Vidunderlige, små livstegn

Det er helt uvirkelig å kunne skrive dette blogginnlegget, og en del av meg er redd for å jinxe alt ved å gjøre det. Men tenk, nå er jeg nesten 18 uker på vei i dette svangerskapet. Snart halvveis!

Og jeg er rimelig sikker på at Mirakelet fortsatt henger med. De siste to ukene har jeg nemlig kjent mer og mer livstegn der innefra. Sånn passe uvirkelig det også! Over 6 år siden sist jeg kjente noe sånt, og jeg kjenner meg nesten som førstegangs igjen. Husker overhodet ingenting (inkludert hvordan det var å føde..). Og så usikker som jeg er, klarer jeg stadig vekk å overbevise meg selv om at kroppen lurer meg og at det jeg kjenner bare er veldig mye luft. Men på den andre siden - luft beveger seg ikke sånn.. Opptil flere ganger om dagen ligger jeg på senga med hendene på magen og tårer i øynene mens jeg kjenner på små dult. Som altså blir sterkere og sterkere. Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er for å få kjenne dette!

På tirsdag er det tid for ordinær ultralyd. Tenk det! Alle de gangene jeg har måttet avbestille både ultralyd og fødeplass de siste årene. Men ikke denne gangen!
Jeg teller dager og er veldig klar for å se Mirakelet igjen, samtidig som jeg er rimelig nervøs også. For tenk om kroppen virkelig HAR lurt meg. Eller at de finner noe galt. Skremmende tanker.
Men jeg håper at det skal bli en lykkelig stund, og at vi etterpå omsider kan fortelle barna at det kommer en lillebrøster i januar.

For barna vet fortsatt ingenting. Eller, jeg tror nok at de mistenker noe. For magen min vokser, og formen er fortsatt laber. Poden sa allerede da vi var i USA at han trodde jeg var gravid, men slo seg visst til ro med at mamma bare er feit. Men de skuler mistenkelig mye mot magen min for tiden..

Er nesten litt skummelt å etterhvert gjøre dette offentlig også, selv om jeg ikke planlegger noen stor "avsløring". De som trenger å vite, eller som jeg ønsker å dele det med, får vite - ellers så får magen tale for seg etterhvert (det gjør den vel kanskje allerede). Foreløpig er det kun de nærmeste som vet. Pappa fikk vite det da vi kom til USA, siden det ville bli vanskelig å bo hos dem i store deler av en måned uten å bli avslørt. Mamma fikk vite det for 2 uker siden, siden hun måtte passe barna mens vi var på ultralyd. Svigerfamilien ble informert i forrige uke, og da hadde vi faktisk klart å skjule dette i 3 måneder! Var ganske nervøs for reaksjonen til svigerforeldrene mine, de oppførte seg jo relativt merkelig ved et par av de tidligere graviditetene mine. Men nå var det visst bare fryd og gammen, og det virker som de gleder seg både for oss og over at det kan se ut som de får et barnebarn til. Lettelse!

I tillegg har jeg måttet si det til de to jeg jobber nærmest med, siden jeg nok en gang gikk på en sykemelding forrige uke. Unngår heldigvis full sykemelding, men jobber bare 60% akkurat nå. Det holder kjenner jeg. Får visst alle mulige symptomer og plager denne gangen, men bare jeg kjenner et dult så er det jo så verdt det!

