Skriveterapi

Skriving har alltid vært terapi for meg. Jeg er ikke alltid så flink å sette ord på ting face to face, og føler ofte at det er lettere  å få ut følelsene sine på papiret. Eller nå i mer moderne tider - på skjermen. Skrive er noe jeg alltid har gjort, og sikkert alltid kommer til å gjøre. Arven fra farmoren min tror jeg.

Nå som jeg sliter litt, er det ekstra godt å få det ut siden jeg ikke har mange å snakke med. Sånn har det dessverre blitt etter at jeg flyttet fra hjembyen for 7 år siden. Jeg har ikke fått noe skikkelig nettverk her, selv om vi har bodd på den plassen vi bor nå de siste 5 årene. Joda, jeg har truffet nye mennesker og fått relativt god kontakt med noen av dem. Som henne jeg hadde besøk av i går. Henne traff jeg da sønnene våre gikk i parken sammen. De to fant hverandre fra dag en da de var rundt to år, og da ble det naturlig at vi mammaene hadde en del med hverandre å gjøre også. Men så flyttet de, til Vestlandet av alle plasser. Nå er kontakten stort sett begrenset til når de er på besøk hos familien her, eller når vi er på Sunnmøre og kjører den slitsomme veien (med andre ord ikke særlig ofte) til deres lille bygd. Da blir det heller ikke naturlig med dype samtaler. Det merket jeg i går. Hun vet at vi mistet Une sommeren 2010, men resten vet hun ikke. Regner med hun lurer på hvorfor det ikke skjer noe hos oss, men hun spurte heldigvis ikke. Hun tenkte kanskje sitt, og det blir liksom en liten elefant i rommet. Ikke at jeg ikke hadde det hyggelig i går altså - for all del ikke. Jeg gleder meg allerede til neste gang vi møtes. Men det blir altså ikke så nært og dypt. Pointet er vel at det er henne jeg har kommet nærmest de årene vi har bodd her, henne og en annen tidligere parkmamma. Ellers blir det overfladiske greier med andre foreldre. Og naboer.

Naboskapet her er forøvrig en ting for seg selv. Svigerinnen min med familie og vi er de som har bodd her lengst. Vi "diltet" etter dem da de tipset oss om et ledig hus i gata. Det var ikke holdbart å bo midt i byen med en liten gutt og etterhvert ei lita jente på vei, og her var det rolig og barnevennlig. Svigerinnen min og jeg kom mye nærmere hverandre etter at vi flyttet hit, og vi brukte mye tid sammen, både vi to og familiene. Så kom det nye naboer i samme alder, og med barn i samme alder. Perfekt! Vi så for oss et hyggelig naboskap og nye venner og prøvde å inkludere dem. Men det funket ikke helt gitt. Kanskje er det noe galt med oss, eller kanskje var det "truende" at våre familier hadde et så nært forhold. Men sånn vil det jo være når man er familie, er i familieselskaper sammen, har familiemiddager innimellom og reiser på ferie sammen. Man får jo et annet forhold til hverandre og vet mer om hverandre. Så de to nye familiene holdt seg litt unna oss og mer sammen med hverandre. Nå er det sånn at man skulle tro det var de som var familie her i gata. Sannsynligvis har de også planlagt å få barn nummer tre omtrent samtidig. Og det er greit. Det gjør meg ingenting at de har et nært forhold. Vi er såpass ulike at jeg neppe hadde funnet noen ny "bestevenn" i dem. Men det er synd at naboskapet har blitt så overfladisk. Og det er synd at barna deres, og da spesielt guttene har rottet seg så godt sammen at det ikke er plass til Poden vår. I fjor opplevde vi flere ganger at de var direkte slemme mot ham, og dessverre tar ikke foreldrene tak i det. Det er vondt å se at gutten vår blir holdt utenfor, heldigvis virker det ikke som han skjønner det helt selv enda. Litt naiv kanskje.. ;-)

