GOD JUL!

Nå har julefreden senket seg i heimen. I den grad det er fred med to overgira unger da..
Uken før jul begynte strålende med omgangssyke hos poden natt til tirsdag. For sikkerhets skyld så spydde han igjen natt til i går, men sånn ellers virker han heldigvis frisk nå. Og enn så lenge har ikke vi andre blitt syke - og jeg håper vi klarer å unngå det. *bank i bordet*

I tillegg opplevde jeg en mikroskopisk blødning onsdag kveld, men siden det ikke har vært noe mer så håper og tror jeg at det var et sprukket blodkar. Ikke unormalt hos meg når jeg er gravid, opplevd det både når det har gått bra og ikke. Og i og med jeg går på blodfortynnende så blør jeg kanskje enda lettere. Ser i alle fall sånn ut når jeg ser på magen min.. Godt det ikke er sommer og bikinitid!

Nå har ungene fått sin siste kalendergave for i år - og jammen hadde ikke nissen vært her og fylt julestrømpene også. Jeg har stekt rundstykker til frokost, men får ikke i meg noe selv. Blir interessant når vi skal spise julemiddag hos svigerinnen min i ettermiddag. De siste dagene har kvalmen gjort at jeg stort sett bare har fått i meg tørre knekkebrød og vann, og julemat frister lite. Ingen i familien vet at jeg er gravid, og vi har tenkt å holde det for oss selv enda en stund. Så jeg får gjøre mitt beste, presse i meg litt og late som ingenting. Og om det blir vin til maten får mannen smugdrikke av mitt glass tenker jeg, for takker jeg nei er jeg sannsynligvis avslørt.

Mannen er så hedig at han jobber nattevakter nå i julehelga, så han ligger foreløpig og sover ut etter natta. Han har heldigvis fått seg fri i natt, så han får vært sammen med oss i kveld. Men jeg kjenner at det legger en liten demper på julestemninga at han måtte jobbe i natt og i morgen natt. Men sånn er det. Dessuten så sitter hjemlengselen i, østlandsjul er ikke det samme som sunnmørsjul. Savner alle kjente og kjære der hjemme. Men neste år..! Så kan man jo håpe at man har en som skal feire sin første jul neste år også. Mer ønsker ikke jeg meg. Også kan jeg glede meg litt over at vi i alle fall får tent lys på graven til de små englene våre i dag.

Til slutt vil jeg ønske alle en RIKTIG GOD JUL!
Håper alle får en koselig julekveld og en fredelig julehelg!

Uke 6 - Pulserende hjerte

I dag var det tid for å troppe opp på sykehuset igjen. Har ikke lenger tall på hvor mange ganger jeg har gått gjennom dørene på gyn.pol.
Etter en helg med ekstremt dårlig form, var jeg ganske sikker på at det fortsatt var noe der inne, men det store spørsmålet var om det ville være mulig å se stort så tidlig. Er i dag etter mine beregninger 6+4, 6+3 etter siste mens. Sist jeg var på UL så tidlig så vi bare en plommesekk. Men jeg har også vært på UL'er der vi har sett små spirer med bankende hjerter på dette tidspunktet.

Rett ved sykehuset kjørte vi forbi en begravelsesbil. Bad omen! Klarte ikke å la vær å tenke på om det var et tegn. Man blir jo litt smårar. I heisen opp fikk jeg selskap av en mann med et nyfødt nurk i en vogn. Litt bedre følelse. Og en dame med en nyfødt i sånn gjennomsiktig seng på hjul kansellerte begravelsesbilen ut. I alle fall enn så lenge..

UL viste i alle fall et embryo på 3mm, noe som tilsvarte 5+6. Gjør meg ikke superoptimistisk. Sist jeg hadde for lite embryo (lå da en uke bak hele tiden) endte det ikke godt. Da jeg hadde SA var det rundt 2mm på denne tiden, men da spottet jeg samtidig. Også skal det sies at det har gått galt når embryo/foster har lagt omtrent etter skjema også. Alikevel begynner jeg å lure på om dette med størrelsen kan ha noe med en eventuell genfeil å gjøre. Rolig er jeg i alle fall ikke..

Men, pr. i dag er det i alle fall en ørliten spire med bankende hjerte i magen min. Fikk en sprøyte med Pregnyl i dag, og skal tilbake en gang i uka fremover for å få satt ny. Får også UL hver gang. Har også fått en sterkere dose Fragmin enn sist, så nå er jeg på sprøytekjøret igjen.

Så er det bare å vente og se hva som skjer i ukene fremover..

Mannen ba gyn. om å få med et bilde. Selv om det ikke er mye å se, så er i alle fall dette det første bildet av denne lille spiren. Håper på mange, mange fler.

Uke 5 - Usikkerhet

Ja, overskriften sier vel det meste. Og sånn vil det nok, om denne graviditeten fortsetter, være i lang tid fremover. Slitsomt, men sånn er det!

