Good things come..

Da har det jammen gått en god stund siden siste blogginnlegg - igjen.
Dagene bare flyr avgårde for meg, og mye har skjedd siden sist.

For å begynne med julen, som jo ble litt spesiell i år med "familiegjenforening". Jeg var veldig usikker på forhånd om hvordan det skulle bli å feire julaften med eks-tante og søskenbarn, men det gikk over all forventning. Var utrolig hyggelig å være sammen med dem igjen, og jeg håper det var starten på et nærmere søskenbarnforhold igjen.

Hovedeventen i januar var selvfølgelig 7-årsdagen til Poden. 7 år! Hvordan skjedde det? I tillegg til familieselskap hadde han også akebursdag sammen med bestekompisen. Kaldt, men stor suksess! Og vi syntes det var genialt med 4 voksne som delte på ansvaret. Satser på at vi kan få til en del fellesbursdager fremover.

Nå i februar har ting virkelig tatt av. Søndag for halvannen uke siden så jeg plutselig en interessant jobbannonse på finn.no. I utgangspunktet var jeg overhodet ikke på jakt etter noe jobb nå. Siden Snuppa var 1 år har jeg jobbet på frilansbasis og vært min egen sjef, og dermed kunnet prioritere ungene 100%. Planen var å fortsette sånn i alle fall til Snuppa begynner på skolen, for så å kanskje finne en deltidsjobb ved siden av det jeg driver med nå. Men så var det noe med akkurat denne annonsen som gjorde at jeg ikke klarte å gi slipp på den. For det første lå den i nærområdet, og dessuten var det 50%, akkurat som jeg ønsker. Det de så etter passet også utmerket til mine kvalifikasjoner. Eneste minuset var at det var gjennom et bemanningsbyrå og at det ikke sto hvilket firma denne jobben var for. Men sånt kan man da leve med. Så på mandagen sendte jeg avgårde en søknad. Tirsdag ringte hun fra bemanningsbyrået og lurte på om hun kunne sende papirene mine over til firmaet, for jeg passet perfekt. Og da jeg fikk vite hvilket firma det var snakk om, måtte jeg bare le. Ikke at jeg kjente til firmaet fra før, men det er stort, internasjonalt og har hovedkontor i min gamle hjemby i USA. Jeg hadde i utgangspunktet hatt en sterk følelse helt fra jeg så annonsen at dette var en jobb jeg hadde veldig gode sjanser til å få, men med den informasjonen falt liksom alt på plass. Etter dette skjedde ting fort, og på fredagen befant jeg med i et langt og hyggelig intervju hos dette firmaet. Gikk derfra med beskjed om at de ville bestemme seg raskt, sikkert rett over helga. Et par timer etterpå fikk jeg telefon fra bemanningsselskapet om at de ønsket å tilby meg jobben! Så enkelt var det! Da jeg i tillegg fikk lønnsforslag i går, følte jeg rett og slett at jeg hadde skutt gullfuglen!

Så da er det altså snart slutt på behagelige dager der jeg styrer alt selv. Nå skal jeg snart ut i "ordentlig" arbeidsliv tre dager i uka. Litt skummelt med tanke på at det er 7 år siden sist jeg var ute i arbeid sånn, og også  med tanke på at jeg nå skal sjonglere to jobber og familieliv. Men veldig spennende også. Og ikke minst positivt at vi får mye mer å rutte med. Ikke en ulempe det.

Og når de positive tingene først var igang, så fortsatte det å rulle inn. Vi skal jo en måned til USA i sommer, og på søndag ringte pappa og lurte på om vi ville være med dem på en liten tur mens vi er der. Og vips hadde vi fått påspandert 4 dager i Disney World med påfølgende Disney cruise til Bahamas!

Nå lurer jeg nesten på hva dårlig som skal skje med tanke på alt det positive som har skjedd den siste uken. Det må jo bli balanse en plass. Men på den andre siden, vi har vel egentlig opplevd så mye dritt de siste årene at det kanskje var på tide med gode ting. Kanskje jeg rett og slett skal tippe Lotto til helga?

