fredag 31. desember 2010

Godt nytt år!

Da er vi hjemme fra koselig juleferie i vest. 10 avslappende dager har det vært, selv om jeg aldri fikk den helt store julestemningen i år. Tror nok det har med at julen på ingen måte ble som vi trodde den skulle være før i år. Selv om jeg ikke har tenkt så alt for mye på det så ligger det jo der. Formen har heller ikke vært den helt store, men noe julemat har da jeg også fått i meg. For meg har julens høydepunkt vært å se igjen venner og familie som jeg ikke har sett på mange måneder - noen enda lenger. Og det var godt å få delt nyheten om det lille håpet i magen til dem jeg stoler mest på. Så får man bare håpe at jeg slipper å komme med kontrabeskjed igjen..

Så var vi plutselig igang med siste dag av dette året. 2010 har ikke akkurat vært vårt beste år, tvert imot, så jeg er veldig klar for å begynne 2011. Håper inderlig at det blir vårt år! Nyttårsaften er alltid en litt sentimental dag for meg, eller det har i alle fall vært det de siste årene. For 5 år siden tilbragte jeg nemlig nyttårsaften på føden, klar for å bli mamma for aller første gang. Dette gjenopplever jeg hvert år. Og når rakettene gå i lufta ved midnatt står jeg der alltid med tårer i øynene. Da har godgutten bursdag. Nøyaktig 1 time og 15 minutt inn i 2006 kom nyttårsgutten vår til verden. Tenk, om noen timer er han 5 år! Og jeg har vært  mamma i 5 år. Hjelp!

Denne helgen blir nok litt ekstra emosjonell i og med at terminen min med Tredjegull var 2. januar. Istedenfor å få nyttårsbarn nummer to skal vi på søndag tenne lys på gravstedet. Jeg har også funnet en kjempefin engel som jeg skal sette på graven. Så får man håpe at ingen stjeler den.

Mandag er hverdagen igang igjen, og onsdag får vi svaret på om begynnelsen av 2011 blir bra eller dårlig for vår del. Da har jeg fått time hos min private gyn. Grugleder meg til det. Blir fint om alt ser bra ut, spesielt med tanke på at han har mye bedre UL-utstyr enn sykehuset. Men nå går jeg til hver UL og forventer å ikke se liv. Er vel kanskje sånn. Har man sett det en gang så blir det vanskelig å tro at det skal gå bra neste gang. Men håpe kan vi gjøre. Og formen min tatt i betraktning så bør det gå bra!

2011 blir uansett et spennende år. Håper alle som måtte lese bloggen min får en fin nyttårsfeiring i kveld, og et fantastisk nytt år!

mandag 20. desember 2010

Flying home for Christmas..

..med gode nyheter i bagasjen. Eller heller i magen!
Nervøs som vanlig foran UL i dag. Nok en gang en ny gyn., en utenlandsk en som jeg ikke forsto så godt. Begynte bra da vi satte oss ned og hun spurte om det bare var å sende inn papirene for svangerskapsavbrudd eller noe sånt. Svangerskapsabrudd??? Heldigvis hadde hun tatt med seg feil papirer, og jeg sender en liten sympatitanke til dem det gjaldt. Hun var rimelig flau etterpå!

Opp i stolen, og vårt lille håp/mirakel dukket opp. Hun målte den først til 15,8 mm, og katastrofetankene mine kom umiddelbart. Det var ikke mye til vekst på en uke. Hun tok et bilde for oss, og forandret så litt på stillingen til staven for å ta nytt mål. Denne gangen ble det 17,9 mm, noe som tilsvarte uke 8+2 og akkurat en ukes vekst. Det kan jeg leve med, selv om jeg ikke klarer helt å la vær å bekymre meg. Mannen mente hun målte en gang til og fikk litt over 18 mm, jeg husker det ikke. Hun sa selv at utstyret  var dårlig og at det var vanskelig å se skikkelig, og det har vi jammen oppdaget selv. Jeg har vært på en del ultralyder nå, og føler at jeg har litt peiling, men på gyn.pol. ser jeg nesten ingenting. For meg ser det rett og slett ut som en deformert klump (sorry lille venn), men hun mente hun så både armer og ben. Og hjertet slo som det skulle. Hun konkluderte i alle fall med at alt så fint ut, og at jeg skulle slappe av i jula. Så da prøver jeg på det. Hun foreslo en UL etter uke 12, men den tar jeg ikke der! Ringer min private gyn. etterpå og prøver å få en time hos ham når vi kommer hjem fra juleferie.

Nå skal det siste gjøres klart her før ungene og jeg flyr hjem til familien min i ettermiddag.
Nå håper jeg alle får en riktig god jul, og at 2011 er året da alle drømmer blir oppfylt!

Håper inderlig at vi får treffe denne lille klumpen i juli 2011!

fredag 17. desember 2010

Julen nærmer seg

Nå teller jeg ned dagene til julefri!
Gleder meg til å reise hjem på mandag og glemme alt som heter jobb og stress i 10 dager!
Og forhåpentligvis vil jeg ha gode nyheter til dem som står meg nærmest der hjemme. Kommer ikke til å dele nyheten om spiren med folk flest på lenge, nå er det bare foreldrene vår og søsteren til mannen som vet. Går UL bra på mandag deler jeg nyheten med dem jeg føler meg tryggest på og som har vist mest støtte etter vi mistet Tredjegull. Ellers vil vi prøve å skjule det lengst mulig, gjerne til etter ordinær UL (som er 21. februar). Spørs om vi klarer det om magen min er som i dag. Skikkelig oppblåst og den står rett ut, hadde faktisk problemer med å lukke igjen kåpen min. Hjelp! Er jo ikke usannsynlig at magen vil komme fortere i og med jeg har vært gravid flere ganger og at det ikke er så lenge siden sist. Men det er nok mest luft enn så lenge, så  bare jeg får ut det så.. Hihi. Ellers strekker det masse i magen i dag også, så jeg håper det er kjempevekst på gang.

Denne uken har  vært deilig avslappende i forhold til de foregående. Noe av angsten i forhold til spiren er borte, men nå som det nærmer seg ny UL begynner katastrofetankene å dukke opp igjen. Tenk om der ikke er liv lenger. Tenk om den ikke har vokst nok. Fikk jo aldri svar på blodprøven jeg tok mandag, så jeg vet ikke hvordan stigningen har vært. Men gyn. sa at om jeg ikke hørte noe fra henne, så betydde det at også det så fint ut. Så da får jeg stole på det. Og katastrofetanker før UL vil jeg nok alltid ha etter opplevelsen i sommer. Jeg kommer nok alltid til å være forberedt på at det kanskje ikke er liv lenger. Jeg vet jo hvor fort ting kan snu.

I tillegg til den oppblåste magen så tilsier formen at jeg er rimelig gravid. Puppene er fortsatt ømme, og ikke minst store og tunge. Kvalmen er sterkt tilstedeværende. Har enkelte dager da jeg er litt bedre, men brekker meg fortsatt stort sett hver dag. Tidligere i uka måtte jeg bare gå og sette meg foran do midt i frokostlagingen til ungene. Hva er det med meg og brødskiver når jeg er gravid?
Mat har ikke fristet på lenge, er ikke mye jeg får i meg. Går mest i nudler og enten vann eller cola med sitron. Er på gråten hver gang mamma forteller meg at hun har kjøpt inn det og det til jul. Spørs om det blir så mye julemat på meg.. Men så lenge spiren har det bra og vokser så skal jeg ta det med et smil!

