Tvil

Jeg begynner å tvile mer og mer på om vi skal fortsette prøvingen. Vurderer sterkt å i alle fall ta en liten pause, og i går kveld var det faktisk mannen som måtte overtale meg til litt sengekos. Siden vi allerede er igang, så kan vi vel like gjerne fullføre denne pp'en, men etter det vet jeg rett og slett ikke lenger. Føler at jeg ikke orker mer. Jeg som så gjerne ville planlegge et barn. Som for et år siden gledet meg til EL-jakt og alt det der. Nå er jeg møkk lei. Kanskje ikke så unormalt.


Vi har jo bare hatt 9 aktive pp'er, og jeg har faktisk blitt gravid på to av dem, så egentlig er det ingenting å ta på vei for. Men etter det som skjedde i sommer har jeg mistet piffen helt. Helt siden snuppa ble født har jeg hatt en følelse av at vi ikke kommer til å få fler barn, og om det er rett så kaster vi bare bort masse energi og utsetter oss selv for unødvendige skuffelser. Vet ikke om jeg orker det mer.

Problemet er jo at jeg har såpass god peiling på kroppen min nå, at jeg uansett vet sånn ca. når jeg har EL. Og tanken på at jeg kanskje kan bli gravid vil jo ligge i bakhodet uansett om vi prøver eller ikke. Er ikke så lett å gi seg heller, når man ønsker noe så sterkt. Får kanskje ta en pp om gangen. Etter denne syklusen skal jeg jo inn på gyn. poliklinikk, så får vi kanskje ta videre avgjørelser etter det.

Men jeg er sliten nå. Merker det fysisk til og med. De siste dagene har jeg hatt mye vondt i magen og ryggen, vært småkvalm store deler av tiden og hatt svimmelhetsanfall. Og da jeg la meg for å sove i går kveld ble det plutselig tett nedover halsen og brystet, det ble tungt å puste, prikket i kroppen og det svimlet for meg. Livredd måtte jeg vekke mannen som gjorde sitt beste for å hjelpe meg. Disse anfallene kom i bølger i en time eller to før jeg klarte å sove. Var så ekkelt at jeg på et tidspunkt sa til at vi burde reise på sykehuset. Han har litt førstehjelpserfaring (er faktisk på kurs om trauma-førstehjelp nå), og mente det var et symptom på stress. Nå har jeg hatt helt fri et par dager, men hodet har vel aldri helt fri, så kanskje har han rett. Kjenner det i dag også, det er litt tett og tungt nedover brystet. En annen grunn til å kanskje droppe prøverstresset en stund..?
 
Noe positivt til slutt. Vi trodde jo vi kom til å få en del utgifter i forbindelse med kremering, urnenedsettelse og sånt. Men til vår overraskelse så fikk vi vite at NAV tar den regninga. De vil også dekke gravering av gravsteinen. De dekker visst bare opp til en viss sum, men vi overskrider nok ikke denne. Dette synes jeg rett og slett er flott, at staten i alle fall tar deler av regninga når et barn dør. Plutselig føler jeg at selv det offentlige anerkjenner at Tredjegull var et lite menneske, selv om h*n aldri møtte dagens lys.

Friiiiiiiiii!!!

Etter masse jobbing de siste ukene, har jeg endelig noen sårt tiltrengte dager fri.
Den siste uken har jeg kjent at det har blitt litt for mye, med mange timer foran PC'en hver dag samtidig som jeg skal holde styr på hus og barn og i tillegg slite med sorgen som fortsatt henger i. Fikk meg en skikkelig nedtur forrige tirsdag, og onsdagen kom jeg meg ikke ut av senga før i 12-tida. Kroppen nektet rett og slett. Så disse dagene her skal nytes! Skal ikke gjøre en dritt når ungene er i parken. I dag gikk jeg og tok litt sol etter å ha levert dem, og nå skal jeg bare nyte stillheten. Deilig!