Nå som livet flyr avgårde med store forandringer, føles det som om jeg fjerner meg litt fra drømmen om en sistemann. Vi kommer fortsatt til å prøve, men jeg har helt sluttet å planlegge rundt at det kanskje kan skje. Isteden er jeg nesten igang med å planlegge neste sommer allerede, med tanke på at ting kommer til å være som nå. Jeg var såvidt i kontakt med Hausken forrige måned, men fikk panikk da han foreslo hysteroskopi og IVF. Ble litt store ord for meg, for ikke å snakke om dyrt. Så jeg la det midlertidig på is. Nå kommer vi jo til å få bedre råd, så vi får se. Vi venter i alle fall til etter sommeren. Er nesten så jeg har lyst til å droppe prøving til over sommeren også, både med tanke på ferien og ny jobb. Jobben er foreløpig et engasjement på 6 måneder, men om det går bra så vil jeg sannsynligvis få tilbud om fast jobb og økt stilling. Blir jeg gravid nå så ryker vel det vil jeg tro. Men på den andre siden så er det verdt det om sistemann skulle finne på å komme, så vi dropper nok ikke prøvingen alikevel. Jeg er tross alt ingen ungfole lenger.
Enn så lenge så lever vi i nuet og tar de mulighetene som byr seg uten tanke på hva som ligger i kortene angående dette temaet. Sånn sett føler jeg at jeg har kommet veldig langt med tanke på hvordan jeg hadde det før. Og godt er det! Livet er rett og slett veldig bra om dagen!

 

 En liten smakebit fra et av stoppene på sommerens cruise. Ser så absolutt ikke feil ut..

God jul!

Oi oi, så aktiv jeg er med blogging for tiden..
Fortsatt lite tid oppi en hverdag med skole- og barnehagebarn med diverse fritidsaktiviteter samt jobb og andre aktiviteter. Men nå har jeg en liten, rolig stund til en oppdatering og julehilsen.

Poden begynte jo på skolen i høst, og det merkes at vi har kommet inn i en ny hverdag med nye rutiner. Nå må han avgårde tidlig hver morgen, og gjøre lekser på ettermiddagen. Det har forsåvidt gått over all forventning. Vi er fire familier i gata vår med småskolebarn, og vi voksne bytter på å følge dem til skolen om morgenen. Super ordning! Gutten gjør det også kjempebra på skolen. Han kunne både lese og skrive før han begynte, så det har i perioder blitt litt småkjedelig for ham når mange av de andre skal lære bokstaver etc. Men nå har de i alle fall blitt delt inn i lesegrupper (ja, de har endelig begynt å lese litt), og han og en jente som også ligger litt foran de andre har heldigvis blitt plassert sammen. Men de bøkene han får lese er fortsatt lite utfordrende. Godt vi har litt annet hjemme. Men sånn ellers trives han veldig godt. Han har også fått veldig god kontakt med en annen gutt i nabolaget som er nesten nøyaktig like gammel. De har ikke hatt så mye med hverandre å gjøre frem til nå, annet enn at de gikk i parken sammen som 2-åringer. Men nå som de har begynt i samme klasse (noe vi er veldig fornøyde med siden de andre naboungene går i 2. og 3. klasse), leker de også mye sammen hjemme.

Snuppa gikk jo fra barnepark til barnehage i høst, og både hun og vi er storfornøyd. Hun begynte i en annen barnehage enn poden gikk i, og vi kunne ikke vært mer fornøyd med det valget. Ikke at vi var misfornøyde da poden gikk i barnehagen, men de gjør så mye mer og er så mye hyggeligere i snuppas barnehage. Gruer meg allerede til å ta farvel med dem til sommeren jeg..

Begge ungene begynte også på judo i høst, og har gjort det strålende. Faren deres var veldig god i sin tid, så det ligger kanskje i genene? De graderte seg til gult belte nå før jul - kjempemoro!

Og nå er det altså juleferie! Og julen i år feires hjemme hos min familie! Joy! Vi kjørte oppover på torsdag, og har allerede rukket å gjøre masse. Fredag kveld hadde gubben og jeg oss en sjelden utekveld på lokal revy, noe som var meget vellykket. Ellers har vi allerede vært på flere julebesøk. Er så godt å se alle her igjen! Julaften blir litt annerledes i år. Vanligvis feires den hos mamma sammen med onkelen min. Men i år uttrykte min kusine ønske om å samle hele storfamilien for første gang på mange år. Etter skilsmisse mellom onkelen min og moren hennes for etterhvert ganske mange år siden, har ting vært ganske kompliserte der, men nå kan det altså se ut som om det begynner å ordne seg. Både hun og broren har etterhvert blitt godt voksne, så det er absolutt på tide. Litt spesielt blir det å feire julaften sammen med dem igjen, men jeg håper det skal bli hyggelig og at det er begynnelsen på noe positivt. Onkelen min fortjener å ha god kontakt med barna sine igjen, og for meg hadde det vært hyggelig å få bedre kontakt med kusinen og fetteren min igjen. Kanskje spesielt kusinen min som ikke bor så langt unna meg. Skulle bare ønske besteforeldrene mine hadde fått oppleve dette, de måtte leve de siste årene sine uten kontakt med to av tre barnebarn. Jeg er med på dette mye for deres skyld også! Blir veldig spennende å se hva som kommer ut av det.