Sånn som situasjonen er nå så kjenner jeg godt at det er veldig greit at vi ikke har et nærmere forhold til naboene. Da hadde det vært veldig rart om jeg plutselig holdt meg unna dem. Jeg hater at situasjonen plager meg såpass mye som den faktisk gjør. Jeg hater at det føles så sårt. Det er jo ikke deres barn jeg vil ha. Det er bare påminnelsen om hva vi ikke har og kanskje aldri får. En av grunnene til at vi kjøpte dette huset for snart 6 år siden, allerede før jeg var gravid med Snuppa, var at det hadde 4 soverom. Vi ville ha plass til tre barn allerede da. Nå er det 2 1/2 år siden vi begynte å prøve på dette siste barnet. Det vi sitter igjen med er fem tapte spirer, to navn på en gravstein og savn og sorg i hjertene. Det er ufattelig sårt å vite at vi har kjempet så mye bare for å tape igjen og igjen, mens naboene bare kan bestemme seg for at de må sette igang hvis de skal ha en til før de blir for gamle (like gamle som meg forøvrig) og vips så er det i orden.

Nå er det ikke det at de ikke har slitt for det som plager meg. Det som plager meg er å bli minnet på min egen sorg hver dag. Jeg har jobbet så hardt for å komme meg ovenpå igjen etter alt som har skjedd de to siste årene. Og jeg har klart meg veldig bra. De siste månedene har jeg vært bortimot meg selv igjen. Ikke den jeg var før, det kan jeg aldri bli. Men den nye meg. Jeg følte at jeg levde igjen, og til og med kunne nyte livet. Glede meg mye mer over ting. Innimellom kunne ting bli tøffe igjen, og når det ble for mange mager og babyer der ute i verden, så var hjemme fristedet mitt. Der jeg kunne trekke meg tilbake, slikke sårene og samle krefter. Der jeg kunne gå ut og leke med ungene uten å tenke på noe annet. Nå er ikke hjemme et fristed lenger. Tvert imot. Nå er det nesten vanskelig å være her. Jeg kan ikke flykte mer. Isteden må jeg dag ut og dag inn takle det jeg har jobbet så hardt med å skyve vekk. Det er slitsomt!

Kanskje blir det lettere etterhvert. Sannsynligvis blir det det. Jeg takler alltid ting mye bedre enn jeg i utgangspunktet trodde. Jeg trodde jo ikke jeg skulle klare å reise meg etter SA'en i uke 7 for ganske nøyaktig 2 år siden. Men se på meg. Jeg har fått mye verre slag i trynet enn det og reist meg igjen etterpå. Og jeg kommer til å reise meg igjen. Men jeg skulle så veldig gjerne hatt fristedet mitt!

Heldigvis vet jeg at jeg har noen å snakke med. Selv om det har vært litt problemer i svigerfamilien og svigerinnen min og jeg har sklidd litt fra hverandre, så vet jeg at hun er der. Det er litt patetisk, men hun er kanskje min nærmeste venn. Patetisk i den forstand at jeg ikke har klart å finne mine egne, nære venner her nede. At jeg regner søsteren til mannen som min nærmeste. Men det er kanskje greit det også. Vi hadde et godt vennskap og kunne snakke om alt. Kanskje klarer vi å finne det igjen. Nå har jo hun og mannen min ordnet ut i problemene dem imellom. Da klarer kanskje vi å finne tilbake til den nærheten vi hadde også. Det var i alle fall fint på lørdag. Vi fikk satt ord på mye. Vi gråt litt sammen. Jeg forsto at hun skjønner litt. Jeg har trodd at alle forventer at vi skal være som før igjen, men hun forsto at dette med naboene ville bli vanskelig. Hun kan aldri helt og fullt forstå, det kan ingen som ikke har vært gjennom noe sånt. Men hun skjønner i alle fall at det er tøft. Og det er nok for meg.

Og jeg, jeg må bli flinkere til å "bruke" henne. Ta av masken og innrømme at jeg har det vondt. At hjertet aldri blir helt igjen. Jeg er faktisk ikke så alene som jeg tror. Jeg har mennesker rundt meg som bryr seg, som er glade i meg. Jeg må rett og slett bli flinkere til å slippe dem inn. Jeg har savnet svigerinnen min, og jeg vet at hun også har savnet meg siden hun faktisk var tøff nok til å si det. Bli flinkere til å dele, det får bli mitt mars-forsett!