Ellers så er jeg trøtt og energiløs. Noe som selvfølgelig også passer bra sånn rett før jul. Men nå er det ikke mye som står igjen. Helgen skal brukes til pekkerkakebaking og pakking (samt en liten hvil mens ungene og  mannen er på Plutti Plott i morgen). Må vel lage en porsjon til med karameller også (ugg). Søndag blir det en liten gaverunde og en tur på gravlunden for å tenne lys for engelen vår. Så er det mandag og ultralyd, og på ettermiddagen flyr ungene og jeg hjem til mamma (og jeg gleder meg enormt til å reise alene med dem nå som formen er så skral). Mannen kommer etter i bil på tirsdag, og så er det juuuuul!

mandag 13. desember 2010

Ultralyd

I dag var det tid for nok en ultralyd. Den siste uken har jeg brukt til å forsone meg med at dette ikke går veien. I går panikkshoppet jeg julegaver, for jeg regnet med at butikker ikke ville være plassen å være denne uken. Vel, det er det vel uansett ikke, om man ikke liker komplett kaos. Men det var ikke helt det jeg tenkte på da..
Helgen ble brukt til å vurdere om jeg ville ha utskrapning eller medisinsk abort - så sikker har jeg vært i min sak! Det har til tider vært vanskelig å akseptere, spesielt siden symptomene er høyst tilstedeværende. Jeg tror jeg har brekt meg mer den siste måneden enn i alle de andre svangerskapene mine sammenlagt. Men nå hadde jeg jo symptomer etter at Tredjegull døde også da. Og med et mål på stusselige 2,6 mm i det som skulle vært uke 7 så må man være realistisk (om man ikke er mannen min da).

Troppet opp for blodprøve først. Lang ventetid der, og så enda lenger å vente før klokken ble 12 og jeg skulle opp til UL. Blodprøvesvaret fra i dag fikk jeg ikke pga. kaos på labratoriet (de er ekstremt ineffektive når det gjelder sånt på vårt sykehus virker det som). Gyn. kunne fortelle at prøven fra forrige uke var på 19 000, noe hun mente var veldig bra. Vi snakket litt (hun hadde forøvrig med seg den samme turnuskandidaten som idiot-gyn. fra den første UL'en hadde med seg - gadd ikke å si noe på det, var bare helt utenfor), og hun var sikker på at hun ville se utvikling i dag siden ingenting tilsa at det hadde gått galt. Jeg nevnte det med størrelsen fra sist, men det mente hun jeg ikke skulle bekymre meg for.

Så var det opp i stolen. Jeg ville helst ikke se på skjermen, men klarte selvfølgelig ikke å la vær heller. Og der så til og med jeg at det hadde vært utvikling! Sist var det såvidt jeg så noe, bare en bitteliten, pulserende klump klistret inntil fostersekkveggen høyt oppe. Nå lå det en mye større klump med et lite bankende hjerte i en mye bedre posisjon! Ble litt oversvømmelse i øynene da gitt.

Gyn. var veldig kjapp. Målte ikke antall hjerteslag og målte kun størrelsen én gang. Min private gyn er utvilsomt mye grundigere, han måler opp og ned og i mente. Her tror jeg hele undersøkelsen tok et minutt eller 2. Men det er greit når resultatet er så bra. Hun målte spiren til 11,3 mm - og dermed har den utviklet seg fin-fint fra sist uke, og tilsvarte i dag 7+2. Jeg skal ut fra EL være 8+1, men så lenge utviklingen er bra så spiller det liten rolle. Hun mente at jeg kunne ha blitt befruktet høyt oppe (?) og nevnte igjen at det kunne ha festet seg sent. Alt så i alle fall veldig fint ut og hun syntes det var på tide å slutte å bekymre seg. Det var faktisk det første hun sa da vi så på skjermen. "Hva mer skal til for at denne jenta skal slutte å bekymre seg?"

Alikevel viser hun full forståelse for at jeg gjør akkurat det. Jeg har tross alt en forhistorie som gjør det vanskelig å senke skuldrene. Så jeg får lov å komme inn til en ny UL før vi reiser på juleferie neste mandag. Da har forhåpentligvis den lille klumpen utviklet seg enda mer, og jeg kan (prøve å) slappe av i jula. Er utrolig glad for at jeg traff på akkurat denne gyn. Litt greit å bli sett på som et menneske også!

Da vi kom ut på gangen igjen knakk jeg helt sammen. De siste ukene har vært en tøff påkjenning psykisk, og jeg var så glad og lettet at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. På tross av realismen så har jeg håpet og bedt om et mirakel. Og akkurat det følte jeg at det var i dag - et mirakel! Nå er nytt håp tent. Kanskje er vi så heldige at det blir baby på oss i juli alikevel?








mandag 6. desember 2010

Hope floats

Ultralyd på gyn.pol. igjen i dag.
Regnet ikke med å se noe utvikling, og var egentlig ganske klar for å se slutten av dette svangerskapet. Ventet i en hel evighet før jeg fikk komme inn til en hyggelig kvinnelig gyn. som virket som hun forsto situasjonen vår litt bedre enn han jeg var hos forrig uke. Snakket litt, så var det opp i stolen.
Skjermen var vendt fra meg først, og jeg var veldig glad for at jeg skulle slippe å se.
Det første hun sa var at det så da ut som om det hadde utviklet seg siden sist, og så snudde hun skjermen mot meg. Hun slet litt med å få riktig bilde på skjermen, måtte trykke meg på magen for å få fostersekken med innhold i riktig posisjon. Helt øverst lå en liten klump og pulserte. Jeg slet fælt med å se det og tittet til og med på feil plass, men fikk det med meg etterhvert jeg også. Så det har altså utviklet seg, og der er liv.

Men så var det størrelsen da. Hun målte den til 2,6 mm, men prøvde kun en gang og det virket som om hun kun gjorde det fordi jeg spurte. Jeg syntes nemlig den burde ha vært mye større ut fra mine 7+1 uker. Hun mente at befruktningen kunne ha skjedd senere enn jeg tror, og at egget kan ha brukt lang tid på å feste seg, og mente jeg var i uke 6 og at det derfor så ut som en normal graviditet. Nå var Tredjegull 6 mm i uke 6 da, og den vi mistet i mars 2 mm på samme tid. Så jeg vet ikke jeg..

Jeg tok hCG-prøve, og skal tilbake for ny prøve og UL om en uke. Så får vi se.
Jeg er forsåvidt glad for at det ser ut til å utvikle seg, og at det tilsynelatende virker som en normal utvikling i og med han i forrige uke mente jeg var i uke 5, og at det altså tilsvarte uke 6 i dag. Dessuten virker det som om utstyret de har på sykehuset er av en mye dårligere kvalitet enn det min private gyn. har, noe som også kanskje kan spille inn. Har aldri slitt med å se noe hos ham. Her synes jeg kvaliteten er så dårlig at jeg ikke gidder å be om å få med bilde engang.

MEN, jeg tar denne utviklingen med en klype salt. Jeg er ikke spesielt beroliget, og føler fortsatt på meg at dette ikke er en normal graviditet. Men man kan jo håpe bittelitt mens man venter på den videre utviklingen.

torsdag 2. desember 2010

The waiting game

Dagene nå går med til venting på mandagen. Venting på å få et klart svar. Jammen godt jeg har jobb og barn som er hjemme pga. kuldstengt park, ellers hadde jeg blitt sprø.

Innimellom har jeg litt håp om at dette skal gå bra. At gyn. ikke sjekket godt nok, at embryoet gjemte seg bak plommesekken eller at det rett og slett var for lite til å se enda.

Men for det meste råder realismen. Gyn. var visst sjefen over alle sjefer på gyn.pol., så han visste nok hva han gjorde (selv om han var en arrogant j**el). Og jeg hadde jo lave hCG-tall i utgangspunktet, så det er jo veldig mulig at embryoet ikke har klart å utvikle seg som det skal, at hjertet ikke klarte å starte å slå f.eks. Gyn. sa jo at det han så kunne stemme overens med det litt lave nivået, men da tenkte han at jeg var kortere på vei enn jeg trodde, og det er rett og slett ikke mulig. Temping og EL-testing sier sitt. Og i og med jeg var 6+1, så burde vi ha sett pulsering fra et lite hjerte. Sånn er det bare! Man kan håpe på mirakler på mandag, men hver eneste celle i kroppen min vet egentlig allerede utfallet.

