Here we go

Og der var sirkuset igang igjen..

Og det var liv..

Jeg var så sikker på at Bonusen var borte. Så sikker at jeg på Hjertefred på søndag inkluderte den i himmelbrevet sammen med resten av englesøsknene. Ultralyd i går var kun for å konstantere MA og bli ferdig med dette. Men nei, der var det et levende nurk som hadde vokst helt etter normalen siden sist. Og i tillegg fikk vi høre verdens vakreste hjertelyd. Fra stusselige 6,4mm tolv dager før var nurket der inne nå 19,4mm, noe gynekologen mente tilsvarte uke 8+3. Jeg er rimelig sikker på at jeg skulle vært 9+4, men har blitt satt tilbake både i vellykkede og mislykkede svangerskap, så det trenger ikke bety så mye. 

Selvfølgelig kan mye fortsatt skje, det vet jeg så alt for godt. Og overraskelsen og sjokket var stort over at det i det hele tatt var liv i går. Var altså så innstilt på det motsatte at jeg fortsatt er satt ut og usikker på hva jeg skal føle.

Men Bonusen fortjener en sjanse. Gynekologen satte meg på crinone og henviste til duotest, og jeg fikk beskjed om å kontakte fastlege for henvisning til oppfølgning på sykehuset og vurdering av fragmin. Så da er sirkuset i gang igjen.

Denne lille er visst sterkere enn jeg trodde..

En mening med alt

Snålt å komme tilbake til bloggen nå etter å ha lagt den helt på is etter minstemann kom. Det har bare ikke vært tid. Og behovet har vel heller ikke vært der. Bloggen ble jo i sin tid startet for å dokumentere jakten på nettopp ham. Ikke så mye for andre, men som terapi for meg selv. Under graviditeten turte jeg dessverre ikke skrive så mye. Synd, for jeg ønsker nå at jeg hadde dokumentert den tiden mer. Etterpå har jeg slettes ikke hatt behov for den terapien skriving er for meg. Selv fødselshistorien som jeg skulle legge ut som en slags avslutning på den lange kampen og den kronglete veien til målet gikk i glemmeboken.

Men nå er altså behovet der igjen. En ny graviditet, slettes ikke en del av planen. Den siste måneden har vært tøff. Vi har gått mange runder og jeg har felt mange tårer. Fornuften har visst at er barn til overhode ikke passer. Omveltningene vil være for store. Det er en viss forskjell på tre og fire barn. Livet vi har nå ville vært en saga blott. Vi har bare fire soverom, noen måtte ha delt rom. OK, gjennomførbart, men neppe populært.

Vi måtte hatt større bil, og med litt trang økonomi i utgangspunktet er den litt tøff. Men det hadde også løst seg på et vis.

Økonomi generelt hadde også blitt mye trangere. Vi er i midt i en prosess med å slette en god del gjeld og begynner å få et økonomisk pusterom etter trange tider, et barn til hadde ikke gjort underverker der.. Og etter en deilig måned hos familien min i USA i sommer hadde vi bestemt oss for å heretter bruke sommerferiene våre der borte. Vi fikk et knalltilbud på billetter til alle fem rundt den tiden jeg åpenbart ble gravid, og skal på en ny månedstur bort dit et par uker etter termin. Det måtte selvfølgelig avbestilles om det skulle komme et barn til, og vi kan bare se langt etter å reise dit med fire barn. Det blir for dyrt. Og den svir. Det er vanskelig å ta fra barna mine muligheten til å besøke besteforeldrene sine. Men selvfølgelig, man kan også ofre en del for det mirakelet et barn er.

Tankene har også i stor grad dreid seg om de barna vi allerede har, hvordan et nytt barn vil påvirke dem. De store forguder lillebroren sin, men hadde de vært like begeistret for en til? Og hva med minstemann? Hele familiens kjæledegge. Visst kunne det vært OK for ham med et søsken på sin egen alder. Men det hadde også tatt fra ham en del av den oppmerksomheten han nyter nå. Han snurrer oss alle rundt lillefingeren for å si det sånn..

Også har det vært helsen min. Her har mannen vært mest redd. Slutten av svangerskapet med lillemann ble tøff. Blodtrykket mitt ble skyhøyt og han hadde det ikke godt der inne. Det kunne gått riktig ille for oss begge. Fødselen ble satt igang tre uker før termin, og bra var det. Vi hadde nok mistet ham om ikke. Han var bitteliten og dysmatur, og måtte tilbringe de første dagene av livet på nyfødt intensiv. Og jeg fikk svangerskapsforgiftning etter fødselen. Så, klarer kroppen egentlig et svangerskap til?

