Nytt håp

Etter smellen i går tok min kjære mann saken i sine egne hender i dag og ringte sykehuset og ba om å få snakke med gyn. som startet utredningen av meg da jeg lå inne. Hun sto midt i en operasjon, men ringte tilbake med en gang hun var ferdig. Samtalen var visst veldig oppløftende. Han fortalte om timen hos vår private gyn. i går, og hun syntes det hørtes ut som merkelig behandling. Mannen sa at han hadde sagt nei til blodfortynnende, og reaksjonen hennes var visst "hvorfor sa han det???". Hun skjønte at dette var veldig tøft, og satte opp en time til meg allerede på fredag der vi kan diskutere hva vi skal gjøre fremover. Mannen hadde også spurt hvordan hennes holdning til å gi meg blodfortynnende om jeg skulle bli gravid igjen før alle svarene foreligger var (hun nevnte at det kanskje var verdt å vurdere det da jeg lå inne), og det hadde hun visst ingen problemer med. Eneste restriksjon hun hadde var at jeg ikke skulle ta det om jeg blør (men det skal jeg jo helst ikke gjøre om jeg blir gravid). Dermed ser det litt lysere ut i dag. Jeg er litt tilbakeholden i og med jeg har fått flere slag i trynet når det gjelder hjelp fra helsevesenet, men jeg håper denne gyn. som vi har fått et veldig godt inntrykk av kanskje retter litt opp i det..

Og der forsvant siste rest av håp

Gyn.-timen i dag ble like nedslående som sist jeg ba ham om hjelp. Han hadde ingen vettuge svar til spørsmålene våre og var ikke særlig interessert i å hjelpe. La faktisk armene i kors som for å beskytte seg. Han regnet med at sykehuset hadde tatt de blodprøvene som burde taes. Jeg kunne få time til saltvannsundersøkelse av livomren om tre(!) måneder om jeg absolutt ville det. Progesteron hadde han ingen tro på. Blodfortynnende var han også rimelig avvisende til. Jeg kjempet med å holde meg selv samlet hele tiden, og først da jeg satte et par tåresprengte øyne i ham og spurte "er det sånn at om jeg blir gravid igjen får jeg ikke noe hjelp?" sa han at han hadde mulighet til å skrive ut lavdose av Abyl E, skulle jeg ha noe sterkere måtte jeg ta det med sykehuset. Han sa altså ikke at jeg selvfølgelig kunne prøve Abyl E, men at han hadde mulighet. Mannen ba ham sjekke om alt var ute hos meg, men sånn som samtalen førløp seg fikk jeg sterkere og sterkere trang til å springe ut derfra. Så da han spurte om jeg ville ta en sjekk, sa jeg at jeg helst ikke ville det bare for å bli ferdig og komme meg unna. Var greit det, siden jeg ikke har noen symptomer på rester. Han tok farvel med et "vi sees" før jeg sprang ut derfra - men det er jeg neimen ikke sikker på! Han har vært super når jeg har vært gravid og trengt kontroller, men han er ikke mye tess når jeg ber om hjelp. Fikk i alle fall timen gratis, men det skulle egentlig bare mangle!

Nå er jeg fullstendig lost. Jeg trengte håp i dag, isteden mistet jeg det lille jeg hadde. Jeg trenger å komme meg videre, og jeg så frem til å starte prøvingen igjen. Men uten lovnad om blodfortynnende tør jeg ikke. Jeg er overbevist om at jeg vil miste igjen om jeg ikke får det. Selv om det ikke er noen garanti for at det hjelper, så syntes jeg det hadde vært verdt å prøve det. Så da sitter jeg her, i ingenmannsland, knust. Kanskje er dette slutten på jakten. Istedenfor nytt pågangsmot har jeg ingenting. Jeg titter i speilet og kjenner ikke igjen jenta som titter tilbake. 4 kg har forsvunnet den siste uken og jeg er livløs og blek. Jeg vil ha meg tilbake. Jeg vil ha håp!