Bare så irriterende at kroppen min ikke har skjønt det. De siste par dagene har jeg hatt skikkelig bekkenløsnings-lignende plager, med vondt i rygg, rumpe, hofter og nedover innsiden av lårene. Er vondt å sitte, vondt å ligge, vondt å bevege seg. Puppene holder seg fortsatt ømme, i litt varierende grad, men absolutt ømme. Og kvalmen henger også i. Opp og ned det også, men jeg brekker meg opptil flere ganger om dagen. Dette er plager jeg gjerne tar om det er en premie i enden, men når det bare er kroppen som lurer meg blir jeg sint. Sist jeg mistet tidlig hadde jeg i alle fall ingen symptomer. Hvorfor pokker skal jeg få så mye nå? Hrmf!

tirsdag 30. november 2010

Gråtedag

Jeg trodde jeg var forberedt på at det skulle gå dårlig denne gangen. At jeg skulle takle det greit. Men i dag er det tungt - og det allerede før vi vet 100% sikkert. Tårene har sittet løst. Det er jaggu bra jeg jobber hjemmefra og kan både jobbe og gråte samtidig.

Dette føles så fryktelig urettferdig. At jeg sannsynligvis skal miste for tredje gang på under et år. Jeg hadde jo et håp. Et håp om at alle gode ting var tre. Men det ser ikke sånn ut. Jeg tør ikke engang å håpe på at jeg skal være en av de heldige som opplever å ikke se liv en uke for så å se det en uke etterpå. Flaks har jeg ikke hatt mye av i år, og det føles ikke som om den plutselig skal begynne nå. Selv om jeg føler at jeg egentlig fortjener det. Jeg føler at jeg kjemper og kjemper til ingen nytte. Mister jeg nå, hvorfor skulle jeg ikke miste neste gang? Og gangen etter? Hvorfor skulle vi noen gang lykkes? På dager som i dag mister jeg helt troen på at drømmen om et barn til skal gå i oppfyllelse.

Det er ekstra slitsomt å gå og kjenne på symptomene som jeg sannsynligvis har til ingen nytte (igjen). Kvalmen er til stede hele dagen, men går litt opp og ned. Samme med ømheten i puppene. Også håper man litt at dette skal være et godt tegn, men jeg vet jo også så inderlig godt at kroppen virkelig kan lure deg. Jeg hadde jo symtomer i flere uker etter Tredjegull døde. Sånn er det sannsynligvis nå også. Kroppen tror fortsatt at den er gravid, selv om utviklingen til den lille spiren har stoppet opp.

Går halvveis og venter på blødninger, men har foreløpig ikke sett snurten av blod i dette såkalte svangerskapet. Regner ikke med at kroppen vil ordne opp selv heller. Må nok få hjelp av ett eller annet slag på sykehuset tenker jeg.

Faen! Så urettferdig verden kan være!!!

mandag 29. november 2010

Ikke så positiv ultralyd

6+1 i dag, og første ultralyd er unnagjort.
Det jeg sitter igjen med er bekymring og en voksende oppgitthet over helsevesenet.
Hadde jo egentlig fått time til UL på fredag, men den legen som jeg var hos i oktober ville ha meg inn allerede i dag. Hun var også positiv til progesteronstøtte. Jeg var ikke så veldig positiv til denne tidligere timen, i og med jeg var redd for at det skulle være for tidlig å se noe, men stolte på henne.

Etter å ha sittet og ventet en god stund på gyn.pol. i morges, ble jeg endelig ropt opp. Og ikke av den legen jeg forventet, isteden kom jeg inn til en mannlig gyn. som med på slep hadde en ung turnuslege. Spurte meg ikke engang om det var greit!

Snakket litt før jeg hoppet opp i stolen. Føltes ikke helt kult å ha to stykker som stirret oppi der, men..
Gyn. kjente i alle fall at livmoren var noe forstørret. Så var det UL, og på skjermen så vi et hulrom med plommesekken i. Ikke noe embryo. Gyn. bekymret seg ikke over det, mente jeg var i uke 5 og satte meg opp til ny time om en uke. Trodde visst ikke stort på meg da jeg prøvde å si at jeg visste nøyaktig når EL var. Og progesteronstøtte, nei, det trengte jeg ikke. Greit nok det, tror ikke det ville hatt så mye for seg på dette stadiet alikevel, men jeg er møkk lei av å få forhåpninger om hjelp for så å stadig få nye slag i trynet.

Nå er jeg lei! Sint og frustrert. Fatter ikke hvorfor jeg skal være så uheldig, både i forhold til graviditet og de fleste legene jeg møter på. Hadde virkelig håpet at jeg kunne dra hjem til jul med gode nyheter, men nå regner jeg med at jeg heller kan bøtte innpå med vin og fenalår.

Selvfølgelig er det en liten sjanse for at det var for tidlig å se noe mer. Har aldri vært på UL så tidlig som 6+1, men jeg har vært litt senere i uke 6 flere ganger og sett noe hver gang. Tredjegull var 6mm og hadde tydelig hjerteslag i uke 6+4 (eller 5?), og selv da vi mistet i uke 7 så vi en 2 mm spire med bankende hjerte i uke 6. Så dette virker ikke lovende..
Kan håpe sykehuset har dårligere utstyr enn min private gyn., eller at denne gyn. ikke lette grundig nok (for det gikk fort), men innerst inne vet jeg hvilken vei det går - igjen.

Skal det virkelig ikke bli noe sistegull på oss?

Hahahaha. Så sjekker jeg mailen min og ser at jeg nok en gang har fått fødeplass på ABC (måtte jo søke tidlig selv om jeg ikke hadde helt trua). Man burde jo ha blitt glad, men det eneste jeg tenker er at jeg nok en gang må avbestille plassen. Drømmen om fødsel på ABC er langt unna og blir sannsynligvis aldri virkelighet.

søndag 28. november 2010

Dagen før D-dag

I morgen skal jeg på sykehuset, og vi får sannsynligvis svar på om det er liv laga i magen min eller ikke. Er det noe der eller er det ikke? Er litt redd for at gyn. kun vil finne en tom fostersekk, eller i verste fall at det er utenfor livmoren. Dessuten så er jeg også redd for at det skal være for tidlig til å kunne se hjerteslag sånn at jeg kanskje blir gående og bekymre meg for det også. Vi får se..
Blir også interessant om jeg får noe støtte om ting ser bra ut. Vet ikke lenger om det er noen vits i progesteronstøtte, nå har jeg jo kommet til uke 6 allerede, men vi får se hva hun sier.

Svar på HCG-prøven på mandag har jeg ikke fått. Ingen telefon fra legen, og jeg har selv bevisst valgt å ikke ringe for å spørre. Fant ut at jeg ikke trengte nok et tall å analysere. Blir bare stress av det. Tenker som så at om resultatet hadde vært urovekkende så hadde nok legen gitt meg beskjed om det. Så da så det sikkert greit ut.

Den siste uken har forøvrig vært sterkt preget av symptomer. Mye hodepine og kvalme samt ømme pupper. Har gitt seg litt de siste dagene, og da blir jeg selvfølgelig bekymret, men det er nok sånn det har vært hver gang hos meg, at det går litt opp og ned med symptomer. Jeg kjenner i alle fall noe, og det skjer mye i magen min om dagen. Så får vi håpe det er et bra tegn!

mandag 22. november 2010

Sliten

I dag har jeg vært og tappet blod igjen, så får vi se hva svaret blir. Stiger HCG fortsatt eller stagnerer den tro?

Jeg er veldig sliten nå. Sliten av å gå og lure på hvordan dette vil ende. Jeg har lest litt for mye på nettet, og innser at veldig mange med såpass lave HCG-resultater som mine mister i løpet av de første ukene. Dermed venter jeg egentlig bare på at dette skal gå skeis. Jeg har jo egentlig følt det helt siden jeg testet positivt, at dette ikke går. Hater den følelsen, er den samme som jeg hadde da jeg ble gravid i februar, og som kom igjen en uke etter siste UL med Tredjegull. Intuisjon kanskje..

I alle fall er jeg forberedt på at dette ikke går veien. Og er det sånn så ønsker jeg egentlig at det skal være over så fort som mulig, sånn at jeg kan komme meg videre. Om jeg mister nå så takler jeg det. Jeg er tross alt forberedt, og etter det vi opplevde i sommer så føler jeg at å miste tidlig er "piece of cake". Da tar jeg det som en mens og går på igjen.

