PP 11

Enten er det skikkelig kluss i syklusen min, eller så kan jeg i dag starte på PP11. Ut fra tempen min skulle jeg vært 6 DPO i dag, men det spørs om det overhode løsnet noe egg denne syklusen, for på kvelden 2 DPO begynte jeg å spotte og har gjort det siden. I dag virker det som om det tar seg opp, så da satser jeg på at det er TR som har kommet på besøk. Akkurat 4 uker siden jeg var inne for senabort i dag, så om det er TR så har kroppen min kommet seg fort denne gangen også. Satser på å få renset godt opp i livmora nå, sånn at alt er klart for EL om et par uker - forhåpentligvis.

Kommer nok ikke til å kjøre på for fullt denne syklusen heller, men kjenner jeg meg selv rett så blir det vel EL-testing etterhvert. Men orker rett og slett ikke masse pliktsex. Får klare oss med litt tror jeg..

Bare kroppen min er i rute igjen og normaliserer seg nå så er jeg fornøyd i denne omgang! Så får vi heller se hvordan det føles om et par uker - en førjulsbaby hadde jo slettes ikke vært dumt, men jeg tror nok heller det blir 2012 om det noen gang blir.

DPO-land

Ifølge FF er jeg 3 DPO i dag. Vel og merke stiplet linje, men siden kroppen også virker som den er i DPO-modus så tror jeg nok det stemmer. Tempene ligger veldig lavt i forhold til coverline, men CL er vel kanskje også ekstra høy pga. høye temper da jeg startet tempingen igjen etter MA'en.

Har absolutt ingen tro på klaff i alle fall. Vi har strengt tatt ikke prøvd heller, bare hatt sex når vi har hatt lyst. Men vi har klart å treffe ganske bra ser det ut som, så muligheten er jo alltids der. Mer tvilsomt at kroppen er klar enda. Og det er forsåvidt greit for meg også. Tanken på å bli gravid igjen er skremmende, selv om jeg ønsker det sterkt. Blir jo ikke noe Sistegull uten en graviditet i forkant. Det som skremmer meg er den for meg skumle uke 13. Hvordan i alle verden skal jeg overleve den uken neste gang? Har selvfølgelig ikke så mye valg - jeg må jo bare gjennom det..

Er i alle fall positivt at kroppen virker som den er i rute igjen. Man får ta de positive tingene man kan få!

EL eller ikke?

Nå skjønner jeg ingenting av kroppen min. Var forberdet på EL-fri syklus etter dagevis med motstridende signaler. I helgen hadde jeg skikkelig mensmurringer (trodde jeg), og lørdag kveld hadde jeg i tillegg mikroskopiske blodspor i utfloden. Tempen steg litt i går, og i dag hoppet den enda lenger oppover, murringene har gitt seg, alt som kan ligne fruktbart sekret er borte og tappen har lukket seg. Kan jeg hatt EL alikevel da?

Får bare se an tempen de neste dagene, så får jeg nok svaret. Nesten litt irriterende om det er EL, for jeg var veldig innstilt på tantebesøk og ny syklus. Om jeg har hatt EL nå så tror jeg sjansene er mikroskopiske for klaff, dermed er det enda lenger til vi kan begynne på nytt. Men, men..

I dag skulle jeg forøvrig ha vært på ordinær UL. Dagen jeg så frem til - min store milepæl. Dagen da skuldrene skulle senkes litt, og vi skulle fortelle barna at de skulle få en lillebrøster til sommeren. For en lykkedag det skulle ha vært.

I morgen drar vi hjem til familien min, en tur som heller ikke blir som den skulle ha vært. Jeg skulle reise dit med kul på magen og uten mer hemlighetskremmerier. Sånn blir det jo ikke. Alikevel tror jeg det blir godt å komme seg litt bort, få en pause og få tankene på andre baner.

Sorgen for det som skulle ha vært blir litt lettere å bære for hver dag, men angsten for å aldri få det til vokser. Vil jeg noen gang komme meg til ordinær ultralyd igjen? Vil jeg noen gang få kul på magen igjen? Vil jeg noen gang kjenne liv fra et lite nurk igjen? Vil jeg noen gang kunne dele nyheten om en lillebrøster med barna? Og vil jeg noen gang føde et fullbårent, levende barn igjen?

Ingenmannsland

Her skjer det lite, og det er rimelig frustrerende. Skulle ønske kroppen kunne gjøre NOE. Om det er EL eller TR spiller forsvinnende liten rolle akkurat nå, bare noe skjer. Hater å være i ingenmannsland. Akkurat nå kan det virke som om dette blir en EL-fri syklus. Om det er tilfelle så håper jeg at TR kommer omtrent som sist jeg mistet. Da tok det nøyaktig en måned, og nå er det jo allerede snart 3 uker siden vi mistet Lille Håp.

Dessuten savner jeg magen min så fryktelig. For 3 uker siden hadde jeg en fin liten babykul som jeg såvidt hadde begynt å forholde meg til. Nå, når jeg i tillegg til å miste har gått ned minst 5 kg er der enda mindre mage enn før jeg ble gravid. Ikke noe å kose og stryke på..

Dumme kroppen!

Det er rart å tenke på, men da jeg var gravid med de to første tenkte jeg alltid at så lenge de lå i magen min kunne jeg beskytte dem. Da var de på sitt tryggeste. Nå er ikke magen min en trygg sone å være i for små nurk lenger. Tenk, for bare 3 uker siden lå det et perfekt lite barn med bankende hjerte der inne. Nå er det tomt. Nå ønsker jeg bare at kroppen min skal bli normal igjen. For kanskje neste gang.. Kanskje..

1 år

I dag er det nøyaktig 1 år siden jeg ble gravid for første gang etter at vi startet jakten på Sistegull.
1 år og 3 graviditeter senere sitter jeg her fortsatt uten baby i verken armer eller mage.
Jeg hadde en følelse før vi begynte at det ikke ville være like lett som med de to første, men at vi skulle gå gjennom alt vi har gjort det siste året kunne jeg ikke se for meg i mine villeste fantasier.
Men, om premien venter på oss i det fjerne så er alt verdt det!

Normalisert kropp ønskes

Jeg har begynt å tempe igjen og begynner til og med å synes det er litt småspennende igjen. Veldig stabil temp om dagen, skulle gjerne sett den gå litt mer ned. De siste tre dagene har jeg hatt mye murring og stikking i magen, spesielt på sidene, så jeg lurer litt på om det kan være eggstokkene som jobber. Har i tillegg hatt litt fruktbart slim etc., men jeg har alikevel ikke helt troen på at det kommer noe egg med det første. Men det hadde ikke gjort noe, hadde vært greit å føle at kroppen var normal igjen om ikke annet. Noe hardnakket prøving blir det uansett ikke denne syklusen siden temping er alt jeg kan stole på. Bruker heller "skjer det så skjer det-metoden".