De beste gavene

Tross iherdige forsøk klarte jeg ikke å snike meg unna bursdagen min i år heller. I går var jeg ubønnhørlig halvveis til 70, og jeg må bare innse at planene mine om å være ferdig med babylaging før fylte 35 år gikk i vasken. Så får man prøve å ignorere all skremselspropaganda om at man blir mindre og mindre fruktbar etter 35. Jeg har blitt så lett gravid de siste årene at det burde ikke gjelde meg enda i alle fall. Om ikke eggene mine ble plutselig ble færre og dårligere i går da.. ;-)

Dagen ble i alle fall fin til tross for uggen form. Vi hadde svigerfamilien her på middag og det ble riktig koselig. Flotte gaver fikk jeg også, men de fineste var verken kamera, kamerautstyr eller kaffemaskin.

Nei, de fineste gavene var disse:

Godgutten som brukte hele dagen på å fortelle meg at han er glad i meg og at jeg er verdens beste mamma, samt egenhendig hadde laget dette kortet til meg i barnehagen.

Han begynner å bli stor nå, gutten vår. Er imponert over at han klarte å skrive alt dette. Men så skal han jo skrives inn på skolen nå også. Spennende for ham, skummelt for mamma!

Så hadde Snuppa laget kort til meg i parken. Lille gullet (som ikke er så lita lenger hun heller)!

Og den eldste niesen vår hadde laget denne til meg. Snille jenta!

Det finnes knapt noe bedre enn gaver laget av barn.
Det må vel i så fall være meldingen jeg fikk fra mamma i går om hvor mye hun skulle ønske hun var her og kunne feire dagen min sammen med oss.Og alle andre hyggelige meldinger og telefoner jeg fikk.
Ja, også kanskje denne!

Nå gleder jeg meg til at halve hjembyen min flytter til hovedstaden neste helg. Gleder meg til å se oransje på oransje på Rådhusplassen. Høre min egen dialekt og se kjente ansikter. Føle den elektriske stemningen både dagen før dagen og på Ullevaal. Være i fellesskapet og virkelig føle meg hjemme. Oh joy!

Positiviteter

Telefonen fra gyn. er nå fordøyd, og jeg håper det snart dukker opp et brev fra genetisk avd. i postkassa mi. Ingen vits i å ta sorgene på forskudd. Selv om det skulle være noe genetisk, så er det vel ikke umulig å få det til? Vi har jo klart det før! Blir veldig spennende å høre hva de har å si på sykehuset, og hva de vil foreslå. Får jeg kanskje tilbud om morkakeprøve neste gang? I utgangspunktet synes jeg det høres skummelt ut, og det er noe jeg tidligere ikke kunne ha tenkt meg. Men om det kan gjøre at vi eventuelt får vite at noe er galt før det skjer av seg selv, eller enda bedre, får vite at fosteret er friskt og kan senke skuldrene mye tidligere enn vi ellers ville ha gjort, så er det kanskje ikke så dumt. Time will tell..

Føler meg ganske positiv om dagen. Det skjer liksom så mye positivt, og jeg håper jo at det kan være et tegn om at andre ting også kan ordne seg. Formen er på vei tilbake. I helga fikk jeg en overraskende bursdagsgave fra pappa, et splitter nytt speilreflekskamera som jeg har ønsket meg lenge. Jeg er nå den stolte eier av et Canon EOS 60D. Dessuten vet jeg at jeg snart får noe annet jeg har ønsket meg lenge, siden mamma har signalisert at det blir Nespresso-maskin i bursdagsgave fra henne. Bye bye pulverkaffe! Og det aller, aller beste skjedde i går, da jeg fikk telefon fra supporterklubben til laget i mitt hjerte med beskjed om at jeg får billett til årets cupfinale. Akkurat da jeg hadde gitt opp å komme meg dit i år, så dukket "redningen" opp. Og ikke bare skal jeg dit, jeg skal stå sammen med den harde kjerne. Ikke som sist da vi satt på nøytrale plasser. Eneste skår i gleden er at jeg må gå alene, men heller det enn å sitte foran TV'en. Så da er jeg klar for min andre cupfinale av to mulige med hjemlaget mitt!