Det er sant at motgang gjør en sterkere, men jeg tenker ofte at jeg må da være sterk nok nå. Sannheten er at jeg skal bli enda mye sterkere etterhvert, uansett hvordan denne kampen som vi står oppi ender. En dag skal jeg heve hodet og med stolthet fortelle verden om de små vi har mistet. Fortelle om det vi har opplevd, en erfaring ingen egentlig burde ha men som jeg på enkelte måter ikke ville ha vært foruten. Jeg tror det har gjort meg til et bedre menneske. Jeg vet at jeg ikke tar noenting for gitt lenger.

En dag, når jeg har fått opplevelsene våre mer på avstand, håper jeg at jeg kan bruke våre erfaringer til å kunne hjelpe andre. Kanskje dumme tanker, men det drømmer jeg faktisk om. Om jeg bare kan hjelpe et menneske, så er det verdt det.  Men først skal jeg hjelpe meg selv litt til..

Klatrer

Etter en tøff helg begynner jeg nå sakte men sikkert å klatre opp igjen. Sånn som jeg alltid gjør.
Naboene unngår jeg. Det må jeg akkurat nå, for min egen psykes skyld. Jeg gruer meg intenst til å treffe på dem ute, men det får vi ta etterhvert.

I dag har jeg vært flink. I dag er jeg stolt av meg selv. I dag har vi nemlig hatt besøk av ei lita jente på 3 måneder. Vi skulle selv hatt en på 2 1/2 måned nå om vårt nest siste svangerskap hadde gått etter planen. Det gjorde det jo ikke, og jeg har strengt tatt ikke tenkt så mye på det. Først i går slo det meg at vi skulle hatt en på samme alder som denne babyen. Da ble tanken på besøk plutselig vanskelig, jeg ble redd for at det skulle knekke meg enda mer etter helgen. Men det gjorde det ikke. Nemlig! Isteden var det hyggelig å se igjen mammaen som jeg ikke har sett på år og dag - sånn blir det jo når man bor på forskjellige plasser. Poden fant tonen med sin gamle bestekamerat på null komma niks, som om de aldri skulle ha gjort annet enn å leke sammen. Og den lille jenta som lå på sofaen vår og pludret var fullstendig til å spise opp! Jeg ble ikke noe annet enn glad av hele besøket. Det var så vakkert å se hvor opptatt Snuppa var av babyen. Hun satt med henne på fanget stort sett hele tiden, og til slutt sovnet den lille godt til sangen hennes. Priceless!
Det eneste er at nå er ønsket om å gi henne en lillebrøster enda større. Åh, så fint det hadde vært!

Man kan jo håpe at babybesøk var det som skulle til for at gullegget skal slippe. EL er i alle fall rett rundt hjørnet, og det ble visst dårlig med prøvepause denne syklusen. Vi får heller bare se hva som skjer. Akkurat i dag er i alle fall livet helt OK, og det føles utrolig godt å kunne glede seg over små babyer uten å tenke på hva som skulle ha vært!

Universet suger!

Jeg har ventet på det. Mistanken har vært der en stund. Nå er det bekreftet.
Begge våre nærmeste naboer venter nummer tre, den ene en måned før vi skulle hatt den siste vi mistet, den andre en måned etter. Ikke bare en altså, men to av to mulige!

Jeg har som sagt ventet på det, jeg visste at begge ville ha en til etterhvert. Den ene har jeg allerede hatt mistanke til noen uker, den andre fikk jeg en aha-opplevelse på her om dagen.
Det er så typisk min flaks at dette skjer. At jeg skal se disse magene vandre forbi kjøkkenvinduet vårt hver dag. Jeg har grudd meg til det - nå skjer det. Og det er absolutt worst case scenario med tanke på at det er begge to samtidig og samtidig som jeg skulle ha sluppet ut magen selv.
Hva har jeg gjort galt som får prøvelse etter prøvelse slengt i trynet fra universet?

