Godt nytt år!

Da er vi hjemme fra koselig juleferie i vest. 10 avslappende dager har det vært, selv om jeg aldri fikk den helt store julestemningen i år. Tror nok det har med at julen på ingen måte ble som vi trodde den skulle være før i år. Selv om jeg ikke har tenkt så alt for mye på det så ligger det jo der. Formen har heller ikke vært den helt store, men noe julemat har da jeg også fått i meg. For meg har julens høydepunkt vært å se igjen venner og familie som jeg ikke har sett på mange måneder - noen enda lenger. Og det var godt å få delt nyheten om det lille håpet i magen til dem jeg stoler mest på. Så får man bare håpe at jeg slipper å komme med kontrabeskjed igjen..

Så var vi plutselig igang med siste dag av dette året. 2010 har ikke akkurat vært vårt beste år, tvert imot, så jeg er veldig klar for å begynne 2011. Håper inderlig at det blir vårt år! Nyttårsaften er alltid en litt sentimental dag for meg, eller det har i alle fall vært det de siste årene. For 5 år siden tilbragte jeg nemlig nyttårsaften på føden, klar for å bli mamma for aller første gang. Dette gjenopplever jeg hvert år. Og når rakettene gå i lufta ved midnatt står jeg der alltid med tårer i øynene. Da har godgutten bursdag. Nøyaktig 1 time og 15 minutt inn i 2006 kom nyttårsgutten vår til verden. Tenk, om noen timer er han 5 år! Og jeg har vært  mamma i 5 år. Hjelp!

Denne helgen blir nok litt ekstra emosjonell i og med at terminen min med Tredjegull var 2. januar. Istedenfor å få nyttårsbarn nummer to skal vi på søndag tenne lys på gravstedet. Jeg har også funnet en kjempefin engel som jeg skal sette på graven. Så får man håpe at ingen stjeler den.

Mandag er hverdagen igang igjen, og onsdag får vi svaret på om begynnelsen av 2011 blir bra eller dårlig for vår del. Da har jeg fått time hos min private gyn. Grugleder meg til det. Blir fint om alt ser bra ut, spesielt med tanke på at han har mye bedre UL-utstyr enn sykehuset. Men nå går jeg til hver UL og forventer å ikke se liv. Er vel kanskje sånn. Har man sett det en gang så blir det vanskelig å tro at det skal gå bra neste gang. Men håpe kan vi gjøre. Og formen min tatt i betraktning så bør det gå bra!

2011 blir uansett et spennende år. Håper alle som måtte lese bloggen min får en fin nyttårsfeiring i kveld, og et fantastisk nytt år!

Flying home for Christmas..

..med gode nyheter i bagasjen. Eller heller i magen!
Nervøs som vanlig foran UL i dag. Nok en gang en ny gyn., en utenlandsk en som jeg ikke forsto så godt. Begynte bra da vi satte oss ned og hun spurte om det bare var å sende inn papirene for svangerskapsavbrudd eller noe sånt. Svangerskapsabrudd??? Heldigvis hadde hun tatt med seg feil papirer, og jeg sender en liten sympatitanke til dem det gjaldt. Hun var rimelig flau etterpå!

Opp i stolen, og vårt lille håp/mirakel dukket opp. Hun målte den først til 15,8 mm, og katastrofetankene mine kom umiddelbart. Det var ikke mye til vekst på en uke. Hun tok et bilde for oss, og forandret så litt på stillingen til staven for å ta nytt mål. Denne gangen ble det 17,9 mm, noe som tilsvarte uke 8+2 og akkurat en ukes vekst. Det kan jeg leve med, selv om jeg ikke klarer helt å la vær å bekymre meg. Mannen mente hun målte en gang til og fikk litt over 18 mm, jeg husker det ikke. Hun sa selv at utstyret  var dårlig og at det var vanskelig å se skikkelig, og det har vi jammen oppdaget selv. Jeg har vært på en del ultralyder nå, og føler at jeg har litt peiling, men på gyn.pol. ser jeg nesten ingenting. For meg ser det rett og slett ut som en deformert klump (sorry lille venn), men hun mente hun så både armer og ben. Og hjertet slo som det skulle. Hun konkluderte i alle fall med at alt så fint ut, og at jeg skulle slappe av i jula. Så da prøver jeg på det. Hun foreslo en UL etter uke 12, men den tar jeg ikke der! Ringer min private gyn. etterpå og prøver å få en time hos ham når vi kommer hjem fra juleferie.

