Husmorferie

Jeg føler meg som ny etter å ha tilbragt helgen i min elskede hjemby. Helt alene, uten mann og barn på slep. Veldig uvant, og katastrofetankene kom for fullt torsdags kveld. Vil ikke reise, tenk om jeg ikke kommer hjem igjen! Men så glad jeg er for at jeg reiste - og selvfølgelig kom jeg like hel hjem igjen søndags kveld.

Det gjorde godt med nesten 3 dagers stillhet, selv om jeg hørte ungene hele tiden den første kvelden (da var jeg også overtrøtt etter å ha stått opp kl. 05 og hatt fullt kjør hele dagen). Og at det var riktig å ta turen ble bekreftet da venninnen min falt inn i armene mine etter begravelsen. Å se at det betydde så mye for henne at jeg kom gjorde både tidlig morgen og katastrofetanker verdt det!

Eneste ulempen med en sånn tur er at jeg ender opp med innmari hjemlengsel etterpå. Det gjør så vondt å reise derfra, for det er jo der jeg hører til. Kjenner det i hver celle i kroppen hver gang. Ikke at jeg ikke trives her jeg bor, men jeg hører så mye mer hjemme der. Det er byen min! Den fine byen min med den deilige luften som gjør meg så godt. ♥

Kropp og sjel hadde virkelig godt av denne helgen. Det virker faktisk som om kroppen min hadde så godt av det at den like godt verpet litt på fredag. Dermed har jeg gått fra å ha eggløsning tidligst CD14 og gjerne ikke før CD15-17 til CD12 forrige syklus og CD11 nå. Hva skjer med kroppen min da? Får litt hetta når den gjør unormale ting, men håper at tidlig EL bare er positivt. Blir i alle fall kortere tid å vente mellom mens og EL.

Typisk at egget skulle slippe akkurat når jeg var borte fra mannen, men vi fikk da lagt inn noen aksjer i dagene før. Dessuten tviholder jeg på statusen som semiprøver, så det er ikke så big deal.. ;-)

Tidlig fødselsangst?

Må bare dele gårsdagens kommentar fra husets 4-åring.
"Mamma, jeg vil ikke bli gammel. Og jeg vil ikke ha baby i magen, for da må jeg til sykelegen for å få den ut. Jeg vil at du skal gjøre det!"

Tror nok ikke jeg er rette personen å bruke som surrogatmor den dagen hun er klar for barn.. ;-)

Kommer til å savne ungene når jeg i morgen tidlig fyker avgårde til hjembyen og begravelse. Tar en pust i bakken med det samme og blir der til søndag. Veldig uvant for meg. Sist jeg var helt uten ungene var vel da jeg reiste hjem i begravelsen til faren til en annen venninne for halvannet år siden. Jeg er ikke bortskjemt med alenetid for å si det sånn. Er noe jeg alltid ønsker meg, men nå når jeg får det er det nesten skummelt og jeg vil helst avlyse hele turen. Blir nok godt å få litt tid hjemme, men også veldig godt å komme hjem til mann og barn på søndag!♥

Ferdig med saltvanns-UL

Da er siste undersøkelse i foreløpig utredning overstått. Saltvanns-UL i dag var uproblematisk og viste ikke tegn til noe galt i livmoren. Tvert imot, det så veldig fint ut. Av ren nyskjerrighet spurte jeg gyn. hva han ville anbefalt om prøvene fra sykehuset kommer tilbake uten svar sånn som jeg regner med at de gjør. Ville han vært vågal og prøvd ut medikamenter? Neida, han ville ha krysset fingrene og gitt meg hyppige ultralyder. Helt som forventet egentlig, det er en grunn til at jeg ikke går til ham lenger. Han er rimelig konservativ. Men var uansett greit å få den saltvanns-UL'en da. Det som ikke var like greit var at jeg fikk følelsen av at han mente vi burde gi opp da jeg fortalte at vi har mistet en gang til. Dette er mannen som etter den første SA'en mente at vi absolutt kom til å få de barna vi vil ha. Pipen hadde en annen lyd nå, han lurte på hvor mye vi ville utsette oss for. Men på den andre siden så sa han at det har jo gått bra før.. Jaja, hva han mener eller ikke mener spiller egentlig liten rolle. Jeg forholder meg til sykehuset nå.

Nå forventer jeg ikke akkurat den store hjelpen derfra heller. Regner ikke med at de er særlig villige til å prøve alternative metoder om ikke blodprøvesvarene viser at vi trenger noe spesielt. Så da er spørsmålet egentlig hva vi skal gjøre eller hvor vi skal gå. Først og fremst må vi jo vente på resultatene, men hva skjer etter det?