Så gjenstår det bare å se om jeg drar til Ullevaal nygravid eller om jeg kan ta meg en kampøl eller to..

Dårlige nyheter

Ikke nok med at både jeg og snuppa har vært slått ut av sykdom den siste uka, i går fikk jeg en foruroligende telefon fra gyn. Hun ringte for å fortelle at hun hadde fått svar på de fleste resultatene. Det eneste unormale som var funnet var at morkaken etter MA'en i juni viste tegn til genfeil. GENFEIL!??!
Det var liksom den ene tingen jeg var nesten sikker på at det ikke var, siden vi jo har fått to friske barn. Selv leger har sagt at det har vært svært lite sannsynlig. Men nå virker det altså som om det kan være noe sånt alikevel. Gyn. hadde konferert med en professor på avdeling for medisinsk genetikk, og han mente det var grunn for videre undersøkelser. Derfor ringte hun for å fortelle at hun ville sende henvisning dit, og hun ville ikke vente til vi skal til henne 15. november. Akkurat det var jo hyggelig, at hun handler fort.

Men nå sitter jeg igjen med masse spørsmål. Hun sa at det kunne se ut som en genfeil som slår ut i enkelte svangerskap siden vi har fått to barn, men jeg synes det er foruroligende at det da har slått ut i alle de siste. Også synes jeg det er rart at de ikke fant tegn til noe etter morkakeundersøkelse og obduksjon av Iven. Både hun og morkaken var jo mye større enn denne siste. Men kanskje testet de ikke for sånt da? Om så er tilfelle så er det veldig dårlig!

Og hva nå? Genfeil kan man ikke akkurat gjøre noe med. Så da blir det vel et enda større sjansespill enn før. Virkelig enten eller. Kanskje er vi så heldige at alt klaffer, kanskje ikke. Ting vil nok bli mye klarere etter vi har vært på genetisk avdeling, men akkurat nå er det kaos. Og skummelt. Det føles nesten som kroken på døren, samtidig som jeg vet at vi har klart det før. Kanskje gir det oss bedre odds tross alt?
Midt oppi dette så hadde vi jo begynt å prøve litt igjen, og i går ble også EL-testen positiv. Siden vi allerede har begynt så fortsetter vi i alle fall denne syklusen, så ser vi. Kanskje er det når det ser mørkest ut at det klaffer? Man kan jo håpe..
Men med tanke på all medisinen jeg har fått for mellomøre - og halsbetennelse så er det vel et mirakel i seg selv om det klaffer nå.

Og om det er sånn at det er en genfeil inni bildet, så er de to barna vi har enda større mirakler enn jeg trodde. Ikke bare kom de helt uventet, men de har jaggu trosset mye større hinder enn p-piller. Så heldige vi er som har fått dem! Tenk om vi hadde fått denne beskjeden og ikke hatt barn. Det hadde knust meg.

En annen ting om det er snakk om genfeil, er at det ikke er kroppen min som har sviktet friske barn sånn som jeg har trodd. Da har de som vi har mistet virkelig ikke hatt en mulighet. På en måte blir det da lettere å bære at det gikk som det gikk. Jeg fikk ha dem inni meg en liten stund, se dem leve og sprelle på en skjerm, glede meg over dem og drømme en stakket stund. Så får jeg heller leve med savnet og tomrommet som kom etterpå. Og to av dem vet jeg til og med hvor er. Jeg kan besøke dem. Jeg har beviset for at de har eksistert og blitt elsket på en gravstein. Så får skjebnen bestemme om det blir en lillebrøster for dem og de to gulla våre etterhvert. Jeg har jo sett eksempler på at det ordner seg til slutt..

Tenn lys!

I dag markerer jeg for andre gang Pregnancy and Infant Loss Remebrance Day. Dette er en internasjonal dag som blir markert 15. oktober hvert år for å fremme støtte, utdanning og oppmerksomhet for dem som har opplevd å miste et barn enten før, under eller etter fødsel. Jeg skal innrømme at før jeg mistet selv så hadde jeg aldri hørt om denne dagen, men jeg synes det er et veldig fint initiativ. Det er alt for mye stillhet og tabu rundt det å miste et barn!

