En innholdsrik helg

Denne helgen har virkelig gått i ett. Masse hyggelig besøk, og en litt skummel opplevelse til slutt.

Tidlig lørdag ettermiddag fikk vi besøk av kusinen min og yngstedatteren som er et par år eldre enn vår eldste. Ungene lekte kjempefint sammen, og vi voksne fikk skravlet masse. Utrolig godt å se henne. Og enda mer utrolig at vi bor bare 20-30 minutt fra hverandre og alikevel knapt ser hverandre én gang i året. Den eneste nære, biologiske familie jeg har her, og alikevel så er vi så lite flinke. Men når vi først møtes så er det som om vi så hverandre i går. Så hyggelig hadde vi det at de ble værende helt til nærmere ti på kvelden. Rimelig slitne unger her da kan man si..

I går formiddag fortsatte den hyggelige helgen med at vi plukket opp tanten min på togstasjonen. Utrolig godt å se henne. Jeg har alltid vært veldig nært knyttet til henne, og hun har nok det samme forholdet til meg. Jeg er liksom jenta hennes jeg. Dessuten er vår eldstemann litt spesiell for henne. Ja, hun er veldig glad i begge ungene våre, og er nesten litt bestemorsfigur for dem. Men eldstemann ble født bare 6 dager etter onkelen min døde, og hun har alltid sett på ham som et lite lys i mørket. Så at hun endelig tok turen ned hit og at vi fikk vise henne hvor vi bor, var veldig hyggelig.

Etterhvert tok vi turen inn til byen for å møte noen venner av familien som er på besøk fra Island. Jeg har ikke sett dem på mage år, men tanten min har holdt dem løpende oppdatert med bilder av ungene, så de ville veldig gjerne møte dem. Sønnen deres og kona bor i Norge, så da fikk jeg møte ham også. Sist jeg så ham var da jeg var på besøk hos dem på Island som 12-åring. Han var vel rundt 6 da, så det var morsomt å se at han var blitt en mann. En veldig hyggelig sådan også, men det overrasket meg ikke så mye. De er en utrolig hyggelig familie, som på sett og vis alltid har vært en del av livet mitt. Min farmor var nemlig venninne med denne guttens mormor. De begynte som brevvenninner i ungdommen, og utviklet etterhvert et nært vennskap som resulterte i flere besøk både her og der. Ja, farmor kalte henne faktisk sin islandske søster. Så ble tanten min venninne med hennes datter igjen, nok et norsk-islandsk søsterpar. Og i en periode var også jeg brevvenninne med hennes datter igjen. Jeg var altså på besøk hos dem som 12-åring, og en gang på den tiden var også hun på besøk hos meg. Dette rant ut i sanden etterhvert, og i dag har vi ingen kontakt. Men foreldrene hennes har altså fulgt med meg gjennom tanten min, og det er alltid hyggelig når vi en sjelden gang treffes.

Nå som den ene sønnen deres er her så er det kanskje muligheter for å se dem oftere. Var i alle fall veldig hyggelig i går. Jeg grudde meg på forhånd i og med sønnen og kona har en datter på 3 uker, men det gikk egentlig ganske greit. Hun var så liten og nydelig, jeg smeltet selvfølgelig helt. Åh, så lyst jeg har å oppleve og ha en sånn fersk liten en igjen. Jeg håper så inderlig at den dagen kommer, at vi kommer i mål til slutt. Da vil alt vi har vært gjennom de siste årene være verdt det!

Dessverre ble møtet vårt med islendingene noe amputert da eldstemann plutselig ble syk. Skikkelig syk. Vi satt og tok en kaffe da han begynte å klage over at han frøs. Etterhvert ble han sutrete og utenfor. Sovnet nesten i sofaen han satt i, og ble helt borte for oss på fanget til mannen i noen sekunder. Han var så utenfor at han nesten ikke klarte å gå da vi skulle gå til bilen for å kjøre tanten min til henne hun skulle overnatte hos. I bilen var jeg heldigvis forutseende og hadde en pose klar, og helt riktig, det tok ikke lange tiden før han begynte å kaste opp. Etter vi hadde sluppet av tanten min ble han mer og mer borte for oss samtidig som han plutselig ble kjempevarm. Han brakk seg nesten konstant og klagde samtidig over hodepine og vondt i benet. Jeg har aldri sett ham så dårlig før, og fikk helt hetta. Sånn som det utviklet seg bestemte vi oss fort for å kjøre til legevakta, og da mannen ringte dit så fikk han også beskjed om å komme rett inn. Noen fartsgrenser ble brutt på veien..

