Tvil

Jeg begynner å tvile mer og mer på om vi skal fortsette prøvingen. Vurderer sterkt å i alle fall ta en liten pause, og i går kveld var det faktisk mannen som måtte overtale meg til litt sengekos. Siden vi allerede er igang, så kan vi vel like gjerne fullføre denne pp'en, men etter det vet jeg rett og slett ikke lenger. Føler at jeg ikke orker mer. Jeg som så gjerne ville planlegge et barn. Som for et år siden gledet meg til EL-jakt og alt det der. Nå er jeg møkk lei. Kanskje ikke så unormalt.


Vi har jo bare hatt 9 aktive pp'er, og jeg har faktisk blitt gravid på to av dem, så egentlig er det ingenting å ta på vei for. Men etter det som skjedde i sommer har jeg mistet piffen helt. Helt siden snuppa ble født har jeg hatt en følelse av at vi ikke kommer til å få fler barn, og om det er rett så kaster vi bare bort masse energi og utsetter oss selv for unødvendige skuffelser. Vet ikke om jeg orker det mer.

Problemet er jo at jeg har såpass god peiling på kroppen min nå, at jeg uansett vet sånn ca. når jeg har EL. Og tanken på at jeg kanskje kan bli gravid vil jo ligge i bakhodet uansett om vi prøver eller ikke. Er ikke så lett å gi seg heller, når man ønsker noe så sterkt. Får kanskje ta en pp om gangen. Etter denne syklusen skal jeg jo inn på gyn. poliklinikk, så får vi kanskje ta videre avgjørelser etter det.

Men jeg er sliten nå. Merker det fysisk til og med. De siste dagene har jeg hatt mye vondt i magen og ryggen, vært småkvalm store deler av tiden og hatt svimmelhetsanfall. Og da jeg la meg for å sove i går kveld ble det plutselig tett nedover halsen og brystet, det ble tungt å puste, prikket i kroppen og det svimlet for meg. Livredd måtte jeg vekke mannen som gjorde sitt beste for å hjelpe meg. Disse anfallene kom i bølger i en time eller to før jeg klarte å sove. Var så ekkelt at jeg på et tidspunkt sa til at vi burde reise på sykehuset. Han har litt førstehjelpserfaring (er faktisk på kurs om trauma-førstehjelp nå), og mente det var et symptom på stress. Nå har jeg hatt helt fri et par dager, men hodet har vel aldri helt fri, så kanskje har han rett. Kjenner det i dag også, det er litt tett og tungt nedover brystet. En annen grunn til å kanskje droppe prøverstresset en stund..?
 
Noe positivt til slutt. Vi trodde jo vi kom til å få en del utgifter i forbindelse med kremering, urnenedsettelse og sånt. Men til vår overraskelse så fikk vi vite at NAV tar den regninga. De vil også dekke gravering av gravsteinen. De dekker visst bare opp til en viss sum, men vi overskrider nok ikke denne. Dette synes jeg rett og slett er flott, at staten i alle fall tar deler av regninga når et barn dør. Plutselig føler jeg at selv det offentlige anerkjenner at Tredjegull var et lite menneske, selv om h*n aldri møtte dagens lys.