Selvfølgelig vil jeg jo aller helst at det skal gå bra. Det finnes folk med lave verdier som har hatt vellykkede svangerskap og fått friske babyer, men hvorfor skulle jeg være en av de heldige? Jeg har liksom ikke hatt særlig mye flaks i år, så hvorfor skulle jeg ha det nå? Det blir nok neppe noen baby i juli for oss. Isteden blir det nok diagnosen habituell abort og utredning, så få vi satse på at det er vår tur neste gang. For gravid blir jeg jo i alle fall! Det er da noe..

Optimistisk om dagen ja..

fredag 19. november 2010

Andre HCG-resultat

Våknet i dag og grudde meg til å ringe legen for å spørre etter prøvesvar senere. Det slapp jeg å gjøre, for legen ringte med det andre prøveresultatet nå. HCG har økt fra 80 på 15 DPO til 250 på 18 DPO. Til sammenligning var det sist på 93 på 14 DPO og 319 på 17 DPO. Han sa det var fin stigning, men at de lave tallene kanskje betydde at jeg var litt kortere på vei. Nå har jeg både tempet og EL-testet, så jeg er rimelig sikker på når EL var.

Ut fra de forskjellige HCG-kalkulatorene ser denne stigningen grei ut, litt mindre stigning enn i mitt forrige svangerskap, men dog innenfor normalen. Skal tilbake på mandag for en prøve til, håper virkelig at det har steget enda mer til da.

Jeg tror egget festet seg senere denne gangen, i og med jeg hadde noe slim med blodspor i 10 DPO. Forrige gang testet jeg positivt 9 DPO, denne gangen så jeg med godvilje en skygge 10 DPO, testet ikke 11 DPO men 12 DPO var der en svak strek, sånn ca. som på 9/10 DPO sist. Jeg håper dette kan være forklaringen på det lavere nivået, men vet ikke om sånt har noen betydning.

Kan jeg senke skuldrene mine litt nå tro?
Klarer liksom ikke helt å tro på at dette skal gå bra i og med tallene er såpass lave..
Men vi må da ha fått vår del av motgang i år nå?

torsdag 18. november 2010

Første HCG-resultat

Var hos legen og tok ny blodprøve i dag, og fikk samtidig svar på den som jeg tok mandag. HCG-nivå på 80 15 DPO høres ikke veldig lovende ut for meg, og jeg er dermed enda mer sikker på at det ikke går veien denne gangen heller. Er selvfølgelig doblingen som er viktig, og jeg håper å få svar på det i morgen. Men uansett har jeg en dårlig følelse. Med Tredjegull hadde jeg HCG på 93 14 DPO, så det er klart lavere enn det denne gangen.


Jeg sliter veldig psykisk om dagen. Jeg visste det ville bli vanskelig den dagen jeg ble gravid igjen, men ikke så vanskelig.

Legen min ringte meg i går og rådet meg til å ta direkte kontakt med den legen jeg var hos på sykehuset og be om progesteronstøtte siden han selv har så lite erfaring med sånn og ikke visste hvor mye som skulle skrives ut etc. Jeg orket rett og slett ikke et nytt slag i trynet, så mannen ringte henne for meg. Joda, jeg skulle få progesteronstøtte, men det var for tidlig enda. Sånt ga man ikke før man hadde sett at det var noe der, før det ville det ikke hjelpe alikevel. Hallo???
Dette er eneste plass jeg har hørt om en sånn praksis, det virker da som det vanlige er å gi støtte fra positiv test.

Jeg hadde i utgangspunktet fått time på sykehuset 3/12, legen fremskyndet den til 29/11. Så om jeg fortsatt er gravid om halvannen uke får jeg hjelp. Jeg synes det hele er idioti. Med en tidligere time kan jeg risikere at man ikke ser hjerteslag enda, og da får jeg den bekymringen i tillegg. Det er nok nå!

Det er meget mulig at jeg ikke trenger noe progesteronstøtte i det hele tatt. Har jo hatt to vellykkede svangerskap uten hjelp. Da jeg mistet i SA utviklet spiren seg ikke normalt, og jeg tror ikke noe hadde hjulpet. Sist gikk det jo bra en god stund. Så det er ikke nødvendigvis det at jeg tror at jeg trenger hjelp, det er bare det å gjøre noe. Om jeg hadde fått progesteronstøtte så hadde jeg i alle fall sluppet å bekymre meg for å miste pga. noe sånt.

Men men. Nå håper jeg bare at jeg får resultatet av dagens prøve i morgen, og aller helst at stigningen er bra. Tror jeg går på veggen om jeg må gå rundt i denne usikkerheten til over helgen.

onsdag 17. november 2010

Dårlig følelse

Jeg har fortsatt en utrolig dårlig følelse på dette svangerskapet. Klarer ikke å få meg til å tro at det skal gå bra, det er rett og slett umulig å forestille seg at det virkelig kan bli en baby utav det. Har ingen følelser overfor det som vokser i meg foreløpig, ulikt de andre gangene da jeg har knyttet meg til spirene med en gang. Nå er jeg fullstendig kynisk, foreløpig er det kun en celleklump. Intet mer, intet mindre. Det er vondt å gå rundt med disse følelsene, gå rundt og vente på at dette skal gå galt. Jeg håper jo at jeg tar feil, men jeg klarer ikke å tro på det samme hvor mye jeg prøver. Jeg håper det vil hjelpe litt om jeg får gode HCG-resultater før helgen, men så klarer jeg jo ikke å tro på det heller.

Jeg føler meg ikke så veldig gravid. Eller jo, jeg er dårlig. Kvalm og uvel til tusen, men jeg tror det er mer pga sykdom enn graviditet. Jeg er nemlig veldig sår i halsen om dagen, og da følger gjerne kvalmen o.l. med. Puppene er litt ømme, men ikke superømme sånn som jeg mener å huske at det har vært før.

Tok en test i forgårs og en i dag og håpet at jeg skulle kunne se stigning ut fra dem. Men den gang ei, testen i dag var omtrent lik og i alle fall ikke sterkere enn den fra i forgårs:









Burde den ikke vært sterkere i dag da? Betyr det at HCG ikke stiger tro? Man kan jo håpe at testene har nådd styrkegrensen sin, men så klarer jeg jo ikke å tro på det heller. Huff.

Her er oppdatert testerekke i alle fall:

mandag 15. november 2010

Over IKM

IKM var i går, og enn så lenge er jeg fortsatt gravid. Men jeg føler meg fortsatt fryktelig usikker på om dette vil gå bra, synes ting ligner veldig på da jeg hadde en SA. Mindre symptomer enn sist, synes ikke puppene mine er særlig ømme, bekkenet er mindre vondt, og i dag hadde jeg mensmage da jeg våknet. Eneste jeg virkelig kan si at jeg kjenner er litt kvalme og trøtthet. Testene har også vært svakere enn sist (men sannsynligvis festet egget seg senere også). I går var jeg sikker på at det skulle gå galt da testen nesten så svakere ut enn dagen før. Heldigvis var streken dobbelt så sterk i dag, det er da i alle fall noe.


Har vært hos legen og målt HCG i dag, og skal tilbake for nye prøver torsdag og mandag, så får vi se. Blir en laaaang uke.

Ringte i tillegg sykehuset i dag. Da jeg var der i oktober ble det jo snakket om progesteronstøtte ved neste svangerskap. Fastlegen min mente at om jeg skulle få det så burde jeg burde begynne på dette med en gang, men det var sykehuset slettes ikke enig i. Sånt ga man ikke før man hadde sett at det var noe der, så jeg fikk time om 2 1/2 uker. Hva er egentlig vitsen med å begynne på støtte først etter 6-7 uker da? Har jeg aldri hørt om! Rimelig frustrert og fortvilt nå. Skal jeg virkelig ikke få hjelp noen plass?

