Høstferien

Podens lekse om høstferien. Setning nr.4 er vel det absolutte høydepunktet, eller..?
Mor syntes i alle fall at det var et av høstferiens høydepunkter.. ;-)

 

Livstegn

Om noen skulle lure - jeg lever enda!
Hverdagen med skolebarn, barnehagebarn, jobb, oppussing og fritidsaktiviteter har tatt helt over og tatt knekken på bloggemoduset mitt. Håper at jeg etterhvert skal få ånden over meg igjen, men akkurat nå føler jeg at jeg har veldig lite å skrive om. Livet går stort sett sin vante gang. Høydepunktet siden sist var høstferie i hjembyen min. Det gjorde så godt! Ikke noe stress, bare kos. Som alltid trist å reise derfra, men nå drar vi oppover igjen allerede til jul, så jeg overlever. Begynner å innse at jeg har grodd fast her nede nå, selv om jeg fortsatt skulle gitt mye for å kunne flytte hjem.

Hva prøving på en sistemann angår så stresser jeg veldig lite med det. Sørger for at noen aksjer er på plass rundt EL hver måned sånn just in case, men kanintilværelsen er så absolutt over. Har hatt noen kjemiske og to veldig tidlige SA'er i løpet av året, den siste ble også bekreftet med hCG-måling på sykehuset. Jeg har tatt det som litt forsinket mens, ikke noe krise. Jeg har visst fra starten av hver gang at det ikke har vært liv laga. I løpet av høsten har jeg samlet inn det meste av journalpapirer fra lokalsykehuset, sånn i tilfelle vi finner på å søke hjelp privat. Om vi gjør det vet jeg ikke helt enda. Vi har snakket om det, men jeg kjenner at det sitter langt inne. På den andre siden må vi sette igang snart om vi skal finne noen som er villige til å eksprimentere litt mer enn det offentlige, jeg fyller tross alt snart 36. Vi får se hva senhøsten bringer..

Det jeg fikk ut av journalpapirene, var at jeg nå har svart på hvitt at Iven var en jente. Dessuten var sannsynligvis også den andre lille spiren vi mistet i 2011 en jente ifølge obduksjonsrapporten. Så vet vi det!

For å være helt ærlig klarer jeg ikke lenger å se for meg et barn til hos oss. Om det skulle skje ville det blitt en gedigen overraskelse. En bonus. Jeg har som nevnt tidligere helt siden Snuppa ble født følt på meg at det ikke kom til å bli flere barn på oss, selv om ønsket alltid har vært der. Så jeg har egentlig langt på vei slått meg til ro med at det er sånn det skal være. Og det er greit. Jeg er utrolig glad for at vi har de to barna våre. Innimellom tenker jeg at det var en høyere makt som sendte dem til oss. Ingen av dem var jo planlagte, og Poden ble til mens jeg gikk på pillen. Det var kanskje en mening med det. Tenk om vi hadde ventet som planen var, da hadde vi kanskje sittet tomhendte igjen. For nå virker det nesten som om eggene mine har blitt gamle og dårlige. For hver dag som går er barna våre større og større mirakler for meg! Så selv om livet ikke har gått helt etter planen, verken da de kom eller nå som vi trodde vi skulle få en sistemann, så kan jeg egentlig ikke klage. Mange har så mye mer å slite med. I bunn og grunn er jeg veldig, veldig heldig!

15. oktober

 

Stolt, stoltere, stoltest

Dette blir et uhemmet skryteinnlegg fra en stolt mor.
Forrige mandag ble nemlig Poden skolegutt. Tenk det, jeg har et barn som går på skolen!

Jeg hadde gruet meg til dette lenge. Ikke at jeg tvilte på at han ville takle det, var mer usikker på om JEG ville takle det. Han er jo fortsatt den lille gutten min, som plutselig har blitt veldig stor.
Kloa satt i hjertet i flere dager før mandagen, og da dagen kom var klumpen i halsen på plass. Da jeg så den store sekken med små ben og armer gå mot skolegården måtte jeg blunke unna noen tårer, og jeg måtte ta meg kraftig sammen mens vi ventet på oppropet.