Jeg er nå på CD 9 i syklusen, og kan så smått begynne å tenke på EL-testing og målrettet sengekos. Jeg håper litt på tidlig EL, men så har jeg hatt sen EL alle de tre siste gangene jeg har blitt gravid, så kanskje er det greit om den drøyer litt også. Med førstemann aner jeg ikke hvordan syklusen min var. Med snuppa var ikke kroppen min i rute etter fødselen enda, tror jeg ble gravid på andre EL. Mener jeg hadde første mens etter fødselen i juni, så var neste EL i midten av august, og vips var jeg gravid. Så hadde jeg EL på CD 17 da jeg ble gravid med morsdagsspiren, og så CD 19 da jeg ble gravid igjen etter SA'en. Men dette er kanskje bare tilfeldigheter.

Jeg veksler veldig mellom håp og oppgitthet når det gjelder videre prøving. På den ene siden kjenner jeg at det kribler i magen over tanken på å bli gravid igjen, og jeg øyner håp om at det skal skje allerede denne syklusen. Men på den andre siden kan jeg føle at vi bare kaster bort tid og energi på noe som aldri kommer til å skje igjen. At vi kanskje bare skal droppe det. Kanskje følelsen jeg har hatt i flere år om at vi ikke får flere barn stemmer. Hvorfor putte seg selv gjennom alt dette da?
Men så vet jeg jo at jeg har fått to barn allerede. At jeg har blitt gravid to ganger i år. Jeg vet at oddsen fortsatt er på min side, så quitting is not an option.

Sorgen over Tredjegull sitter fortsatt i. Selv om ting er lettere nå, så verker hjertet hele tiden. Innimellom har jeg dårlig samvittighet for at vi ikke har vært noe særlig på gravlunden. Bare en snartur innom noen dager etter urnenedsettelsen. Men så har det egentlig ikke noe for seg heller. Mange rare tanker som surrer i hodet. Men ja, jeg kan med hånden på hjertet si at ting er lettere, selv om jeg fortsatt har til gode å kjenne tvers igjennom glede. Dette er jo noe som vil sitte igjen alltid, men det vil også bli lettere og lettere å takle med tiden vil jeg tro. Det virker som om folk rundt oss allerede har begynt å glemme det som har skjedd, og forventer at vi skal gjøre det samme. Men det gjør vi jo ikke. Jeg blir fortsatt glad om noen spør hvordan det går. Ikke at det skjer så ofte, men i en konfirmasjon forrige helg kom onkelen til mannen bort til meg og spurte. Det varmet veldig, men jeg følte ikke for å si sannheten, så jeg sa at det gikk bra. På sett og vis stemmer det - innimellom. Man sier jo stort sett det når folk spør da. "Det går bra!"

På lørdag var vi i bursdagsselskap hos svigerinnen og svogeren min, og plutselig spurte svigermor meg hvordan det gikk med meg. Det tok henne bare 2 måneder å komme med det spørsmålet.. Jeg ble så paff at "det går bra" bare datt ut av meg. Så slo det meg at jeg kanskje skulle si noe annet enn den standardfrasen, og rettet meg selv til "det går bedre". Svigerinnen min kom meg til unnsetning og sa at det sikkert var sånn at det gikk opp og ned lenge enda. Jeg bekreftet at det var sånn, men at det er flere gode dager nå. Da klarte selvfølgelig svigermor å ødelegge øyeblikket ved å si noe om å legge det bak seg, men jeg lot det skli. Hun spurte i alle fall hvordan det gikk! Men å si at man skal legge noe sånt bak seg, det blir feil for meg. Man går videre, ja, men det er alltid med deg.

Men nå synes jeg at jeg har skrevet alt for mye om tap, sorg og prøving her. Skulle nesten tro at jeg glemmer de to flotte barna vi har hos oss. For det gjør jeg absolutt ikke. De er min glede og min styrke. Og de er virkelig verdens fineste!

Eldstemann er barnet jeg i utgangspunktet ikke ville ha. Han som snudde livet mitt på hodet (etter at faren hans allerede hadde gjort en god jobb med det samme). Han har vært spesiell helt fra begynnelsen av. Bare det at han trosset p-piller og en pappa som ikke var så mye hjemme rundt den tiden han ble unnfanget sier jo sitt.
Så valgte han å komme til verden bare litt over en time inn i 2006 og var førstemann til verden i hovedstaden det året.
Bitteliten var han, men utrolig vakker. Det var så rart å få det lille nurket. Jeg var totalt uerfaren og ante verken hva jeg skulle føle eller gjøre. Det tok meg litt tid å venne meg til det. Og det hjelp lite at jeg hadde morkakerester i livmoren og ble skikkelig syk en uke etter han ble født. Et helt døgn var jeg borte fra ham da jeg ble innlagt på sykehuset for utskrapning og kraftig antibiotikakur intravenøst. Vi fikk en tøff start. Men morskjærligheten kom fort, og jeg elsket fort morsrollen som hadde virket så skremmende. Vi hadde utfordringer på veien. Han var blant annet så liten at vi slet med ammingen. Det ble en del gråting både hos ham og meg. Men vi kom gjennom det også vi.