Det er en ting når folk jeg ikke ser hver dag blir gravide. Det slipper jeg å forholde meg til til enhver tid.
For ikke å snakke om når andre i forumverdenen blir gravide. Da kan jeg utelukkende glede meg på deres vegne.
Men denne situasjonen, den er beintøff. Virkelig! Jeg aner ikke hvordan jeg skal opprettholde pokerfjeset de neste månedene, dag ut og dag inn. Jeg vet virkelig ikke.

Det positive i situasjonen er at jeg hadde en veldig god samtale med svigerinnen min i dag. Det var hun som bekreftet mistanken for meg. Ikke en lett beskjed å gi. Hun skjønte hvor sårt det kunne bli og var redd for å såre meg. Jeg er bare glad jeg slapp å lure mer, selv om jeg var ganske så sikker i min sak. Det var faktisk det første hun hadde tenkt på da hun fant ut, hvordan det ville bli for oss. Jeg setter stor pris på det. Og jeg satte pris på samtalen. At hun turte å spørre hvordan det gikk med oss og om undersøkelsene på sykehuset. Og selv om det ikke var planen at noen andre skulle vite, så fortalte jeg henne at vi har mistet en gang til. Hun hadde faktisk skjønt at jeg var gravid rundt juletider, men trodde hun tok feil da ingenting skjedde. Nå vet hun. Og jeg fikk fortalt at det er godt at noen spør - få gjør det. Vi ble enige om å bli flinkere til å snakke sammen, vi var jo så gode på det før. Kanskje er denne situasjonen alikevel en blessing in disguise?

Men i dag skal jeg tillate meg å ha det vondt. Tillate meg å sørge over det tapte. Over det jeg kanskje aldri får. Så skal jeg ta på meg pokerfjeset og være sterk etterhvert!

Å være sterk!

Å være sterk er ikke
å løpe raskest
å hoppe lengst eller
å løfte tyngst

Å være stor er ikke
alltid å vinne
alltid å ha rett eller
alltid å vite best

Å være sterk er å
se lyset når det er mørkt
slåss for noe man tror på
selv om man ikke har flere krefter igjen
og se sannheten i øynene selv om den er hard

- Ukjent-

Herbaria 6er te

Gjennom LikenShare har jeg testet urteteen Herbaria 6er te.
Denne teen inneholder 6 urter: Bjerkeblad, Ryllikk, Sitronmelisse, Brennesle, Ringblomst og Valnøttblader.
Høres sunt og fint ut, men dessverre falt denne teen ikke i smak hos meg. Nå er jeg ingen stor tedrikker i utgangspunktet, men denne smakte virkelig ikke godt. Mer er det egentlig ikke å si om den saken.

Sykdom og atter sykdom

Ting er ikke på topp om dagen, jeg sliter litt både fysisk og psykisk.
Tok sin tid å bli kvitt bihulebetennelsen, men forrige fredag hadde jeg min første dag helt uten smertestillende på et par uker. Helgen ble dermed fin, både med kvalitetstid med familen, mammabesøk og overraskende venninnebesøk fra Sørlandet.

Så kom mandagen med en snuppe utslått av feber. Jippi, mer sykdom! Hun kom seg heldigvis raskt, men da jeg vekte poden i går morges før vi skulle kjøre mamma til bussterminalen, møtte jeg en spak gutt som klaget over kvalme. Dermed fikk vi ikke fulgt mamma som vi pleier, og dagen gikk med til å pleie en spyende gutt. Jippi igjen! Og som om ikke det var nok begynte jeg samtidig på min andre forkjølelsesrunde på få uker - akkurat det jeg trengte. Jaja, jeg fikk da noen dager fri for sykdom.
Stakkars poden gikk glipp av overnattingstur med barnehagen pga. sykdommen sin, men egentlig var det visst greit. Litt skummelt å skulle overnatte i hytte i skogen..

Sånn for sikkerhets skyld våknet jeg opp til spotting i morges, så da ble det ikke noen spire denne syklusen. Jippi, jippi, jippi! Ja, det var selvfølgelig ironi. ;-) Jeg hadde et visst håp om at noe var på gang etter en del lovende symptomer de siste dagene, men det var vel bare ny sykdom som lurte. Blæ!
Nå skulle vi egentlig ha to måneders prøvepause, men etter å ha sett på det har vi funnet ut at mars kan gå. Det er ikke ideelt, så vi kommer ikke til å stresse med EL-jakt og full pakke, men heller ta det som det kommer. April må vi derimot hoppe helt over. Litt dumt siden jeg har blitt gravid den måneden tre ganger, inkludert de to siste årene. Men sånn er det. Kanskje greit også, siden det allerede er en hel del såre datoer i januar, to forsvunne terminer og to MA'er. Det holder egentlig.