Nå er jeg ikke den som er mest åpen om dette selv, IRL er det veldig få som vet hvilken smerte jeg bærer på. Men det er enda ganske ferskt, og jeg er ikke klar for at hele verden skal vite. Jeg vil ikke være den som andre synes synd på. Jeg vil ikke være den som man trår varsomt rundt. Men en dag, når smerten er mindre, når sårene har blitt til arr, da skal også våre englebarn frem i lyset.

Inntil den dagen nøyer jeg meg med å tenne lys for våre og alle andre englebarn kl. 19:00 i kveld, og oppfordrer alle andre til å gjøre det samme!

♥ Une ♥ Iven ♥ Lille bokseren ♥
Dere vil alltid være høyt elsket og aldri glemt!

Monstertante

Tanta kom til slutt natt til lørdag, en dag forsinket. Og når hun først kom så gjorde hun det med et brak. Så mye blødning og smerter som jeg har hatt i helgen har jeg kun hatt når jeg har mistet. Så jeg kan nok trygt slå fast at vi nesten klarte det denne syklusen.. Litt kjipt, men med de svake testene og smertene som jeg begynte å få i den ene siden av magen fredag så var jeg glad til når blødningen kom. Begynte å bli veldig bekymret for at noe satt utenfor livmoren, og det hadde nok ikke vært noen særlig positiv opplevelse.
Da tar jeg heller en helg med monstertante og kraftig forkjølelse.

Har vært innom mange tanker og følelser siden den positive testen på tirsdag.Den skremte meg, men ga meg også innerst inn et håp. Og da håpet forsvant med svakere test på onsdag, etterfulgt av en mail fra tanten min om at fetteren min skal bli pappa, da ble det litt for tøft en liten stund. Jeg har strengt tatt ventet på denne beskjeden, men der og da ble det veldig sårt. Dette blir det første barnet som kommer i familien etter at vi begynte å miste. Og det er hyggelig, for all del. Jeg unner fetteren min dette. Jeg har sett måten han har sett på barna våre på de gangene vi har truffet ham de siste årene, og jeg tror at dette er noe han virkelig ønsker seg. Det er bare så sårt at vi har prøvd i to år nå og mistet 4 ganger. Vi skulle allerede ha stått for en familieforøkning, men det ble aldri sånn. Når beskjeden kom følte jeg nesten for å gi opp. Innse at vår babylagingstid er over og overlate det til den yngre garde. Ja, sånn bortsett fra at fetteren min og samboeren hans er like gamle som meg da..

Men selvfølgelig skal vi ikke gi opp. Det er ikke tid for det enda. Tvert imot. Etter de siste dagene har vi blitt mer innstilt på å prøve enn vi har vært på en stund. Eller, mannen har vært klar hele tiden. Nå er jeg der også. Jeg innser at den "skrekken" jeg følte over positiv test vil komme uansett når jeg tester positivt. Om det er neste måned eller om et år. Jeg vet for mye og har opplevd for mye. Det er nok en naturlig reaksjon. Sånn er det bare. Men om vi ikke prøver, om frykten får vinne - ja, da taper vi. Vi må bare fortsette! Det ble nesten denne gangen, snart er det nye muligheter. Kanskje er jeg så heldig at jeg får en like fin bursdagsgave i år som i fjor? Kanskje får vi en ny sjanse til julibaby? Og om ikke det klaffer da så betyr det at vi er så heldige at vi kan få mulighet til både sydentur og baby neste år. Det skal ordne seg! Det skal bli vår tur!!!

Enda mer bestemt på akkurat det ble jeg fredag kveld. Da ringte pappa og fortalte at han hadde fått testresultater etter avsluttet stråling. Så bra var de at han til og med slipper den andre hormonsprøyten han egentlig skulle ha tatt! Pappa er rett og slett frisk!!!