Allerede fra fødselen av så jeg at han var en liten tenker. Og det har han vært hele veien. Han utviklet seg utrolig fort som baby, og var tidlig ute med det meste. Han har en utrolig motorikk, og jeg er helt sikker på at han vil bli god i idrett etterhvert. Han er veldig sosial, og elsker å være sammen med andre, voksne som barn. Leke rolig klarer han sjelden, det skal herjes, og han skal helst gjøre det ute. Full aktivitet hele dagen. Tenkeren i ham viser seg ved at han er litt forsiktig når ting ser litt skummelt ut. Da ser man konsekvenstanker surre rundt i det lille hodet. Han kan godt tenke lenge og vel før han tør å prøve. Men når han prøver klarer han det meste med glans. Han er også utrolig observant. Allerede fra han var ganske liten kjente han seg igjen på plasser vi sjelden var. "Dette er veien dit og dit" og "dette er der.." har vi ofte hørt fra baksetet.

Tenk, nå er det ikke lenge før gutten vår fyller 5 år! Gutten som kan irritere på seg gråstein innimellom, som kan drive oss fra vettet, men som også fyller livet vårt med så mye glede og stolthet. Han kan være så utrolig snill og omsorgsfull. Det er ikke så ofte han har tid eller ro til å sitte og kose, men av og til kan han være skikkelig mammagutt som elsker mamma'n sin. Også er han full av gullkorn. Som i går da han så en fin bil på vei til parken. Den var fin, han skulle kjøpe en sånn en. "Men den koster sikkert mye mamma. Jeg tror den koster ti spenn!"
Lille, veslevoksne godgutten min!♥

Snuppa kom ut av det blå. Vi hadde snakket om å få to tette, men slått det fra oss. Og vips så var jeg gravid, og 16 måneder etter eldstemann kom var jeg tilbake på føden. Snuppa kom fort og bestemt, og sånn har hun vært siden.
Som broren er hun også veldig sosial, men hun går sine egne veier, og hun er sin egen herre. En ledertype. Med sitt søte smil og vakre, lyse krøller kan hun snurre hvem som helst rundt lillefingeren. Og hun gjør det! Skikkelig utspekulert kan hun være. Det må da være et tegn på at hun er smart! Og hun er sta som et esel. Har hun bestemt seg for noe så er det sånn det skal være. Selv parktantene sier det, at broren hører når de snakker, men hun gjør ikke det. Hun er god på å lukke ørene ja.. Og der broren tenker, går hun rett på. Hun eier ikke frykt i livet. Hun begynte tidlig å snakke, og har ikke sluttet siden. Det er mye lyd i huset vårt - så det er kanskje ikke rart jeg nyter stillheten når jeg kan. ;-)

Snuppa er også veldig mammajente. Det har hun vært siden hun ble født, og hun har til tider lagt så mye beslag på meg at jeg må "dytte" henne vekk for å få tid med eldstemann også. Hun er prinsessa mi, ingen tvil om det. Det var helt annerledes da hun kom. Lykken og morskjærligheten var på plass med det samme. Hun var en gigant sammenlignet med hvor bitteliten eldstemann var da han ble født. Og sånn har hun vært hele tiden. En liten bolle i babytiden, nå er hun en robust jente som ofte blir tatt for å være tvillingsøsteren til storebroren sin. Jeg har ikke tall for hvor mange ganger vi har blitt spurt om de er tvillinger. Men her hjemme er det veldig tydelig at hun er yngst. Hun er lillesøster.
Som baby skulle hun helst være oppå meg hele tiden. Enten ved puppen eller sove i armene mine. Og der storebror tidlig mistet interesse for puppen, hang hun fast i over ett år. Hun er en utpreget kosejente, som fortsatt kommer inn for å sove mellom mamma og pappa nesten hver natt.. Jeg synes det er veldig koselig, men det er vel kanskje på tide å få en slutt på det. Men kosestundene med henne på morgenen er noe av det beste jeg vet!

