Oppvask

Svigerfamiliedramaet har nådd nye høyder her etter gårsdagens morsdagsmiddag. Stemningen mellom mannen og søsteren var noget anspent, og de vekslet nok ikke så veldig mange ord de timene vi var hos svigers. Det var stort sett noen belærende ord fra søsteren som falt for relativt døde ører hos mannen. Og da mannen skulle dra på nattevakt gadd ikke søsteren og familien hennes å si hadet til ham engang.

Og i dag ringte hun og ba om å få snakke litt med ham for å fortelle ham at han burde prøve å være litt høflig mot henne! Jeg oppfattet ikke noen av dem som direkte uhøflig i går, bortsett fra det faktum at de ikke gadd å si hadet til ham. Mannen ble oppriktig lei seg fordi hun mente at han ikke oppførte seg høflig, og da han snakket med faren etterpå sprakk han i stemmen et par ganger. Stakkars mannen min, han har det ikke lett nå. Han fortjener ikke dette, virkelig ikke! Nå har svigerfar samlet begge to på nøytralt sted, så får vi se hva som kommer ut av det.

Jeg er veldig redd for at det skal ende som tidligere diskusjoner. Ikke at ting har vært sånn som dette før, men de gangene det har vært noe så har det alltid endt med at mannen min må "krype" og unnskylde seg. Søsteren hans har en egen evne til å "vinne", hun er god til å fremheve og overkjøre. Dette er en av de tingene mannen har fått nok av, men enkelte ting endrer seg neppe.

Jeg synes dette er en veldig trist situasjon. Jeg er enig med mannen, og orker ikke å forholde meg så mye til svigerinnen lenger selv. Men det har ikke alltid vært sånn. Før var vi veldig nære, både hun og jeg og alle sammen. Vi bor i samme nabolag og brukte mye tid sammen før. Ja, vi reiste til og med på ferie sammen tidligere og stortrivdes med det. Nå er det utenkelig. Jeg orker ikke å gå kveldsturer med henne sånn som vi gjorde før en gang. Mest fordi det ble litt for mye en vei, hun snakker og jeg lytter. Det går ikke i lengden.

Feilen her er nok like stor på begge sider. Vi har vårt å stri med, og svigerinnen og familien har sitt. De synes kanskje at vi har forandret oss, og det har vi nok etter de siste to årene. Mye har forandret seg. Vi er nok ikke like flinke å være sosiale som før, da vi gjerne inviterte dem ned til barne-TV og sånne ting. Men etter alt som har skjedd har fokuset vårt forandret seg. Vi orker ikke alltid å være så veldig sosiale, innimellom blir det til at vi må rette alt fokus på oss fire i kjernefamilien og bare bruke tid på det. Sånn er det. Og sånn vil det fortsette å være en stund fremover. Som mannen sa til faren sin: hvordan det vi har vært gjennom de siste to årene og sannsynligvis fortsatt skal gjennom har vært og er er det nok ingen rundt oss som forstår.
Det som hadde vært fint var om de kunne akseptere at det er sånn, at vi er midt i en utrolig slitsom kamp og ikke er de samme menneskene som før.

Kjenner jeg er skikkelig nervøs for utfallet av dette "møtet" nå. En time har gått allerede, hvor lang tid vil det ta? Hvem kommer hjem - en lettet mann eller en knekt mann?
Huff - dette er bare ekkelt og trist!

Overraskelse i posten

Jeg fikk tidenes overraskelse i posten i dag.
Etter den siste MA'en ville gyn. som nevnt prøve å henvise oss til Seksjon for barnløshet til tross for at vi allerede har to barn sammen. Hun regnet egentlig med at vi ville få avslag, men i dag, bare 3 uker etter den ble sendt, har vi fått innkalling til poliklinikken der allerede på onsdag! Hjelp! De skriver at de ser at vi er ferdig utredet for habituell abort og har derfor satt oss opp til samtale ved poliklinikken ved Seksjon for barnløshet.
Hva dette betyr aner jeg ikke. Men det slår i alle fall avslaget fra Genetisk avdeling langt ned i støvlene. De må jo mene at de kan gjøre noe for oss siden vi har fått denne timen, eller så hadde vi vel fått et avslag herfra også..?
Men hva skjer nå tro?
Har helt hetta jeg nå - sitter rett og slett og skjelver. Også på onsdag allerede.. Iiiiik!!!

