Tuuut, tuuut

Jeg hører lyden av toget som går i det fjerne..

Tusen takk for fine kommentarer på mitt forrige innlegg. Jeg er nok ikke like sterk som jeg kanskje virker hele tiden, og de siste dagene har vært slitsomme. Det kuliminerte med gyn.-timen i går. Jeg gikk derfra uten å egentlig ane hvorfor jeg hadde blitt kalt inn. Hadde jo strengt tatt ikke behov for noe undersøkelse e.l., så jeg trodde kanskje vi skulle komme igang med noe etter forrige tirsdags kampvilje hos gyn. Men den var ganske borte i går.

Borte var snakket om å konsultere spesialister, om umiddelbar utredning og videre prøving.
Hun anbefalte selvfølgelig videre utredning. Spør du meg skulle jeg strengt tatt hatt det etter forrige gang. Med SA'en har jeg jo mistet 4 ganger nå.

Vi spurte igjen innstendig om å få en skikkelig undersøkelse av livmor. Men det mener hun fortsatt at jeg ikke trenger. Hadde det vært noe der så hadde de sett det på UL. Javel? Om man kan se alt med vanlig UL så lurer jeg på hvorfor man i det hele tatt har sånne undersøkelser..
Det får så være at det kanskje er liten sjangs for å finne noe galt der, det må da uansett være bedre å utelukke det en gang for alle.

Jeg trodde denne gyn. var den jeg kunne stole på, men plutselig føler jeg meg sviktet også av henne. Så da hun fortalte at hun skal overflyttes til føden fra høsten av, så var det egentlig helt greit. Hun skulle finne en dyktig lege som hun mente kunne passe godt til oss som skal ta over vår "case" for henne, og jeg skal komme til denne nye gynekologen for videre utredning over sommeren.

Jeg knakk da vi gikk derfra. Følte jeg var akkurat like langt som før. Vi undersøkte muligheten for å få hysteroskopi på Volvat, men det var fantastisk dyrt.
Dermed står jeg egentlig igjen med bare sykehuset. Jippi!

Mannen ringte sykehuset i dag for å høre om vi kunne få tatt noen av de blodprøvene vi skal ta allerede nå. Det gikk ikke, men det sto i journalen min at jeg skulle ha en dobbelttime og full utredning så snart de starter opp igjen etter ferien, så forhåpentligvis får jeg den timen i august (sikkert midt i ferien vår med min flaks). Han fikk også opplyst at det sto at jeg skulle ha alt av prøver, inkludert hysteroskopi. Dette stemmer jo relativt dårlig overens med det gyn. sa i går, så jeg har litt problemer med å tro på det. Gyn. skulle ringe oss opp igjen for å bekrefte/avkrefte dette, men så langt har vi ikke hørt noe. Fikk også opplyst at jeg hadde høy prioritet, og at jeg ikke skulle tenke på ventelister o.l.

Hadde jeg bare visst at jeg virkelig får hysteroskopi, og gjerne innen rimelig tid (skulle gjerne vært ferdig med det før eller i oktober i alle fall), så hadde jeg klart å slappe av. Men jeg orker ikke tanken på å komme til den nye gynekologen og starte den samme kampen igjen.

Jeg må da for pokker kvalifisere for en skikkelig undersøkelse av livmoren! Hva om noe skjedde da jeg hadde utskrapning uten bedøvelse etter snuppa ble født? Eller i forbindelse med styrtfødselen jeg hadde den gangen? Eller til og med i forbindelse med SA'en? Man kan da ikke fullstendig utelukke det!

Begynner å bli rimelig lei av helsevesenet nå. Akkurat når jeg begynner å føle meg trygg får jeg en ny smell. Hvorfor pokker skal alt være så vanskelig?

Snipp, snapp, snute..

Magefølelsen min var som alltid riktig. Egentlig skremmende hvor godt jeg kjenner min egen kropp. Bare så synd at jeg ikke klarer å finne ut hvorfor dette skjer..

Min fantastiske gyn. ble egentlig veldig overrasket, for alt hadde sett så fint ut for et par uker siden. Men det har det jo gjort hver gang. Nå lå bokseren vår helt stille og var rundt 3,7 cm, så den ga nok opp omtrent når jeg følte det poffet i magen. Veldig rart, for sånn føltes det også forrige gang.