Nå skal det siste gjøres klart her før ungene og jeg flyr hjem til familien min i ettermiddag.
Nå håper jeg alle får en riktig god jul, og at 2011 er året da alle drømmer blir oppfylt!

Håper inderlig at vi får treffe denne lille klumpen i juli 2011!

Julen nærmer seg

Nå teller jeg ned dagene til julefri!
Gleder meg til å reise hjem på mandag og glemme alt som heter jobb og stress i 10 dager!
Og forhåpentligvis vil jeg ha gode nyheter til dem som står meg nærmest der hjemme. Kommer ikke til å dele nyheten om spiren med folk flest på lenge, nå er det bare foreldrene vår og søsteren til mannen som vet. Går UL bra på mandag deler jeg nyheten med dem jeg føler meg tryggest på og som har vist mest støtte etter vi mistet Tredjegull. Ellers vil vi prøve å skjule det lengst mulig, gjerne til etter ordinær UL (som er 21. februar). Spørs om vi klarer det om magen min er som i dag. Skikkelig oppblåst og den står rett ut, hadde faktisk problemer med å lukke igjen kåpen min. Hjelp! Er jo ikke usannsynlig at magen vil komme fortere i og med jeg har vært gravid flere ganger og at det ikke er så lenge siden sist. Men det er nok mest luft enn så lenge, så  bare jeg får ut det så.. Hihi. Ellers strekker det masse i magen i dag også, så jeg håper det er kjempevekst på gang.

Denne uken har  vært deilig avslappende i forhold til de foregående. Noe av angsten i forhold til spiren er borte, men nå som det nærmer seg ny UL begynner katastrofetankene å dukke opp igjen. Tenk om der ikke er liv lenger. Tenk om den ikke har vokst nok. Fikk jo aldri svar på blodprøven jeg tok mandag, så jeg vet ikke hvordan stigningen har vært. Men gyn. sa at om jeg ikke hørte noe fra henne, så betydde det at også det så fint ut. Så da får jeg stole på det. Og katastrofetanker før UL vil jeg nok alltid ha etter opplevelsen i sommer. Jeg kommer nok alltid til å være forberedt på at det kanskje ikke er liv lenger. Jeg vet jo hvor fort ting kan snu.

I tillegg til den oppblåste magen så tilsier formen at jeg er rimelig gravid. Puppene er fortsatt ømme, og ikke minst store og tunge. Kvalmen er sterkt tilstedeværende. Har enkelte dager da jeg er litt bedre, men brekker meg fortsatt stort sett hver dag. Tidligere i uka måtte jeg bare gå og sette meg foran do midt i frokostlagingen til ungene. Hva er det med meg og brødskiver når jeg er gravid?
Mat har ikke fristet på lenge, er ikke mye jeg får i meg. Går mest i nudler og enten vann eller cola med sitron. Er på gråten hver gang mamma forteller meg at hun har kjøpt inn det og det til jul. Spørs om det blir så mye julemat på meg.. Men så lenge spiren har det bra og vokser så skal jeg ta det med et smil!

Ellers så er jeg trøtt og energiløs. Noe som selvfølgelig også passer bra sånn rett før jul. Men nå er det ikke mye som står igjen. Helgen skal brukes til pekkerkakebaking og pakking (samt en liten hvil mens ungene og  mannen er på Plutti Plott i morgen). Må vel lage en porsjon til med karameller også (ugg). Søndag blir det en liten gaverunde og en tur på gravlunden for å tenne lys for engelen vår. Så er det mandag og ultralyd, og på ettermiddagen flyr ungene og jeg hjem til mamma (og jeg gleder meg enormt til å reise alene med dem nå som formen er så skral). Mannen kommer etter i bil på tirsdag, og så er det juuuuul!