Tøff dag

For litt over to uker siden var vi hos gyn. og så et tilsynelatende friskt lite nurk på nesten 13 uker som lå og hikket i magen min. I dag skulle vi tilbake for å ta en siste titt før ordinær UL. 15 uker skulle han være nå. I dag var mitt første store delmål, en dag jeg gledet meg til. For bare to uker siden levde Lille Håp fortsatt. Nå er han borte. Alt er tomt.

Dagen i dag er foreløpig brukt til å avbestille ordinær UL og fødeplass. Igjen. Jeg som gledet meg sånn til å komme tilbake til Ullevål. Til å endelig få føde på ABC. De sa vel og merke at det ikke skulle være noe problem å få plass igjen, men jeg har problemer med å se at jeg noen gang skal komme meg dit. Om jeg er så heldig å bli gravid igjen ser jeg for meg at det samme skjer igjen. Og igjen.. Når andre senker skuldrene etter 12 uker kommer mine bare enda høyere opp.

I ettermiddag er det gyn.-time. Annerledes gyn.-time. Vet ikke helt hvordan jeg skal orke å dra dit, men jeg har vel ikke noe valg?

Fighteren begynner å våkne

Mange følelser raser i kroppen, og det kommer til å gå opp og ned lenge. Men det "positive" ved å ha vært her før er at jeg vet at jeg akkurat nå gjennomgår den vanskeligste perioden, og at det blir lettere etterhvert. Fighteren i meg har virkelig begynt å våkne. Fikk melding fra venninnen min i går kveld om at hun allerede hadde diskutert situasjonen min en del med gynekolog-moren sin. Hun mente at jeg absolutt burde utredes for blant annet blodpropp. Det er på sett og vis allerede igang siden de har sendt morkaken til undersøkelse, men det hjeper at dette kommer fra en fagperson.

Planen for mandagens gyn.-time er lagt, og mannen blir med som støtte. Han har nok sitt å spørre gyn. om han også. Jeg gruer meg veldig til denne timen, siden den egentlig skulle ha vært helt annerledes. Jeg vet at jeg kommer til å bryte sammen, så sånn sett er det greit at mannen og jeg har fått diskutert dette nøye så han vet hva som skal snakkes om om han må ta over. Så får vi håpe han tar oss på alvor denne gangen.

Fysisk virker det nå som om blødningen begynner å avta. I går kom det flere store klumper, og vi ringte til slutt til gynekologisk avdeling for å forhøre oss. Begynte å bli litt småredd for rester. Men i dag er blødningen minimal og jeg har ingen smerter.

Psykisk vet jeg at jeg har tunge dager foran meg. Jeg skulle ønske noen kunne si at det vil ordne seg, at dette aldri vil skje igjen og at vi kommer til å få det siste barnet som vi ønsker oss så mye. Men jeg vet at ingen kan garantere meg dette. Selv om vi har to flotte barn, er jeg livredd for at toget har gått for flere barn. Alt jeg ønsker meg er å komplettere familien med et barn til. Jeg er oppriktig redd for at jeg isteden må leve resten av livet med minnet om det som kunne ha blitt. At jeg aldri får oppleve et helt svangerskap igjen. Aldri får føde igjen. Aldri får oppleve å få et skrikende barn opp til meg, søvnløse netter med amming og bleieskift. At jeg aldri får se et sistegull vokse opp sammen med storesøsknene, elske det og oppdra det. Jeg vet så inderlig godt hvor heldig jeg er som har to friske, aktive barn. Men ønsket er ikke mindre av den grunn..

Kroppen min..

..er forvirret.
Kroppen min tror den skal gi mat til Lille Håp. Puppene lekker.
Kroppen min er tom.
Kroppen min savner.
Kroppen min verker når ungene leker storesøsken og baby. De hadde vært fantastiske storesøsken!
Kroppen min har sannsynligvis tatt livet av to friske, fine barn..

På den positive siden har kroppen min fått en real slankekur. Minus 3 kg på 4 dager er ikke dårlig. Hadde man bare kunnet glede seg over det..