Bloggtørke

Opplever litt "bloggtørke" om dagen. Mye i hodet forsåvidt, men alikevel lite å skrive om.
Forrige helg hadde vi som nevnt vår første barnefrie helg sammen siden eldstemann ble født. Det var jammen på tide. Første kvelden var det veldig rart, og vi satt vel begge med en merkelig følelse. Det var så alt for stille i huset, og vi savnet faktisk bråket rundt leggetid. Men litt avslappende var det jo også.

Lørdagen tok vi turen til Quality Spa & Resort Strömstad. Måtte vekk fra det tomme huset.. ;-)
Var rart det også, å reise bort uten ungene. Tankene gikk mye til dem, men vi visste jo at de hadde det supert der de var. Utpå kvelden klarte jeg endelig å slappe av og bare nyte livet. Anbefaler virkelig en tur til dette hotellet om man trenger litt avkobling. Hotellet i seg selv var veldig fint og rent. Servicen var upåklagelig. Rommet vårt var rett og slett en liten leilighet. Og maten der var et kapittel for seg. Til middag hadde de en helt fantastisk orientalsk buffet. Vi spiste så mye at vi rett og slett måtte ta oss en time på rommet etter middag før vi tok turen til baren. Søndagen hadde de en like fantastisk brunch. Mmmm.
Jeg gikk nok opp de to kiloene jeg gikk ned på suppekuren i løpet av forrige helg.

Vi trengte virkelig litt barnefri nå, å gjøre noe sammen bare vi to. Og vi bør nok gjøre det oftere, ikke vente 6 år til neste gang. Etter de siste to årene er det nok viktig å finne tid til å fokusere på bare OSS. Vi har strengt tatt ikke vært flinke til det etter vi fikk barn, men det har blitt enda vanseligere etter alt vi har vært gjennom de siste par årene. Fokus blir skrudd helt over på andre ting. Det gjør noe med forholdet. Jeg merker at vi må jobbe hardere nå enn før. Det er ikke alltid like lett å kommunisere. Ikke alltid like lett med positiv oppmerksomhet og nærhet. Det har blitt for mye vanskelig, for mye trist og det tar på. Jeg skjønner nå hvorfor det ofte kan være vanskelig å holde på forholdet når man opplever vonde ting eller kriser. På noen områder har vi blitt sterkere fordi vi går igjennom dette sammen. Men på andre områder er det helt motsatt. Vi reagerer på forskjellige måter. Takler ting forskjellig. Og som jeg altså har funnet ut, vi må jobbe hardere. Ting kommer ikke alltid av seg selv lenger. Men vi står fortsatt sammen, og vi vil det samme. Og det er kanskje det viktigste.

Nå blir det sannsynligvis snart en noe ufrivillig prøvepause på oss også. Om det ikke klaffer nå i februar, så sier hodet at det er lurt å vente litt. Jeg har nemlig regnet på det og funnet ut at om jeg blir gravid i mars eller april så vil jeg være i den mest kritiske perioden i forhold til å miste når vi skal til Kypros. Og å miste mens vi er der er noe jeg ikke tør å risikere. Om det var bare oss kunne vi droppet ferien, men nå har vi to barn som gleder seg enormt til 3 uker der nede. Det kan vi ikke ta fra dem! Hensynet til dem vil alltid komme først, de skal ikke lide for vår kamp om en til. Veldg trist at det har blitt sånn at man må ta prøvepause på sånne grunnlag - at man skal slippe å oppleve å miste i et annet land. Men sånn har det dessverre blitt for oss.