Sjefen har jeg ikke fått sagt det til enda, for da jeg kom hjem fra ferie hadde selvfølgelig han gått ut i ferie. Og tidligere har jeg selvfølgelig ikke sagt noe, for jeg regnet jo med at dette eventyret ville være over sammen med ferien. 
Men mandag må jeg slippe bomben også til ham. Har skrekkelig dårlig samvittighet. Jeg er jo innleid for å avlaste to sekretærer som drukner i arbeid, og har fått mer og mer ansvar disse månedene. Og så er jeg plutselig gravid! Det var jo overhodet ikke planen min, jeg regnet med hånden på hjertet ikke med at jeg noengang kom til å bli gravid igjen. Derfor tenkte jeg også at det var greit å komme seg ut i arbeid utenfor hjemmet igjen. Tidligere har jeg skjøvet tanken bort akkurat pga. at planen var å bli gravid og at jeg ikke hadde lyst å "utnytte" en arbeidsplass for så å forsvinne ut i permisjon. Nå var det helt utenkelig for meg at det ville skje. Men jeg er jo så lykkelig over at det har skjedd. Hva som skjer i forhold til jobben er relativt uviktig, bare dette barnet kommer skrikende og sprellende til oss. Men det blir spennende å se hva sjefen sier. I utgangspunktet var dette en stilling som mest sannsynlig ville gå over til å bli fast når innleieperioden går ut om en måned. Men hvem vil vel gi fast ansettelse til en som skal ut i permisjon før året er over? De to andre sekretærene har vært veldig positivt innstilt når jeg har fortalt dem at jeg er gravid, og virker som de vil jeg skal bli værende. Men det er jo uansett sjefen som bestemmer. Vi får se..

Det med jobb bekymrer meg uansett ikke så mye, om jeg ikke får fortsette så har jeg fortsatt frilansjobben min, og skal alltids klare å finne meg en ny jobb etterhvert. Det aller, aller viktigste nå er Mirakelet i magen. Vårt vakre, lille, sprellende Mirakel. Allerede så elsket at det gjør vondt.♥

Lykke!

Et stk. sprellende Mirakel i uke 15!

Ferietid

Bloggen har blitt kraftig nedprioritert de siste månedene, så nå er det på høy tid med en oppdatering.
Livet flyr avgårde, og jeg henger på så godt jeg kan. Snuppa har i skrivende stund en av sine siste dager i barnehagen, mens Poden forsyne meg snart er ferdig med 1. klasse!
Til høsten har vi to skolebarn - helt utrolig!

Jeg trives i min nye jobb, selv om jeg merker tidsklemma mye mer. Nå er jeg så heldig at jeg har to dager fri i uka, og det nyter jeg! Ferien nærmer seg også med stormskritt, i morgen har jeg min siste arbeidsdag og på lørdag suser vi avgårde over dammen. Der blir det først et par dager i New York, før vi tar turen videre til Texas og familien min der. Så tar vi alle etterhvert en avstikker til Florida, Disney World og Disney-cruise. Blir en begivenhetsrik måned, og jeg har en følelse av at jeg kommer til å trenge ferie etter ferien.. ;-)

Skal i alle fall bli godt med litt avveksling og familietid nå, og jeg gleder meg til at ungene endelig skal få se hvor morfar bor. Er på tide! Vi har ventet og telt ned så lenge nå, og plutselig er det bare noen få dager igjen før vi sitter på flyet alle fem.

Ja, vi tar nemlig med oss en blindpassasjer.
Denne lille, sprellende astronauten..

Pga. jobben min som ikke er fast enda, og fordi vi skulle på denne ferien, bestemte vi oss for å ta prøvepause fra april. Men nå har det seg sånn av at jeg av en eller annen merkelig grunn alltid blir gravid i april. Poden ble unnfanget i april til tross for at jeg gikk på pillen, og de siste 3 årene har jeg også blitt gravid i april. 2013 var intet unntak i så måte, 24. april sto jeg nok en gang med en positiv test i hånda. Så nå kan jeg skryte på meg 4 aprilgraviditeter på rad. Sånn kan det altså gå! Her har jeg ikke hatt noe annet enn veldig tidlige SA'er og kjemiske graviditeter siden januar i fjor til tross for iherdig prøving, og plutselig sitter den når vi overhodet ikke prøver. Når det passer aller minst faktisk. Men det gjør selvfølgelig ingenting. Ei heller at formen har vært elendig de to siste månedene. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært så dårlig i et svangerskap, og det har jo blitt noen etterhvert. Jeg har fortsatt jevnlige dater med doskålen, men øyner alikevel litt lys i tunnellen nå. Endte opp med 3 ukers 100% sykemelding, men fungerer nå i alle fall 50%.

