etter barna mine, barna som aldri fikk komme til oss. Jeg håper de kanskje er sammen der ute en plass, alle sammen. At han tok imot dem - at han passer på dem. En gang ba han meg se opp på himmelen, se på den sterkeste stjernen. Han foreslo at hver gang vi savnet hverandre, skulle vi titte opp på den og vite at den andre så nøyaktig den samme stjernen. Jeg tenker på ham hver gang det er stjerneklart. Titter opp på den sterkeste stjernen og ser for meg at han sitter der oppe. Han og englene våre.

Min første kjærlighet og sjelevenn - du vil alltid leve i mitt hjerte! Jeg savner deg!

Og nå skulle jeg selvfølgelig ha lagt ut teksten til "Min første kjærlighet", den sier mye.
Men denne teksten har mer personlig betydning, den sitter fortsatt godt plantet i  meg. Dette var sangen han "ga" til meg i bursdagsgave rett etter jeg knuste hjertet hans den første gangen. Fineste gutten!

Det Vakreste Som Fins

Jeg har ofte gått og tenkt på
Hva det var jeg gjorde galt
Tenkt på alt jeg ikke fikk fortalt
Det var så mye jeg ville gi deg
Det var så mye jeg skulle ha gjort
Men tida gikk så alt for fort
Du er det beste som har hendt meg
Og det kjæreste jeg har
Og ingen kan ta fra oss det vi har
For kjærligheten kommer og kjærligheten går
Men det vi hadde sammen skal bestå

Om det skulle blåse kaldt
Om jeg leter overalt
Ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins
Om det skulle blåse kaldt
Om jeg aldri fikk fortalt
At ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins for meg...
Det var så godt å være nær deg
Godt å ha deg som en venn
Og jeg lengter etter varmen din igjenDet så fint å være sammenOg du smilte da du dro
Dine øyne sa meg mer enn du forsto
Det fins håp I alt du tenker
Det fins håp I alt du gjør
I mitt liv er du et lys som aldri dør

Om det skulle blåse kaldt
Om jeg leter overalt
Ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins
Om det skulle blåse kaldt
Om jeg aldri fikk fortalt
At ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins for meg

Og vi skal kjempe sammen for de drømmene vi har
Og vi skal finne mange nye bedre svar
Og bålet som vi tente det skal aldri brenne ned
For jeg veit at vi kan holde liv I det

Om det skulle blåse kaldt
Om jeg leter overalt
Ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins
Om det skulle blåse kaldt
Om jeg aldri fikk fortalt
At ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins for meg

Sol i hjertet

Nå som våren begynner å vise seg, kjenner jeg at det meste blir mye lettere. Etter knekken jeg hadde for halvannen uke siden så begynner solen atter å skinne i hjerte og sinn. Naboene har jeg fortsatt ikke truffet på, men ungene lekte sammen med barna i det ene huset på lørdag uten at det gjorde meg noe. Etter at de hadde vært inne der så var jeg litt småbekymret for at de skulle komme hjem og be om å få baby de også, men de sa faktisk ikke et pip. Det kommer nok, men det maset er vi forsåvidt vant til fra Snuppa innimellom allerede. Og at jeg sliter med denne situasjonen skal ikke gå ut over barna. Det er godt å se at de kan leke med naboungene innimellom, selv om det stort sett bare blir når den ene familien ikke er hjemme.

Sånn ellers så kjenner jeg også at det allerede har blitt lettere å takle det faktum at nabodamene er gravide. Av erfaring vet jeg at nye knekker vil komme, men akkurat nå er det greit. Og jeg tror også at jeg skal klare å holde pokerfjeset når vi møtes og det blir snakk om det. Det blir nok ikke lenge til et møte blir uunngåelig. Jeg gruer meg, men jeg tror det vil gå greit.