Men i første omgang kjører vi på i denne måneden. Regner med EL om et par uker, og det er omtrent på samme tid som jeg ble gravid for to år siden. Da helvetet startet. Da ble jeg gravid på Valentine's Day, hadde termin i november men endte med SA i uke 7. På mange måter hadde det vært så veldig riktig om jeg ble gravid nå, og at ringen kunne sluttes to år etter. Men livet er jo ikke alltid sånn..
Her om dagen satt Snuppa og så på barne-TV, da hun plutselig utbrøt: "tenk så morsomt det hadde vært om du hadde hatt 3 barn da mamma". Ja, tenk det! Skjærer i hjertet når hun sier sånt, for jeg har jo så inderlig lyst å gi henne en lillebrøster. Hun aner jo ingenting om kampen vår, og at det egentlig skulle ha vært en til her nå. Men kanskje en dag. Kanskje..

Barnefri helg

Overskriften er et relativt ukjent fenomen her i huset. Jeg har vel vært borte fra ungene en helg før i forbindelse med begravelse, men da var de sammen med mannen. Nå skal vi ha barnefri helg sammen! Vi som nesten aldri har hatt barnefri overhodet i løpet av de siste 6 årene. Jeg blir rent handlingslammet - så ukjent er det.

Men nå skjer det. I ettermiddag reiser ungene hver til sitt. Poden skal være med tante, onkel og kusiner på fjellet frem til tirsdag (hjelp!) og Snuppa skal få være hos foreldrene til mannen fra i kveld til søndag. Og vi sitter igjen alene! Alene!!! Hjelp igjen!

Er nesten så jeg angrer på hele greia. Jeg er så vant til å ha ungene rundt meg at jeg ikke aner hvordan jeg skal takle en helg i stillhet. Også er det litt skummelt at Poden kommer til å være flere timer unna - og i så mange dager! Hvordan skal det gå? Jeg vet at vi trenger litt fri, men jeg savner nesten ungene allerede..

Og hva skal så vi finne på? Tja. Mannen fabler om å dra på spahotell i Strömstad, men vi får nå se. Skal vi virkelig bruke penger på sånt? Men vi kan ikke bare sitte her og se på TV heller. Noe må vi gjøre!

En ting som er sikkert er at det blir en tur på gravstedet på søndag. Da har det gått ett år siden vi mistet den lille jenta vår. Lille Iven som bare fikk eksistere i magen min i 13 uker, men alikevel satte så veldig dype spor. Jeg takler det bedre nå enn ettårsdagen til Une i sommer. Jeg har på sett og vis lært meg å leve med tapet og savnet. Og godt er det. Nå ser jeg mer fremover enn bakover.

Ellers så er kroppen min tydeligvis i rute igjen, og jeg er 4 DPO i dag. Hadde vært supert med klaff med en gang, men jeg forventer det ikke. Det skjer når det skjer..!

Javel nei..?

Var hos "min" gyn. på sykehuset i dag. Er så møkk lei av å dra til sykehuset at jeg blir kvalm når vi nærmer oss, og jeg brakk meg nesten i heisen opp til gyn.pol. Har blitt litt for mange turer dit ja. Blir til og med gjenkjent av dem som jobber der. Jeg har pokker meg blitt en gjenganger - ufrivillig sådan.

Fikk forøvrig et mye bedre inntrykk av gyn. i dag, hun viste kanskje en litt mer menneskelig side. Før har hun bare virret og surret og hatt nesen i fagbøker og PC. Nå virket det som hun brydde seg litt mer om hvordan vi hadde det, og hva vi ville. Pluss i boka for det.