Som nevnt tidligere så er hun ekstremt god til å sjarmere, og det er vel ikke fritt for at hun klarer å snurre også meg rundt lillefingeren. Som når hun kommer bort og koser meg og sier "mamma, du er så søt og romantisk". Og hun er også kilden bak url'en til bloggen min. Hun har lenge vært glad i Tingeling, men kaller henne Tilleling. Søte jenta mi.
Hun synes det er veldig stas å hjelpe meg, og i går takket hun meg for at hun fikk lov å bære en dorull ned på gjestetoalettet. Hun er blitt veldig jente i det siste. Skal helst ha på kjole. Vil gjerne ha neglelakk og sminke. Her om dagen gikk hun opp for å skifte, og da jeg kom opp hadde hun tatt på seg en bikinitopp. Jeg prøvde å si at hun ikke kunne bade nå og ba henne om å ta den av seg. "Men mamma, jeg må ha den på for å holde puppene på plass!" Da kan man ikke gjøre annet enn å le og la henne ha den på.
Med hennes personlighet har jeg ingen problemer med å se for meg at hun kommer langt i livet. Hun kommer nok akkurat dit hun vil, den lille prinsessa mi!♥

Jeg velger meg oktober

PP9 er herved et faktum.

Begynte å spotte i går ettermiddag, men på kvelden ble det mer og jeg vil kalle det lett blødning. I dag er det kraftig. Vet ikke helt om jeg skal regne gårsdagen eller i dag som CD1. Føles egentlig greit å hoppe rett til CD2, men da fikk jeg plutselig veldig kort lutealfase.

Synes syklusen min har forandret seg etter vi mistet Tredjegull. Er nå andre mensen etter det skjedde. Tidligere spottet jeg litt i flere dager før mensen kom, og hadde en sparsom og smertefri mens. Nå kommer mensen med et brak nesten uten spotting, og er kraftigere og mer smertefull. Greit å slippe spottingen i alle fall. Men jeg lurer jo på hva som skjer med kroppen min da.

Har i alle fall allerede ristet av meg den verste skuffelsen. Mannen var så søt i går, kom hjem med tartar og gresk salat med masse fetaost for å muntre meg opp. Og da vi dro på shopping til ungene, så kom jeg visst hjem med et par nye sko og en flott vinterjakke (som egentlig er bursdagsgave). Også er det jo utrolig hva et par glass vin og litt mørk sjokolade kan gjøre..

Kanskje kroppen min trengte litt mer pause og få renset seg skikkelig. Kanskje er forholdene nå mer optimale for en ny spire. Hadde ikke vært så dumt å bli gravid denne syklusen og få positiv test i førbursdagsgave. Ei heller å være nygravert når jeg skal på sykehuset, da må de jo bare hjelpe meg!

Game over

Etter stadig synkende temp i løpet av helga og negative tester, gadd jeg ikke en gang å teste i dag. Man vet når løpet er kjørt..

På den positive siden har jeg fortsatt ikke begynt å spotte, og med tanke på at jeg tidligere har begynt å spotte allerede 9 DPO er det jo bra å komme seg til 12 DPO uten. Kanskje kroppen er på rett vei i alle fall?

Men akkurat i dag er det vanskelig å se det positive. Innerst inne så følte jeg at jeg hadde en god sjanse denne prøveperioden, siden det sies at man er mer fruktbar rett etter man har mistet og siden det klaffet med en gang etter SA'en. Når det nå ikke klaffet, får jeg plutselig følelsen av at det kan ta lang tid, om det i det hele tatt skjer. Det er vondt å vite at jeg nå skulle ha sittet her med en aktiv krabat i magen, men isteden må samle krefter til nok en prøverunde. 13 måneder har gått siden vi begynte å prøve på sistemann (vel og merke bare 8 aktive pp), og alt jeg sitter igjen med er et knust hjerte og en grav.