Da vi kom dit var gutten så elendig at mannen måtte bære ham. Alikevel måtte vi stå i kø og vente, og ikke en eneste sjel var hyggelig nok til å slippe oss forbi dem i køen selv om de så hvor dårlig han var. Det synes jeg faktisk er ganske simpel oppførsel av voksne mennesker som åpenbart ikke trenger legehjelp fullt så mye. Men men, nok om det. Jeg trodde strengt tatt at vi skulle bli avfeid med at det bare var omgangssyke alikevel, og følte meg rimelig overhysterisk.

Vi kom til slutt frem til skranken, og hun som satt der målte tempen hans til nesten 40 og gikk straks gjennom en sjekkliste for hjernehinnebetennelse. Mens hun gjorde det spydde gutten utover hele skranken. Plutselig fikk hun det travelt, fant frem en rullestol og geleidet oss rett inn på akutten. Da knakk jeg! Jeg hadde prøvd så godt jeg kunne å kvele livredd-mamma-hikstene i bilen mens jeg konsentrerte meg med å snakke til gutten og holde ham våken. Nå var vi i trygge hender, gutten vår fikk hasteprioritet, vi var tilbake der vi fikk vite at Iven var borte i januar, og jeg sto der og så på en veldig syk liten gutt i en stor rullestol. Der og da klarte jeg ikke mer. Stakkars snuppa som måtte være med prøvde så godt hun kunne å trøste mamma'n sin. "Det går bra, mamma!" "Han blir bra!"

Vi fikk et rom og sjuklingen ble lagt i en seng og koblet opp til blodtrykksmåler. Rimelig høyt blodtrykk for en liten pjokk på 5 1/2. Masse prøver ble tatt, og han fikk litt febernedsettende. Det var så ufattelig vondt for mammahjertet å se ham ligge der. Lille gutten i den store senga. Hvit som et laken. Selv legen og sykepleierne som var innom sa at de så at han var skikkelig dårlig. Heldigvis hjalp det febernedsettende litt, og etter halvannen time eller så begynte han å kvikne litt til. Og da en slapp gutt som knapt hadde sagt et ord på lenge begynte å synge fotballsanger med spak stemme, slapp nervene taket og mannen og jeg knakk sammen i latter. 

Vi e Stormen i fra Ålsund
Stormen herja i Nordvest
For vi e oransj og blå
og vi elska AaFK
Stormen elska dei oransje og dei blå

Aldri har det vært bedre å høre Stormen-sangen til Ålesund! Aldri har den vært vakrere, selv ikke da flere tusen sang den i kor på Ullevål en uke tidligere. Jeg gikk fra å være livredd for å miste gutten min til å vite at alt var i orden pga. en liten sang. Sykepleierne syntes også dette var morsomt, at den lille, syke gutten lå og sang supportersanger. Det ble visst snakket om oss av mange grunner på akutten i går kveld. Legen var visst ikke like begeistret - han var Stabæk-supporter. ;-)

Etterhvert var feberen til gutten nede i 38,6 og han kviknet mer og mer til. Så deilig det var! CRP var litt forhøyet, men de kunne ikke si hva det var. Det rare var at han ble så akutt syk, og så ble nesten like fort kvikkere igjen etter to runder med febernedsettende/betennelsesdempende. Etter tre timer fikk vi heldigvis lov til å reise hjem. Det ble nok en sen kveld for små barn, og lufta gikk rimelig fort ut av oss voksne også.
Natten ble heldigvis rolig. Jeg sov vel og merke dårlig, lå og våket og lyttet store deler av natta. Men pasienten sov godt helt til nærmere 10 i morges. Da var han feberfri og ville egentlig helst i barnehagen, men han er nok litt redusert. Så da koser vi oss hjemme vi to.