Til slutt så må jeg bare dele hvor god den fantastiske snuppa vår er. Vi var innom en butikk i forrige uke, hvor hun fant noen hjertesteiner med skrift på. Hun sto og rotet gjennom disse, og fant en som jeg måtte lese for henne. "Gratulerer", sto det der. Nei, det passet ikke, det måtte være litt tristere. Javel? Så leter hun litt til, før hun finner en stein hvor det står "Tenker på deg". Jo, den passet, den kunne hun gi vekk! "Hvem skal du gi den til da?" spør jeg lettere forvirret. Jo, den skulle hun gi til graven! Jeg ble helt paff, og ikke rent lite rørt. Selvfølgelig fikk hun kjøpe en stein til graven. Hun fant til slutt en hun syntes passet enda bedre, og på vei ut av byen før juleferien stoppet vi og tente lys og la steinen på graven. Herlige, omsorgsfulle snuppa vår - som ikke vet at småsøsknene hun så inderlig ønsker seg faktisk ligger der..♥

Og med denne søte førjulshistorien vil jeg rett og slett ønske dere som fortsatt måtte lese min ekstremt dårlig oppdaterte blogg en RIKTIG GOD JUL OG ET GODT NYTT ÅR!

 

Blink Mints

For en stund siden mottok jeg 3 søte bokser med Blink Mints fra LikenShare. Disse hadde smakene solbær, grønne epler og lakris. Både solbær og grønne epler var gode og friske, men som den lakriselskeren jeg er falt selvfølgelig boksen med lakris mest i smak. Ekstra pluss for de søte boksene. Disse likte jeg!

 

Høstferien

Podens lekse om høstferien. Setning nr.4 er vel det absolutte høydepunktet, eller..?
Mor syntes i alle fall at det var et av høstferiens høydepunkter.. ;-)

 

Livstegn

Om noen skulle lure - jeg lever enda!
Hverdagen med skolebarn, barnehagebarn, jobb, oppussing og fritidsaktiviteter har tatt helt over og tatt knekken på bloggemoduset mitt. Håper at jeg etterhvert skal få ånden over meg igjen, men akkurat nå føler jeg at jeg har veldig lite å skrive om. Livet går stort sett sin vante gang. Høydepunktet siden sist var høstferie i hjembyen min. Det gjorde så godt! Ikke noe stress, bare kos. Som alltid trist å reise derfra, men nå drar vi oppover igjen allerede til jul, så jeg overlever. Begynner å innse at jeg har grodd fast her nede nå, selv om jeg fortsatt skulle gitt mye for å kunne flytte hjem.

Hva prøving på en sistemann angår så stresser jeg veldig lite med det. Sørger for at noen aksjer er på plass rundt EL hver måned sånn just in case, men kanintilværelsen er så absolutt over. Har hatt noen kjemiske og to veldig tidlige SA'er i løpet av året, den siste ble også bekreftet med hCG-måling på sykehuset. Jeg har tatt det som litt forsinket mens, ikke noe krise. Jeg har visst fra starten av hver gang at det ikke har vært liv laga. I løpet av høsten har jeg samlet inn det meste av journalpapirer fra lokalsykehuset, sånn i tilfelle vi finner på å søke hjelp privat. Om vi gjør det vet jeg ikke helt enda. Vi har snakket om det, men jeg kjenner at det sitter langt inne. På den andre siden må vi sette igang snart om vi skal finne noen som er villige til å eksprimentere litt mer enn det offentlige, jeg fyller tross alt snart 36. Vi får se hva senhøsten bringer..

Det jeg fikk ut av journalpapirene, var at jeg nå har svart på hvitt at Iven var en jente. Dessuten var sannsynligvis også den andre lille spiren vi mistet i 2011 en jente ifølge obduksjonsrapporten. Så vet vi det!