Etter noen slitsomme dager slo jeg over på autopilot på sykehuset på tirsdag. Tror mannen ble den som fikk det hardeste slaget der og da. Jeg knakk et øyeblikk da sykepleieren som tok seg så utrolig godt av oss sist dukket opp, men ellers var jeg ufattelig rolig. Etterpå ble jeg med i parken og hentet ungene som hadde sin siste dag før sommerferien som om ingenting hadde skjedd, og senere ble jeg med når mannen skulle til legen for å få sykemelding. Den halvtimen han var borte satt jeg i bilen og kjente en merkelig ro senke seg over meg. Nesten en lettelse. Jeg tenkte på tiden fremover. På sommeren. På å ikke tenke på prøving, ikke tempe eller knaske urter etc. Bare nyte mann og barn. Finne på ting sammen med dem. Sydentur på sensommeren. Bare avslapning etter 2 år med prøving og graviditet. Vi begynte jo egentlig jakten på sistemann i august 2009. Nå trenger jeg en pause! Og jeg tenkte på at gyn. absolutt ikke vil gi opp. Hun vil til bunns i dette og mener at vi ikke skal gi opp. Tvert imot skal vi fortsette å prøve. Allerede tirsdag har hun satt meg opp til time hos henne, midt i det som egentlig er sommerferiestengning. Hun vil konsultere med spesialister på ufrivillig barnløshet og høre hva de ville ha gjort i mitt tilfelle, og hun vil gi meg videre utredning. Selv om håpet mitt om sistemann svinner, så gir det meg alikevel litt håp at hun er så oppsatt på at vi skal klare dette. Men altså, først trenger jeg en pause, det kjenner jeg. Til høsten har vi kanskje litt mer svar, selv om jeg ikke helt har den store troen på at de finner noe. Det er jo ofte sånn. Foster og morkake ble sendt til undersøkelse denne gangen også, men der tror jeg i alle fall ikke at de finner noe.

Onsdag var jeg inne og fikk en tablett som startet aborten, og etter det gikk jeg på en smell. Mannen og jeg endte i en kjempekrangel, men fikk snakket ut og kommet til bunns i ganske mye. På sett og vis begynner vi på nytt nå. Vi har begge hatt et ekstremt tøft år, og vi takler det forskjellig. Men i bunn og grunn vil vi begge det samme. Jeg har alltid trodd at det er jeg som har ønsket denne sistemannen mest, men ønsket er mye sterkere hos ham enn jeg trodde. Allerede før vi fikk dette bekreftet snakket han om å ikke gi opp, om å prøve igjen. Og vi gir ikke opp! Men jeg tror også at vi trenger å bruke litt tid på hverandre først. Og jeg tror at dette kan bli en ganske fin sommer til tross for det som har skjedd.

I går fortsatte jeg aborten på sykehuset. Fikk de første tablettene rundt kl. 08:30, så var det bare å vente. Denne gangen ble vi ikke like godt tatt vare på som de andre gangene. Jeg har liksom alltid vært trygg på at der tar de seg av meg, men før eller siden måtte altså den dårlige erfaringen komme. Fikk en dansk sykepleier som ikke viste særlig medfølelse og strengt tatt gjorde lite. Greit nok, jeg visste hva jeg skulle og ville egentlig klare meg selv. Men det hadde vært godt å føle litt omsorg alikevel. I tillegg ble vi plassert på et rom vegg i vegg med et familierom med en nybakt familie, jeg måtte dele et blodig toalett med dem og det ble heller ikke satt frem bekken til meg. Etter en times tid knakk jeg. Det ble for tøft. Mannen tok tak og vi ble etterhvert flyttet til et annet rom, som de faktisk kalte "suite". Mye bedre å være der i alle fall, og mannen fikk TV som det ikke hadde vært på det andre rommet. Men bekken glemte de også nå, og da jeg skulle på do og tok opp en dorull var den full av blod.. Herlig!

Selve abortprossessen gikk greit, om enn ikke like glatt som de andre gangene. Skjedde ikke mye de første timene, og i 12-tiden fikk jeg en ny runde tabletter. En stund etter kom sykehuspresten inn for å snakke med oss, etter forslag fra fantastiske gyn. Han var en god mann å snakke med, han satt lenge og det var en fin stund. Han satte egentlig veldig mye i perspektiv for oss. Men mens han satt der begynte jeg å kjenne at ting skjedde i magen, og visste at det var rett rundt hjørnet. Da han gikk var det rett på toalettet for min del, og der kom det bittelille fosteret. Fikk ikke sett på det som jeg ville, for akkurat da kom selvfølgelig sykepleieren som vi knapt så ellers. Dette skjedde rundt 13:05, deretter fulgte 40 minutter med mer smerter enn de andre gangene før ogå morkaken kom. Dette var første gang jeg måtte vente på den, og jeg var veldig redd for å ende med narkose og utskrapning. Også "etterriene" var mye sterkere denne gangen, og da det var over var jeg rimelig sliten. Etter 8 timer kunne vi endelig forlate sykehuset, hente ungene og komme oss hjem.