Vi ville gjerne at hun skulle henvise oss til genetisk veiledning igjen, siden vi fikk et litt på trynet avslag. Hun ringte direkte til legen som sendte avslaget mens vi satt der, og jeg hørte dermed det meste som ble sagt. Hun leste også opp det som hadde blitt skrevet etter obduksjonen, og spesialisten på genetisk mente at genfeilen som det var funnet tegn til i morkaken var min Leiden mutasjon, og siden kromosomprøvene av mannen og meg var fine var det derfor ikke noe grunnlag for at vi skulle komme dit. Så den ballen er lagt død. Jeg føler meg litt delt angående det. Om det er sånn at genfeilen som ble funnet var min Leiden, så er det selvfølgelig supert. Om dette er tilfelle så åpner det for flere muligheter som jeg stengte da jeg trodde at en av oss var bærer av en dødelig genfeil. Men hva om dette bare er noe hun på genetisk sier fordi de har stor pågang osv.? At hun rett og slett ikke har satt seg inn i dette, men bare gått ut fra at det var Leidens og sendt avslag. Blir litt usikker, og stoler ikke blindt på helsevesenet etter de siste to årene..

Gyn. var litt i beit for hva vi skal gjøre, for der er jeg ferdig utredet og de kan ikke gjøre mer. Så det hun ville gjøre var å skrive en henvisning til avdeling for ufrivillig barnløshet. Slett ikke sikkert jeg kommer til der med tanke på at vi allerede har to barn, og om vi skulle komme til så er jeg ikke helt sikker på hva de kan gjøre for oss. Men for all del, det er verdt et forsøk. Det er visst enkelte der som har forsket på dette med habituell abort, så hvem vet..

Jeg fikk henne også til å sjekke om det lå rester igjen i livmoren min, men der så heldigvis alt helt fint ut. Eggstokkene mine var også fine, hva nå enn det betyr. Og stikk i strid med mine mistanker om pekefinger og anmodninger om å vente med å prøve, så ga hun oss beskjed om at vi bare måtte fortsette. Plutselig kan det gå. Ble helt paff når hun sa det, for vi hadde ikke spurt henne om det med prøving engang. Og når jeg ble gravid igjen så var det bare å ringe henne, der var døren alltid åpen! Og da skulle vi selvfølgelig sette igang med hormontilskudd og blodfortynnende igjen (trengte faktisk ikke spørre om det heller).

Så alt i alt ble dette en positiv time, og jeg gikk derfra nesten litt lettet. Jag har så ofte gått frustrert derfra, så dette var deilig. At gyn. virket å tenke det samme som meg for en gangs skyld. Også er den følelsen av å bli tatt vare på så viktig. Akkurat nå har jeg fornyet tillit til denne gynekologen. Det er godt å slippe og være redd for å ringe neste gang jeg tester positivt. At ingen stikker en pekefinger i ansiktet mitt.

Nå former det seg nye planer i hodet mitt. Jeg håper inderlig at hun på genetisk har rett, for ukjent genfeil er en skummel ting. Det er rart dette, for nå hadde jeg på et vis forsonet seg med at en av oss (mest sannsynlig meg) hadde en genfeil som ble overført til de små spirene. Om det ikke er sånn, så blir ting mye lysere. Selvfølgelig kan det alikeve hende at vi aldri får det siste barnet, men vi kan i alle fall utforske litt flere muligheter. Nå venter vi først og ser om vi får svar på henvisiningen hun skulle sende. Om vi får avslag har jeg veldig lyst å kontakte enten Aleris eller aller helst Hausken. Kanskje er de villige til å eksperimentere litt mer enn sykehuset gjør?