I morgen skal vi forøvrig tilbake til sykehuset. Da er det klart for prøvesvar fra gyn. Blir vel neppe noen overraskelser siden vi allerede vet en god del. Men jeg gruer meg alikevel. Er livredd for at hun skal si at det ikke er noe håp for oss eller noe i den duren. Men da hadde hun vel ikke henvist oss til genetisk avdeling? Håper virkelig ikke vi får en ny smell i morgen. Synes vi har fått vår del nå, og vel så det!

Vente, vente, vente..

Ringte til medisinsk genetisk avdeling på Riksen i dag for å høre om henvisningen min hadde kommet frem. Joda, jeg var i systemet, men kunne i alle fall ikke regne med å få noe time før jul. Så nok en gang drar ting ut. Skjønner at det er kø, men på gynekologen min hørtes det ut som om hun trodde jeg ville få time raskt. Dette er allerede tre uker siden. Føler jeg ikke har gjort noe annet enn å vente siden vi  mistet i juni. Først vente på utredning, så vente på svar, og nå vente på time til genetisk veiledning. Kjenner praktisk talt de grå håra poppe ut på hodet mitt. Jeg blir ikke yngre i ventetida akkurat.
Godt jeg har time hos gyn. på tirsdag i alle fall, selv om jeg ikke regner med å bli særlig klokere av det.

Men først er det helg. Ingenting kan toppe forrige helgs begivenheter, men tror denne blir ganske hyggelig også. Jeg har en kusine som bor ikke så langt fra meg, den eneste nære slekt jeg har i området, og hun og datteren kommer sannsynligvis på besøk på lørdag. Og på søndag kommer tanten min nedover fra Sunnmøre. Gleder meg til å vise henne hvor vi bor. Vi har bodd her i snart 5 år nå og det blir første gang hun er på besøk. Det eneste er at vi må være med henne og møte noen islandske venner, og da regner jeg med at jeg også må tåle å være rundt ei lita jente på knappe måneden. Litt usikker på hvordan det blir, men man får bare bite tenna sammen..

Og før den tid tror jeg jammen jeg skal høre om svigerinnen min har lyst å bli med og gå tur i kveld. Tror ikke hun har det så lett hjemme om dagen, og det kan være godt å få lufte seg litt. Kanskje trenger hun noen å snakke med, og kanskje er det greit for meg å tenke på noe annet enn mine egne problemer. Jeg har i alle fall en mann som stiller opp 110% - minst. Ja, jeg føler ofte at jeg ikke fortjener ham. Bedre og snillere mann enn min skal man lete lenge etter. Sannsynligvis er det umulig å oppdrive et like bra eksemplar. Når jeg ser på hvordan svigerinnen min har det så ser jeg også hvor utrolig heldig jeg er. Så om hun trenger å blåse ut litt så kan hun gjøre det til meg. Dessuten er det alltid trivelig når vi går tur sammen, og gudene vet at jeg trenger å bevege meg mer.

Pro Fresh fra Fisherman's Friend

Jeg har meldt meg på likenshare.no, en side som gir deg mulighet til å teste nye vareprøver mot at du deler dine meninger om produktet gjennom sosiale medier.
Det første produktet jeg mottok var pastillen Pro Fresh fra Fisherman's Friend. Den inneholder grønn te, er sukkerfri og kommer i to smaker, Blueberry og Lemon Lime. Jeg er nok ikke den som er mest glad i sånne pastiller med mindre jeg har vondt i halsen etc., og ingen av smakene var helt i min gate. Men smaken var frisk og ble sittende i munnen en god stund, det skal de ha.
Så om du er glad i pastiller så er disse absolutt verdt et forsøk.