Nå har jeg fått en god natts søvn og etter et par paracet er det meste av smerter borte. Hva jeg føler vet jeg egentlig ikke. Jeg sørger ikke som de andre gangene. Kanskje er det blitt rutine. Kanskje fordi det skjedde tidligere. Kanskje fordi jeg er sliten. Kanskje fordi det kommer kastende på meg senere. Akkurat nå er jeg fortsatt litt lettet og ved godt mot. Spent på hva gyn. vil si på tirsdag. Og litt glad for at jeg skal møte en sommer uten å tenke på noe annet enn mann og barn.

12 uker - game over?

Jeg trodde den skumle tiden kom først rundt uke 13, men det ser ikke helt sånn ut denne gangen.
Frem til torsdag virket alt greit, og jeg koste meg med en mage som este og este. Ja, torsdag klarte jeg ikke å skjule den overhode, selv med en tynn jakke utenpå. Den bare struttet. Samtidig begynte jeg å kjenne litt rar murring, men sånt er jo ikke unormalt. Utpå dagen ble jeg også ekstremt sliten og begynte å kjenne den ekle hodepinen igjen, sammen med en følelse av at en forkjølelse var på vei. Sistnevnte forsvant dog fort.

Dro på sommerfest i parken til ungene, og mens jeg satt der kjente jeg plutselig en rar følelse nederst i magen. Nesten som bevegelse, bare at det er alt for tidlig for sånt. Var 2-3 kjappe "poff", også var det borte. Isteden kom murringen tilbake. Tenkte ikke noe over det, men av en eller annen grunn fant jeg alikevel frem BabyWatcheren på kvelden. Det var den viljestyrken.. Men det var helt, helt stille der inne. Fikk opp 140/150 på monitoren et par ganger, men ikke noe lyd. Selvfølgelig er det tidlig midt i uke 11, men jeg har alltid funnet hjertet tidlig før. Kjøpte doppleren litt uti svangerskapet med førstemann, så da hørte jeg naturlig nok ikke noe så tidlig. Men med snuppa hørte jeg da jeg prøvde i uke 10, med Une allerede i uke 8 og med Iven første gang jeg prøvde uti uke 12. Så ut fra tidligere erfaringer burde jeg ha hørt det.
Prøvde å si til meg selv at det sikkert var lettere å finne på  morgenen, når urinblæren er full og livmoren mer markant. Men fredag morgen var det fortsatt helt stille..

Samtidig forandret plutselig magen min seg. Nå har fordøyelsessystemet mitt vært skikkelig tregt i mange uker, men plutselig satte det igang for fullt. Og med det sluttet magen å strutte og ble nesten som normal igjen. Og puppene som har vært superømme mistet mye av ømheten sin. Og på kvelden hadde jeg bittelitt farget utflod (så mer ut som et sprekt blodkar). Selvfølgelig kan alt dette forklares med at jeg var på vei inn i andre trimester etc., men alikevel kjenner jeg det på kroppen. Jeg har jo vært her et par ganger før, og jeg kenner igjen følelsen. Jeg kjenner meg rett og slett tom. Og resignert. Dette er tredje gang vi opplever en MA etter at alt har sett fint ut. "Trøsten" får være at det denne gangen skjer såpass tidlig at jeg slipper "fødsel" og alt etterpå. Nå tipper jeg at det blir utskrapning på onsdag. Vet ikke helt hva jeg føler om det heller, for jeg misliker både narkose og inngrep. Men må man så må man..

Så urettferdig kan altså livet være. Jeg har selvfølgelig vært forberedt på at dette kunne skje, men man håper jo at man har fått sin del av "uflaks". Men sånn er det. Ingen januarbaby denne gangen heller. Det var for godt til å være sant. Mannen vil kjempe videre, undersøke alt og prøve på nytt. Jeg vil vel egentlig ikke gi opp jeg heller, for da har jeg i alle fall tapt. Men tanken på å starte på nytt frister ikke veldig den heller..
Verdt det om det ender bra til slutt. Men hva om det ikke gjør det..?