Forhåpentligvis skal jeg få ha ham i mange år til, og jeg vil fryktelig gjerne gi ham et barnebarn til å glede seg over! Her er det bare å bite tenna sammen.. ;-)

Tanta lar vente på seg

Nå tuller kroppen skikkelig her.
Vanligvis begynner jeg å spotte 12 DPO og tanta braker løs 13 eller 14 DPO. I dag er jeg 14 DPO, og det eneste jeg har sett så langt er litt brunlig utflod. Kjenner litt mensmurringer innimellom, men ikke mye. Jeg har også gravidtemp og mulig trifastisk kurve, fortsatt svak strek/skygge på BT men ikke like tydelig som 11 DPO og gravidømme pupper. I hele min tempekarriere har jeg kun fått mensen etter 14 DPO en eneste gang, så det kroppen min driver med nå er helt mot normalen. Det kombinert med de svake utslagene på BT, så er det vel ikke så mye tvil lenger om at noe har vært innom denne syklusen. Men det er også helt tydelig ikke levedyktig. Håper bare ikke noe har satt seg på feil plass. Det hadde jo vært typisk..

En streifer

Etter gårsdagens test og masse stikking nedentil trodde jeg faktisk at jeg skulle få en tydelig positiv test i dag. Men dengang ei, ble bare en skygge gitt. Mye svakere enn i går. Så da er det nok en grunn til at puppene som har vært skikkelig ømme de siste dagene plutselig ble mindre ømme i går kveld, og en grunn til at dette ikke føltes rett. Er nok noe som har streifet innom men ikke har klart å bli. Gyn. tok jo en eller annen prøve av slimhinna mi for et par uker siden, så den var kanskje ikke optimal etter det.
Kjenner at jeg er litt skuffet, men også litt lettet. Jeg fikk litt hetta i går, og klarte ikke å kjenne den gleden jeg har kjent ved andre positive tester. Men alikevel hadde jeg jo et håp om at det skulle bli annerledes denne gangen. Nå er det bare å vente på mensen isteden. Etter dette blir det nok litt ekstra kjipt når den kommer, men det skal også bli godt å slappe av litt igjen. Vurderer faktisk en liten pause etter dette. 

Hjelp!

HJELP!
Siden tempen steg i dag (mest sannsynlig pga forkjølelse) tok testetrangen overhånd. Og det dukket opp en svaaak strek på BT!

Veldig svak, jeg har hatt mye tydligere tester på 11 DPO før. Denne er mer sånn som den jeg hadde 11 DPO da jeg mistet i uke 7, bortsett fra at den gangen spottet jeg allerede på dette tidspunktet. Så det kan ikke være mye hCG i kroppen min. Men det er absolutt noe der. Herre min hatt! Hva har vi gjort? Er dette en streifer eller kan vi virkelig være igang IGJEN? Tør jeg dette da??

Dårlig bilde, og det er mulig det kun er jeg som ser at det er en svak, ekstra strek der. Men den er tydeligere IRL.

Venter på mensen

Da var jeg 10 DPO allerede gitt, og jeg kan faktisk begynne og vente på spotting og mensen.
Kjempeoptimistisk denne syklusen med andre ord.
Har ikke hatt noen spesielle tegn på at det kan ha klaffet denne syklusen. Litt kvalme og småømme pupper har jeg, men det er ikke unormalt. Ved siden av det har jeg hatt bekkensmerter innimellom og heftige mensmurringer. I morges trodde jeg virkelig at blodet skulle fosse, men det lar heldigvis vente på seg.

Selv om jeg skruller mindre enn forrige syklus, kjenner jeg at det er litt mindre greit å vente på mensen denne gangen. Vet ikke helt hvorfor. Strengt tatt så er jeg jo redd for å være gravid også, men på den andre siden er jeg litt redd for å aldri bli det igjen. Når mensen dukker opp vil det si at vi kommer til å bruke lenger tid på å bli gravide igjen denne gangen enn noen av de andre gangene. Men de andre gangene har vi jo faktisk virkelig prøvd også da. Sånn er det egentlig ikke nå. Alikevel, det blir litt tanker innimellom.

Det er uansett mest praktisk å vente litt. Har fått time på sykehuset 15. november, da får vi se om vi får noen svar eller ikke. Og om jeg får like tidlig EL som de to siste syklusene denne måneden også så kan jeg faktisk teoretisk teste positivt på bursdagen min. Det hadde vært litt av en gave!

Men først er det bare å vente på mensen. Vet at den kommer, men en overlay over denne syklusen og de to siste gravidsyklusene mine gir meg alikevel et øøøørlite håp. Men det er lite altså!