Har tenkt mye på dette de siste dagene. Jeg fyller snart 35 år, så om vi virkelig skal satse på det siste ønskebarnet så må vi gjøre det snart. Da må vi finne noen som er villig til å eksperimentere litt. Har tittet litt på Klinikk Hausken, som virker veldig bra og som kan passe oss. Men så ligger det veldig langt unna i og med vi bor på Østlandet. Reiseveien er dog verdt det om de kan hjelpe oss til mål. Jeg synes i alle fall det virker veldig spennende, og vurderer å kontakte dem når vi har fått svar på alle resultater.

Inntil det tror jeg vi fortsetter som semiprøvere. Gidder ikke stresse noe særlig enda, i alle fall frem til vi har hørt fra sykehuset. Men det er klart, skjer det så skjer det. Og jeg kommer nok til å følge litt ekstra med på om EL nærmer seg denne syklusen.

Nå kan det se ut som om jeg ikke blir hjemme akkurat når EL forventes denne syklusen. Fikk melding fra en av mine eldste og beste venninner i dag om at moren hennes døde i går kveld. Hun har hatt flere tilbakefall av kreft de siste par årene, og da venninnen min var på besøk her i sommer sa hun for første gang at hun var bekymret for hvordan det ville ende. Jeg forsto da at dette ikke kom til å gå veien, men jeg regnet ikke med at det skulle gå så fort. Har flere ganger de siste ukene tenkt at jeg skulle skrive en melding eller ringe for å høre hvordan det gikk, men ville ikke mase heller. Det er tross alt bare noen uker siden de var på besøk, så jeg regnet ikke med at det skulle gå nedover så fort. Men det gjorde det altså. Meldingen kom overraskende, og gjorde fryktelig vondt å få. Jeg har kjent familien siden jeg begynte på skolen, og hadde til og med moren som lærer i enkelte fag på barneskolen. Hun var en fantastisk dame, så snill og god. Glemmer ikke da jeg traff henne i bryllupet til venninnen min for 3 år siden og hun viste meg at hun hadde bryllupsbilde av mannen min og meg som hun hadde klippet ut fra avisen i lommeboken sin. Og selv om vi ikke bor i hjembyen min var hun alltid fullt oppdatert på meg og min familie. Sist jeg så henne var da vi  var i bursdagsselskap til datteren til venninnen min som for anledningen hadde tatt turen fra Sørlandet til broren sin som ikke bor så langt unna oss. Da så jeg tydelig at sykdommen hadde satt sitt preg på henne, alikevel så var hun så optimistisk og oppegående. Snakket mye med henne den dagen, og det kjenner jeg at jeg er utrolig glad for akkurat nå. Det er så vondt å tenke på at hun nå er borte. Og at en venninne som jeg er så glad i har mistet sin dyrebare mamma. Og den lille, fine jenta hennes igjen, som bare fikk ha mormoren sin i 1 1/2 år. Huff. Det skjærer meg i hjertet. Nå håper jeg bare at jeg klarer å komme meg hjemover til begravelsen. Jeg vil så gjerne være der, både for venninnen min og moren hennes.

Torn

I dag solgte vi reisesenga som vi har hatt stående på loftet i en evighet til makkeren til mannen. Ikke noen big deal, siden vi har to andre stående hjemme hos mamma og neppe kommer til å trenge 3 reisesenger. Men alikevel føles det som om dette er starten på å akseptere at vi ikke kommer til å trenge noe av det som er stuet vekk der oppe igjen. Ja, jeg sa til og med til mannen at han fikk høre om det var noe annet de trengte. Vi har bl.a. to lekegrinder der også. Og kassevis med klær..

Mannen var ikke så villig til det. Han håper fortsatt at vi skal få en til. Og det gjør selvfølgelig jeg også. Men det blir vanskeligere og vanskeligere å se for seg at det faktisk vil skje. Jeg begynner å lure på hvor langt vi skal dra det - når det er tid for å gi opp. Tiden er nok ikke der helt enda, men alikevel ser jeg ikke lenger pointet i å tviholde på alt vi har på loftet.

Jeg ser ikke engang pointet med å begynne å ta folat igjen, selv om jeg i alle fall tok skrittet og kjøpte en ny pakke i dag. Så får vi se hva de neste dagene bringer og om jeg er klar for å være litt vågal rundt EL-tider..

Semiprøver?

Aldri har syklusen og mensen oppført seg mer eksemplarisk enn denne gangen. Først EL på CD12 - supert! Ja takk til flere sånne! Så hadde mensen vett til å vente til 14 DPO før den dukket opp for fullt, dermed fikk jeg akkurat tatt de prøvene jeg skulle ta på CD25. Nå er alle blodprøver i forbindelse med utredningen tatt, 12 rør ble det til slutt. Nå gjenstår det for mannen å levere en aldri så liten prøve på mandag, og så blir det saltvanns-UL for meg på tirsdag. Ser det bra ut, så kan vi faktisk begynne å prøve igjen allerede denne syklusen selv om vi ikke får svar på blodprøvene før i oktober. Så nå er jeg virkelig i tenkeboksen her.

Jeg vil jo gjerne bli gravid igjen, og jeg tror faktisk ut fra symptomer og blødning at noe var innom og hilste på denne syklusen. Hadde jo ingen tester, så jeg får det aldri bekreftet, men det spiller heller ingen rolle. Er helt greit at mensen er på plass nå for å si det sånn. Prøvepausen har vært deilig og har virkelig gjort meg godt. Og jeg må ikke på død og liv bli gravid NÅ lenger. Om det drøyer så drøyer det. Av egoistiske grunner så hadde det vært greit med en eventuell termin tidligst i september neste år så får vi kanskje med oss de 3 ukene på Kypros også. Men prøvepause pga. noe så trivielt som ferie er ikke aktuelt lenger. Det gjorde jeg for 2 år siden, og med tanke på alt som har skjedd etterpå så var det helt feil prioritering. Baby kommer først! På den andre siden har jeg jo en drøm om sommerbaby, så om jeg ble gravid i løpet av de neste par månedene så hadde det vært perfekt sånn sett.

Men så var det det der med å bli gravid da. Gravid = skummelt!
Orker jeg masse prøverstress nå, og så det virkelige stresset den dagen jeg står der med positiv test? Er jeg klar?

Prøverstress tror jeg forresten ikke at det blir i første omgang. Mannen er klar for å kjøre på om en ukes tid, selv om også han synes det er skummelt. Jeg er fortsatt ikke klar til å finne frem Babycompen og tempe hver dag. Ei heller EL-testing og masse pliktsex. Nei, hvis vi skal "kjøre på igjen" nå, så blir det i første omgang bare å følge med på kroppens signaler og kanskje til nød sex annenhver dag (om vi ikke føler for noe annet selvfølgelig) rundt antatt EL-tid. Også bør jeg vel kjøpe ny folat så jeg får i meg den anbefalte dosen. Det er vel der jeg er nå tenker jeg - om det ser fint ut etter saltvanns-UL.
Ikke superprøver, men semiprøver?

Avslutter skrullingen for denne gang

Herved avslutter jeg skrullingen for denne gang. I går ettermiddag ble puppene plutselig mindre ømme, og i morges våknet jeg med murring og blodspor ved tappetafsing. Så da er det bare å vente på mensen og spare de biligtestene jeg i et øyeblikks galskap bestilte i går til en annen gang. Det irriterende er at jeg nå sannsynligvis er på CD1 på mandag, når jeg egentlig skal være på CD25 og ta blodprøve. Må vel begynne helt på nytt da..?
Men etter å ha gransket FF så er dette i alle fall ikke et tilfelle av sykluss, for jeg får stort sett alltid mensen 13DPO, og med min tidlige EL denne gangen så er det der jeg er på mandag.

Var litt morsomt å skrulle litt igjen, og jeg tror kanskje det betyr at jeg begynner å bli klar for ny prøving. Har litt lyst å begynne på igjen nå etter jeg forhåpentligvis får saltvanns-UL, men så var det den ferien vi har bestilt til neste år da..
Kanskje det lureste er å fortsette å ta det som det kommer en liten stund før vi eventuelt setter igang for alvor. Vi får se.
Alt jeg vet nå er at i kveld skal jeg unne meg et glass vin eller to!

Skal vi skrulle litt da kanskje?

Fortsetter skrullinga fra i går jeg..

Var helt på trynet hele ettermiddagen og kvelden i går, og brakk meg da jeg tømte matboksen til poden. *alarmklokker*
I dag våknet jeg med en kropp som føltes litt mer normal og en følelse av at mensen kommer til å dukke opp i løpet av de neste dagene. Utover dagen har dog tåken og den ugne følelsen i kroppen seget på igjen. Hadde en voldsom runde med mensmurringer i ettermiddag, og da jeg gikk på do oppdaget jeg til min forskrekkelse en ørliten stripe mørkt blod i utfloden. Nei nei nei, ikke 9 DPO allerede!

Er forsåvidt helt greit om mensen kommer, men den får værsågod vente til tirsdag når jeg er ferdig å ta blodprøvene mine. Var inne på CD17, igjen i dag, og avslutter mandag på det som skal være CD25. Om jeg plutselig har startet ny syklus da så blir det jo bare kluss.

Men så kan man jo altså skrulle litt også. For akkurat det samme har jeg opplevd på 10 DPO de to siste gangene jeg har blitt gravid. En dag tidligere nå vel og merke, men det betyr vel ikke så mye. Og for å toppe blodsporet så ble jeg bråkvalm da jeg luktet smågodt på butikken i ettermiddag. Javel? OK, jeg er småforkjølet. Kan utmerket godt være synderen til alt. Og sannsynligvis er det sånn det er. Men tenk om..

Joda, skrulla er tilbake!

Den merkelige kroppen

Jeg har egentlig blitt ganske avslappet til alt dette med prøving og et barn til. En del av meg begynner kanskje å innstille seg på at det blir med de to barna vi har nå (og det er egentlig vel og bra - er overlykkelig for at vi har fått dem til tross for at de ikke var planlagte). Etter to år der jeg føler at livet har vært litt på hold og alt har måttet planlegges rundt mulighet for graviditet/fødsel, ble jeg i går "vill og gal" og bestilte 3 uker på Kypros i juni neste år. Nå vil jeg heller leve i nuet, og så får man heller ta ting som det kommer. Gjør ikke noe å måtte avbestille den turen om det er for verdens beste grunn.. Og om ikke det skjer, ja så har vi 3 deilige uker å se frem til!

Før var jeg skikkelig stresset i forhold til prøving. Å ta prøvepause som vi forsåvidt har hatt nå var utenkelig, det var bare å kjøre på så fort som mulig etter vi mistet. Babylaging tok over hele meg. Nå føler jeg at den gamle meg begynner å komme litt tilbake. På en side litt skremmende, for jeg lurer innimellom på om det er fordi jeg har gitt opp håpet. Men så er det litt deilig også.

De siste dagene har kroppen min oppført seg litt merkelig, og det er nesten rart å være litt skrullete igjen. Vi har jo ikke prøvd på noen graviditet, men om jeg hadde EL når jeg tror så klaffet det perfekt med den ene gangen vi hoppet i høyet rundt den tiden. Denne syklusen har rett og slett vært merkelig fra ende til annen. Sannsynligvis hadde jeg EL på CD12, jeg som vanligvis tidligst får det på CD14 og gjerne ikke før CD15 eller 16. Lurer nesten på om gyn. fremprovoserte EL om det er mulig. Hun så jo en cyste på eggstokken, og etter GU'en hadde jeg både en blødning og magesmerter etter litt hardhendt behandling. Og dagen etter var alle tegn på EL borte og en tempsjekk et par dager senere viste DPO-temp. Merklige greier.

De siste dagene har i alle fall kroppen min jobbet som en gærning. Det skjer mye i magen, og i går kveld var jeg overbevist om at jeg fikk mensen en uke for tidlig. Noe som selvfølgelig hadde vært veldig ubeleilig i forbindelse med blodprøvene jeg driver og tar på forskjellige syklusdager. I tillegg har jeg blitt et skikkelig hormontroll, sipper for ingenting (og jeg er ikke lettrørt) og irriterer meg over den minste ting. Har nærmest klødd i kroppen de siste par dagene. I tillegg er det andre småting som hyppig tissing, småkvalme, ømme pupper, trøtthet og bekkensmerter som får meg til å besøke skrulleland igjen. Tror vel strengt tatt ikke at jeg er gravid, men et lite drømmetreff er jo faktisk alt som skal til. Og det er vel når det passer minst det skjer - jeg har jo klart å snike meg til en saltvanns-UL i starten av neste syklus. Hadde vært litt dumt å ikke starte ny syklus da.. Ikke har jeg tester i hus heller. Brukte dem opp sist jeg var gravid, og har sverget på at jeg ikke skal kjøpe nye før jeg virkelig trenger det. Er forsåvidt bare 8 DPO i dag, så det hadde nok vært litt tidlig uansett. Får bare vente og se hva som skjer i løpet av den neste uken.