11 uker - gravid med forbehold

Overskriften summerer opp situasjonen ganske godt. Gravid med forbehold. Det er det jeg er om dagen. 11 uker og to uker fra den skumle, skumle tiden. Nå faller avgjørelsen snart. Både Une og Iven levde til uke 13. Une kanskje litt lenger, muligens til uke 15, men det vet jeg ikke. Målene tilsvarte 13 uker, men da vi gikk gjennom resultatene på undersøkelsene etter at vi mistet Iven fikk jeg vite at etter de dør så begynner de å krympe litt, så jeg kan utmerket godt ha vært lenger på vei den første gangen. Med Iven vet jeg jo ganske nøyaktig når det skjedde, med et par dagers margin. Det var i uke 13 etter størrelsen, men ut fra min bombesikre EL så skulle jeg ha vært i slutten av uke 14. Så hvilken uke jeg skal frykte mest vet jeg egentlig ikke, både uke 13, 14 og 15 vil være tunge - om jeg kommer så langt.

Sommeren er planlagt for begge utfall. Vi har ikke ferie før i august, og da vil det meste være avgjort vil jeg tro. Er jeg fortsatt gravid da så er jeg nesten halvveis. Om det er tilfelle reiser vi etter ordinær UL på to ukers ferie til hjembyen min. Tør ikke å reise langt avgårde om jeg er gravid. Og to uker hjemme hos familie og venner hadde slett ikke gjort noe - spesielt når man kan dele gode nyheter med dem.
Og blir det ikke best case scenario, da tar vi med oss ungene på 2 ukers sydenferie. Sannsynligvis prøver vi da ut Kypros. Men aller helst vil jeg slippe å tenke på sydentur i år!

11 uker og en uke unna de "magiske" 12. Jeg krymper meg når jeg hører den omtalelsen. Når gravide teller ned til den uken og nesten tar det for gitt at etter det vil alt gå bra. Sant nok så gjør det stort sett det, de færreste opplever å miste etter første trimester. Men noen vil oppleve det. For meg er uke 12 starten på det aller tyngste. Jeg senker ikke skuldrene, jeg hever dem. Strengt tatt har jeg allerede begynt. Allerede nå er jeg redd for at det ikke er liv i magen min lenger. At den lille søtnosen vi så for 6 dager siden ikke spreller mer. At hjertet ikke slår. Har så innmari lyst å ta frem BabyWatcheren bare for å sjekke, men jeg tør ikke. H*n skal få være i fred der inne. Jeg bare håper!

Jeg sliter med å se for meg at det skal gå bra, at det skal få et bedre utfall denne gangen. Jeg prøver å tenke positivt, jeg prøver å se for meg senere stadier av svangerskapet, fødsel og baby og jeg prøver å snakke til den lille der inne. Men hver gang jeg prøver sniker bildene seg inn. Livløse små nurk på ultralyd. "Jeg kan ikke se noen hjerteaktivitet". Fortvilelse. Sorg. Smerte. Perfekte små mennesker som ikke lever.
Samme hvor mye jeg prøver klarer jeg ikke å dytte det vekk.

Det siste døgnet har to bekjente fått hver sin gutt. Om noen små uker skulle vi ha fått en liten jente. Istedenfor går vi snart inn i "helvetesukene". Jeg tenker at det MÅ gå bra. At det MÅ være vår tur denne gangen. At rundt nyttår så er det vi som får et lite nurk. Men naturen virker ikke sånn. Naturen kan være brutal. Alt vi kan gjøre er å vente og se.

Det begynner å bli slitsomt å skjule omstendighetene mine også. Så deilig det hadde vært om de kritiske ukene var over og jeg kunne slippe ut magen. Ikke være redd for spørsmål. For magen begynner å bli vanskelig å skjule. Etter å ha gått ned rundt 7 kg etter at vi mistet Iven, har magen est ut enda fortere enn før denne gangen. Naboene tror sikkert at jeg er jojo-slanker..

Jeg bare håper at denne magen ender opp med å vokse seg diger de neste månedene. Jeg ønsker meg tross alt kun en ting til jul.. Og jeg driter i hvordan veien dit blir. Jeg tar gjerne mange kg og dårlig form bare jeg får en skrikende premie til slutt!

Den siste tiden har jeg om ikke annet følt meg veldig gravid. Mye kvalme, superømme og svære pupper og hormoner til tusen. Det jeg ikke har hatt så mye av denne gangen er bekkensmerter. Men til gjengjeld har jeg den siste halvannen uken slitt med kløe på hele kroppen. Sånn kløe som man blir sprø av. Nevnte det for gyn. forrige uke, men hun ante ikke hva det kunne være. Ut fra det jeg har hørt kan det minne om svangerskapskløe, men det kommer vel helst senere i svangerskapet. Jeg har i alle fall aldri hatt noe sånt før. På apoteket sa de at man kunne få noen allergitabletter for det, så om det fortsatt klør når jeg skal på sykehuset neste tirsdag så får jeg høre om jeg kan få en resept. Om de er trygge å ta da! Ellers kan jeg gjerne klø i 27-29 uker til jeg!

