24. april

24. april 2013, en helt vanlig dag, men alikevel starten på noe helt uvanlig stort.

Jeg skal på jobb. Jeg vet at det nærmer seg tid for mensen, og av gammel vane etter nesten 4 års prøving tar jeg en graviditetstest før jeg hopper i dusjen. Jeg vet jo at den vil være negativ. Tross alt har vi sluttet å prøve. Det passer uansett ikke nå, og jeg vet så alt for godt at toget har gått for oss. Skulle jeg slumpe til å bli gravid igjen så mister vi bare alikevel. Så derfor har jeg sluttet med EL-jakt, temping og pliktsex. Ja, vi har knapt hatt sex den siste måneden. Så gravid er jeg bestemt ikke!

Riktignok har jeg vært veldig trøtt og kvalm de siste dagene, en kjent følelse. Men jeg brygger nok bare på noe.

Og ja, jeg blir alltid gravid i april av en eller annen grunn. Men ikke nå..

Jeg dusjer ferdig og kaster et raskt blikk bort på testen på vasken mens jeg tørker meg. Ler litt av min egen dumskap. Selvfølgelig er der ingen ekstra strek. Eller? Vent. Er der ikke noe svakt rosa der? Jo, visst pokker er der det! Er det mulig?

Hjertet banker litt fortere og jeg skjelver litt mens jeg tar et bilde og sender det til mannen som allerede er på jobb. 

"Selvfølgelig, det er jo april.."

Lettere svimmel får jeg poden og snuppa til skole og barnehage og meg selv på jobb. Effektiviteten denne dagen er nok så som så. Men jeg vet jo godt at dette bare er midlertidig. Før eller siden tar det slutt, og pengene mine er på før. For sikkerhets skyld starter jeg på Crinone og Fragmin og får UL-time på Ullevål rundt uke 8. Jeg måtte gjerne komme før, sa de. Men det gidder jeg i alle fall ikke. Vi skal til Sunnmøre til 17. mai, og før timen i slutten av mai er nok også denne graviditeten over.

Men ukene går, og jeg er tilsynelatende fortsatt gravid. Og i slutten av mai er der faktisk en liten klump med bankende hjerte i magen min. Like fullt i de påfølgende ukene før vi reiser på en måneds ferie til USA. Et par dager før turen er det en sprellende skapning på 11 uker der inne. Jeg hadde "håpet" det skulle være over nå, så jeg slapp å miste i USA. For nå kan det vel ikke vare så mye lenger..

Kommer hjem fra USA i uke 15, og er hellig overbevist om at nå er det slutt. Men nei, på UL finner vi verdens fineste, sprell levende skapning. Tårene triller og et nytt håp tennes. Er dette virkelig tiden for Mirakelet?

Vi kommer oss forbi ordinær UL, og ukene tikker mot termin. I magen spreller det. Men blir det litt mindre liv etterhvert tro? Er den lille der inne i ferd med å bli sliten? Gir den opp?

Mot slutten blir blodtrykket mitt faretruende høyt. Selvfølgelig! Den dagen jeg runder 37 uker tør ikke legene la meg gå mer. Babyen vokser ikke og har lite fostervann, og det er farlig for oss begge. Jeg settes igang, vi nærmer oss slutten og begynnelsen. Slutten på kampen, begynnelsen på vårt nye liv.

Jeg er livredd for at noe skal gå galt nå på oppløpet. Men vi klarer det, lillemann og jeg. Han kommer ut i rekordfart, bitteliten men perfekt. 

En tøff start blir det for ham, med lavt og ustabilt blodsukker og 4 dager på nyfødt intensiv. Og mammahjertet blør, angsten for å miste ham er der fortsatt. 

Selv nå kan jeg kjenne på den, med en 4 måneder gammel frisk, rund og pludrende godgutt ved siden av meg. Sånn vil det kanskje alltid være.

Vi har lagt bak oss en berg- og dalbane av et år, og jeg er så ufattelig takknemlig for hvor vi er i dag. Fra en sped begynnelse i en svak, rosa strek til 6 kilo med ren lykke!❤️