Serenity

Jeg tror jeg i alle fall midlertidig har havnet på en avslappet plass i forhold til prøving. Jeg stresser litt ned, og jakter ikke hysterisk på EL og har ikke fullt så mye pliktsex. Jeg dropper symptomjakt så godt som det er mulig (det funket bra i februar i alle fall), og prøver å ikke håpe for mye. Skjer det så skjer det. Og det skjer når det skjer. Når det er meningen at det skal det.


Foreløpig så funker denne taktikken. Jeg har ikke tenkt så mye på EL og prøving de siste par dagene, og jeg må ikke ha sex hver dag i tilfelle. Selvfølgelig vet jeg at EL er rett rundt hjørnet. Jeg kjenner kroppen min, og jeg har fortsatt EL-tester, som i morges var nesten positiv. FF har allerede satt en mulig EL på meg, men det stemmer ikke. Kommer nok mandag eller tirsdag vil jeg tro. Og akkurat nå må den gjerne drøye så lenge den vil, jeg kan vente jeg. Kroppen føles forøvrig mer normal denne syklusen, og i natt drømte jeg at jeg var gravid, så kanskje er det et godt tegn. Vi får se etterhvert.

I dag har vi vært i bursdagsselskap hos "kjæresten" til eldstemann nesten hele dagen. Disse to fant hverandre da vi var på besøk i parken før han skulle begynne der. 16 måneder var han den gangen, og de lekte med hverandre umiddelbart. Og da høsten kom og han begynte så var de uadskillelige fra dag en. Etterhvert ble jeg naturlig nok godt kjent med moren hennes, og nå har også mennene våre funnet tonen. Vi hadde det så hyggelig at vi ble igjen et par timer etter selskapet var over. Tror vi må invitere dem på middag hit snart, jeg føler virkelig for å bli mer sosial igjen. Og jeg vil gjerne være det sammen med dem. Etter det som har skjedd er det veldig få som spør hvordan det går. Mange tør nok ikke, men spesielt en av dem som jeg trodde sto meg nærmest har virkelig gitt blanke. Veldig skuffende, men egentlig ikke så overraskende. Sånn er det. Men det har også vært en veldig positiv overraskelse hvor mye enkelte andre har brydd seg, og disse er en av de overraskelsene. Det både varmer og gleder.

I morgen får vi besøk av et vennepar med barn som vi var mye sammen med før. De har vært i utlandet et år, men nå er de hjemme igjen. Jeg gleder meg, for jeg vet at de også er noen av dem som man kan snakke åpent med. Mannen der har flere ganger etter det som har skjedd ringt mannen min bare for å høre hvordan det går med oss. Tror det blir godt å se dem igjen.

Så akkurat nå klatrer jeg sakte men sikkert oppover igjen. Nedturene vil nok fortsette å komme, men de varer litt kortere for hver gang. Vi kommer oss gjennom dette!