Poden derimot, var bare glad. Han var klar! Trengte slettes ikke å holde mammas hånd mens vi ventet. Og mens flere gikk mot rektor og lærer med usikre skritt, og noen med mammaer på slep, gikk vår lille mann selvsikker frem og hilste pent. Etterpå hadde han det største smilet i klassen. Ja, om ikke ørene hadde vært i veien hadde det nok gått helt rundt. Og da slappet også mammaen litt mer av. Onkelen hans uttalte det så fint og enkelt etterpå: den blideste gutten i 1. klasse!

De første dagene har gått over all forventning. Morgenene er tidligere, han kan jo ikke bare komme når han vil lenger som i barnehagen. Men det er ikke noe problem. Han spretter opp (også her er det verre med mor..). Å levere ham på skolen går også som en lek, ingen sure miner. Han kjente ikke så veldig mange i klassen fra før, kun bestekompisen og noen jenter fra barnehagen samt en gutt i nabolaget som han har lekt litt med. Men han har ikke noe problem med å bli kjent med nye barn for å si det sånn. Det som har rørt meg aller mest den siste uken er å se omsorgen gutten vår har for bestekompisen. Han er mye mer usikker enn Poden, dette var nok også noe av grunnen til at de ble plassert i samme klasse. Han bruker lang tid på å bli trygg på nye situasjoner og mennesker, og i papirene fra barnehagen til skolen sto det faktisk at han var spesielt knyttet til sønnen vår. Det var så vondt å se hvordan rullgardina gikk ned hos ham under oppropet på første skoledag. Forskjellen var så tydelig der de sto ved siden av hverandre og ventet. Poden bare full av glede og forventning, bestekompisen ble mer og mer redd før tårene kom. Det skal ikke være lett.

Men gutten vår passer på. Disse to henger sammen som erteris. Og da det kom bursdagsinvitasjon allerede første uka på skolen, spurte moren til kompisen om Poden kanskje kunne overbevise sønnen hennes om at han måtte bli med. Da ringte han sporenstreks og snakket med ham om saken. Nå hjalp det ikke, kompisen fant til slutt ut at han ikke hadde tid, stakkars. Men bare det at Poden prøvde så hardt gjør meg fryktelig stolt. Det virker som om vi har gjort noe rett i alle fall, for han er både lojal, inkluderende, snill og tilpasningsdyktig. Og mye, mye mer!

Skolearbeidet går også kjempebra. Han setter seg ned med lekser med en gang han kommer hjem. Og da han i går skulle tegne og "skrive" fra en tur de var på, skrev han like godt en halv side om det de hadde gjort! Og leseboka er han halvveis gjennom allerede.. Flinke, flinke gutten!

Jeg har selvfølgelig alltid vært stolt av barna mine, men den siste halvannen uken har sendt stoltheten til nye høyder. Og jeg har en følelse av at oppoverkurven kan fortsette!

Serenity

Da er toårsdagen til Une over, og som vanlig gikk den for seg i stillhet. Det gjør fortsatt veldig vondt at ingen gidder å bry seg med å huske, det hadde kostet så lite å bare merke seg datoen og kanskje sende en liten melding. Mamma gjorde det - kostet henne veldig lite og betydde enormt mye for meg. Men sånn er det. Termindatoen til Iven er i morgen, men den forventer jeg ikke at noen skal huske. Den er kanskje litt mer min. For hvem går vel rundt og husker termindatoer som ikke ble, foruten mammaer og kanskje pappaer? Når morgendagen er over er vi ferdige med såre datoer for denne gang. Ikke at det blir mindre vondt av den grunn, jeg var like trist i går som jeg var 23. juli. Men jeg vet at det nok en gang vil blekne etterhvert, når dagene kommer på avstand og tankene gir seg litt.