Ultralyd

I dag var det tid for nok en ultralyd. Den siste uken har jeg brukt til å forsone meg med at dette ikke går veien. I går panikkshoppet jeg julegaver, for jeg regnet med at butikker ikke ville være plassen å være denne uken. Vel, det er det vel uansett ikke, om man ikke liker komplett kaos. Men det var ikke helt det jeg tenkte på da..
Helgen ble brukt til å vurdere om jeg ville ha utskrapning eller medisinsk abort - så sikker har jeg vært i min sak! Det har til tider vært vanskelig å akseptere, spesielt siden symptomene er høyst tilstedeværende. Jeg tror jeg har brekt meg mer den siste måneden enn i alle de andre svangerskapene mine sammenlagt. Men nå hadde jeg jo symptomer etter at Tredjegull døde også da. Og med et mål på stusselige 2,6 mm i det som skulle vært uke 7 så må man være realistisk (om man ikke er mannen min da).

Troppet opp for blodprøve først. Lang ventetid der, og så enda lenger å vente før klokken ble 12 og jeg skulle opp til UL. Blodprøvesvaret fra i dag fikk jeg ikke pga. kaos på labratoriet (de er ekstremt ineffektive når det gjelder sånt på vårt sykehus virker det som). Gyn. kunne fortelle at prøven fra forrige uke var på 19 000, noe hun mente var veldig bra. Vi snakket litt (hun hadde forøvrig med seg den samme turnuskandidaten som idiot-gyn. fra den første UL'en hadde med seg - gadd ikke å si noe på det, var bare helt utenfor), og hun var sikker på at hun ville se utvikling i dag siden ingenting tilsa at det hadde gått galt. Jeg nevnte det med størrelsen fra sist, men det mente hun jeg ikke skulle bekymre meg for.

Så var det opp i stolen. Jeg ville helst ikke se på skjermen, men klarte selvfølgelig ikke å la vær heller. Og der så til og med jeg at det hadde vært utvikling! Sist var det såvidt jeg så noe, bare en bitteliten, pulserende klump klistret inntil fostersekkveggen høyt oppe. Nå lå det en mye større klump med et lite bankende hjerte i en mye bedre posisjon! Ble litt oversvømmelse i øynene da gitt.

Gyn. var veldig kjapp. Målte ikke antall hjerteslag og målte kun størrelsen én gang. Min private gyn er utvilsomt mye grundigere, han måler opp og ned og i mente. Her tror jeg hele undersøkelsen tok et minutt eller 2. Men det er greit når resultatet er så bra. Hun målte spiren til 11,3 mm - og dermed har den utviklet seg fin-fint fra sist uke, og tilsvarte i dag 7+2. Jeg skal ut fra EL være 8+1, men så lenge utviklingen er bra så spiller det liten rolle. Hun mente at jeg kunne ha blitt befruktet høyt oppe (?) og nevnte igjen at det kunne ha festet seg sent. Alt så i alle fall veldig fint ut og hun syntes det var på tide å slutte å bekymre seg. Det var faktisk det første hun sa da vi så på skjermen. "Hva mer skal til for at denne jenta skal slutte å bekymre seg?"

Alikevel viser hun full forståelse for at jeg gjør akkurat det. Jeg har tross alt en forhistorie som gjør det vanskelig å senke skuldrene. Så jeg får lov å komme inn til en ny UL før vi reiser på juleferie neste mandag. Da har forhåpentligvis den lille klumpen utviklet seg enda mer, og jeg kan (prøve å) slappe av i jula. Er utrolig glad for at jeg traff på akkurat denne gyn. Litt greit å bli sett på som et menneske også!

Da vi kom ut på gangen igjen knakk jeg helt sammen. De siste ukene har vært en tøff påkjenning psykisk, og jeg var så glad og lettet at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. På tross av realismen så har jeg håpet og bedt om et mirakel. Og akkurat det følte jeg at det var i dag - et mirakel! Nå er nytt håp tent. Kanskje er vi så heldige at det blir baby på oss i juli alikevel?