Må skrive

Siden fredag har jeg brukt mye tid på å sortere tanker og følelser i hodet mitt, men jeg kjenner at jeg må få dem ut for å få litt mer orden på det. Skriving har alltid vært terapi for meg.

Selv om jeg har vært forberedt på at det kunne gå galt igjen, selv om en del av meg visste at akkurat disse ukene var kritiske, så valgte jeg å stole på legene som alle virket å mene at det som skjedde sist bare var uflaks. Den tidlige SA'en i mars i fjor velger jeg å sidestille. Det var en helt annen situasjon. Nesten en bagatell. Fatter ikke nå at jeg kunne ta sånn på vei for det den gangen. Men jeg hadde jo aldri mistet før, og det er jo et tap. Denne gangen håpte jeg at det ville skje tidlig om det skulle gå galt. Men det gjorde det ikke. Jeg har på mange måter ikke klart å knyte meg til den lille som lå i magen min. Jeg visste jeg var gravid, og en del av meg gledet seg over det. Men hele tiden lå det og lurte. "Ikke tenk for langt frem". "Ikke gled deg for mye". "Ikke knytt deg til dette lille livet - plutselig blir det revet fra deg".

Om dette har gjort det enklere å takle det vi står oppi nå vet jeg ikke, men jeg reagerer annerledes denne gangen. Jeg skal innrømme at den siste uken eller så hadde jeg såvidt begynt å tenke fremover. Jeg var så nær målet. Jeg forholdt meg mer til det. Dårlig ide kanskje, men jeg fikk i alle fall noen små, fine øyeblikk med gullet i magen. Jeg var ikke helt kald. Det er jeg ikke nå heller, på ingen måte. Hjertet verker og kroppen er tom. Men på sett og vis takler jeg det alikevel bedre. På andre måter er det tyngre. Sist kunne jeg tro på at det var en tilfeldighet, at sannsynligheten for at det skulle gå bra neste gang var stor. Den troen er borte nå. Jeg har kun et lite håp om at f.eks. blodfortynnende vil hjelpe. Men enn om det ikke gjør det..

Sist var jeg nesten mer redd for å ikke klare å bli gravid igjen. Det er jeg ikke så redd for nå (nesten dumt å si det, for det er vel da det blir vanskelig..). Jeg har en god statistikk når det gjelder å bli gravid. Småtrolla prøvde vi jo ikke engang på, og den lengste tiden som har gått etter at jakten på et sistegull begynte er 6. pp. I 6. pp ble jeg gravid med den vi mistet i SA. Så ble jeg jo gravid med Tredjegull rett etter det. Og etter det satt Lille Håp i 3. aktive pp. Så på 10 pp har jeg altså blitt gravid 3 ganger. Det må da regnes som ganske bra. Men så er ikke statistikken min på svangerskap så bra lenger. 5 svangerskap - 2 levende barn. Og de 3 som har gått galt har skjedd i løpet av de siste 10 månedene. Not good..

Jeg er nesten litt bitter på helsevesenet som ikke hørte på mine bønner om blodfortynnende etter vi mistet Tredjegull. Men jeg kan ikke la det ta over, jeg vet jo ikke om det ville ha hjulpet. Men magefølelsen min sier at noe skjer når morkaken begynner å ta over. Det kan jo stemme med tidspunktet også. Og jeg har hatt litt høyt blodtrykk før det har skjedd begge gangene. Eller, denne gangen ble ikke blodtrykk målt før jeg kom inn på akutten, men det at jeg har slitt endel med hodepine siden forrige fredag gjør at jeg tenker at det kanskje begynte å bli høyt da. Men dette er selvfølgelig bare spekulasjoner fra meg.