Til slutt noe som ikke er svangerskapsrelatert. På fredag forsvant den første tannen til poden. Tenk at han har blitt så stor at tannfellingen er igang!

En liten bokser

Ny UL på sykehuset i dag, og vi fikk se et perfekt lite nurk som lå og trente på bokseslagene sine.♥
3 cm har h*n blitt nå, og hjertet slo rundt 150 slag i minuttet. Mor ble umiddelbart forelsket.

Nå får vi bare håpe at det lille vidunderet fortsetter å bokse og sprelle i minst 28 uker til. Denne gangen MÅ det og SKAL det gå bra!

De siste dagene har vært veldig slitsomme psykisk. På søndag kom plutselig alt som har skjedd det siste året tilbake for å spøke med meg, ikke bare de gangene vi har mistet, men også hvordan situasjonen har blitt taklet av svigerfamilien. Samme hvor mye jeg prøver så klarer jeg ikke å komme over hvordan de behandlet oss da jeg var gravid i fjor vår/sommer og den manglende støtten etterpå. Det har såret enormt, og  med stadige drypp i det siste med hvor tankeløse de kan være ovenfor andre og hvor mye de tenker på seg selv og sitt så ble det bare for mye for meg. Har sett mye i løpet av det siste året som har åpnet øynene mine for å si det sånn, og av og til blir man sliten av å prøve og overse alt. I kombinasjon med at jeg nå har nådd 10 uker og at den kritiske perioden for meg nærmer seg med stormskritt, gikk jeg dermed på en skikkelig psykisk smell. I går orket jeg ikke noenting, og mannen måtte ringe svigers og be dem ta ungene mens han jobbet ettermiddagsvakt. Det tror jeg faktisk åpnet øynene deres litt, for svigermor hadde sagt at når vi ba om hjelp så betydde det at vi virkelig trengte det. Nemlig! Vi er ikke dem som lemper ungene over på besteforeldre i tide og utide. Mannen hadde forklart at vi var på vei inn i en veldig vanskelig fase av svangerskapet nå, og det hørtes ut som om de kanskje forsto. Håper at de kanskje kan vise litt mer forståelse og interesse heretter.

I dag fikk jeg forøvrig tilfeldigvis høre at en "venninne" er gravid. Hun har ikke sagt noe til meg, men en annen felles bekjent hadde møtt henne med kul på magen da hun var på besøk i disse trakter. Virket som om hun hadde tenkt å overraske med dette, bare dukke opp med magen liksom. Nå hadde hun ikke rukket dette på den korte turen som hun hadde hatt her nå, men hun kommer visst tilbake i juli. Da regner jeg med at hun vil komme på besøk til oss med sønnene sine. Men stiller meg veldig undrende til hvordan hun tenker om planen hennes er å bare dukke opp hos oss med kul på magen da. Hun vet at vi mistet Une i fjor sommer, og burde kanskje være litt mer fintfølende i forhold til dette. Tror det hadde vært ganske ubehagelig om hun dukket opp uten å si noe om dette først. Vi har jo vært i kontakt de siste månedene, og jeg har flere ganger spurt hvordan det går med henne, uten at hun har sagt noenting. Nå er jeg i alle fall veldig glad for at jeg aldri fortalte henne om Iven, og at hun heller ikke vet noe om denne lille spiren.

Jaja, tilbake til min egen vakre spire som jeg håper vil vokse seg stor i magen min i månedene fremover. Den, sammen med de to småtrolla vi allerede har, er tross alt det viktigste i den store sammenhengen. Kjenner det  var godt å få se de små livstegnene på UL i dag, selv om det er skremmende også. Man blir plutselig så mye mer knyttet til dette nurket. Det er ikke lenger bare en liten klump, det er faktisk et lite menneske med hode, kropp, armer og bein. Så mange drømmer er knyttet til dette lille vesenet. Så mye håp, og så mye frykt. Er det ikke vår tur nå så vet jeg ikke.. Det MÅ bli en nyttårsbaby ut av dette! De neste ukene blir utvilsomt slitsomme, men nå skal jeg i alle fall prøve og tenke positive tanker frem til neste UL om to uker.