Opptur

Ja, jeg liker fotball. Og ja, jeg er glad i dag!
Cupfinalehelga har vært en eneste stor opptur, dermed sier det seg selv hvor i Norges land jeg kommer fra.. ;-)

Jeg er født og flasket opp oransje og blå. Jeg har vært på kamper siden jeg lå i barnevogn. Jeg har gått i barnehage i klubbhuset til Aafk og hatt den gamle fotballbanen på Kråmyra som lekeplass. Jeg har vært på utallige kamper, og opplevd både oppturer og nedturer. Jeg har sittet trofast på Myra lenge før Aafk ble det laget og det samlingspunktet de er i dag. Og hadde jeg fortsatt bodd i hjembyen så hadde jeg nok vært å finne på hver eneste hjemmekamp den dag i dag. Nå må jeg nøye meg med enkelte bortekamper i Østlandsområdet og kamper foran TV'en. Og cupfinaler!

Jeg fikk oppleve det i 2009. For første gang var lille Aalesund i cupfinalen. Hvem hadde trodd at det skulle skje? Den tiden Aafk var langt nede i divisjonene og veldig få møtte opp på hjemmekamper var det en uoppnåelig drøm. En sånn man egentlig ikke drømte om engang. Plutselig var vi der. Den følelsen jeg hadde etter semien den gangen var ubeskrivelig. Så også følelsen da jeg kom nedover Karl Johan og hørte Ålesunds-sanger drønne i Spikersuppa. Sanger og et oransje folkehav, det var til å få tårer i øynene av.
Også var det den ufattelig nervepirrende kampen mot Molde. Naboen. Erkerivalen. Hvem hadde egentlig trodd at vi skulle vinne? Da seieren var et faktum sto jeg på Ullevaal og gråt.

Og i går, bare to år senere, sto jeg der igjen! Midt i Stormen! Jeg hoppet, danset, sang og felte en gledeståre eller to. Vi klarte det pokker meg igjen!

Denne helgen har blåst bort all skuffelse over mensen. Den har bare vært fotballglede. Fra første besøk på Rådhusplassen og "Lille Sunnmøre" på fredag ettermiddag, før den oransje horden hadde inntatt byen. Forventningen om det som skulle skje. Snakke med "likesinnede". Til "den oransje timen" på lørdag, med flere tusen elleville oransje som sang med på kjente og kjære sanger. Og den store utløsningen i går!
Lille Aalesund er ikke så liten lenger. Vi har overgått nesten alt jeg trodde ikke var mulig. Vi har blitt et lag å regne med.

I dag er jeg stolt. Sliten, lykkelig, stolt oransje og blå!

Bilde lånt fra nrk.no

Skuffelse

Snipp snapp snute, så var denne syklusen ute.

Jeg hadde strengt tatt litt håp for denne syklusen, den femte etter sommerens MA. Delvis fordi det klaffet på syklus 4 etter den første MA'en og syklus 3 etter den andre. Delvis pga. en kjemisk forrige syklus. Også har jeg hatt enormt med symptomer som kvalme/brekninger, ømme pupper, skranglende bekken etc., og en tydelig skygge på BT som dog ble svakere dagen etterpå (ny kjemisk kanskje?). Men den gang ei. I går ettermiddag begynte jeg å spotte, dermed var håpet ute allerede 11 DPO. Nå venter jeg bare på at mensen skal komme igang så vi kan starte på nytt.

Liker ikke at det virker som om det vil ta lenger tid å bli gravid igjen denne gangen. Vel og merke er dette den første syklusen vi har prøvd aktivt, men muligheten har faktisk vært tilstede i alle syklusene (dog med minimal innsats). Føler at kroppen min er litt ute og kjøre, og er redd for at vi kanskje har hatt våre muligheter. Jeg har jo blitt eldre også.

Nå skal jeg heldigvis snart til gyn. igjen, og så er det nok på'an igjen med ny EL i dagene etterpå. Håper bare gyn.-timen blir oppløftende. Føler at vi har fått ganske mange slag i trynet etterhvert, og er litt redd for flere..