Synes symptomene har avtatt noe de siste dagene. Var veldig opp og ned forrige uke, og kuliminerte med en dag med to nesten-spy-episoder og flere time-outer på sofaen gjennom dagen på fredag. Lørdag og søndag var jeg plutselig i mye bedre form, selv om symptomene fortsatt var der. Syntes dog at puppene var litt mindre ømme, kvalmen mindre tilstedeværende (knapt en brekningsepisode i helga), magen mindre oppblåst, murringene jeg har hatt i magen avtok (vokser det ikke lenger kanskje?) og hoftene og rumpa ble noe bedre. Dermed tenker jeg selvfølgelig at hCG-produksjonen er i ferd med å stoppe opp og at en SA er rett rundt hjørnet. Like overrasket for hver dag jeg ikke blør.

I dag våknet jeg heldigvis med litt mer kvalme igjen, og etter å ha brekt meg gjennom frokostlaging og sendt poden i barnehagen gikk jeg rett og slett og la meg igjen med ei varm, lita snuppe ved siden av meg. Det er toppen av lykke det, en sovende, liten kropp tett inntil deg! Og siden hoftene mine var vonde selv da jeg lå i senga, bestemte jeg meg etter et par timers ekstra søvn for å ikke stresse meg ut på glatta og heller ta en hjemmedag med snuppa. Så nå koser vi oss hjemme, men tankene svirrer alikevel i hodet mitt.

I dag skal det lille hjertet i magen min etter planen begynne å slå. Er det liv der inne mon tro? Jeg håper så inderlig å få se en liten spire med riktig størrelse og bankende hjerte om en uke, men jeg er slettes ikke sikker. Mannen er som vanlig optimist - jeg er motsatt. Hadde han bare hatt rett denne gangen! Hadde det bare vært vår tur nå!

Kasteball

Ringte gyn. i går. Hun hadde ikke lest brevet jeg har fått fra genetisk avdeling, og var virkelig overrasket over avslaget. Hun ble også informert om tingenes tilstand, og ville, utrolig nok, at jeg skulle starte med Fragmin så fort som mulig. Må nesten bare le jeg. Her har jeg mast om blodfortynnende i graviditet etter graviditet, og når jeg begynner å tvile på at det har noe for seg, ja da blir det kastet etter meg.
Men nå er jeg i tvil om hun i det hele tatt mente Fragmin, for da jeg ringte resepsjonen for å få time til tidlig UL mumlet kontordama noe om Pregnyl..???

Vurderte egentlig å begynne med den Fragminen jeg har liggende fra sist, men tror jeg venter nå. Har fått time til UL 19. desember. Jeg synes det er alt for tidlig. Midt i uke 6, ikke sikkert vi ser liv engang. Så må jeg gå og lure hele jula. Ikke bare det, jeg aner ikke hvilken lege jeg kommer til. Trodde "min" gyn. skulle følge meg opp, men det gikk visst ikke siden jeg skal inn ukentlig fremover. Ikke at jeg har lyst inn der en gang i uka heller, men det er en annen sak. Føler meg rett og slett som en kasteball i helsesystemet om dagen.

Jaja, er bare å vente og se hva som skjer. Ikke sikkert dette varer til UL engang. Murrer i magen i dag, men det er vel egentlig ikke unormalt. Men jeg vet jo også godt at sist jeg spottet før IKM hadde jeg to ukers opphold før det begynte på igjen i uke 6. Så egentlig forventer jeg blod når som helst..

Pokkers helsevesen!

Akkurat da jeg trodde vi hadde møtt nok motgang i helsevesenet, så kom det enda litt gitt.
Fikk brev fra Riksen i dag, og trodde selvfølgelig at jeg endelig hadde fått time til genetisk veiledning. Overraskelsen og skuffelsen var stor da jeg begynte å lese og oppdaget at det rett og slett var et avslag!
Her har jeg gått og ventet i to måneder, bare for å få et brev om at de ikke ikke har kapasitet til å ta meg inn. Og det på et skikkelig tullete grunnlag. Jeg kunne nemlig ikke få genetisk veiledning for Leiden Mutasjon! Det var da slettes ikke det gyn. sa hun skulle skrive henvisning om. Det hun snakket om var at det var funnet tegn til genfeil i morkaka etter siste MA - dette står det ingenting om i brevet.
De fokuserer på normale kromosomprøver og at Leiden Mutasjon sannsynligvis er årsak til mine aborter.

Javel?

