Urnenedsettelse

I dag var altså dagen her. Tid for det aller siste farvel med vårt lille gull.

Jeg har følte meg ganske klar for dette de siste dagene, og følte at dette skulle jeg takle. Vi ville gjerne sende noe med engelen vår, så jeg laget til en liten eske hvor jeg la ned en tegning fra hver av ungene, et brev fra meg, et familiebilde og en halvdel av et hjerte som jeg har hatt rundt halsen døgnet rundt de siste dagene. I går dro mannen til blomsterhandleren der vi bodde før, den blomsterhandleren vi har brukt til alle begivenheter i familien vår. Jeg ønsket en bukett med 5 røde roser (en for hver av oss, inkludert Tredjegull), hvitt og grønt. Blomsterhandleren skuffet ikke, og lagde en kjempefin bukett der rosen i midten sto litt høyere enn de andre. Et vakkert symbol!

I går kom også søsteren til mannen med blomster og lys som vi skulle ta med. En veldig fin og rørende overraskelse. Og da vi leverte ungene hos svigermor tidlig i morges kom hun jaggu med en bukett hvite roser som hun ville vi skulle legge ned. Jeg satte veldig stor pris på det etter den anstrengte atmosfæren de siste månedene.

Vi var tidlig ute og kjørte litt rundt i mannens gamle nabolag før vi dro til gravlunden. Var der ca. 15 minutt før tiden, og da sto allerede mannens konfirmasjonsprest der og ventet på oss. Og jeg forsto fort hvorfor mannen ville ha ham der. Utrolig trivelig mann som jeg umiddelbart følte tillit til. Det var godt å kunne slappe av litt, selv om jeg fortsatt hadde en spenning i kroppen over det som skulle skje.

Sammen gikk vi til gravplassen hvor alt var gjort klart for oss. Nesten med en gang kom en gammel krok kjørende med urnen. Det var en rar følelse, å endelig være så nær det som er igjen av lille gullet vårt igjen. Jeg har faktisk lengtet etter det. Så sto vi der rundt urnen, vi fire. Om jeg skal angre på noe i dag så er det at jeg ikke tok urnen i armene mine. Men der og da tenkte jeg ikke på det. Eller, tanken slo meg vel, men jeg ville ikke virke helt hysterisk. Vi hadde jo allerede tatt bilder av den.. ;-)

Presten sa noen innledende og veldig fine ord som traff meg rett i hjertet. Godt jeg var så forutseende at jeg puttet Kleenex i lommen. Jeg som aldri har hatt med meg sånt i begravelser engang.. Men han fikk tårene til å trille. Så fikk jeg lov å senke urnen selv. Jeg er så glad for det, for det ble så riktig. Det var helt naturlig. Etterpå la mannen ned esken vi hadde med før presten velsignet og ba, og tok den ordinære jordpåkastelsen. Så fikk vi selv grave igjen resten. Jeg overlot mesteparten til mannen, men tok også noen spadetak selv. Utrolig godt å få lov til å gjøre alt dette selv, ikke bare stå overlatt til seg selv og la andre gjøre det. Det er jo vårt barn, og vi vil gjøre vårt beste for det selv.

Etterpå forsvant den gamle kroken, og vi ble stående og snakke med presten en stund. Veldig hyggelig. Mannen ville egentlig at han skulle vie oss da vi giftet oss, men den gangen hadde han ikke muligheten. Virkelig synd. Skal vi gifte oss på nytt noen gang så må det bli med ham som prest! Etter en stund ønsket han oss lykke til videre og ga meg en god klem. Og jeg sto igjen med følelsen av at alt vil gå bra til slutt. Rare greier.

Da vi ble alene ordnet vi til på graven. Satte ned blomster og tente to lys. Det ble så fint så! Det var fint det også, å bare være oss to og pusle litt rundt der. Jeg hadde nesten ikke lyst å gå, men jeg gikk absolutt derfra med en god følelse.

Etterpå dro vi til vårt gamle nabolag og spiste lunsj, hvor vi også traff på blomsterhandleren og fikk takket ham for den fine buketten. Var godt med litt ro før vi dro hjem til svigermor for å hente de to bråkmakerne. Vi viste henne noen bilder og satt og snakket en stund. Og endelig fikk jeg litt positiv respons fra henne, da hun sa at hun syntes vi hadde gjort dette på en fin og verdig måte. Og hun fortalte også at hun ble skikkelig overrasket da hun så bildene av Tredjegull, for hun hadde ikke trodd det ville være så stort. Så baby. Det var veldig OK å høre henne si det. At hun anerkjenner at vi virkelig har mistet noe dyrebart. I ettermiddag fortalte også svigerinnen min at hun hadde sagt at vi hadde pyntet så fint på graven. Kanskje går det fremover også der..

Nå er jeg fullstendig utladet. Jeg er trist, men jeg har også en ny ro i kroppen. Jeg vet hvor nurket vårt er, og jeg kan dra dit når jeg vil. Etterhvert vil vi nok også få gravert inn noe på stenen. Et endelig bevis på at Tredjegull har eksistert. At vi nå og for alltid er fem medlemmer i denne familien. Ingen kan ta den femte plassen fra vårt lille gull - som forøvrig har fått navnet Une! ♥