Hope floats

Ultralyd på gyn.pol. igjen i dag.
Regnet ikke med å se noe utvikling, og var egentlig ganske klar for å se slutten av dette svangerskapet. Ventet i en hel evighet før jeg fikk komme inn til en hyggelig kvinnelig gyn. som virket som hun forsto situasjonen vår litt bedre enn han jeg var hos forrig uke. Snakket litt, så var det opp i stolen.
Skjermen var vendt fra meg først, og jeg var veldig glad for at jeg skulle slippe å se.
Det første hun sa var at det så da ut som om det hadde utviklet seg siden sist, og så snudde hun skjermen mot meg. Hun slet litt med å få riktig bilde på skjermen, måtte trykke meg på magen for å få fostersekken med innhold i riktig posisjon. Helt øverst lå en liten klump og pulserte. Jeg slet fælt med å se det og tittet til og med på feil plass, men fikk det med meg etterhvert jeg også. Så det har altså utviklet seg, og der er liv.

Men så var det størrelsen da. Hun målte den til 2,6 mm, men prøvde kun en gang og det virket som om hun kun gjorde det fordi jeg spurte. Jeg syntes nemlig den burde ha vært mye større ut fra mine 7+1 uker. Hun mente at befruktningen kunne ha skjedd senere enn jeg tror, og at egget kan ha brukt lang tid på å feste seg, og mente jeg var i uke 6 og at det derfor så ut som en normal graviditet. Nå var Tredjegull 6 mm i uke 6 da, og den vi mistet i mars 2 mm på samme tid. Så jeg vet ikke jeg..

Jeg tok hCG-prøve, og skal tilbake for ny prøve og UL om en uke. Så får vi se.
Jeg er forsåvidt glad for at det ser ut til å utvikle seg, og at det tilsynelatende virker som en normal utvikling i og med han i forrige uke mente jeg var i uke 5, og at det altså tilsvarte uke 6 i dag. Dessuten virker det som om utstyret de har på sykehuset er av en mye dårligere kvalitet enn det min private gyn. har, noe som også kanskje kan spille inn. Har aldri slitt med å se noe hos ham. Her synes jeg kvaliteten er så dårlig at jeg ikke gidder å be om å få med bilde engang.

MEN, jeg tar denne utviklingen med en klype salt. Jeg er ikke spesielt beroliget, og føler fortsatt på meg at dette ikke er en normal graviditet. Men man kan jo håpe bittelitt mens man venter på den videre utviklingen.

The waiting game

Dagene nå går med til venting på mandagen. Venting på å få et klart svar. Jammen godt jeg har jobb og barn som er hjemme pga. kuldstengt park, ellers hadde jeg blitt sprø.

Innimellom har jeg litt håp om at dette skal gå bra. At gyn. ikke sjekket godt nok, at embryoet gjemte seg bak plommesekken eller at det rett og slett var for lite til å se enda.

Men for det meste råder realismen. Gyn. var visst sjefen over alle sjefer på gyn.pol., så han visste nok hva han gjorde (selv om han var en arrogant j**el). Og jeg hadde jo lave hCG-tall i utgangspunktet, så det er jo veldig mulig at embryoet ikke har klart å utvikle seg som det skal, at hjertet ikke klarte å starte å slå f.eks. Gyn. sa jo at det han så kunne stemme overens med det litt lave nivået, men da tenkte han at jeg var kortere på vei enn jeg trodde, og det er rett og slett ikke mulig. Temping og EL-testing sier sitt. Og i og med jeg var 6+1, så burde vi ha sett pulsering fra et lite hjerte. Sånn er det bare! Man kan håpe på mirakler på mandag, men hver eneste celle i kroppen min vet egentlig allerede utfallet.

Bare så irriterende at kroppen min ikke har skjønt det. De siste par dagene har jeg hatt skikkelig bekkenløsnings-lignende plager, med vondt i rygg, rumpe, hofter og nedover innsiden av lårene. Er vondt å sitte, vondt å ligge, vondt å bevege seg. Puppene holder seg fortsatt ømme, i litt varierende grad, men absolutt ømme. Og kvalmen henger også i. Opp og ned det også, men jeg brekker meg opptil flere ganger om dagen. Dette er plager jeg gjerne tar om det er en premie i enden, men når det bare er kroppen som lurer meg blir jeg sint. Sist jeg mistet tidlig hadde jeg i alle fall ingen symptomer. Hvorfor pokker skal jeg få så mye nå? Hrmf!