Jeg har i alle fall en plan for tiden fremover nå. Det må jeg ha, elles blir jeg sprø. Å vente til vi får svar på undersøkelsene av foster og morkake er uaktuelt. Det tar sannsynligvis mange måneder, kanskje blir det ikke før til sommeren. Mange synes nok at jeg bør la kropp og hode hvile litt, og det kan jeg forstå. Men det som hjalp meg sist var å begynne å prøve igjen så fort som mulig (selv om jeg verken da eller nå er særlig motivert for prøving - akkurat den delen av jakten er jeg møkklei av). Kloen rundt hjertet slapp først taket da Lille Håp tok plass i magen min. Selvfølgelig betydde det at angsten tok over, men det vil den gjøre også neste gang, uansett om det er om en måned eller om et år. Så jeg må rett og slett bare gå videre - jo fortere jo bedre. Sånn fungerer jeg, og det er det riktige for oss. For selvfølgelig er det en avgjørelse vi tar sammen.

På sykehuset skal jeg ikke igjen før vi blir kalt inn for å eventuelt få svar. I den sammenhengen så må jeg bare nevne at gynekologen som var hos oss på lørdag, gynekolog Ingvild, ringte meg i formiddag for å høre hvordan det gikk. Jeg syntes det var så fint gjort at jeg måtte felle noen tårer etter å ha lagt på. Det inntrykket vi fikk av henne før jul er nok ikke helt galt. Det var jo nesten så jeg begynte å tute av lettelse da det var hun som dukket opp på rommet vårt på lørdag også. At akkurat hun skulle ha vakt akkurat den dagen. Det var et lykketreff i elendigheten.

Men altså, jeg skal ikke på sykehuset før hun kaller oss inn igjen. Jeg har jo en time hos min private gyn. neste mandag. Og den har jeg tenkt å ta, selv om den ikke blir som planlagt. Den skulle være en "siste" forsikring før ordinær UL. Nå blir det en time der jeg krever å få hjelp så snart jeg tester positivt igjen! Nå skal helsevesenet høre på meg! Jeg kommer først til å høre hva han kan tilby av hjelp. En undersøkelse av livmoren hadde kanskje ikke vært dumt. Og blir jeg gravid igjen vil jeg ha mulighet til å ringe og be om resept på i alle fall blodfortynnende med en gang. Kanskje progesteronstøtte også, men akkurat det er jeg usikker på om har noe for seg. Det hadde kanskje stilt seg litt annerledes om jeg mistet tidlig. Nei, blodfortynnende er nok mitt beste håp.

I tillegg har jeg muligens noen ressurser rundt meg som det kan være verdt å snakke med. Mamma har en kusine som visstnok mistet flere ganger, trumfet gjennom blodfortynnende og etter det gikk det bra. Hun har også Leidens. Så mamma er på den saken. Dessuten er moren til en av mine beste venninner pensjonert gynekolog. Pensjonert gynekolog på høyt nivå til og med. Ufattelig at jeg ikke har tenkt på det før, at der er det et menneske som sitter med mye kunnskap og kanskje kan gi meg råd. Det slo meg først da jeg var hjemme i julen og venninnen min nevnte at hun kunne jo spurt henne om hun syntes at jeg burde ha fått blodfortynnende. Tenk at det ikke har slått meg før, huset deres var nesten mitt andre hjem i barndommen og ungdommen, også har jeg ikke tenkt over at dette er en person jeg kan spørre om råd. Idioti! Nå skal vi jo hjem til familien min i vinterferien om 3 uker, så da kan man kanskje ta det face to face.

Da har jeg vel fått ut noen av tankene som raser i hodet mitt akkurat nå. Fysisk går det foreløpig veldig bra. Ingen smerter, og jeg blør mye mindre enn forrige gang. Er vel omtrent som en helt vanlig mens. Det eneste jeg sliter med er dårlig matlyst og hodepine/vond nakke. Men det er vel ikke annet å forvente.