Men nå var det ikke meningen at dagens innlegg skulle bli nok et trist et. Jeg ville egentlig heller dele noe godt. Jeg hadde nemlig et øyeblikk på ferien som overveldet meg helt. I Ayia Napa ligger nemlig et gammelt kloster. Nå er jeg ikke en veldig religiøs person på noen måte, men allerede da vi var der i fjor hadde jeg lyst å gå og se på dette klosteret. Den gangen fant vi det aldri, noe som i seg selv er ganske utrolig siden det ligger så og si midt i sentrum. Men neida, vi fant et lite kapell nede ved havna, som forsåvidt også er veldig fint, hvor vi gikk inn flere ganger for å finne ro og tenne lys for englene våre. Det har faktisk blitt en av mine favorittplasser, og vi var innom et par ganger i år også.

Men da vi mens vi gikk rundt og ventet på et fastboende vennepar som vi skulle spise middag sammen med regelrett dumpet inn i klosteret opplevde jeg en følelse jeg aldri har hatt før. Det øyeblikket vi gikk gjennom porten var det som om noe slo mot meg og jeg følte plutselig en ro i hele kroppen. Jeg vandret rundt der inne og var helt overveldet av hvor vakkert og rolig det var. Og da vi gikk inn i kapellet for å tenne lys måtte jeg stoppe rett innenfor døren for å få igjen pusten. Stemningen, lukten og følelsen kan ikke beskrives. Jeg følte nesten et slags nærvær av noe eller noen der inne. Jeg er ikke lettrørt, men der inne fikk jeg absolutt tårer i øynene, både første gangen vi var der og de andre gangene vi kom dit etterpå. Ja, for jeg måtte tilbake opptil flere ganger. Klosteret ble noe helt spesielt for meg, og vil nok være en av de første plassene jeg besøker også neste gang vi drar til Kypros.

Bilder kan virkelig ikke beskrive hvor fint det faktisk er der, og kan absolutt ikke få frem stemningen, men jeg må dele noen alikevel. Klosteret ligger forøvrig rett ved den berømte, eller beryktede, partygata i Ayia Napa (en gate vi heller ikke fant i fjor), og er virkelig en rolig oase midt i sentrum.

600 år gammelt tre ved inngangen

Kapellet

Fra utsiden

Tre hus

I gata vår ligger det tre hus på rekke og rad. I to av dem bor lykken. Nederst bor sorgen. Den stille sorgen. Den usynlige sorgen. Det ble ekstra synlig i går, da det ene huset fikk hjem sin nyfødte tredjemann, mor vagget høygravid rundt i det andre huset, og i det tredje huset fikk jeg nok en gang mensen..

Jeg klarte meg bra lenge. Jeg klarte meg bra da stolte storesøsken kom og ringte på og sa at babyen var født. Dette går fint!
Da jeg så dem komme hjem fra sykehuset i går med den lille trygt i bilstolen, tok jeg en dyp pust og en kopp kaffe og satte meg ut i hagen. Jeg klarer dette!
Da bestemoren kom og ringte på for å be storesøsknene som var på besøk hos oss komme og ønske babyen vekommen hjem, smilte jeg og syntes det var riktig så hyggelig. Hyggelig var det også at våre to fikk komme inn til dem rett etterpå for å se babyen de også. Hadde litt lyst selv jeg, men ville ikke trenge meg på sånn rett etter at de hadde kommet hjem.

Men da Snuppa ved middagsbordet satte øynene i meg med et inderlig blikk og fortalte at hun så gjerne ville bli storesøster hun også, kjente jeg at muren begynte å slå sprekker. Etter det hadde jeg mest lyst til å være for meg selv, kanskje gråte en liten skvett for de små som jeg savner så sårt. Gråte litt fordi jeg vet at Snuppa allerede er storesøster, til små engler. Det kan jeg jo ikke si til henne..
Men med huset fullt av nybakte storesøsken og egne barn er det ikke lett å gjemme seg vekk. Så masken forble på. Det er den delvis enda. Men kloen om hjertet er der.