I dag ble jeg "uteksaminert" fra avdeling for barnløshet (en plass jeg forøvrig føler meg fullstendig malplassert, jeg er jo en av de heldige som har barn), gynekologen var veldig fornøyd og optimistisk og ba meg til og med om å komme innom med det ferdige resultatet i januar. Jeg tar ikke helt av, jeg vet så alt for godt at mye kan skje enda. Men hver uke er en seier. Nå er jeg ca. 11 uker, er det fortsatt liv når jeg kommer hjem om en måned så kan jeg tillate meg litt mer optimisme.

Årets ferie blir ikke helt som forventet, kofferten er nå fylt med de mammaklærne jeg egentlig skulle hatt med på ferie for 3 år siden, cruise-drinker må være alkoholfrie og formen må taes hensyn til. Men jeg kjenner at det alikevel er helt OK! :-)

Dumle Snack bar

Jeg fikk også en Dumle Snack bar i posten, og den gikk ned på høykant kan man si. En akkurat passe dose med deilig Dumle-sjokolade. Ja takk!

Grilstad Supersalami

Da har man testet produkter fra LikenShare igjen. Jeg er veldig glad i salami, så jeg gledet meg til å prøve da jeg fikk Grilstad Supersalami i postkassa. Denne skal være et sunnere alternativ til vanlig salami, med rapsolje og mer kjøtt. Den sto vel ikke helt til forventningene, den var helt grei og hele pakken ble spist, men ikke noe mer enn det. Syntes egentlig den hadde litt lite smak. Men salami er jeg altså veldig kritisk på, så om man vil gå for noe litt sunnere så er det bare å prøve denne.

Good things come..

Da har det jammen gått en god stund siden siste blogginnlegg - igjen.
Dagene bare flyr avgårde for meg, og mye har skjedd siden sist.

For å begynne med julen, som jo ble litt spesiell i år med "familiegjenforening". Jeg var veldig usikker på forhånd om hvordan det skulle bli å feire julaften med eks-tante og søskenbarn, men det gikk over all forventning. Var utrolig hyggelig å være sammen med dem igjen, og jeg håper det var starten på et nærmere søskenbarnforhold igjen.

Hovedeventen i januar var selvfølgelig 7-årsdagen til Poden. 7 år! Hvordan skjedde det? I tillegg til familieselskap hadde han også akebursdag sammen med bestekompisen. Kaldt, men stor suksess! Og vi syntes det var genialt med 4 voksne som delte på ansvaret. Satser på at vi kan få til en del fellesbursdager fremover.

Nå i februar har ting virkelig tatt av. Søndag for halvannen uke siden så jeg plutselig en interessant jobbannonse på finn.no. I utgangspunktet var jeg overhodet ikke på jakt etter noe jobb nå. Siden Snuppa var 1 år har jeg jobbet på frilansbasis og vært min egen sjef, og dermed kunnet prioritere ungene 100%. Planen var å fortsette sånn i alle fall til Snuppa begynner på skolen, for så å kanskje finne en deltidsjobb ved siden av det jeg driver med nå. Men så var det noe med akkurat denne annonsen som gjorde at jeg ikke klarte å gi slipp på den. For det første lå den i nærområdet, og dessuten var det 50%, akkurat som jeg ønsker. Det de så etter passet også utmerket til mine kvalifikasjoner. Eneste minuset var at det var gjennom et bemanningsbyrå og at det ikke sto hvilket firma denne jobben var for. Men sånt kan man da leve med. Så på mandagen sendte jeg avgårde en søknad. Tirsdag ringte hun fra bemanningsbyrået og lurte på om hun kunne sende papirene mine over til firmaet, for jeg passet perfekt. Og da jeg fikk vite hvilket firma det var snakk om, måtte jeg bare le. Ikke at jeg kjente til firmaet fra før, men det er stort, internasjonalt og har hovedkontor i min gamle hjemby i USA. Jeg hadde i utgangspunktet hatt en sterk følelse helt fra jeg så annonsen at dette var en jobb jeg hadde veldig gode sjanser til å få, men med den informasjonen falt liksom alt på plass. Etter dette skjedde ting fort, og på fredagen befant jeg med i et langt og hyggelig intervju hos dette firmaet. Gikk derfra med beskjed om at de ville bestemme seg raskt, sikkert rett over helga. Et par timer etterpå fikk jeg telefon fra bemanningsselskapet om at de ønsket å tilby meg jobben! Så enkelt var det! Da jeg i tillegg fikk lønnsforslag i går, følte jeg rett og slett at jeg hadde skutt gullfuglen!

