Gråtedag

Jeg trodde jeg var forberedt på at det skulle gå dårlig denne gangen. At jeg skulle takle det greit. Men i dag er det tungt - og det allerede før vi vet 100% sikkert. Tårene har sittet løst. Det er jaggu bra jeg jobber hjemmefra og kan både jobbe og gråte samtidig.

Dette føles så fryktelig urettferdig. At jeg sannsynligvis skal miste for tredje gang på under et år. Jeg hadde jo et håp. Et håp om at alle gode ting var tre. Men det ser ikke sånn ut. Jeg tør ikke engang å håpe på at jeg skal være en av de heldige som opplever å ikke se liv en uke for så å se det en uke etterpå. Flaks har jeg ikke hatt mye av i år, og det føles ikke som om den plutselig skal begynne nå. Selv om jeg føler at jeg egentlig fortjener det. Jeg føler at jeg kjemper og kjemper til ingen nytte. Mister jeg nå, hvorfor skulle jeg ikke miste neste gang? Og gangen etter? Hvorfor skulle vi noen gang lykkes? På dager som i dag mister jeg helt troen på at drømmen om et barn til skal gå i oppfyllelse.

Det er ekstra slitsomt å gå og kjenne på symptomene som jeg sannsynligvis har til ingen nytte (igjen). Kvalmen er til stede hele dagen, men går litt opp og ned. Samme med ømheten i puppene. Også håper man litt at dette skal være et godt tegn, men jeg vet jo også så inderlig godt at kroppen virkelig kan lure deg. Jeg hadde jo symtomer i flere uker etter Tredjegull døde. Sånn er det sannsynligvis nå også. Kroppen tror fortsatt at den er gravid, selv om utviklingen til den lille spiren har stoppet opp.

Går halvveis og venter på blødninger, men har foreløpig ikke sett snurten av blod i dette såkalte svangerskapet. Regner ikke med at kroppen vil ordne opp selv heller. Må nok få hjelp av ett eller annet slag på sykehuset tenker jeg.

Faen! Så urettferdig verden kan være!!!

Ikke så positiv ultralyd

6+1 i dag, og første ultralyd er unnagjort.
Det jeg sitter igjen med er bekymring og en voksende oppgitthet over helsevesenet.
Hadde jo egentlig fått time til UL på fredag, men den legen som jeg var hos i oktober ville ha meg inn allerede i dag. Hun var også positiv til progesteronstøtte. Jeg var ikke så veldig positiv til denne tidligere timen, i og med jeg var redd for at det skulle være for tidlig å se noe, men stolte på henne.

Etter å ha sittet og ventet en god stund på gyn.pol. i morges, ble jeg endelig ropt opp. Og ikke av den legen jeg forventet, isteden kom jeg inn til en mannlig gyn. som med på slep hadde en ung turnuslege. Spurte meg ikke engang om det var greit!

Snakket litt før jeg hoppet opp i stolen. Føltes ikke helt kult å ha to stykker som stirret oppi der, men..
Gyn. kjente i alle fall at livmoren var noe forstørret. Så var det UL, og på skjermen så vi et hulrom med plommesekken i. Ikke noe embryo. Gyn. bekymret seg ikke over det, mente jeg var i uke 5 og satte meg opp til ny time om en uke. Trodde visst ikke stort på meg da jeg prøvde å si at jeg visste nøyaktig når EL var. Og progesteronstøtte, nei, det trengte jeg ikke. Greit nok det, tror ikke det ville hatt så mye for seg på dette stadiet alikevel, men jeg er møkk lei av å få forhåpninger om hjelp for så å stadig få nye slag i trynet.

Nå er jeg lei! Sint og frustrert. Fatter ikke hvorfor jeg skal være så uheldig, både i forhold til graviditet og de fleste legene jeg møter på. Hadde virkelig håpet at jeg kunne dra hjem til jul med gode nyheter, men nå regner jeg med at jeg heller kan bøtte innpå med vin og fenalår.

Selvfølgelig er det en liten sjanse for at det var for tidlig å se noe mer. Har aldri vært på UL så tidlig som 6+1, men jeg har vært litt senere i uke 6 flere ganger og sett noe hver gang. Tredjegull var 6mm og hadde tydelig hjerteslag i uke 6+4 (eller 5?), og selv da vi mistet i uke 7 så vi en 2 mm spire med bankende hjerte i uke 6. Så dette virker ikke lovende..
Kan håpe sykehuset har dårligere utstyr enn min private gyn., eller at denne gyn. ikke lette grundig nok (for det gikk fort), men innerst inne vet jeg hvilken vei det går - igjen.

Skal det virkelig ikke bli noe sistegull på oss?