Tre år har gått siden jakten startet. Og nå nærmer det seg 2-årsdagen for starten av marerittet. Fredag er det nøyaktig 2 år siden jeg sist var tvers igjennom lykkelig. Jeg var inne i min syttende uke, jeg hadde en søt liten kul på magen, det var sommer og en lenge planlagt Spaniatur var dager unna. Og etter den lokket ordinær ultralyd og halvveismerket. Dagen etter skulle jeg bare på en rutinekontroll hos legen før ferien, men ingenting ved den timen ble rutine. To dager etter var jeg på sykehuset og fødte en perfekt men livløs liten skapning. Verdens vakreste Une. Etter det har sorgen bodd her. Ja, nå er det ikke sånn at jeg går rundt og er trist hele tiden. Langt ifra. Livet har fått en ny type normalitet. Rett etter det skjedde trodde jeg aldri at det var mulig å leve normalt igjen. Trodde aldri at jeg skulle kjenne glede mer. Eller le mer. Men så gjør man det etterhvert alikevel. Man reiser seg fra slagene og smiler nok en gang til verden. Kanskje ikke like blendende som før, men man smiler likefullt. Men hjertet blir aldri det samme. Der er arrene. Usynlige, men veldig merkbare. Og innimellom verker de som nå. Innimellom kan man ta og føle på savnet. Og nå er vi midt inne i den tiden der det kjennes tydeligst. Vi har toårsdagen 23. juli. Så har vi termindatoen til den fine Iven-jenta vår 26. juli. Og litt i skyggen av det så vet jeg at jeg i løpet av de neste 3-4 ukene skulle ha kommet hjem fra sykehuset sånn som naboene gjorde i går.

Mitt mareritt startet for to år siden. I fjor på samme tid var hele Norge i sjokk og sorg, manges mareritt startet da. I år og kanskje hvert år fremover vil det markeres. Det er litt rart det der, at det er rett oppi mine egne vonde dager. I fjor fant jeg selv trøst i mange av minnemarkeringene og sangene. Kanskje vil jeg finne en slags trøst i det i år også. Eller kanskje vil det rippe opp mer enn nødvendig.

Jeg kjenner veldig på det at jeg skulle ønske noen husket oss også. Ja, ikke at det vi har opplevd kan måle seg med det som skjedde i fjor. Men jeg skulle så inderlig ønske at våre små ikke ble glemt. Det hadde gjort så godt om de bare ble nevnt, ikke dyttet bort sånn som familiene våre gjør. Jeg tror faktisk ikke noen av våre nærmeste engang husker at det er nå det har gått to år, til tross for at både navn og datoer står tydelig på en gravsten i byen. Men det er vel stort sett bare vi som drar dit også. Svigers drar dit noen få ganger i året for å plante etc. På sin måte. Og det må jo være greit, for det er tross alt svigerfar sin familiegrav og han som betaler på den. Jeg føler nesten at jeg gjør noe galt når jeg setter ned blomster der, for det er jo ikke min plass. Men barna mine ligger der! En dag skal vi ta over den graven, og da skal englene mine få en skikkelig liten hage. For vi glemmer ikke! Vi slutter aldri å savne! Vi slutter aldri å elske! ♥

Une ♥

 

Iven-jenta vår ♥

Jeg er her enda..

Nå har det vært lang bloggtørke her. Livet går sin gang og sommeren så langt har vært travel.
Startet jo med 3 uker på Kypros i juni, en tur jeg tenker å komme tilbake til i et annet innlegg. Det  var i alle fall tre herlige uker med sol, varme, strandliv, opplevelser og familietid. Gjorde virkelig godt! Kan trygt si at vi har funnet vårt ferieparadis, andre gangen vi var der nå og vi skal definitivt tilbake så snart vi har mulighet!

Et par dager etter vi kom hjem var det klart for mer hygge da pappa, stemor og søster kom på besøk. De bor i USA, og pga. diverse årsaker hadde vi ikke sett dem siden vi giftet oss for 5 år siden. Var fantastisk godt å se dem igjen, og ekstra spesielt med tanke på at pappa i fjor var gjennom en kamp mot prostatakreft, som han foreløpig ser ut til å ha vunnet. Å endelig kunne klemme ham etter all frykten og angsten for å miste ham var veldig, veldig godt. En gang pappajente, alltid pappajente..
Stemoren min har ikke alltid vært like hyggelig verken mot ham eller meg, men det både gledet og overrasket å se at det hadde snudd. Vi hadde noen virkelig hyggelige dager sammen, og det var veldig trist da de måtte dra.