Dagens testrekke:

lørdag 13. november 2010

På'an igjen

Positiv BT i dag også. Streken kom fortere og var muligens ørlite sterkere enn i går:










Fisket også opp testen fra 10 DPO fra søpla på badet (galskap, I know), og selv om det ikke synes på sammenligningsbildet så er der en skyggestrek. Så det var nok starten på noe:









Av ren nyskjerrighet tok jeg en EL-test i dag også, så her er dagens fangst:









Tempen skjøt i været i dag, så da trenger jeg ikke å bekymre meg så mye for det lenger. Regner med jeg slutter å tempe nå. Jeg klarer ikke helt å la være å bekymre meg for at dagens test ikke var så mye sterkere enn gårsdagens, minner meg litt for mye om tiden før SA'en i februar/mars. Får bare ta en dag om gangen og se.

Pr. i dag er jeg i alle fall gravid - igjen!
Så får tiden vise om det blir kortvarig lykke eller ei.
Eller lykke - det er alt for mange følelser som rører seg i meg til at jeg klarer å kjenne noe særlig på noen lykkefølelse akkurat. Uskylden over positiv test er borte nå som jeg vet så altfor godt alt som kan gå galt. Jeg er heldig som har fått klaff igjen såpass fort, det kan jeg si. Men jeg vet at jeg har noen lange uker, dager og måneder foran meg. Før tenkte jeg at jeg skulle kose meg med graviditeten når jeg ble gravid igjen, nyte de 9 månedene. Forventningene og alt det der. Nå ser jeg absolutt ikke frem til de neste månedene (om jeg kommer så langt da). Skulle bare ønske at jeg kunne hoppe rett til juli med en gang!

Men men, man får forholde seg til realitetene. Det er november, og juli er laaangt unna. Og jeg har ikke engang kommet til IKM enda. Det er i morgen. Men jeg kjenner at noe er på gang i kroppen. Det murrer, så mye innimellom at jeg bare venter på blødningen. Tåka begynner å senke seg. Jeg er trøtt og uggen, og den tette nesen har dukket opp. Og hoftene og hormonene er et kapittel for seg.. Men jeg tar gladelig alle symptomer jeg kan få. Bring them on! Bare jeg får komme helt i mål denne gangen.

Mandag tar jeg turen til legen for å måle HCG. Føler at det i alle fall vil gi meg en pekepinn på hvordan det ligger an, men det er vel mer en følelse enn noe annet. Har det ikke skjedd noe dramatisk før mandag ringer jeg også sykehuset da. Håper virkelig de kan hjelpe meg sånn at vi får vår etterlengtede sistemann i juli.

Måtte bare ta et  bilde av testene etter den fra i dag hadde tørket, og da så jeg tydelig at den fra i dag er noe sterkere enn den fra i går. Her får man ta alle positive tegn man kan få.

fredag 12. november 2010

Er det mulig?

12 DPO i dag. Testet på onsdag, og så muligens en svak skygge etter tidsfristen. Etter menslignende kramper i magen sammen med masse slim med mikroskopiske blodspor i onsdag ettermiddag og tempfall i går, gadd jeg ikke å teste i går, men ventet istedenfor på spotting som aldri kom. Tempen gikk enda litt mer ned i dag, og ligner slett ikke på en gravidtemp, men siden jeg fortsatt ikke har begynt å spotte tok jeg en BT bare for å bekrefte at jeg ikke er gravid og få denne pp'en ut av verden. Etter et par minutter måtte jeg bare slippe ut et "er det mulig???" og brenne av en CB også.

Her er resultatet:









Vet nesten ikke hva jeg skal tro her jeg sitter. Er helt skjelven enda.
Strekene er ikke sterke, kanskje omtrent som på denne tiden med den spiren vi mistet i SA, svakere enn med Tredjegull. Men det er ikke tvil om at det er to streker der, og de kom begge i løpet av 1-2 minutt. Jeg sier det igjen: er dette mulig da???

Som nevnt hadde jeg slim med mikroskopiske blodspor i på onsdag, og etter det har jeg bare ventet på spottingen. Hadde veldig murringer/kramper samtidig som blodsporene kom, så kan egget ha festet seg da kanskje? Tempen min har jo gått litt ned, og er slettes ikke noen gravidtemp. Men testene sier jo sitt, til tross for tempen må det jo være noe der..

Symptommessig så har jeg i tillegg til disse krampene hatt ømme pupper, veldig vondt i hoftene, litt kvalme og trøtthet og hormoner på fullstendig bærtur. Nå i dag synes jeg nesten at jeg kjenner mindre av alt. I tillegg fikk jeg litt "menskviser" på haka i går kveld.

Spørsmålet er jo bare hva som skjer nå. Testene er ikke übersterke, men IKM er heller ikke før på søndag. Jeg har en sterk følelse av at dette ikke går, at det ender i kjemisk eller en tidlig SA som i mars. Jeg har jo fått beskjed om å ringe gyn.pol. ved positiv test, så om jeg kommer meg over IKM ringer jeg nok dit på mandag og hører hva de sier. I tillegg har jeg bestilt meg time hos fastlegen på mandag for å få målt HCG.

Jeg er helt utenfor meg selv nå. Var så sikker på at det ikke hadde klaffet denne gangen heller. Skulle drikke rødvin i kveld (noe jeg selvfølgelig gladelig hopper over), og hadde bestilt både bidronninggele og maca til neste pp. Nå håper jeg inderlig at jeg kan la det stå urørt!

søndag 7. november 2010

Overraskelse

Fikk meg en overraskelse da vi kom til gravstedet i dag.
Steinen er tilbake allerede!
De sa at det skulle ta 4-6 uker, men det er jo under 3 uker siden den ble hentet.
Litt rart å se navnet til Tredjegull der, og litt sårt at jeg sto der med svigers og ikke mannen, men også veldig gledelig. Nå er sirkelen sluttet, og vår vakre, lille engels eksistens er for alltid synlig for omverden.

Karma

Nå er jeg ganske så overbevist om at det ikke har klaffet denne syklusen heller. Er bare 7 DPO, men tempen min kjører berg og dalbane for alle penga og ligner langt fra noen gravidchart. Hadde tempen holdt seg høy i dag hadde det sett ganske pent ut, men neida..
Hadde noen sinnsyke mensmurringer i går kveld og i natt, og har vondt i hoftene og litt ømme pupper, men det hjelper lite når man bare vet at mensen kommer mot slutten av uka.

Er lei nå. Det har gått 3 1/2 måned siden vi mistet Tredjegull, og jeg hadde virkelig håpet å bli raskt gravid igjen. Og i alle fall innen terminen i januar. Nå har vi bare en mulighet igjen..

Kanskje det er karma?
Makkeren til mannen og samboeren har slitt med å bli gravide, og gikk i høst gjennom sitt første prøverørsforsøk. Jeg har ikke noe forhold til dem i det hele tatt. Makkeren til mannen kjenner jeg litt fra vi jobbet i samme bygning før eldstemann ble født, også var han bartender i bryllupet vårt. Samboeren har jeg aldri truffet. Alikevel fulgte jeg spent med gjennom mannen, siden vi var prøvere samtidig snakket de mye sammen. De ble gravide på det første prøverørsforsøket, og plutselig ble det mange vanskelige følelser for meg. Det har gått bedre i det siste når jeg rett og slett har sluttet å spørre mannen hvordan det går med dem. Var lettere å skyve det litt vekk. I går mistet de, 8-9 uker på vei. Jeg ble rett og slett kvalm da mannen fikk meldingen. Dumme meg som ikke har klart å glede meg så veldig på deres vegne. Hva slags menneske er jeg? Nå har jeg skikkelig vondt av dem. Jeg vet jo så innmari godt hvor vondt og fortvilende det er. Heldigvis kan mannen min snakke med makkeren sin, er sikkert godt for ham å ha noen som forstår. Så får jeg håpe hun også har noen. Og jeg, jeg fortjener sannsynligvis ikke å bli gravid igjen.

Det er nok passende at jeg skal på graven til Tredjegull i dag. Er Allehelgensaften i dag, og siden mannen jobber spurte svigers om jeg og ungene ville bli med dem. Litt sårt å dra dit med dem, men når tilbudet kom hadde det vært dumt å si nei. Får lappe sammen forholdet til dem så godt jeg kan.

onsdag 3. november 2010

My son, the genious

I går tilbragte jeg formiddagen hos svigerinna mi. Koselig å bare skravle. Hun fortalte at hun hadde vært i foreldresamtale i barnehagen hvor min 5 år gamle niese går. Hun er skoleknert i år, og i den forbindelse hadde hun fått vite litt om hva de driver med. Noe av det de jobber med er at ungene skal få forståelse for hva ting er. Når man spør et barn hva en sykkel er, så vil de som oftest svare at det er noe man sykler på. I barnehagen jobber de nå med å lære ungene hva ting består av og sånt. Det har ikke engang falt meg inn at ungene må lære sånt, det er jo en selvfølge for oss voksne. Så da eldstemann kom hjem fra parken så tenkte jeg at jeg skulle teste ut dette på ham. Spurte ham hva en sykkel var og forventet å få "noe man sykler med" som svar. Men gutten begynte straks å forklare at en sykkel hadde to hjul, styre, lys og pedaler. Og når jeg spurte hva en bil, et fly og en bok var så forklarte han jammen det også. Helt uoppfordret. Jeg ble rimelig overrasket, og ganske så overbevist om at vi har et lite geni i familien.. ;-)

Neida, så ille er det ikke. Kontakter ikke Mensa enda. Men det er veldig OK å se hvor oppegående den gutten er. Vi har valgt å ikke ha ungene i barnehagen, men heller i barnepark. Det er jo så mye snakk om at barnehager er så bra for utviklingen, det pedagogiske og alt det der. Og joda, jeg ser den. Men da er det også godt å se at vår gutt ikke ligger etter selv om han ikke har gått i barnehage. Neste år blir det vel og merke barnehage for begge to. Jeg tror det er viktig at eldstemann får det siste året som skoleknert. Da er det jo mye forberedelser før skolen, og han blir kjent med flere som han skal gå på skole sammen med. Og da sender vi snuppa i barnehagen samtidig. Blir rart, men sikkert greit det også.

Må forresten nevne en episode som skjedde en morgen her. Ungene ryddet rommet til snuppa på morgenen, og begynte å synge i kor en sang fra en eller annen Barne-TV-serie: "Hva gjelder nå? Lagarbeid..". Det var så utrolig passende, og veldig herlig å høre på.

Nå er det kaos i soafen her. Småtrolla har vært med svigers på kino i dag, og kom nettopp hjem helt hypre. Planen var at de skulle perle gaver til familien i USA, men det går rimelig tregt der borte. Og maken til høylydt perling skal man lete lenge etter. Søte er de, men i den formen de er i nå ser jeg ikke frem til en hel ettermiddag og kveld alene med dem.. Sliten allerede jo! ;-)

tirsdag 2. november 2010

Symbolikk

Tempen min og alt annet tilsier nå at jeg er 2 DPO i dag. Så selv om jeg ikke har noe som helst tro på klaff denne syklusen, med det som jeg innbiller meg var en "dårlig" eggløsning og lite sengekos, så er jeg i alle fall på riktig side av EL.


Jeg tenker mye rart, og har funnet ut at symbolsk sett så er det nå det skulle klaffet. Med EL ca. en uke før terminen til spiren vi mistet i SA i mars, og eventuell termin 3 dager etter ettårsdagen for at vår lille engel forlot oss. Dessuten ble jeg gravid på Valentine's Day med den vi mistet i SA, nå hadde jeg EL på Halloween. Det er da en viss symbolikk i at begge disse dagene er (etter min mening) kommersielle dager importert fra USA.

Men så blir man ikke gravid av symbolikk da..

mandag 1. november 2010

EL eller ikke?

That's the question..

Denne syklusen forvirrer meg maks. Vanligvis har jeg mye EL-smerter og knall positive EL-tester i 2-3 dager. Denne gangen har jeg hatt minimalt med EL-smerter (om jeg ikke regner med vondtene jeg hadde i magen den første halvannen uke etter mensen, men EL-smerter får jeg jo helst rundt EL da..). Isteden har  jeg hatt en merkelig, oppblåst følelse i magen. Og i helgen en følelse av at en urinveisinfeksjon var rett rundt hjørnet som nå har forsvunnet som dugg for solen.

Lørdag ettermiddag fikk jeg knall positiv EL-test. I går var de helt i grenseland mellom positiv og negativ, ca. like sterke streker. Og i dag var den negativ. Så altså bare en knall positiv EL-test. Hallo?
Mye tyder på at EL var i går. Tempen droppet, jeg hadde mye slim og var ganske så åpen der nede. I dag steg tempen et godt hakk samtidig som jeg er i ferd med å tørke opp nedentil.
Blir spennende å se hvordan tempen utvikler seg de neste to dagene nå. Men om jeg har hatt EL så kan det neppe ha vært noe gullegg akkurat. Dessuten så har det blitt minimalt med sengekos i forhold til normalen rundt EL. Tenker jeg forbereder meg på PP11 allerede nå jeg..

lørdag 30. oktober 2010

Søskenkjærlighet

En rød og en blå - søskenkjærlighet i baksetet!

Et år eldre

Jeg ble ikke yngre i år heller gitt, og i går måtte 33 byttes ut med 34. Yikes!
Har aldri vært særlig glad i å feire min egen bursdag, og i år ser jeg egentlig enda mindre grunn til å feire. I går følte jeg at noe manglet. Jeg skulle jo egentlig enten hatt en nyfødt, vært fødeklar eller hatt sånn ca. 8 uker igjen eller noe sånt. Isteden venter jeg nok en gang på EL.

Men dagen ble hyggelig alikevel, for all del. Det aller beste var å våkne av at mannen hentet snuppa som lå ved siden av meg, høre dem pusle nede og så komme snikende opp med tegninger og sang. Sånt gleder et mammahjerte! Senere på dagen overrakte de meg stolt den boken jeg ønsket meg og en nydelig blomsterbukett. Hovedgaven, en vinterjakke, hadde jeg jo allerede fått. Og snille mannen kjøpte kake med lys på, og jeg fikk sushi til middag og vin på kvelden. ;-)
Og ikke minst fikk jeg mange hyggelige telefoner og meldinger. Sånt varmer!

I morgen skal vi feire sammen med svigerfamilien. Klarte ikke å sno meg unna i år heller.. Men men, det blir nok hyggelig. Bare masse styr med baking og ordning på forhånd.

Angående prøving så er jeg usedvanlig avslappet denne gangen. Tempen min oppfører seg fortsatt rart, og jeg har lite EL-smerter i forhold til før. Men strekene på EL-testen var ca. like sterke i morges, så jeg regner med den er skikkelig positiv i ettermiddag. Alikevel stresser jeg veldig lite med sex. Tidligere hadde vi vel allerede hatt en runde eller 2 hver dag i flere dager nå. Denne gangen har jeg foreløpig to ynkelige kryss i FF. Ser nesten på denne syklusen som en "prøvepause", og har pga. alt det merkelige med temp og kropp utrolig liten tro på at det blir noe klaff. Egentlig er det litt OK å slappe av også..







torsdag 28. oktober 2010

Sykluss?

Koppen min har oppført seg veldig rart etter den mulige kjemiske. Fikk EL-slim allerede CD8, men det har vært annenhver dag med fruktbart/ikke fruktbar utflod. I tillegg klatret tempen etter jeg var ferdig å blø, og ligger nå jevnt på rundt 36.40. Ellers svinger den alltid ganske mye på denne tiden. Mensblødningen var ikke mye å snakke om denne gangen, men jeg har testet i ettertid og er ikke gravid. Skjønner virkelig ingenting her. Kan det være en EL-fri syklus tro? Vel og merke er jeg mer avslappet etter timen hos gyn., men ikke så avslappet at jeg synes det er greit å kaste bort en syklus.. Hadde vært greit å komme over i DPO-land snart (men det er kanskje en fordel å ha sex før man kommer over dit også.. Hihi).

onsdag 27. oktober 2010

Woohoooo!

Oppturen fra i går fortsetter!
I dag klarte jeg endelig å slutte og snakke og begynne å trene igjen. Er vel ca. et halvt år siden jeg gjorde noe annet enn å gå tur, og jeg regnet med at vekten hadde gått opp siden sist. Men da jeg veide meg kom overraskelsen - jeg har faktisk gått ned nesten 3 kg (2,8 for å være nøyaktig) i løpet av denne tiden!
Da har jeg under 7 kg til målet mitt, og det er slett ikke umulig å nå. Vil ikke begynne med noen slankekurer nå, spesielt ikke når jeg prøver å bli gravid. Men med sunt kosthold og trening kan mye gjøres. Har for det meste spist knekkebrød istedenfor brød de siste månedene, så det kan vel ha noe å si for vektnedgangen. Men gudene vet at jeg har kost meg også. Orker bare ikke like mye søtt og fett som før. Og det er jo supert!

Nå må jeg bare være flink å opprettholde treningen. Tenkte å ta 2-3 ganger i uka. Da jeg begynte å trene i januar i fjor (for ca. 12-13 kg siden), ble jeg overivrig, trente hver dag og endte opp lei og med belastningsskader. Nå skal jeg være klokere. Og for all del ikke falle tilbake til en gang innimellom. En time eller halvannen 2-3 ganger i uka er ikke mye. Det bør jeg alltids få tid til. Dessuten har svigerinnen min anskaffet seg hund, så da regner jeg med at det blir flere lufteturer om kveldene fremover også. Og motivasjonen er kilo som renner av og ikke minst en sunnere kropp for en ny spire!

Nå tror jeg ikke en ny spire er rett rundt hjørnet akkurat. Hadde EL-slim allerede på CD9, men i går var det borte igjen. Kroppen oppfører seg virkelig merkelig denne syklusen. Mulig det har noe med det som sannsynligvis var en kjemisk graviditet å gjøre. Tempen droppet for så å begynne å stige igjen, og den er helt utypisk for tiden før EL hos meg. Ellers har også magen og puppene vært litt rare. Snåle greier. Hadde vært fint med EL i løpet av helga/begynnelsen av neste uke, men vi får bare vente og se.

tirsdag 26. oktober 2010

Hurra for det offentlige

I dag var det endelig duket for time på gyn. poliklinikk. Jeg hadde ikke de store forventningene, regnet egentlig med å få samme beskjed som hos min private gyn., at de ikke vil hjelpe meg før jeg har mistet en gang til.

Men isteden traff jeg en hyggelig lege som slettes ikke var uvillig til å hjelpe. I første omgang tok hun utvidede blodprøver i forbindelse med Leidens. Jeg fikk nesten hakeslepp da jeg så alle rørene som ble dratt frem på labratoriet. Fullstendig tappet ble jeg.
Legen var heller ikke uvillig til å hjelpe ved en evt. ny graviditet. Hun snakket om Pregnyl og muligens blodfortynnende. For det kunne jo ikke skade å prøve.. Nemlig!

Så planen nå er at jeg kontakter gyn. pol. med en gang jeg eventuelt blir gravid igjen, så får jeg hjelp. Og det aller  beste, om jeg ikke er gravid om 4-5 måneder skal jeg kontakte legen direkte, så setter vi igang med flere prøver etc.

Jeg gikk fra sykehuset med en utrolig god følelse. Endelig tatt på alvor, endelig en plan! Jeg føler meg rett og slett avslappet nå. Hadde aldri trodd at det var i det offentlige jeg skulle få mest hjelp, men så feil kan man ta. I dag har jeg fått nytt og sterkere håp om å få på plass den siste brikken i familien vår!

søndag 24. oktober 2010

Tiden går og går

Som forventet har den siste uken gått fort. Sånn er det alltid når mamma er på besøk. Hun kom forrige søndag og reiste hjem i går. Veldig hyggelige dager, og deilig med en smule avlastning med ungene også. Jeg slapp til og med å følge dem til parken et par dager, for det var det bare mormor som fikk lov til..
Mandag var vi en tur på gravstedet så mamma fikk se. Der lyste lykten vi satt ned på fredag fortsatt, et utrolig fint syn da vi kom  gående. Mamma fikk satt ned blomster, tror hun syntes det var OK. Regner med at gravstenen er hentet nå - gleder meg til den kommer tilbake med ny gravering. Det blir fint!

I dag har vi av alle ting vært i kirken. Eldstemann fikk 4-årsbok og var så stolt! Var en veldig fin gudstjeneste, som fikk oss til å snakke om å kanskje gå i kirken litt oftere. Det skjer jo ellers kun ved bryllup og dåp. Jeg har aldri vært veldig troende, og hadde egentlig aldri noe stort behov for å døpe ungene eller gifte meg i kirken. Etter det som har skjedd i år har holdningen min derimot endret seg litt. Jeg er glad for at ungene er døpt og vi gift i kirken. Jeg er glad for at vi hadde med en prest ved bisettelsen til Une. Og jeg ser verdien av å gå i kirken innimellom. Det er noe trygt og trøstende ved det. Av og til kan man høre akkurat det man trenger der og da. Så innimellom er det kanskje greit.

Da vi gikk ut av kirken stoppet plutselig mannen min opp og tente et lys for Une. En tanke som ikke slo meg engang. Jeg syntes det var så utrolig fint tenkt og gjort av ham. Gode mannen min!

Gode, snille mannen min som i forgårs kom hjem med ny laptop til  meg. Jeg har sittet og jobbet på en gammel laptop som jeg har slitt mer og mer med, og nå syntes han det var på tide med en ny. Så nå er jeg den stolte eier av en råfin Sony Vaio. Litt uvant enda, men.. Godt jeg nå har en uke fri sånn at jeg kan bli kjent med den. ;-)

Ellers begynner det så smått å nærme seg EL-tid igjen. Kjenner jeg er litt uinspirert denne syklusen. Har litt sånn "orker ikke-gidder ikke-holdning". Hadde jeg ikke mistet i mars skulle jeg vært fødeklar med termin om to uker nå. Og terminen for vår lille engel nærmer seg også faretruende. Hadde så veldig lyst å være gravid igjen før det, men nå har jeg plutselig bare to muligheter igjen. Men man får vel bare kjøre på igjen om noen dager og se hva som skjer. Også skal jeg jo på gyn. poliklinikk på tirsdag. Håper de kan gi meg litt håp der. For akkurat nå har jeg egentlig lite av det, og begynner å tenke på muligheten at vi ikke får dette til i det hele tatt..

mandag 18. oktober 2010

PP 10

Nå blør jeg for fullt, så da er det bare å konstantere at PP10 er igang.
Litt ambivalente følelser i forhold til det som jeg er ganske sikker på har vært en kjemisk graviditet. En del av meg er livredd for at vi aldri skal få det til igjen. At vi har hatt vår sjanse. En annen del tenker at det er positivt at et egg sannsynligvis har blitt befruktet. At vi nesten klarte det. Kanskje har det banet vei for at vi skal lykkes denne pp'en? Har EL rett etter bursdagen min, så det hadde vært en fantastisk gave på etterskudd. Alt jeg ønsker meg faktisk!

Nå skal jeg prøve å ikke tenke så mye på det som har skjedd. Har besøk av mamma denne uken. Neste tirsdag er det time på sykehuset og etter det kan vi jaggu begynne å tenke på EL igjen. Dagene kommer til å fly!

søndag 17. oktober 2010

Kjemisk eller..?

Har hatt en helvetesnatt med så vondt i magen at jeg ble kvalm av det. Oppholdt meg stort sett på badet fram til kl. 05. Spottet litt i natt, hadde litt opphold i morges før det begynte på igjen nå.

Tempen gikk litt opp igjen, men det kan nok være pga. lite søvn. Men siden den natten jeg hadde i natt minnet veldig om natten til 13 DPO i graviditeten som endte i SA, måtte jeg bare ta en BT til tross for spotting. Nok en gang svaaak rosa skygge, kanskje litt sterkere enn i går.

Nå er jeg rimelig overbevist om at noe har streifet innom her. Kroppen min kan ikke lyge så mye. Symptomene har vært ganske klare, frem til i dag da jeg kun har litt ømme pupper igjen. Og så mange tester kan vel heller ikke lyge?