Innenfor våre fire vegger fortsetter vår kamp. Og jeg håper vi vil vinne til slutt. Denne situasjonen hadde vært så mye lettere om jeg bare visste at vår tur ville komme. Da hadde jeg ikke brydd meg overhodet. Men for oss er ingenting sikkert lenger. Om et par dager har det gått to år siden vi mistet den første spiren, og jeg hadde ærlig talt trodd at det skulle gå bra etter det, at vi skulle ha en liten en nå. Så feil kan man ta.

Jeg er alikevel inne i en forsiktig optimistisk periode akkurat nå. Jeg føler på meg at det ikke er alt for lenge til jeg er gravid igjen. Og kanskje vil det være den gangen det virkelig sitter. Kanskje vil medisinering fra dag én samt Crinone hjelpe. Jeg holder ikke pusten akkurat, men man kan jo håpe. Vi får i alle fall prøvd noe nytt.

Jeg er over i DPO-land nå, men har ikke de helt store forhåpningene til denne syklusen. For det første er kropp og temperatur uenige om når EL faktisk var. Ifølge tempen var det på torsdag og jeg er 5 DPO. Men jeg hadde positiv EL-test og alle symptomer på EL også på fredag. Inkludert tidenes EL-smerter på kvelden. Jeg tror jeg vet hvordan hverdagen til hønene er nå for å si det sånn. Og ut fra de smertene så burde det også være et skikkelig gullegg jeg verpa.

I alle fall er jeg enten 4 eller 5 DPO, så får vi se. Tempen min er en del lavere enn den normalt er etter EL, og jeg føler ikke at det er verdens beste tegn. Men det har kanskje ikke noe å si heller. Og litt skrulling har det allerede blitt til tross for dårlig følelse. Sånn for moro skyld kan jeg liste opp det jeg har merket.

• Murring, stikking og stølhet i magen de siste par dagene. Spesielt mye stikking i dag
• Litt kranglete bekken de siste par dagene
• Kvalm på morgenen i dag
• I dag ble også puppene småømme
• Også ganske så oppblåst i dag
• Nesen har blitt småtett, men jeg er ikke syk
• Trøtt, i dag er det helt ekstremt
• Tisser oftere
• Dårlig matlyst

Er strengt tatt litt for tidlig med symptomer om jeg skulle ha blitt gravid denne syklusen, så mest sannsynlig er disse tingene ingenting. Men jeg har jo også tidligere merket ting veldig tidlig, så you never know. Vi får se uti neste uke en gang. ;-)

Frem til det skal jeg glede meg over at våren er her og at solen skinner både ute og inne akkurat nå. Mannen og jeg har det bra sammen. Jeg nikoser meg med de to flotte barna våre.
Og i helga klarte mannen og jeg i fellesskap å arrangere et vellykket selskap for 22 stykker her hjemme. Hvem hadde trodd at jeg som er så langt fra husmormateriale som man kan komme, skulle klare å lage koldtbord og kaker til så mange. For en gangs skyld tok jeg til meg skryt fra gjestene og er litt stolt av meg selv.
Livet er ikke så ille akkurat nå. Jeg smiler. Jeg har ro i sjelen!

Tyrkisk Peber Volcano

Har nok en gang testet for LikenShare, denne gangen Tyrkisk Peber Volcano. Midt i blinken å teste sånt for meg, siden jeg er litt over gjennomsnittet glad i vanlig Tyrkisk Pepper. Har alltid en pose i veska, og spesielt når jeg er gravid går det mengder. Som med det meste så synes jeg nok orginalen er aller best, men posen med Volcano gikk også unna. Var to forskjellige typer i posen, en sterk salt lakris-pyramide og en mildere og søtere lakris-kjegle. Begge var i motsetning til orginalen myke og tyggevennlige. Og siden jeg er veldig glad i sånne salte ting, så ble den sterke lakis-pyramiden fort min favoritt. Kjeglen synes jeg var litt mer ubestemmelig i smaken.
Så konklusjonen min er altså at orginalen er best, men Tyrkisk Peber Volcano er absolutt verdt et forsøk om du er fysen på salt lakris!