Vi har lenge snakket om å dra til USA og besøke dem, det er tross alt 7 år siden sist. Mannen er veldig giret på USA, mens jeg har vært mer tilbakeholden. Jeg har bodd der, så det er ikke akkurat så spennende å reise dit. Flyturen er lang, spesielt med små barn. Og tanken på å være hos familien min der har heller ikke vært så fristende, sist var stemoren min et skikkelig troll. Nå er jeg mye mer positivt innstilt, og vi begynner så smått å planlegge 3-4 uker der borte neste sommer. En del av meg har selvfølgelig heller lyst å ligge på stranda i Kypros også neste sommer. Men det er på tide nå. Kypros forsvinner ikke. Nå må ungene få se hvor morfar bor. Nå har de endelig fått et skikkelig forhold til den amerikanske familien sin. De er ikke lenger bare noen de hører om, noen som sender gaver til jul, bursdag og andre anledninger. I motsetning til sist de møttes da barna var 1 1/2 år og 2 måneder, så husker de nå. De er virkelige for dem. De storkoste seg med å ha dem på besøk, og savner dem allerede. Ja, det gjør jeg også. Så vi må bare få ut finger'n og dra over dammen!

Sånn ellers så går livet sin vante gang. Sommerferien er jo over for vår del, nå er det bare jobbing og regnvær. Poden har siste dag i barnehagen i morgen - om en måneds tid er han skolegutt. Barneparken til Snuppa er nå ubønnhørlig stengt. Litt vemodig, men vi var på besøk i den nye barnehagen hennes for noen dager siden, og hun stortrivdes fra første stund. Blir en ny og litt mer hektisk hverdag for oss fra høsten av, men det skal nok gå bra det også.

Bryllupsdag har vi forøvrig også feiret siden sist. 5 år, en liten milepæl! Mannen hadde nattevakthelg den helgen, så jeg var innstilt på at dagen ville forbigå i stillhet. Men der tok jeg feil. Han hadde til tross for at svigers skulle reise på ferie den natten, ordnet det så de passet ungene noen timer så vi kunne gå ut og spise romantisk middag på den samme restauranten som vi hadde vår første date. Eller date og date. Første måltid sammen i alle fall. I tillegg fikk jeg en flott ring. Men det som virkelig fikk frem tårene i øynene mine var det å få 5 røde roser på døra sammen med et kjempefint kort. Skal ikke alltid så mye til..
Snilleste mannen i verden! ♥

I går hadde vi også en veldig hyggelig dag, da vi traff ferierende venner fra Sunnmøre på Tusenfryd. Veldig koselig å se venner derfra her nede også. Gjør litt opp for at det sannsynligvis ikke blir noen tur oppover dit for oss nå i sommer.

Livet er egentlig veldig greit om dagen, til tross for at det nærmer seg toårsdagen for starten av marerittet for oss. 23. juli er det 2 år siden vi mistet Une, og 26. juli skulle ha vært terminen til Iven et år senere. Enn så lenge så går det bra. Jeg har lært meg å leve med det, noe som var utenkelig for bare noen måneder siden. Tiden leger vel alle sår, selv om arrene forblir. Tenker også veldig lite på at jeg skulle ha vært relativt høygravid nå, den siste terminen min var jo i begynnelsen av august. Så lite tenker jeg på det at jeg ikke husker datoen lenger en gang. Innimellom er det litt rart å se naboene som er der jeg skulle ha vært. Den ene har termin om få dager, den andre i september. Men det gjør meg ikke så mye lenger. Jeg har ikke så mye med dem å gjøre, men snakker med dem akkurat som før. Unngår dem ikke som jeg gjorde i begynnelsen, trangen til å flykte er borte.

Svigerinnen min hadde spurt henne som har termin nå om hvordan hun pleier å føde i forhold til termin, bare for å gi meg en heads up. Hun tenker visst fælt på hvordan dette er for meg, og ble overrasket da jeg sa at det ikke gjør meg noe særlig lenger.
Jeg ble overrasket da hun kalte meg sterk. Sterk?? Jeg???
Vet ikke det. Man lærer seg bare å leve med ting som de er. Man lærer å blokkere ut en del ting. Det er som det er og blir som det blir. Alt ordner seg!