Nå har jeg i alle fall svart på hvitt, fra en overlege på genetisk avdeling, at Leiden Mutasjon gir økt risiko både for abort og andre ting. Er jo det jeg har sagt i 2 år. Men det er dog ikke funnet tegn til blodpropp i morkaka etter de to siste MA'ene. Så jeg har liksom ikke helt trua på at det er grunnen lenger. Så jeg vet ikke om blodfortynnende da f.eks. vil ha noe for seg. Og skal jeg be sykehuset om det så får jeg det ikke før de har sett liv alikevel. Har Fragmin stående fra sist, men det er ikke bare å begynne og selvmedisinere seg selv heller..

Og hva med denne genfeilen? Jeg holder strengt tatt en knapp på at det faktisk er noe der, men nå har jeg mistet trua på at vi noen gang finner ut av det. Får bare håpe at den spiren som ligger i magen nå er frisk, men klarer ikke å tro på det heller.

Må ringe gyn. i løpet av uka og høre hva som skjer - og informere om tingenes tilstand. Men jeg har virkelig ikke lyst. Er lei av hele helsevesenet, og føler ikke at jeg blir tatt godt nok vare på. Om man bare kunne gjøre dette uten innblanding..

Laber form

Da er vi hjemme igjen, og livet er litt annerledes enn da vi dro. Jeg trodde strengt tatt ikke at jeg skulle komme hjem med spire i magen, men den holder visst stand enn så lenge.
Måtte sjekke med en CB i dag, og krysset kom opp før kontrollstreken.

Dagens fangst:

Ikke så mye sterkere strek i dag enn i forgårs, men den kom desto raskere frem:

En liten testerekke:

Tror ikke det blir særlig mer testing nå. Har noen få BT og en CB liggende, og kommer sikkert til å sjekke om CB'en blir enda sterkere om noen dager. Men sånn ellers stresser jeg ikke med det. Er ikke opphengt i å bruke opp testene heller denne gangen. Vet av erfaring at det er godt mulig jeg vil trenge dem senere..

Man kan jo håpe at dette er lykkespiren. Det hadde egentlig gjort seg, i og med den positive testen kom i min kjære hjemby denne gangen. Men spottingen før IKM gjør meg usikker, dessuten ligger vissheten om at det er stor sjanse for at også denne spiren kan ha en genfeil i hodet mitt. Kan ikke gjøre annet enn å vente og se, og konstantere at jeg i alle fall er gravid i dag. Og det merkes også! Kvalmen har satt seg og er på plass stort sett hele dagen. Nok en gang står jeg og brekker meg over frokostlaging til ungene. Jippi!
Ja, det gleder meg faktisk. SeaBandsene er funnet frem, kanskje de hjelper litt.

Matlysten er rimelig fraværende. Formen er rett og slett bare laber.
Har masse forefallende arbeid etter at vi har vært vekke, men etter 3 timers jobbing måtte jeg bare gi meg og legge meg på sofaen med dundrende hodepine og kvalme et par timer. Kjenner det kommer tilbake når jeg sitter her, så den beste plassen for meg nå er neppe foran PC'en. Ikke er det godt å sitte heller. I går takket bekkenet virkelig for seg, og nå gjør stort sett alle bevegelser vondt. Har aldri vært så ille så tidlig før. 15DPO var bekkenet mitt på samme nivå som halvveis med snuppa.. Men selv om formen suger, så er jeg faktisk glad for å føle dette på kroppen. Gjør det gjerne helt til august!

Til uka må jeg ringe til gyn. og informere om tingenes tilstand. Det gruer jeg meg til. Jeg ble jo gravid omtrent samtidig som vi var der sist, og da syntes hun at vi burde vente til etter vi hadde vært til genetisk veiledning. Nå ble det jo ikke slik. Får håpe hun ikke blir alt for oppgitt..

IKM

I dag har jeg (sannsynligvis) kommet til IKM, og jeg tror testen var litt sterkere enn på 12DPO.

Føler meg dog ikke særlig trygg. Murrer stadig litt i magen, og i går kveld spottet jeg igjen litt lyst rødt blod. Men det kom i forbindelse med dobesøk med bommelom (litt forstoppa om dagen *kremt*), så det er godt mulig at det var et blodkar som sprakk. Men jeg får jo angst hver gang jeg skal på do, og bommelomme tør jeg i alle fall ikke nå..
Føles litt tørt og sårt nedentil, så det kan vel kanskje også virke inn.
Ellers blir jeg fort sliten om dagen, har litt ømme pupper og vonde hofter og kjenner stadig på den deilige kvalmen. Men det er helt, helt greit!!!
Slappe av og tro på at dette kan gå bra gjør jeg neppe på lang tid uansett spotting eller ikke.

I morgen reiser vi hjem, og jeg kjenner at jeg gruer meg. Skal bli godt å slippe og late som om alt er i orden og kunne legge seg på sofaen og pleie kvalmen når jeg trenger det, men sånn ellers vil jeg virkelig ikke hjem! Har så lyst å flytte hit, men mannens jobb gjør det umulig. Får bare bite tenna sammen og håpe at vi får til en ny tur utpå nyåret. Sukk!