Vi hadde det vi ønsket oss. Tre barn. Endelig. Men så var der plutselig en spire til. Ikke en selvfølge det heller i min alder, jeg fyller 39 om få dager. Sånn sett føler jeg meg heldig. Og selv om det har vært tøffe tak, vanskelige diskusjoner og vonde tanker, så har jeg også sett det som en gave. Vi har mistet så mange, og så kommer det plutselig en helt uanmeldt. Kanskje er det en mening med det? Og for meg har det vært barnet mitt fra første positive test. Jeg har ønsket å kjempe for det og jeg har elsket det. Jeg har hele tiden visst at jeg ikke kunne klare å ta abort, selv når vi bestilte time på sykehuset. Og til slutt innså mannen det også. At her måtte vi bare la naturen gå sin gang og ta utfordringene når de kommer.

Og så viser det seg at naturen sannsynligvis tar avgjørelsen for oss. Ultralyd på torsdag viste en alt for liten spire, og selv om hjertet slo så vet jeg hva enden på historien blir. Ved neste ultralyd er der neppe liv mer. Og det er trist. Ikke som før, ikke på langt nær. En del av meg føler at det er en mening med dette også, vi har fått de barna vi skal ha. Men sorgen er der, gamle følelser rippes opp. Og jeg har skyldfølelse. Jeg drakk vin før jeg visste jeg var gravid. Jeg tok ikke vitaminer med en gang. Det har vært mye stress og negativitet. Og med minstemann fikk jeg crinone og fragmin fra positiv test, kanskje hadde det vært annerledes om jeg hadde kommet meg til lege og fått det nå også?

Så, sannsynligvis fortsetter livet snart som før. I dag er jeg gravid, i dag har jeg en liten spire i magen, med eller uten bankende hjerte. Om et par uker er det neppe sånn. Da er der et bittelite, ekstra arr i hjertet. Nok en som ikke fikk muligheten, ikke fikk bli. En som ga meg noen øyeblikk med glede i form av positive tester, kvalme og spede drømmer. For hjertet mitt gledet seg selv om fornuften sa noe annet. Denne spiren betydde også noe.

Jadaneidaså

So, this happened..

Dette er en gedigen overraskelse og absolutt ikke en del av planen. Hodet har vært i kaos siden lørdag. Hvordan skal dette gå, og hvor lenge vil det eventuelt vare?

15. Oktober - Pregnancy and infant loss awareness day

Fire år

Det er en varm sommerkveld, og jeg ligger i senga med en liten myk og varm kropp ved siden av meg. Hjertet hans slår jevnt og trutt, pusten er rolig. Innimellom sukker han tilfreds mens han svelger unna melk, halvveis i drømmeland. Min fullkomne, vidunderlige babygutt.

I kveld vandrer tankene stadig fire år tilbake. Til en annen tid. Andre følelser. 

Den morgenen lå jeg i den samme senga, jeg holdt meg fast som godt jeg kunne mens riene raste gjennom kroppen. Samme kveld lå jeg igjen i den samme senga, med en bunnløs sorg som rev og slet i meg. Tom og alene. Det lille livet som hadde vært i magen min var brutalt revet bort fra meg. Jeg trodde aldri jeg skulle klare å reise meg igjen. Aldri puste uten smerte. Aldri le eller føle glede igjen. Alt var bare vondt.

Mye har skjedd siden den gang. Mer smerte, flere tap. Men jeg har også blitt uendelig mye sterkere, og har til slutt fått oppleve den største glede i vår lille mirakelgutt. Som jeg nyter hvert øyeblikk med ham! Hadde det ikke vært for de tapene vi har lidd, hadde vi ikke hatt ham i dag. Men alikevel må jeg lure på hvem de vi har mistet ville ha vært. De er fortsatt så veldig tilstede i bevissthet og hjerte. De er en del av meg som resten av familien. Fortsatt like elsket og savnet.

I dag er merkedagen til Une. Den er litt annerledes i år. Lillebror er her, og tilfører glede enten man vil eller ei. Men dagen er fortsatt spesiell. Tankene er mange. Av en eller annen grunn ligger nervene litt utenpå kroppen i dag. På stranda er jeg litt ekstra hønemor. Tankene er mange. Minnene strømmer på. Hvem hadde du vært, lille venn? 3 1/2 skulle du ha vært nå. Du skulle ha plasket i vannet med storebror og storesøster. Kost deg i sommervarmen. Om bare du hadde kommet til oss.

På lørdag kommer enda en merkedag. Termindatoen til Iven. En liten jente skulle ha feiret sin tredje bursdag i disse dager. Sånn ble det ikke.

Men de er her alikevel. I hjertet, i sjelen. I lillebrors øyne og pust. I lillebrors trillende latter. I kveld klemmer jeg ham ekstra tett inntil meg, og håper våre dyrebare engler kjenner kjærligheten fra en mamma som aldri vil stoppe å savne dem.

Testreiser

Før jeg møtte mannen min trodde jeg charterturer besto utelukkende av grisefester og fyll. Men så fikk vi barn, og jeg ble under sterk tvil overbevist av min av og til bedre halvdel, som har vokst opp med charterturer hver sommer, at dette var en super ferieform. Og joda, for en gangs skyld hadde han rett. Har blitt en del charterturer i årene etterpå, og jeg tror familien vår hadde vært gode reisetestere for Star Tour!