Så da er det altså snart slutt på behagelige dager der jeg styrer alt selv. Nå skal jeg snart ut i "ordentlig" arbeidsliv tre dager i uka. Litt skummelt med tanke på at det er 7 år siden sist jeg var ute i arbeid sånn, og også  med tanke på at jeg nå skal sjonglere to jobber og familieliv. Men veldig spennende også. Og ikke minst positivt at vi får mye mer å rutte med. Ikke en ulempe det.

Og når de positive tingene først var igang, så fortsatte det å rulle inn. Vi skal jo en måned til USA i sommer, og på søndag ringte pappa og lurte på om vi ville være med dem på en liten tur mens vi er der. Og vips hadde vi fått påspandert 4 dager i Disney World med påfølgende Disney cruise til Bahamas!

Nå lurer jeg nesten på hva dårlig som skal skje med tanke på alt det positive som har skjedd den siste uken. Det må jo bli balanse en plass. Men på den andre siden, vi har vel egentlig opplevd så mye dritt de siste årene at det kanskje var på tide med gode ting. Kanskje jeg rett og slett skal tippe Lotto til helga?

Nå som livet flyr avgårde med store forandringer, føles det som om jeg fjerner meg litt fra drømmen om en sistemann. Vi kommer fortsatt til å prøve, men jeg har helt sluttet å planlegge rundt at det kanskje kan skje. Isteden er jeg nesten igang med å planlegge neste sommer allerede, med tanke på at ting kommer til å være som nå. Jeg var såvidt i kontakt med Hausken forrige måned, men fikk panikk da han foreslo hysteroskopi og IVF. Ble litt store ord for meg, for ikke å snakke om dyrt. Så jeg la det midlertidig på is. Nå kommer vi jo til å få bedre råd, så vi får se. Vi venter i alle fall til etter sommeren. Er nesten så jeg har lyst til å droppe prøving til over sommeren også, både med tanke på ferien og ny jobb. Jobben er foreløpig et engasjement på 6 måneder, men om det går bra så vil jeg sannsynligvis få tilbud om fast jobb og økt stilling. Blir jeg gravid nå så ryker vel det vil jeg tro. Men på den andre siden så er det verdt det om sistemann skulle finne på å komme, så vi dropper nok ikke prøvingen alikevel. Jeg er tross alt ingen ungfole lenger.
Enn så lenge så lever vi i nuet og tar de mulighetene som byr seg uten tanke på hva som ligger i kortene angående dette temaet. Sånn sett føler jeg at jeg har kommet veldig langt med tanke på hvordan jeg hadde det før. Og godt er det! Livet er rett og slett veldig bra om dagen!

 

 En liten smakebit fra et av stoppene på sommerens cruise. Ser så absolutt ikke feil ut..

God jul!

Oi oi, så aktiv jeg er med blogging for tiden..
Fortsatt lite tid oppi en hverdag med skole- og barnehagebarn med diverse fritidsaktiviteter samt jobb og andre aktiviteter. Men nå har jeg en liten, rolig stund til en oppdatering og julehilsen.