Hahahaha. Så sjekker jeg mailen min og ser at jeg nok en gang har fått fødeplass på ABC (måtte jo søke tidlig selv om jeg ikke hadde helt trua). Man burde jo ha blitt glad, men det eneste jeg tenker er at jeg nok en gang må avbestille plassen. Drømmen om fødsel på ABC er langt unna og blir sannsynligvis aldri virkelighet.

Dagen før D-dag

I morgen skal jeg på sykehuset, og vi får sannsynligvis svar på om det er liv laga i magen min eller ikke. Er det noe der eller er det ikke? Er litt redd for at gyn. kun vil finne en tom fostersekk, eller i verste fall at det er utenfor livmoren. Dessuten så er jeg også redd for at det skal være for tidlig til å kunne se hjerteslag sånn at jeg kanskje blir gående og bekymre meg for det også. Vi får se..
Blir også interessant om jeg får noe støtte om ting ser bra ut. Vet ikke lenger om det er noen vits i progesteronstøtte, nå har jeg jo kommet til uke 6 allerede, men vi får se hva hun sier.

Svar på HCG-prøven på mandag har jeg ikke fått. Ingen telefon fra legen, og jeg har selv bevisst valgt å ikke ringe for å spørre. Fant ut at jeg ikke trengte nok et tall å analysere. Blir bare stress av det. Tenker som så at om resultatet hadde vært urovekkende så hadde nok legen gitt meg beskjed om det. Så da så det sikkert greit ut.

Den siste uken har forøvrig vært sterkt preget av symptomer. Mye hodepine og kvalme samt ømme pupper. Har gitt seg litt de siste dagene, og da blir jeg selvfølgelig bekymret, men det er nok sånn det har vært hver gang hos meg, at det går litt opp og ned med symptomer. Jeg kjenner i alle fall noe, og det skjer mye i magen min om dagen. Så får vi håpe det er et bra tegn!

Sliten

I dag har jeg vært og tappet blod igjen, så får vi se hva svaret blir. Stiger HCG fortsatt eller stagnerer den tro?

Jeg er veldig sliten nå. Sliten av å gå og lure på hvordan dette vil ende. Jeg har lest litt for mye på nettet, og innser at veldig mange med såpass lave HCG-resultater som mine mister i løpet av de første ukene. Dermed venter jeg egentlig bare på at dette skal gå skeis. Jeg har jo egentlig følt det helt siden jeg testet positivt, at dette ikke går. Hater den følelsen, er den samme som jeg hadde da jeg ble gravid i februar, og som kom igjen en uke etter siste UL med Tredjegull. Intuisjon kanskje..

I alle fall er jeg forberedt på at dette ikke går veien. Og er det sånn så ønsker jeg egentlig at det skal være over så fort som mulig, sånn at jeg kan komme meg videre. Om jeg mister nå så takler jeg det. Jeg er tross alt forberedt, og etter det vi opplevde i sommer så føler jeg at å miste tidlig er "piece of cake". Da tar jeg det som en mens og går på igjen.

Selvfølgelig vil jeg jo aller helst at det skal gå bra. Det finnes folk med lave verdier som har hatt vellykkede svangerskap og fått friske babyer, men hvorfor skulle jeg være en av de heldige? Jeg har liksom ikke hatt særlig mye flaks i år, så hvorfor skulle jeg ha det nå? Det blir nok neppe noen baby i juli for oss. Isteden blir det nok diagnosen habituell abort og utredning, så få vi satse på at det er vår tur neste gang. For gravid blir jeg jo i alle fall! Det er da noe..

Optimistisk om dagen ja..

Andre HCG-resultat

Våknet i dag og grudde meg til å ringe legen for å spørre etter prøvesvar senere. Det slapp jeg å gjøre, for legen ringte med det andre prøveresultatet nå. HCG har økt fra 80 på 15 DPO til 250 på 18 DPO. Til sammenligning var det sist på 93 på 14 DPO og 319 på 17 DPO. Han sa det var fin stigning, men at de lave tallene kanskje betydde at jeg var litt kortere på vei. Nå har jeg både tempet og EL-testet, så jeg er rimelig sikker på når EL var.

Ut fra de forskjellige HCG-kalkulatorene ser denne stigningen grei ut, litt mindre stigning enn i mitt forrige svangerskap, men dog innenfor normalen. Skal tilbake på mandag for en prøve til, håper virkelig at det har steget enda mer til da.

Jeg tror egget festet seg senere denne gangen, i og med jeg hadde noe slim med blodspor i 10 DPO. Forrige gang testet jeg positivt 9 DPO, denne gangen så jeg med godvilje en skygge 10 DPO, testet ikke 11 DPO men 12 DPO var der en svak strek, sånn ca. som på 9/10 DPO sist. Jeg håper dette kan være forklaringen på det lavere nivået, men vet ikke om sånt har noen betydning.