Nå gjenstår det i aller første omgang å se om jeg har hatt eggløsning eller ikke. Hadde noen sinnsyke smerter i ene eggstokken/magen utver kvelden i går, og plutselig virket kroppen mer fruktbar igjen. Og i morges steg tempen. Merkelige saker. Kanskje har egget prøvd å slippe før, men ikke klart det for så å løsne i går kveld/natt? Man kan jo håpe i alle fall. Kanskje var det til og med en supereggløsning.. Da jeg hadde SA i uke 7 kom EL på dag 19 etterpå, og den ble jeg gravid på. Om jeg hadde EL i går, så var det også på dag 19. Tilfeldigheter..? Ja, sikkert! ;-)

Til slutt så er suppekuren nå over, og godt er det!
Ikke at jeg fråtser i mat nå, men det var godt med et par knekkebrød da jeg sto opp og hvitløk- og chilipasta til middag. Resultatet av kuren ble -2 kg, og helt sikkert noen cm i minus rundt livet. Mannen som har mer å ta av har sannsynligvis gått ned en del mer, men har ikke veid seg. Så den funker!

Dag 7!

I dag er det siste dag av suppekuren for denne gang. Og akkurat nå føles det veldig, veldig deilig! Det har vært tyngre denne gangen enn forrige forsøk. Jeg kjenner at kroppen får veldig lite næring, og har slitt endel med hodepine og svimmelhet. Og energi har det også vært dårlig med. På den andre siden så føler jeg også litt velvære, kroppen føles "renere" og slankere. Ja, slankere! Har neppe gått ned mer enn et par kg i vekt, men om jeg hadde målt mageomkrets før jeg begynte så tror jeg at jeg ville ha sett litt forskjell. Dessuten så føles det godt å ha klart å gjennomføre denne uka uten å sprekke!

Når det er sagt så er jeg faktisk usikker om jeg vil ta flere runder på denne kuren. I og med jeg ikke har så utrolig mange kg ekstra, så vet jeg egentlig ikke om det er verdt å tyne kroppen sin sånn. Da har jeg nok mer tro på denne kuren om man har en del mer å ta av. Det har vært litt ekkelt å kjenne hvordan kroppen har blitt påvirket. Husker ikke at det var sånn da jeg prøvde i fjor. Dessuten tror jeg at det har rotet til eggløsningen min, noe som er utrolig irriterende i og med jeg allerede var utålmodig. Jeg hadde alle tegn på eggeløsning for noen dager siden, men tempen har holdt seg lav. Så da klarte vel ikke kroppen å verpe tenker jeg. Nå virker alt rimelig ufruktbart, bortsett fra litt smerter i venstre eggstokk. Så da må jeg nok vente på neste syklus tenker jeg. En måneds ekstra ventetid er ikke det jeg trenger når jeg vet at vi må ta en pause snart med tanke på sommeferien. Vil ikke risikere å miste mens vi er på Kypros, så jeg bør helst ikke være i den kritiske perioden da. Hadde det ikke vært for ungene hadde det ikke spilt noen rolle, da kunne ferien avlyses (selv om jeg gleder meg veldig til den). Men jeg vil ikke gjøre det mot dem. Så da må mine egne ønsker vike.

I morgen skal jeg forøvrig på sykehuset, noe jeg gruer meg til. Er livredd for at gyn. skal komme frem med pekefingeren i og med hun mente vi burde vente med prøving til etter vi hadde vært på genetisk veiledning. Jeg angrer fortsatt ikke, og vil fortsatt gjerne fortsette prøvingen mens vi venter. Hva er det verste som kan skje liksom..? Å miste har nesten blitt en rutine nå alikevel, jeg vet at vi takler det. Og tenk om neste gang er den gangen det går bra? Tenk om Gullegget kommer og vi går glipp av det? Nei, her bestemmer vi!

Suppekur dag 5

Ikke helt feil etter 4 dager med suppe, grønnsaker og frukt:

Gårsdagen var tung, med bare bananer og suppe. Var greit i noen timer, men ikke hele dagen. Var noget gretten på kvelden kan man si. Men jeg holdt ut!
I dag kom belønningen i form av nesten 1 kg til ned, og etter å ha laget pizza og lørdagsgodt til ungene var det jaggu godt å sette seg ned med biff og tomat.
To dager til nå, så er jeg i mål!