Også for omverdenen er jeg relativt tilbakeholden. Om noen spør hvordan det går, så svarer jeg selvfølgelig, men sånn ellers snakker jeg veldig lite om graviditeten. Ja, da vi var i hjembyen min i høstferien presterte jeg til og med å skjule magen da vi var på besøk hos venner som ikke visste! Og å fortelle det til noen er rett og slett unaturlig, så den jobben tar mannen seg av. Ja, og mamma da..
Merkelig dette, for jeg hadde trodd at dette var noe jeg ville dele med alle, rope det fra taket. Og så ender jeg med å liste meg rundt og late som ingenting.
Men for all del, det kan være veldig hyggelig å dele også. Det er så godt å se at så mange gleder seg med oss over dette. Spesielt dem som kjenner deler av historien min, der er det så mye godhet. I hjembyen min traff vi en gammel nabo som mamma ikke hadde rukket å fortelle det til enda, og da hun skjønte hva som var på gang trillet faktisk tårene hos henne. Blir helt varm om hjertet bare jeg tenker på det.
Da får det heller være at det nok en gang er litt krøll i svigerfamilien. Jeg skjønner ikke hva det er med dem og graviditet. Denne gangen er det faktisk ikke svigerforeldrene mine, de virker som de gleder seg denne gangen. Derimot oppfører svigerinnen min, som jeg tidligere hadde et veldig godt forhold til og som er en av dem som vet mest om hva vi har vært gjennom, seg rart. Det hadde jeg ikke regnet med. Det begynte med at niesen vår reagerte veldig på nyheten da barna våre gledesstrålende fortalte henne om babyen. For da er hun den eneste som bare er lillesøster. Ja, vi fikk faktisk "forbud" mot å snakke om graviditeten rundt henne en stund av svigerinnen min, men da reagerte svogeren min på at dette var helt urimelig. Nå hadde vi nok uansett ikke snakket masse om dette, som nevnt så gjør jeg/vi fortsatt ikke det. Ikke barna heller for den saks skyld, etter reaksjonen til kusina har de visst lært at dette er noe vi snakker mest om hjemme. Det er veldig trist, men etter dette har det tette forholdet de hadde til kusina si blitt ødelagt. Vi er nesten naboer også, og barna er nesten jevngamle, så de har hatt veldig tette bånd og vært mye sammen. Nå sier hun ikke engang hei når barna mine hilser på henne. Er fryktelig at det skal bli sånn pga. noe som barna ikke styrer, det er jo ikke de som har blitt gravide. Men de tilpasser seg situasjonen, så får vi se om det løser seg etterhvert.
Og når det gjelder svigerinnen min så virker hun totalt uengasjert. Ikke at jeg forventet at hun skulle gå bananas, men det hadde jo vært hyggelig om hun en eneste gang i alle fall hadde spurt meg hvordan det gikk eller noe sånt. Men det har pr. i dag ikke skjedd. Veldig merkelig situasjon hele greia, men sånn er det nå engang. Sikkert en grunn til det.
Graviditeten har også skapt litt krøll i forhold til jobb. Jeg begynte jo i ny jobb i februar. Fikk jobben gjennom vikarbyrå, men ble forespeilet fast stilling ved kontraktutgang i august. Så ble jeg plutselig gravid, noe jeg virkelig ikke hadde forventet. Da ble det selvfølgelig ikke noen fast stilling, men de forlenget kontrakten i 2 måneder, frem til utgangen av oktober. De var interessert at jeg skulle jobbe helt frem mot permisjonsstart i desember, men nå har jeg vært sykmeldt siden slutten av september, så da regner jeg ikke med at det blir noe videre forlengelse. Ikke at det er noen vits i heller, jordmoren har anbefalt meg å ikke jobbe mer, så da blir det nok sånn. De har fått inn en ny person i min stilling, som de i utgangspunktet ville at jeg skulle lære opp, men det kommer heller ikke til å skje. Egentlig like greit. Ikke så moro å skulle lære opp noen som skal ta over en jobb du i utgangspunktet kunne tenkt deg å beholde. Har slitt veldig med denne situasjonen, og hatt enormt dårlig samvittighet for å være sykmeldt, men har innfunnet meg med situasjonen nå. Litt sårt er det, spesielt at jobben ikke er der etter permisjon, men når man veier det opp mot hverandre så er denne babyen så absolutt verdt det. Mitt høyeste ønske er i ferd med å gå i oppfyllelse, ny jobb kan jeg alltids finne etterhvert, samt at jeg fortsatt har frilansjobben min.
Og når det gjelder å jobbe frem mot permisjon, som jeg egentlig på mange måter kunne ha tenkt meg, så er også babyen viktigst. Når jordmor ser på meg med "strengeblikket" og sier at hun ikke tror jeg skal jobbe mer i dette svangerskapet men heller bare ta vare på kroppen, hvile og ruge, bør jeg nok lytte. Jeg var helt utkjørt da jeg til slutt ble 100% sykmeldt, kroppen fungerte ikke i det hele tatt. Nå ser jeg at så lenge jeg tar det med ro, fungerer jeg i alle fall stort sett i hjemmet og hverdagen. Men så fort jeg gjør litt for mye, så er det bekkensmerter og kynnere for fulle mugger. For ikke å snakke om mangelen på energi. Det har vært et tungt svangerskap sånn sett. Kan nok ha litt med psyken å gjøre også, for angsten for at noe alikevel skal gå galt gnager stadig. Jeg klarer ikke å glede meg så mye som jeg burde. Og selv om det nå er ganske få uker igjen til termin, er ingenting klart til et nytt familiemedlem i huset. Vi har selvfølgelig mye fra før, men noe skal kjøpes inn. Men det er for tidlig..
I tillegg er det enkelte prosjekt som må fullføres i huset, men det blir også foreløpig med tanken.
Men vi begynner faktisk å få litt dårlig tid. Er etter UL-termin 29 uker i morgen, 30 uker etter menstermin som jeg fortsatt tror er riktig. Så 10-11 uker igjen. Sannsynligvis mindre, da begge de to andre er født før termin. Det kan faktisk være så lite som 8 uker til vi sitter her med en baby. Som foreløpig altså mangler både en god del av utstyr, samt navn. Vi har ikke et eneste alternativ verken til gutt eller jente. Helt utrolig så vanskelig alt er denne gangen.. ;-)
Det vi har gjort, er å ta oss råd til 3D ultralyd. Var på mandag, som en tidlig bursdagsgave til meg selv. Vi har ikke verdens mest medgjørlige barn når det gjelder å ta bilder, så også med sistemann. H*n lå for sikkerhets skyld med ansiktet trykket inn mot ryggen min, men ble etterhvert overlistet av en veldig flink sonograf. Helt fantastisk å få en så god titt inn i magen, der Mirakelet så ut til å kose seg med "smil", gaping og nesekløing. Og etter å ha sett ansiktet så tydelig er jeg enda mer sikker enn før på at dette må være en gutt. Kommer det en jente, så begynner jeg virkelig å lure.
Jeg titter og titter på bildene, og kan virkelig ikke fatte at det lille nurket befinner seg i min mage. At h*n er min! Vår! Og så fin! Jeg blir bare mer og mer forelska jo mer jeg ser på bildene. Skal dette lille Mirakelet virkelig komme ut til oss, vokse opp hos oss?
Er du virkelig min, lille venn?
Innlegg