Poden begynte jo på skolen i høst, og det merkes at vi har kommet inn i en ny hverdag med nye rutiner. Nå må han avgårde tidlig hver morgen, og gjøre lekser på ettermiddagen. Det har forsåvidt gått over all forventning. Vi er fire familier i gata vår med småskolebarn, og vi voksne bytter på å følge dem til skolen om morgenen. Super ordning! Gutten gjør det også kjempebra på skolen. Han kunne både lese og skrive før han begynte, så det har i perioder blitt litt småkjedelig for ham når mange av de andre skal lære bokstaver etc. Men nå har de i alle fall blitt delt inn i lesegrupper (ja, de har endelig begynt å lese litt), og han og en jente som også ligger litt foran de andre har heldigvis blitt plassert sammen. Men de bøkene han får lese er fortsatt lite utfordrende. Godt vi har litt annet hjemme. Men sånn ellers trives han veldig godt. Han har også fått veldig god kontakt med en annen gutt i nabolaget som er nesten nøyaktig like gammel. De har ikke hatt så mye med hverandre å gjøre frem til nå, annet enn at de gikk i parken sammen som 2-åringer. Men nå som de har begynt i samme klasse (noe vi er veldig fornøyde med siden de andre naboungene går i 2. og 3. klasse), leker de også mye sammen hjemme.

Snuppa gikk jo fra barnepark til barnehage i høst, og både hun og vi er storfornøyd. Hun begynte i en annen barnehage enn poden gikk i, og vi kunne ikke vært mer fornøyd med det valget. Ikke at vi var misfornøyde da poden gikk i barnehagen, men de gjør så mye mer og er så mye hyggeligere i snuppas barnehage. Gruer meg allerede til å ta farvel med dem til sommeren jeg..

Begge ungene begynte også på judo i høst, og har gjort det strålende. Faren deres var veldig god i sin tid, så det ligger kanskje i genene? De graderte seg til gult belte nå før jul - kjempemoro!

Og nå er det altså juleferie! Og julen i år feires hjemme hos min familie! Joy! Vi kjørte oppover på torsdag, og har allerede rukket å gjøre masse. Fredag kveld hadde gubben og jeg oss en sjelden utekveld på lokal revy, noe som var meget vellykket. Ellers har vi allerede vært på flere julebesøk. Er så godt å se alle her igjen! Julaften blir litt annerledes i år. Vanligvis feires den hos mamma sammen med onkelen min. Men i år uttrykte min kusine ønske om å samle hele storfamilien for første gang på mange år. Etter skilsmisse mellom onkelen min og moren hennes for etterhvert ganske mange år siden, har ting vært ganske kompliserte der, men nå kan det altså se ut som om det begynner å ordne seg. Både hun og broren har etterhvert blitt godt voksne, så det er absolutt på tide. Litt spesielt blir det å feire julaften sammen med dem igjen, men jeg håper det skal bli hyggelig og at det er begynnelsen på noe positivt. Onkelen min fortjener å ha god kontakt med barna sine igjen, og for meg hadde det vært hyggelig å få bedre kontakt med kusinen og fetteren min igjen. Kanskje spesielt kusinen min som ikke bor så langt unna meg. Skulle bare ønske besteforeldrene mine hadde fått oppleve dette, de måtte leve de siste årene sine uten kontakt med to av tre barnebarn. Jeg er med på dette mye for deres skyld også! Blir veldig spennende å se hva som kommer ut av det.

Til slutt så må jeg bare dele hvor god den fantastiske snuppa vår er. Vi var innom en butikk i forrige uke, hvor hun fant noen hjertesteiner med skrift på. Hun sto og rotet gjennom disse, og fant en som jeg måtte lese for henne. "Gratulerer", sto det der. Nei, det passet ikke, det måtte være litt tristere. Javel? Så leter hun litt til, før hun finner en stein hvor det står "Tenker på deg". Jo, den passet, den kunne hun gi vekk! "Hvem skal du gi den til da?" spør jeg lettere forvirret. Jo, den skulle hun gi til graven! Jeg ble helt paff, og ikke rent lite rørt. Selvfølgelig fikk hun kjøpe en stein til graven. Hun fant til slutt en hun syntes passet enda bedre, og på vei ut av byen før juleferien stoppet vi og tente lys og la steinen på graven. Herlige, omsorgsfulle snuppa vår - som ikke vet at småsøsknene hun så inderlig ønsker seg faktisk ligger der..♥

Og med denne søte førjulshistorien vil jeg rett og slett ønske dere som fortsatt måtte lese min ekstremt dårlig oppdaterte blogg en RIKTIG GOD JUL OG ET GODT NYTT ÅR!