Ungene er min store lykke oppi dette. Å ha dem her er uvurderlig trøst. Der er jeg heldig! Tenk om jeg ikke hadde hatt dem! Da tror jeg dette hadde vært ekstremt mye verre å takle. Ikke bare er de en utrolig trøst, men de tvinger meg også til å leve som normalt. I alle fall nesten. Jeg må jo være der for dem. Akkurat nå er de i parken, og jeg savner dem faktisk. Det er så stille her. Forøvrig en stillhet jeg vanligvis nyter.. Nei, de holder meg virkelig oppe. Som på lørdag kveld da vi kom hjem og satt sammen i sofaen alle 4 og så slutten av MGP. Eller da vi la oss den kvelden og hentet inn snuppa så hun kunne sove sammen med oss (hun kommer stort sett alltid inn midt på natta alikevel). Det var så ufattelig godt å ha den lille, varme kroppen inntil meg da. De er alt! Jeg skulle bare så gjerne ha gitt dem et søsken til. Jeg gledet meg til å om en tre ukers tid fortelle dem om Lille Håp. Gledet meg til å dele alt med dem. Til å se dem med den lille. Forhåpentligvis en vakker dag..

Mannen er også ekstra god å ha om dagen. Dette rammer jo ikke bare meg, det er slitsomt for ham også. Allerede fredag kveld ringte han sjefen sin og ba om velferdsperm. Det var vondt å sitte der i bilen utenfor sykehuset og høre ham knekke da han skulle forklare hva som hadde skjedd. Men sammen er vi sterke! Og med litt langfri oppi det hele har vi nå godt over en uke å bearbeide dette sammen på før han må på jobb igjen.

Når det nå skulle ende sånn så er det en enorm trøst for meg å vite at Une og Iven, vårt lille Tredjegull og vårt Lille Håp, er sammen. To små gull som vi aldri skulle få bli kjent med, men som alikevel alltid vil være så uendelig høyt elsket. De er sammen nå, der oppe blant skyer og stjerner.

Så slo lynet ned igjen

Angsten var der, men en del av meg trodde virkelig at lynet ikke ville slå ned to ganger på samme plass. Fredag gjorde det det..

Etter å ha hørt hjertelyd på tirsdag og kjent romstering onsdag kveld, burde jeg ikke ha vært bekymret. Men noe lå der alikevel, så fredag måtte jeg frem med BabyWatcheren. Nada! Jeg lette og lette, men intet lite hjerte dukket opp. Jeg visste det allerede da, men håpte jeg bare var hysterisk. Sendte melding til mannen, som sporenstreks dro fra jobb og overtalte meg til å la ham kontakte sykehuset. Der sto det i journalen min at om vi kontaktet dem skulle vi få komme rett inn, så da bar det avgårde til akutten og UL. Jeg så med en gang at det ikke var håp. Bokstavlig talt. Lille Håp hadde krøllet seg sammen og der var ingen aktivitet av noe slag. Nok et nurk hadde gitt opp i uke 13. Nok en gang sto vi midt i marerittet.

Lørdag morgen var vi tilbake på gynekologen for å avslutte nok et svangerskap, bare et halvt år etter forrige gang. Denne gangen fikk jeg all behandlingen på sykehuset. Kom inn rundt 08.30 og ble tatt imot av en hyggelig svensk sykepleier. Fikk litt frokost siden jeg ikke hadde visst om jeg trengte å være fastende, og så fikk jeg første runde med cytotec-tabletter vaginalt undt 09:30. Forrige gang fikk jeg en annen tablett på sykehuset først og skulle komme tilbake for cytotec-behandling to dager senere (noe som aldri skjedde siden jeg var tilbake dagen etterpå da alt skjedde i en rasende fart). Jeg forsto tidlig at det ikke ville gå like fort denne gangen, og var også forberedt på mye mer smerter. Fikk Panodil og en Diclofenac for å forebygge smerter, og tilbud om påfyll av både det og andre ting. Men smertene uteble, og også de store blødningene de snakket om.