I tillegg til alt dette, er jeg rimelig sikker på at vår nærmeste nabo er gravid med nummer tre. Jeg kjenner lusa på gangen for å si det sånn. Om jeg har rett har hun sannsynligvis termin rundt samme tid som vi skulle ha fått den siste spiren vi mistet. Som om det ikke er slitsomt nok å få en graviditet trykt oppi trynet bortimot hver dag. Jeg har strengt tatt ventet på dette, men det gjør det ikke så mye lettere. Det er ikke det at jeg ikke kan glede meg på andres vegne, men det er dette med å bli påminnet sin egen sorg og lengsel til enhver tid. Frem med pokerfjeset. Det kan bli noen slitsomme måneder fremover..

Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å håpe at det blir vår tur igjen snart. Om det skjedde så hadde det faktisk vært helt supert, i og med at de andre barna våre er ganske jevnaldrende. Men så lenge magen er tom hos meg, så er det vanskelig. Dessuten sliter jeg med å tro på at det noensinne vil bli vår tur igjen. At vi noengang vil lykkes med denne kampen. Det blir selvfølgelig forsterket av at mensen er rett rundt hjørnet.

Har heldigvis litt å se frem til i tiden fremover også. I påsken planlegger vi en tur til Sunnmøre - og jeg gleder meg til å komme hjem litt igjen. Også er det jo bare 3 måneder igjen til Kypros-turen vår! En eller annen plass må vi legge inn en Sørlandstur også. Venninnen min som bor der nede var på disse trakter i helga etter et dødsfall i svigerfamilien. Trist at det skulle være under sånne omstendigheter, men det var utrolig godt å se henne igjen. Og veldig godt å få pratet litt. Hun er en av de få som tør å spørre om kampen vår, noe jeg setter veldig pris på. Hun er også en av ytterst få jeg føler jeg kan dele det meste med. De siste to graviditetene våre har vi knapt delt med noen, den siste ikke med foreldrene våre engang. Men på lørdag fortalte jeg venninnen min om disse to også. Det var så utrolig godt å få det ut. Det betyr forsåvidt ingenting, jeg var ikke ute etter sympati eller oppmuntring eller noe sånt. Men det er faktisk godt å vite at det er en annen som vet om disse to. Det er rart, for vi sliter med mye av det samme, selv om situasjonene våre er forskjellige. Hun sørger fortsatt etter at moren hennes døde i høst. Jeg sørger over de små som aldri fikk komme. På mange måter forskjellig, men sorg er sorg. Samtidig så er vi begge i prossessen med å akseptere at vi kanskje ikke får flere barn. Jeg har min situasjon, hun har en mann som setter ned foten. Følelsene er mye av de samme. Det er godt å kunne snakke med noen som forstår!

Sykdom og EL

Dette var den syklusen da vi skulle kjøre på før et par måneders pause. Jeg har knasket urter og vitaminer - også klarer jeg å bli syk rett før EL! Er det mulig å ha sånn flaks?
Fredag måtte jeg bite i det sure eplet og dra til legen, der jeg fikk konstantert en bihulebetennelse som hadde satt seg godt fast og ble sendt hjem med en hestekur antibiotika og diverse andre remedier. Det passet jo helt utmerket - og enda bedre da EL-testen ble positiv på kvelden.

Pga. feber har jeg ikke kunnet lese noe ut fra temping, men ut fra EL-tester og andre tegn hadde jeg sannsynligvis EL natt til søndag og er dermed 2 DPO nå. Vi fikk da gjort en innsats, men jeg tviler sterkt på om det hadde noe for seg med tanke på antibiotikaen. Om ikke sykdommen tok knekken på alt som var så gjorde nok den det. Typisk!