De beste gavene

Tross iherdige forsøk klarte jeg ikke å snike meg unna bursdagen min i år heller. I går var jeg ubønnhørlig halvveis til 70, og jeg må bare innse at planene mine om å være ferdig med babylaging før fylte 35 år gikk i vasken. Så får man prøve å ignorere all skremselspropaganda om at man blir mindre og mindre fruktbar etter 35. Jeg har blitt så lett gravid de siste årene at det burde ikke gjelde meg enda i alle fall. Om ikke eggene mine ble plutselig ble færre og dårligere i går da.. ;-)

Dagen ble i alle fall fin til tross for uggen form. Vi hadde svigerfamilien her på middag og det ble riktig koselig. Flotte gaver fikk jeg også, men de fineste var verken kamera, kamerautstyr eller kaffemaskin.

Nei, de fineste gavene var disse:

Godgutten som brukte hele dagen på å fortelle meg at han er glad i meg og at jeg er verdens beste mamma, samt egenhendig hadde laget dette kortet til meg i barnehagen.

Han begynner å bli stor nå, gutten vår. Er imponert over at han klarte å skrive alt dette. Men så skal han jo skrives inn på skolen nå også. Spennende for ham, skummelt for mamma!

Så hadde Snuppa laget kort til meg i parken. Lille gullet (som ikke er så lita lenger hun heller)!

Og den eldste niesen vår hadde laget denne til meg. Snille jenta!

Det finnes knapt noe bedre enn gaver laget av barn.
Det må vel i så fall være meldingen jeg fikk fra mamma i går om hvor mye hun skulle ønske hun var her og kunne feire dagen min sammen med oss.Og alle andre hyggelige meldinger og telefoner jeg fikk.
Ja, også kanskje denne!

Nå gleder jeg meg til at halve hjembyen min flytter til hovedstaden neste helg. Gleder meg til å se oransje på oransje på Rådhusplassen. Høre min egen dialekt og se kjente ansikter. Føle den elektriske stemningen både dagen før dagen og på Ullevaal. Være i fellesskapet og virkelig føle meg hjemme. Oh joy!

Positiviteter

Telefonen fra gyn. er nå fordøyd, og jeg håper det snart dukker opp et brev fra genetisk avd. i postkassa mi. Ingen vits i å ta sorgene på forskudd. Selv om det skulle være noe genetisk, så er det vel ikke umulig å få det til? Vi har jo klart det før! Blir veldig spennende å høre hva de har å si på sykehuset, og hva de vil foreslå. Får jeg kanskje tilbud om morkakeprøve neste gang? I utgangspunktet synes jeg det høres skummelt ut, og det er noe jeg tidligere ikke kunne ha tenkt meg. Men om det kan gjøre at vi eventuelt får vite at noe er galt før det skjer av seg selv, eller enda bedre, får vite at fosteret er friskt og kan senke skuldrene mye tidligere enn vi ellers ville ha gjort, så er det kanskje ikke så dumt. Time will tell..

Føler meg ganske positiv om dagen. Det skjer liksom så mye positivt, og jeg håper jo at det kan være et tegn om at andre ting også kan ordne seg. Formen er på vei tilbake. I helga fikk jeg en overraskende bursdagsgave fra pappa, et splitter nytt speilreflekskamera som jeg har ønsket meg lenge. Jeg er nå den stolte eier av et Canon EOS 60D. Dessuten vet jeg at jeg snart får noe annet jeg har ønsket meg lenge, siden mamma har signalisert at det blir Nespresso-maskin i bursdagsgave fra henne. Bye bye pulverkaffe! Og det aller, aller beste skjedde i går, da jeg fikk telefon fra supporterklubben til laget i mitt hjerte med beskjed om at jeg får billett til årets cupfinale. Akkurat da jeg hadde gitt opp å komme meg dit i år, så dukket "redningen" opp. Og ikke bare skal jeg dit, jeg skal stå sammen med den harde kjerne. Ikke som sist da vi satt på nøytrale plasser. Eneste skår i gleden er at jeg må gå alene, men heller det enn å sitte foran TV'en. Så da er jeg klar for min andre cupfinale av to mulige med hjemlaget mitt!

Så gjenstår det bare å se om jeg drar til Ullevaal nygravid eller om jeg kan ta meg en kampøl eller to..