For å være helt ærlig klarer jeg ikke lenger å se for meg et barn til hos oss. Om det skulle skje ville det blitt en gedigen overraskelse. En bonus. Jeg har som nevnt tidligere helt siden Snuppa ble født følt på meg at det ikke kom til å bli flere barn på oss, selv om ønsket alltid har vært der. Så jeg har egentlig langt på vei slått meg til ro med at det er sånn det skal være. Og det er greit. Jeg er utrolig glad for at vi har de to barna våre. Innimellom tenker jeg at det var en høyere makt som sendte dem til oss. Ingen av dem var jo planlagte, og Poden ble til mens jeg gikk på pillen. Det var kanskje en mening med det. Tenk om vi hadde ventet som planen var, da hadde vi kanskje sittet tomhendte igjen. For nå virker det nesten som om eggene mine har blitt gamle og dårlige. For hver dag som går er barna våre større og større mirakler for meg! Så selv om livet ikke har gått helt etter planen, verken da de kom eller nå som vi trodde vi skulle få en sistemann, så kan jeg egentlig ikke klage. Mange har så mye mer å slite med. I bunn og grunn er jeg veldig, veldig heldig!

15. oktober

 

Stolt, stoltere, stoltest

Dette blir et uhemmet skryteinnlegg fra en stolt mor.
Forrige mandag ble nemlig Poden skolegutt. Tenk det, jeg har et barn som går på skolen!

Jeg hadde gruet meg til dette lenge. Ikke at jeg tvilte på at han ville takle det, var mer usikker på om JEG ville takle det. Han er jo fortsatt den lille gutten min, som plutselig har blitt veldig stor.
Kloa satt i hjertet i flere dager før mandagen, og da dagen kom var klumpen i halsen på plass. Da jeg så den store sekken med små ben og armer gå mot skolegården måtte jeg blunke unna noen tårer, og jeg måtte ta meg kraftig sammen mens vi ventet på oppropet.

Poden derimot, var bare glad. Han var klar! Trengte slettes ikke å holde mammas hånd mens vi ventet. Og mens flere gikk mot rektor og lærer med usikre skritt, og noen med mammaer på slep, gikk vår lille mann selvsikker frem og hilste pent. Etterpå hadde han det største smilet i klassen. Ja, om ikke ørene hadde vært i veien hadde det nok gått helt rundt. Og da slappet også mammaen litt mer av. Onkelen hans uttalte det så fint og enkelt etterpå: den blideste gutten i 1. klasse!

De første dagene har gått over all forventning. Morgenene er tidligere, han kan jo ikke bare komme når han vil lenger som i barnehagen. Men det er ikke noe problem. Han spretter opp (også her er det verre med mor..). Å levere ham på skolen går også som en lek, ingen sure miner. Han kjente ikke så veldig mange i klassen fra før, kun bestekompisen og noen jenter fra barnehagen samt en gutt i nabolaget som han har lekt litt med. Men han har ikke noe problem med å bli kjent med nye barn for å si det sånn. Det som har rørt meg aller mest den siste uken er å se omsorgen gutten vår har for bestekompisen. Han er mye mer usikker enn Poden, dette var nok også noe av grunnen til at de ble plassert i samme klasse. Han bruker lang tid på å bli trygg på nye situasjoner og mennesker, og i papirene fra barnehagen til skolen sto det faktisk at han var spesielt knyttet til sønnen vår. Det var så vondt å se hvordan rullgardina gikk ned hos ham under oppropet på første skoledag. Forskjellen var så tydelig der de sto ved siden av hverandre og ventet. Poden bare full av glede og forventning, bestekompisen ble mer og mer redd før tårene kom. Det skal ikke være lett.

Men gutten vår passer på. Disse to henger sammen som erteris. Og da det kom bursdagsinvitasjon allerede første uka på skolen, spurte moren til kompisen om Poden kanskje kunne overbevise sønnen hennes om at han måtte bli med. Da ringte han sporenstreks og snakket med ham om saken. Nå hjalp det ikke, kompisen fant til slutt ut at han ikke hadde tid, stakkars. Men bare det at Poden prøvde så hardt gjør meg fryktelig stolt. Det virker som om vi har gjort noe rett i alle fall, for han er både lojal, inkluderende, snill og tilpasningsdyktig. Og mye, mye mer!

Skolearbeidet går også kjempebra. Han setter seg ned med lekser med en gang han kommer hjem. Og da han i går skulle tegne og "skrive" fra en tur de var på, skrev han like godt en halv side om det de hadde gjort! Og leseboka er han halvveis gjennom allerede.. Flinke, flinke gutten!

Jeg har selvfølgelig alltid vært stolt av barna mine, men den siste halvannen uken har sendt stoltheten til nye høyder. Og jeg har en følelse av at oppoverkurven kan fortsette!