Sjansene er jo der, men jeg holder ikke pusten akkurat. Da jeg hadde ørebetennelse og gikk på penicillin rundt EL i oktober ble jeg i alle fall ikke gravid. Det ble jeg derimot måneden etter, men det hjelper lite siden vi planlegger en liten pause nå. Åååååh, dette er så irriterende!!!

Får heller glede meg over at mamma i skrivende stund er på vei nedover for å besøke oss i vinterferien, og at vi har en sønn som har knekt lesekoden før skolestart!

Samtale på Seksjon for Barnløshet

I dag var dagen for samtale på Seksjon for Barnløshet på Ullevål.
Ullevål er for meg en positiv plass. Det er der barna er født, og dermed en plass med (stort sett) bare gode minner. Og det er plassen jeg drømmer om å få sette nok et barn til verden på.

Med en gang vi svingte inn på sykehusområdet presset tårene på. Der var vi på fødselsforberedende kurs, der parkerte vi da vi skulle ha Snuppa..
Ja, stort sett alt kom strømmende tilbake - og nå skulle vi altså til den avdelingen jeg hadde tittet mot med en vond følelse i hjertet de gangene vi vandret rundt på sykehuset med baby i eller utenfor magen. Skulle jeg plutselig dit? Det føltes bare helt feil.

Da vi satt og ventet følte jeg meg helt malplassert. Merkelig følelse å sitte der og se på alle babyene på veggen, tenke på alle skjebnene og hvor heldige vi faktisk er.
Og mens vi satt der hørte jeg damen på kontoret ringe og bestille en utskrapning, noe som traff meg langt nedi hjerterota. Bak en av dørene satt det altså en dame som opplevde marerittet som jeg har vært gjennom så mange ganger. Forskjellen var at hun sannsynligvis hadde fått hjelp for å faktisk bli gravid også, bare for å få det revet bort. Og da hun kom ut sammen med en sykepleier hadde jeg aller mest lyst å reise meg og gi henne en klem. Jeg unner virkelig ingen den følelsen hun helt sikkert hadde og har i dag. Livet er og blir urettferdig!

Vi kom omsider inn til ei hyggelig dame som jeg senere forsto var seksjonsoverlege. Hun var et friskt pust fra de "ovenfra-og-ned-overlegene" jeg har møtt på det sykehuset jeg hører til. Hun begynte med å spørre hva vi forventet oss av samtalen, noe som ikke var lett å svare på siden vi strengt tatt ikke visste hvorfor vi hadde fått komme til der engang.
Men det ble en fin samtale, selv om det var lite nytt som kom frem annet enn at hun mente jeg hadde fått en grundig utredning av gynekologen på lokalsykehuset. Det er jo godt å vite siden jeg innimellom har vært litt usikker. Men en ting var hun uenig med lokalsykehuset om. Selv om jeg flere ganger har spurt om å få begynne på Fragmin o.l. helt fra positiv test, har de vært steinharde på at det får jeg ikke før man har sett liv. Overlegen på Ullevål mente at det ble helt feil, og at jeg burde begynne fra dag 1 om det skulle han noe for seg. Så nå har jeg fått resept på Crinone, og skal også begynne å ta den Fragminen jeg fortsatt har liggende med en gang jeg tester positivt neste gang. Da skal jeg også ringe til dem, så blir jeg fulgt opp med ultralyd hver uke fra uke 6-7 og et godt stykke etter uke 12 pga. historien min. Så da forholder jeg meg altså til Ullevål heretter, og håper at det kan ende med flere positive minner.

Jeg fikk i alle fall et veldig positivt inntrykk av avdelingen og dem som jobber der. De var så blide og positive - noe helt annet enn det jeg er vant til. Overlegen var veldig oppsatt på at vi skulle få til dette, at det skulle bli barn! Hun sendte oss til og med ut døra med beskjed om å sende ungene til besteforeldrene så vi kunne lage barn.

Så dette ble egentlig ganske positivt, selv om jeg vet at ingen kan trylle. Naturen er lunefull, og ingen vet hva som vil skje. Men kanskje blir det vår tur å lykkes igjen en dag. Det er i alle fall verdt å kjempe for!