Vakthavende gyn. kom innom, og til vår store glede var den den ene som vi har fått stor tiltro til når vi har vært på gyn.pol. Hun husket oss godt, og var oppriktig lei seg. Hun hadde to UL på oss før jul, og alt hadde jo sett så fint ut. Uten at vi sa noe fastslo hun med en gang at nå syntes hun at jeg skulle få en skikkelig utredning. Hun vet hvor mye vi ønsker oss et barn til, og vil gjerne gjøre alt hun kan for å finne et svar på hvorfor dette skjer. For meg fortoner det seg som et lite mysterium. Vi har fått to friske barn uten problemer, så har jeg plutselig en tidlig SA og to sene MA i løpet av under et år. Man får jo ikke alltid svar, men hun vil i alle fall prøve. Hun anbefalte at vi sendte fosteret og morkaken til undersøkelse, og rekvirerte flere blodprøver. Det vil nok ta flere måneder å få svar på undersøkelsene, om de i det hele tatt finner noe. Men nå skjer det i alle fall noe. Og oppfølgningen får vi av henne personlig, noe vi er veldig glade for. Hun nevnte også at det kanskje var greit å vurdere blodfortynnende i neste svangerskap - endelig! Jeg ville jo helst ha hatt det i dette. Kanskje hadde jeg fortsatt vært gravid da?

12:30 fikk jeg neste runde med cytotec, denne gangen fikk jeg svelge dem. Da var det fortsatt ikke tegn til noe smerter eller blødninger. Fikk etterhvert litt murringer, og begynte å trave rundt for å hjelpe kroppen på vei. Ventet og ventet på smertene som aldri kom, bare noen små kramper innimellom. Timene var lange, og vi begynte å bli redd for at jeg måtte bli over natta og fortsette neste morgen.

Rundt kl. 16 var det vaktskifte, og en engel av en sykepleier som het Marita kom til oss. Jeg fikk en ny runde tabletter, og fikk også påfyll av nok en Diclofenac og Panodil. Ikke at jeg følte at jeg trengte det. Jeg kjente jo at kroppen hadde begynt å jobbe, men da hun spurte hvor jeg lå på en smerteskala fra 1-10 svarte jeg 3 og følte at jeg tok i. Nå fikk jeg også beskjed om å faste, og de ville legge inn veneflon i tilfelle det skulle bli behov for mer smertestillende eller evt. utskrapning. Men veneflon fikk hun aldri satt inn, for nå tok det ikke lange tiden før jeg følte at kroppen var igang. Spesielt vondt var det ikke, bare en følelse. Samtidig begynte jeg å bli ganske dårlig i magen av tablettene, og følte at det trykte litt både her og der. Jeg var fortsatt oppe på bena og lot kroppen jobbe, og plutselig kjente jeg et lite poff. Sist lå jeg hjemme i senga da det sa pang i magen og blodet fosset, så jeg så for meg at det fosset nå også. Mannen ringte på sykepleieren som fulgte meg på do (med bekken) for å sjekke. Joda, det hadde kommet litt blod, men minimalt. Nå visste jeg at det var rett før. Jeg husket følelsen, og jeg syntes jeg kjente at noe var i ferd med å skli nedover. Vandret rundt noen minutter til før jeg rundt 16:40 følte at jeg måtte på do igjen. Nå ba jeg mannen være rett utenfor, hadde en følelse av at NÅ skjedde det. Og joda, med en gang jeg satte meg ned kjente jeg at det kom skliende. Sykepleieren kom i samme øyeblikk, og satt og strøk meg på ryggen mens først fosteret og så litt etter morkaken havnet i bekkenet. Like rart som sist, og etterpå visste jeg nesten ikke hva jeg skulle føle.

Jeg fikk legge meg i senga og fikk varmeflaske på magen mot etterriene, som faktisk var vondere enn de patetiske småkrampene jeg hadde hatt rett før fosteret kom ut. Sykepleieren tittet på det som hadde kommet ut, og mente at alt var ute, noe som for meg som var livredd for å ende opp med utskrapning var en stor lettelse. Etter en stund kom også gyn. og undersøkte foster og morkake. Også hun konstanterte at alt var ute, og hun så ingen synlige skader. Det var visst litt blod i fostervannet, men hun kunne ikke si så mye ut fra det. Hun mente også at det så ut som en liten gutt, selv om hun ikke kunne være helt sikker. Dette får vi uansett svar på senere. Som sist ønsket vi å se fosteret, og vi fikk en fin liten stund alene med det. Like stor som håndflaten min, liten og perfekt. Der Tredjegull lignet på søsteren sin, så vi på denne en tydelig likhet med storebroren. Den så helt fredelig ut, som den lå og sov. Så vondt og så godt på samme tid. Vårt Lille Håp. Nok en gang sviktet kroppen min et lite nurk. Et lite nurk som skulle ha vokst, sparket og utviklet seg i magen min helt frem til juli.