Kan jeg senke skuldrene mine litt nå tro?
Klarer liksom ikke helt å tro på at dette skal gå bra i og med tallene er såpass lave..
Men vi må da ha fått vår del av motgang i år nå?

Første HCG-resultat

Var hos legen og tok ny blodprøve i dag, og fikk samtidig svar på den som jeg tok mandag. HCG-nivå på 80 15 DPO høres ikke veldig lovende ut for meg, og jeg er dermed enda mer sikker på at det ikke går veien denne gangen heller. Er selvfølgelig doblingen som er viktig, og jeg håper å få svar på det i morgen. Men uansett har jeg en dårlig følelse. Med Tredjegull hadde jeg HCG på 93 14 DPO, så det er klart lavere enn det denne gangen.


Jeg sliter veldig psykisk om dagen. Jeg visste det ville bli vanskelig den dagen jeg ble gravid igjen, men ikke så vanskelig.

Legen min ringte meg i går og rådet meg til å ta direkte kontakt med den legen jeg var hos på sykehuset og be om progesteronstøtte siden han selv har så lite erfaring med sånn og ikke visste hvor mye som skulle skrives ut etc. Jeg orket rett og slett ikke et nytt slag i trynet, så mannen ringte henne for meg. Joda, jeg skulle få progesteronstøtte, men det var for tidlig enda. Sånt ga man ikke før man hadde sett at det var noe der, før det ville det ikke hjelpe alikevel. Hallo???
Dette er eneste plass jeg har hørt om en sånn praksis, det virker da som det vanlige er å gi støtte fra positiv test.

Jeg hadde i utgangspunktet fått time på sykehuset 3/12, legen fremskyndet den til 29/11. Så om jeg fortsatt er gravid om halvannen uke får jeg hjelp. Jeg synes det hele er idioti. Med en tidligere time kan jeg risikere at man ikke ser hjerteslag enda, og da får jeg den bekymringen i tillegg. Det er nok nå!

Det er meget mulig at jeg ikke trenger noe progesteronstøtte i det hele tatt. Har jo hatt to vellykkede svangerskap uten hjelp. Da jeg mistet i SA utviklet spiren seg ikke normalt, og jeg tror ikke noe hadde hjulpet. Sist gikk det jo bra en god stund. Så det er ikke nødvendigvis det at jeg tror at jeg trenger hjelp, det er bare det å gjøre noe. Om jeg hadde fått progesteronstøtte så hadde jeg i alle fall sluppet å bekymre meg for å miste pga. noe sånt.

Men men. Nå håper jeg bare at jeg får resultatet av dagens prøve i morgen, og aller helst at stigningen er bra. Tror jeg går på veggen om jeg må gå rundt i denne usikkerheten til over helgen.

Dårlig følelse

Jeg har fortsatt en utrolig dårlig følelse på dette svangerskapet. Klarer ikke å få meg til å tro at det skal gå bra, det er rett og slett umulig å forestille seg at det virkelig kan bli en baby utav det. Har ingen følelser overfor det som vokser i meg foreløpig, ulikt de andre gangene da jeg har knyttet meg til spirene med en gang. Nå er jeg fullstendig kynisk, foreløpig er det kun en celleklump. Intet mer, intet mindre. Det er vondt å gå rundt med disse følelsene, gå rundt og vente på at dette skal gå galt. Jeg håper jo at jeg tar feil, men jeg klarer ikke å tro på det samme hvor mye jeg prøver. Jeg håper det vil hjelpe litt om jeg får gode HCG-resultater før helgen, men så klarer jeg jo ikke å tro på det heller.

Jeg føler meg ikke så veldig gravid. Eller jo, jeg er dårlig. Kvalm og uvel til tusen, men jeg tror det er mer pga sykdom enn graviditet. Jeg er nemlig veldig sår i halsen om dagen, og da følger gjerne kvalmen o.l. med. Puppene er litt ømme, men ikke superømme sånn som jeg mener å huske at det har vært før.

Tok en test i forgårs og en i dag og håpet at jeg skulle kunne se stigning ut fra dem. Men den gang ei, testen i dag var omtrent lik og i alle fall ikke sterkere enn den fra i forgårs:

Burde den ikke vært sterkere i dag da? Betyr det at HCG ikke stiger tro? Man kan jo håpe at testene har nådd styrkegrensen sin, men så klarer jeg jo ikke å tro på det heller. Huff.

Her er oppdatert testerekke i alle fall: