Fra paradis til hverdag

Da er vi hjemme fra en deilig og avslappende ferie. Dette trengte vi! Vi var litt usikre på hva vi dro til med tanke på at vi aldri har vært på Kypros før, men alt var bare supert fra ende til annen. Ungene storkoste seg på stranda og i bassengene om dagen, og trampolinehopping, tivoli oh show på hotellet om kveldene. Poden lærte å svømme og mistet tann nummer to i løpet av de to ukene vi var der, og snuppa fikk nye helter i showteamet. Og jeg fikk mange deilige timer i solsenga ved vannkanten samt mer enn nok vin. Var faktisk fyllesyk for første gang på flere år en av dagene, men det var nok heller pga. vin med mye garvesyre enn det faktum at jeg drakk for mye. Uansett, en herlig ferie - og vi skal definitivt tilbake!

Vi fant oss en liten strand med krystallklart vann som ble mest brukt av de lokale. Der ble vi kjent med en av dem som leier ut solstoler. Han ga oss spesialservice og reserverte stoler helt nede ved vannet til oss hver dag. Himmelsk!

Ble ikke mye tid å komme seg på etter vi kom hjem, for hverdagen begynte med et brak med utredningsstart på tirsdag. Ble ikke særlig klokere av det, gikk heller derfra litt resignert. Den nye gyn. var grei nok, men jeg følte ikke at jeg hadde samme kjemi med henne som med den forrige. Mesteparten av timen gikk med til papirarbeid og telefoner for å ordne med blodprøver av både meg og mannen. I tillegg ble mannen henvist til Riksen for å sjekke svømmerne - noe han virkelig gleder seg til..

Tok endel blodprøver av oss begge i går, og i tillegg skal jeg inn for flere prøver 3 ganger i løpet av denne syklusen.

GU ble det også, og en kjapp titt på livmor og eggstokker. Alt så fint ut. Hadde en cyste på den ene eggstokken, men med tanke på at jeg har EL i disse dager så regnet hun med at det var en eggløsningscyste.

Nok en gang ba vi om hysteroskopi, men som forventet var også denne gyn. overbevist om at dette ikke hadde noe for seg. Jeg nevnte flere eksempler her innefra der det har vist seg at problemet har lagt i livmoren, men neida.. Hun kunne strekke seg til å diskutere med de andre gynekologene på avdelingen om det kunne være et alternativ om man ikke fikk noe svar ut fra blodprøvene, men det var ikke vanlig med hysteroskopi i utredning for habituell abort.

Jeg skulle få ny time når alle prøvesvarene var kommet om et par måneder. Fikk beskjed om å ringe henne om jeg ble gravid før det, og de skal selvfølgelig passe på meg når jeg blir det. Hun nevnte ingenting om medisinsk støtte, men ukentlige ultralyder i alle fall. Nå har jeg strengt tatt ikke lyst på ukentlige ultralyder. Ikke har jeg lyst å fly inn og ut av sykehuset hele tiden, og UL forhindrer heller ikke at noe skjer. Men men, det får vi ta den dagen vi kommer dit..

Føler veldig at jeg stanger hodet i veggen på sykehuset og stoler vel ikke helt på at jeg får all den hjelpen/undersøkelsene jeg trenger. Den hysteroskopien gidder jeg ikke mase mer om, har isteden ringt den private gyn. jeg gikk til før og bedt om å få komme dit og få ultralyd med saltvann, noe vi har snakket om tidligere. Bedre enn ingenting kanskje. De hadde ikke ledige timer på lenge, men hun jeg snakket med skulle snakke med gynekologen og se om jeg kunne få en øyeblikkelig hjelp-time så jeg slapp å vente så lenge. Så får vi se hva prøveresultatene blir etterhvert, men jeg forventer vel egentlig ikke at de skal finne noe der. Sannsynligvis finner vi aldri forklaringen på hva som skjer.

Nå er jeg litt på en gi faen-plass. Tror ikke jeg gidder å være veldig forsiktig med sex rundt EL, men kommer ikke til å prøve noe iherdig heller. Det er faktisk veldig deilig å ikke tenke på temping og EL-testing. Og ikke minst å ikke putte i seg alskens piller. Får vurdere om jeg gidder å begynne med folat igjen bare. Er kanskje greit i tilfelle.

Men det er ille når man tenker at man må bli gravid og miste igjen for at sykehuset kanskje skal la meg få en hysteroskopi. Sånn skal det da ikke være!

Lyspunkter

Den siste uken har det virket som om ting endelig begynner å gå litt vår vei igjen.
Jeg har klart å svelge en del kameler i forhold til familien til mannen, og de har, selv om det ikke virker som om de forstår hvilken rolle de selv har spilt i ting, i alle fall begynt å vise at de bryr seg. Mannen hadde nok en samtale med dem da de kom hjem fra ferie, og selv om jeg slettes ikke var sikker på at jeg ville klare det ble jeg med på besøk til dem et par dager etter. De har skjønt hvor mye vi sliter og hvor vondt  vi har det, så da vi kom hadde moren hans tårer i øynene. Det ble egentlig et ganske fint besøk som varte mye lenger enn planlagt. Både svigermor og svigerfar fortalte meg hvor glade de er i meg, og at de stiller opp om jeg trenger dem. Og jeg klarte å fokusere på det istedenfor de små irritasjonsmomentene. Noe vil det vel alltid være, men jeg håper at jeg skal kunne fortsette å fokusere på det positive og ikke det negative.