Jeg blødde ut noen solide koagulerte blodklumper, så de holdt øye med meg en stund utover ettermiddagen og kvelden før vi fikk lov å dra hjem. Det ble en lang dag, men når det nå skulle bli sånn så kan jeg ikke få sagt nok positive ting om behandlingen vi fikk på sykehuset. Sykepleierne på gyn. er intet mindre en engler i hvitt!

Og nå er jeg her igjen. Tom og forvirret. Jeg vet knapt hva jeg skal føle. Kan ikke helt forstå at det har skjedd igjen. Jeg føler meg mislykket som nok en gang ikke har klart å holde liv i et så uendelig ønsket barn. Der jeg før hadde håp og tro, er det nå vanskelig å se at vi noen gang skal få den siste brikken i familien vår på plass. At det skjer én gang er en ting, men at det skjer to ganger, på omtrent samme tidspunkt.. Hvorfor skal det ikke skje en gang til?

Jeg er livredd for at det er dette jeg skal måtte leve med resten av livet. At det som var så ønsket aldri ble. Vi har to barn, vi er heldige! Men ønsket om et barn til er ikke mindre fordi. Jeg vil så inderlig gjerne gi barna mine et søsken til.

Selv om angsten for å oppleve det samme nok en gang er stor, selv om jeg ikke aner hvordan jeg skal orke å begynne på nytt, hvordan jeg skal komme meg gjennom det første trimesteret av et svangerskap uten å bryte sammen, kan vi ikke gi opp. Ikke nå. Nå får vi hjelp. Kanskje vil det hjelpe, kanskje ikke. Men vi kan ikke gi opp uten å prøve. Det går ikke. Gyn. anbefalte i utgangspunktet å vente til vi hadde fått svar på undersøkelsene, men det var selvfølgelig opp til oss. Når vi vet at dette kan ta flere måneder, så tror jeg ikke vi gjør det. Det tok jo uansett 3 aktive pp å bli gravid igjen etter Tredjegull, så jeg regner ikke med at det vil ta noe kortere tid nå. Og skulle det mot formodning klaffe før, så får vi heller ta det derfra. Jeg blir ikke yngre, og føler litt at tiden løper fra meg. I år blir jeg 35, og jeg skulle egentlig være ferdig med graviditet og fødsler. Sannsynligvis tar vi ting som de kommer etter blødningen er over. I første omgang kommer jeg kun til å tempe, ikke EL-teste eller knaske urter. Jeg trodde, eller i alle fall håpte jo at prøvingen nå var over. Men det var kanskje en grunn til at jeg ikke brukte opp alle graviditetstestene mine..

Så sånn er det altså. Livet er hardt og brutalt noen ganger. Jeg trodde vi hadde fått vår dose, men dengang ei. Nå skal vi gravlegge nok et lite barn. Så er de i alle fall sammen. Lille Une-vennen er ikke alene lenger, men har fått selskap av en lillebror (?) i himmelen. Et lite søsken som i bilen på vei til sykehuset i går morges fikk navn. Ut av det blå datt det inn i hodet mitt. Da vi skulle velge navn til Une fant jeg to kjønnsnøytrale navn som jeg likte. Nå vet vi kanskje allerede kjønnet på Lille Håp, og om det er feil så får vi vite det når gyn. kaller oss inn. Men jeg vil uansett gi ham navnet som var på listen sist. Iven! Une og Iven, våre små engler. Sammen i evigheten. Så ønskede, så elsket og så savnet.♥