Neppe klaff

I går murret magen som besatt, og jeg trodde flere ganger at blodet skulle komme fossende. Dagen ble avsluttet med enda mer murring og veldig kvalme på kvelden. Våknet i dag til en temp som hadde steget litt, og siden jeg testet svakt positivt 9 DPO sist så måtte jeg jo prøve meg. Som forventet negativt..
Kunne vel kanskje med godvilje ane en svak skygge før jeg kastet den i søpla etter tidsfristen, men der har vi vært før. Jeg kan nok alltid myse frem noe på disse billigtestene.
Vet det er tidlig enda, men jeg tror nok magefølelsen min om at det ikke har klaffet denne syklusen stemmer. Forventer at spottingen starter i løpet av helgen, og at jeg muligens får besøk av en monstertante tidlig neste uke i og med det har murret så grassat.

Jeg skulle selvfølgelig gjerne ha kommet igang med nytt svangerskap så fort som mulig. Og fødsel i slutten av mai/begynnelsen av juni hadde vært perfekt. Men akkurat nå føler jeg meg litt mindre desperat enn jeg har gjort. Kanskje trenger kroppen en liten pause? Jeg har jo blitt gravid to ganger i år, så jeg ser vel egentlig sannsynligheten for at det skjer igjen snart som rimelig stor. Håper i alle fall det!
Men om mensen kommer nå, så kan jeg stappe i meg hva jeg vil og bøtte nedpå med vin i to uker til før det blir en ny runde med masse pliktsex. ;-)

Det hjelper også at jeg fikk innkallelse til gyn. poliklinikk i dag. 26. oktober har jeg fått time. Kjenner jeg gleder meg litt til det. Blir spennende. Og kanskje er jeg nygravid da? Med klaff i oktober regner jeg med å få positiv test bare noen få dager før.

Urnenedsettelse

I dag var altså dagen her. Tid for det aller siste farvel med vårt lille gull.

Jeg har følte meg ganske klar for dette de siste dagene, og følte at dette skulle jeg takle. Vi ville gjerne sende noe med engelen vår, så jeg laget til en liten eske hvor jeg la ned en tegning fra hver av ungene, et brev fra meg, et familiebilde og en halvdel av et hjerte som jeg har hatt rundt halsen døgnet rundt de siste dagene. I går dro mannen til blomsterhandleren der vi bodde før, den blomsterhandleren vi har brukt til alle begivenheter i familien vår. Jeg ønsket en bukett med 5 røde roser (en for hver av oss, inkludert Tredjegull), hvitt og grønt. Blomsterhandleren skuffet ikke, og lagde en kjempefin bukett der rosen i midten sto litt høyere enn de andre. Et vakkert symbol!

I går kom også søsteren til mannen med blomster og lys som vi skulle ta med. En veldig fin og rørende overraskelse. Og da vi leverte ungene hos svigermor tidlig i morges kom hun jaggu med en bukett hvite roser som hun ville vi skulle legge ned. Jeg satte veldig stor pris på det etter den anstrengte atmosfæren de siste månedene.

Vi var tidlig ute og kjørte litt rundt i mannens gamle nabolag før vi dro til gravlunden. Var der ca. 15 minutt før tiden, og da sto allerede mannens konfirmasjonsprest der og ventet på oss. Og jeg forsto fort hvorfor mannen ville ha ham der. Utrolig trivelig mann som jeg umiddelbart følte tillit til. Det var godt å kunne slappe av litt, selv om jeg fortsatt hadde en spenning i kroppen over det som skulle skje.

Sammen gikk vi til gravplassen hvor alt var gjort klart for oss. Nesten med en gang kom en gammel krok kjørende med urnen. Det var en rar følelse, å endelig være så nær det som er igjen av lille gullet vårt igjen. Jeg har faktisk lengtet etter det. Så sto vi der rundt urnen, vi fire. Om jeg skal angre på noe i dag så er det at jeg ikke tok urnen i armene mine. Men der og da tenkte jeg ikke på det. Eller, tanken slo meg vel, men jeg ville ikke virke helt hysterisk. Vi hadde jo allerede tatt bilder av den.. ;-)

Presten sa noen innledende og veldig fine ord som traff meg rett i hjertet. Godt jeg var så forutseende at jeg puttet Kleenex i lommen. Jeg som aldri har hatt med meg sånt i begravelser engang.. Men han fikk tårene til å trille. Så fikk jeg lov å senke urnen selv. Jeg er så glad for det, for det ble så riktig. Det var helt naturlig. Etterpå la mannen ned esken vi hadde med før presten velsignet og ba, og tok den ordinære jordpåkastelsen. Så fikk vi selv grave igjen resten. Jeg overlot mesteparten til mannen, men tok også noen spadetak selv. Utrolig godt å få lov til å gjøre alt dette selv, ikke bare stå overlatt til seg selv og la andre gjøre det. Det er jo vårt barn, og vi vil gjøre vårt beste for det selv.