Til å hjelpe meg med det, og til å sortere tanker og følelser, var jeg i går hos fastlegen min og fikk henvisning til psykolog. Etter det siste året tror jeg det kan være godt å snakke med noen. Akkurat nå går det bra, men når nedturene kommer, og det gjør de innimellom, så er det nok greit å ha en profesjonell på lur. Gruet meg fælt til å snakke med fastlegen om dette. Jeg var ikke hos ham overhodet sist jeg var gravid, så jeg var redd jeg måtte fortelle ham alt omkring det siste svangerskapet. Men han åpnet med et "det var lenge siden og jeg skjønner at mye har skjedd". Å, så lettet jeg ble. Han får jo rapporter fra sykehuset og hadde hedigvis satt seg inn i dette. Henvisning var selvsagt ikke noe problem, og i tillegg gikk jeg derfra med noen tabletter for magen min som har trøblet i det siste. Kanskje ikke så rart at magen gjør litt opprør når psyken ikke henger helt med. Var i alle fall veldig godt med et positivt legebesøk nå.

En "morsom" greie med fastlegen er at vi sannsynligvis kommer til å se hverandre en del på privaten også nå. Vi bor i samme tettsted, men enn så lenge har jeg ikke truffet ham her. Men nå har poden etter 4 år i barnepark begynt i barnehagen, og da han fikk tildelt avdeling og jeg leste litt om den fikk jeg raskt mistanke om at sønnen til legen min også går der. Og da vi var på informasjonsmøte i juni ble jeg sikker på den saken. I juli var poden på besøk i avdelingen, og kom selvfølgelig hjem og nevnte kun navnet til sønnen til legen min. Jippi..

På mandag begynte han for fullt, og hver dag har vi hørt kun om denne gutten. Av alle barna der så har han altså funnet tonen med den ene jeg kanskje håpte han ikke ville gjøre det med. Nevnte for legen min i går at poden hadde begynt i barnehagen, og da han fikk vite hvilken avdeling utbrøt han med en gang: "åh, er det han som er .....?!?" Joda, sønnen hans hadde snakket om ham også. Og senest dagen før hadde ped. leder nevnt for ham at sønnen hans hadde blitt så glad i denne nye gutten og at de lekte så fint sammen. Litt morsomt og litt guffent på samme tid. Men det går nok greit det også, selv om de eventuelt blir bestevenner. ;-)

Rart å ha barnehagegutt forresten. Han ble plutselig så stor. Skoleknert i år, skolegutt neste år. En epoke er over. Og jeg hadde virkelig trodd at han skulle ha et småsøsken til før han begynte i barnehagen. Nå er det to år siden vi startet jakten, og vi er fortsatt like tomhendt. Heldigvis nærmer det seg utredning. Etter mye frustrasjon over ventetiden fikk jeg endelig brev for noen dager siden. Da vi mistet i juni ble jeg lovet utredning umiddelbart, men det var visst ikke så lurt å miste rundt ferietider. Nå ser det heldigvis ut som om det blir fortgang, jeg har fått time 30. august, dagen etter vi kommer hjem fra ferie. Det er til å leve med. Jeg hadde strengt tatt håpet å kunne sette igang før ferien, men jeg fryktet at jeg måtte vente til langt uti september. Det er godt å endelig ha en dato å forholde seg til, og at den er så nær. Nå får man bare håpe at kjemien stemmer med den nye gynekologen, at hun er dyktig og grundig og at hun gjør alt som kan gjøres. Jeg føler i alle fall at jeg endelig kan se fremover igjen og at det er lys i enden av tunnellen.

Jeg har fått ny energi og pågangsmot den siste uken. Endelig orker jeg å gå løs på full husvask igjen. Jeg kan ha huset fullt av nabounger. Og jeg orker å være sosial igjen. Utrolig deilig med noen lyse dager!
Og nå er det snart sydentid også. Mandag vender vi snutene mot Kypros og 14 dager med sol, varme, strand, bading, varme kvelder, god mat, vin.. Så godt det skal bli!
Så kommer vi hjem med fulladede batterier klare for fight! :-)

Evig hvile

Lørdag var vi på Youngstorget og så minnekonserten "Mitt lille land" fra Domkirka på storskjerm. Hele konserten var en flott opplevelse, men det var alikevel en sang som traff meg sterkere enn de andre, "Evig hvile" av Bjørn Eidsvåg. Kan ikke huske å ha hørt den før, men den traff meg rett i hjertet. Ikke bare passet den utmerket i den situasjonen den ble sunget i, men den beskrev på mange måter akkurat det jeg føler i forhold til de små englene våre. Vakkert. ♥

"Evig hvile"

Ingenting blir noen gang som før. Og før kommer aldri mer igjen
Mørket rår når endog håpet dør, sorgen er en dyster følgesvenn
Livet er så sårbart og så skjørt, før det står i blomst kan det vær over
Historier om undre har vi hørt, trass i liv som trosser alle lover
Men ikke denne gangen, ikke nå
Vi så livet reise seg å gå

Gi dem evig hvile Herre, hold lyset høyt så de finner veien hjem
Gi dem evig hvile Herre, Og må evig lys skinne på dem

Det gikk sin vei og vi så ikke bort, det kjempet som besatt før det forsvant
Med fordervelse og sorg i sine spor, ga selve livet tapt og døden vant
Nå sørger det krumbøyd og forlatt, det liker ikke tape noen slag
Det hegner om et frø, en glo, en skatt, og skal igjen stå rakrygget en dag
Om ikke denne gangen, ikke nå
så skal det atter reise seg og stå

Gi dem evig hvile Herre, hold lyset høyt så de finner veien hjem
Gi dem evig hvile Herre, Og må evig lys skinne på dem

"Evig hvile" fra minnekonserten "Mitt lille land"