Etterpå forsvant den gamle kroken, og vi ble stående og snakke med presten en stund. Veldig hyggelig. Mannen ville egentlig at han skulle vie oss da vi giftet oss, men den gangen hadde han ikke muligheten. Virkelig synd. Skal vi gifte oss på nytt noen gang så må det bli med ham som prest! Etter en stund ønsket han oss lykke til videre og ga meg en god klem. Og jeg sto igjen med følelsen av at alt vil gå bra til slutt. Rare greier.

Da vi ble alene ordnet vi til på graven. Satte ned blomster og tente to lys. Det ble så fint så! Det var fint det også, å bare være oss to og pusle litt rundt der. Jeg hadde nesten ikke lyst å gå, men jeg gikk absolutt derfra med en god følelse.

Etterpå dro vi til vårt gamle nabolag og spiste lunsj, hvor vi også traff på blomsterhandleren og fikk takket ham for den fine buketten. Var godt med litt ro før vi dro hjem til svigermor for å hente de to bråkmakerne. Vi viste henne noen bilder og satt og snakket en stund. Og endelig fikk jeg litt positiv respons fra henne, da hun sa at hun syntes vi hadde gjort dette på en fin og verdig måte. Og hun fortalte også at hun ble skikkelig overrasket da hun så bildene av Tredjegull, for hun hadde ikke trodd det ville være så stort. Så baby. Det var veldig OK å høre henne si det. At hun anerkjenner at vi virkelig har mistet noe dyrebart. I ettermiddag fortalte også svigerinnen min at hun hadde sagt at vi hadde pyntet så fint på graven. Kanskje går det fremover også der..

Nå er jeg fullstendig utladet. Jeg er trist, men jeg har også en ny ro i kroppen. Jeg vet hvor nurket vårt er, og jeg kan dra dit når jeg vil. Etterhvert vil vi nok også få gravert inn noe på stenen. Et endelig bevis på at Tredjegull har eksistert. At vi nå og for alltid er fem medlemmer i denne familien. Ingen kan ta den femte plassen fra vårt lille gull - som forøvrig har fått navnet Une! ♥

Magefølelsen

7 DPO og magefølelsen sier meg at det ikke har klaffet.
Hadde litt håp i går da tempen skjøt i været etter murring/kramper i magen og bekkensmerter som strålte nedover i beina (mest på venstre side som sist jeg hadde festesmerter) kvelden før, men i dag er jeg altså overbevist om at ingenting er på gang. Annet enn mensen. Bekkensmertene og strålingen har jeg enda, kjennes ut som bekkenløsning. Det har vært ganske fremtredende også de to andre gangene jeg har blitt gravid i år. Men i dag har jeg også en ekkel, dump, murrende følelse i magen. Kjennes virkelig ut som om mensen er rett rundt hjørnet. Før begynte jeg ofte å spotte rundt 9 DPO, og jeg er rimelig sikker på at det blir sånn denne syklusen også, om ikke før. Forventer blod hver gang jeg er på do nå (og det er litt oftere enn før, men ikke helt unormalt).

Mensen får bare komme. Jeg skal prøve å ikke deppe over det. Jeg har blitt gravid to ganger i år, sjansene er store for at vi får det til igjen om ikke lenge. Man trenger bare litt tålmodighet..

I morgen er det urnenedsettelse. Har prøvd å ikke tenke for mye på det de siste dagene, og det har gått ganske greit. Jeg har ordnet det som må ordnes, og skal ta det siste i kveld. Jeg føler at jeg skal takle dette. Ja, jeg har hatt noen veldig gode dager psykisk, og tror egentlig at jeg er på vei oppover igjen. Kanskje får jeg en knekk akkurat i morgen. Hadde vel ikke vært så unormalt. Men jeg føler meg sterkere nå, og tror at jeg er på rett vei. Life goes on..