Men jeg er jo også litt redd for at dette kan være et svangerskap utenfor livmoren. Hadde jo en periode med litt symptomer på festing veldig tidlig, og svake tester og blødninger kan vel også være et tegn på dette. Håper det "bare" er en kjemisk, vi må da ha fått vår del nå, om jeg ikke skal ende opp med en graviditet på feil plass også..

Godt man skal på sykehuset om 9 dager i alle fall!

lørdag 16. oktober 2010

Status 12 DPO

Negativ BT og CB i morges. Eller, begge fikk svaaak skygge innen tidsfristen, men jeg forkaster dem alikevel som negative. Tok forresten en BT med svaaak skygge på ettermiddagsurin i går også. Men hadde det vært noe på gang så hadde testene blitt sterkere nå. Er tross alt to dager siden den første skyggestreken på CB, så selv om den kom innen tidsfristen i dag og jeg også kan skimte skygger på BT, regner jeg med at løpet er kjørt. Tempen min gikk litt ned i dag også, og i går kveld hadde jeg litt svakt farget utflod.

Merkelig dette. Er nok slett ikke umulig at et befruktet egg har streifet innom men ikke har klart å feste seg.
Formen min er ikke god. Jeg føler meg rett og slett gravid. Kvalm, tung i hodet og stuptrøtt hele tiden. Fyllesyk som jeg pleier å være i starten av graviditeter. Og dette selv om jeg ikke engang drakk et halvt glass vin i går kveld og gikk hjem rett over 23 fordi jeg nesten ikke klarte å holde meg våken. Dette styrker egentlig teorien om en kjemisk, selv om det er rart at kroppen eventuelt reagerer uten noe særlig utslag på tester.

Mer farget utflod nå, så da er vi nok i pp10 i morgen eller mandag. Godt de neste par ukene kommer til å gå fort i alle fall!

fredag 15. oktober 2010

Litt spenning i hverdagen

Jeg har jo hatt en sterk følelse av at det ikke har klaffet denne syklusen. Så derfor var det ingen overraskelse når BT'en var negativ i går morges, selv om jeg hadde hatt stikkinger i magen og sovnet på sofaen før kl. 22 kvelden før. Da jeg laget mat til ungene brakk jeg meg plutselig, ikke bare en, men to ganger. Det har jeg ikke gjort siden jeg var gravid.. I morgenstresset sto fortsatt urinprøveglasset mer morgenurin på badet, og i et vilt innfall stappet jeg en CB oppi. Negativ den også selvfølgelig. Helt til jeg en stund etter tidsfristen skimtet en svaaaaak skygge. Så svak at det var vanskelig å se om den var grå eller blå. Og siden det altså var etter tidsfristen bestemte jeg meg i løpet av dagen for at den var negativ.

I morges, 11 DPO, brant jeg av en ny BT. Negativ. Kan se hvor streken skal være, men that's it. Etter gårsdagen bestemte jeg meg for at jeg ikke stoler på CB, og dyppet heller en QR som jeg av et eller annet infall kjøpte da jeg var på apoteket her om dagen oppi glasset. Negativ, kunne vel kanskje med godvilje ane en skygge etter 5 minutter. Jaja, sånn er det! Eller, sånn er det helt til jeg titter på den en liten stund etter tidsfristen og ser en svaaak rosa strek, som etterhvert blir så tydelig at til og med mannen ser den. Men denne kom altså også etter tidsfristen. Mange har jo fått falsk positiv med sånne tester. Jeg har to ganger fått svak rosa strek etter tidsfristen, og begge de to gangene har jeg vært gravid. Men en gang må vel være den første falske QR-streken for meg også.. Jeg tror egentlig mest på at disse strekene er falske, spesielt siden BT'ene ikke viser noe. Men så har jeg fått svak skygge på en type test en dag og svak strek på en annen type dagen etter.. Tror ikke det blir noen ny spire av dette, men kanskje er det en kjemisk?

I tillegg til brekningene i går hadde jeg også ganske ømme pupper. De er ømme i dag også, og jeg er kvalm og koker i toppen. Innimellom murrer det i magen, men for det meste er det rolig. Blir nok mens om noen dager, men..

Skal på jentekveld med naboene i kveld, og skulle egentlig drukne mine "sorger" i et glass vin eller to. Nå vet jeg ikke om jeg tør. Sånn i tilfelle..

I dag er det forøvrig "Pregnancy and infant loss awareness day". Oppfordrer dem som måtte lese dette til å tenne et lys i kveld. Vi skal på graven å tenne lys for lille engelen vår. Om noen dager forsvinner steinen for å komme gravert tilbake før jul. Vår lille Une blir aldri glemt!♥








søndag 10. oktober 2010

Og sånn går dagene..

Blir lite tid til blogging etc. om dagen, nok en gang har jeg jobb oppover ørene. Slitsomt, men veldig bra også. Godt å få brukt hodet sitt litt og virkelig føle seg nyttig. Styrer jo arbeidstider selv, men prøver å jobbe mest mulig om dagen sånn at jeg kan ta mest mulig fri når mamma kommer på besøk om en uke. Om jeg klarer å holde meg til planen min vil jeg ha ca. 10 timer igjen å jobbe denne måneden når hun kommer. En behagelig tanke må jeg si..

Ellers så er jeg 6 DPO i dag. Magefølelsen sier fortsatt at det ikke har klaffet, så da går jeg egentlig ut fra at det stemmer. Hadde veldig murring/kramper, litt kvalme, hyppig tissing og mensmage 2-4 DPO, men i og med at eldstemann lå og spydde natt til fredag så regner jeg med at jeg har vært borti noen sånne ulumskheter selv. Vel og merke murret det fra 3 DPO da jeg ble gravid sist, men 2 DPO ville ha vært uhørt tidlig. I går og i dag har det hele roet seg. Jeg har innimellom noen byger med murring og kvalme, og pittelitt ømme pupper, men that's it. Må nok ta en test om noen dager - man er da gammel testetøs. Men forventer altså blenda tester og mensen om en ukes tid. Selv om jeg helst skulle ha vært gravid nå, så kjente jeg i går kveld at det hadde vært veldig hyggelig med et par uker til med muligheten for å dele en flaske vin med mannen. I det store og det hele har jeg fått et enormt behov for å kose meg med mannen de siste dagene, trenger liksom litt ekstra nærhet. Også har jeg plutselig blitt veldig lettrørt, satt og gråt da jeg så på X-Factor på fredag. Hallo liksom.. Mulig det rett og slett har rabla for meg. ;-)

onsdag 6. oktober 2010

Roen senker seg

Etter forrige innlegg har roen virkelig senket seg over meg. Man har såklart sine små øyeblikk, men for det meste føler jeg meg veldig OK om dagen.

Besøket i helgen ble akkurat så bra som jeg visste det ville bli. Det var utrolig godt å møte gamle venner igjen, og å endelig få møte deres yngste datter som fylte ett samme dag. Hyggelig at de valgte å bruke den dagen hos oss! Og som jeg regnet med så var det ikke noe problem å snakke åpent med dem. De hadde ikke vært her i 5 minutter engang før kona begynte å spørre om det som har skjedd. Hun passet til og med på å spørre om det var greit at hun spurte. Var skikkelig deilig å føle at noen var oppriktig interessert og ikke bare latet som ingenting. Det gjør godt å snakke innimellom!

Roen i forhold til videre prøving er også fortsatt der. Vi har hatt vår del av pliktsex de siste dagene, men vi har ikke stresset så mye som før. Nå er jeg sannsynligvis 2 DPO, og rimelig avslappet til det også. Blir ikke mye symptomjakt tror jeg. Er vel egentlig ganske overbevist om at det ikke blir noe denne syklusen heller. Vet ikke hvorfor, men magefølelsen sier det. Og den magefølelsen har ofte vist seg å være riktig. Jeg har selvfølgelig ikke noe imot å ta feil denne gangen!

Mamma kommer på besøk neste søndag, og det hadde vært hyggelig å kunne servere gode nyheter face to face. Og skulle det ikke bli sånn så er det greit at hun er her de første, kjedelige dagene av ny syklus. Dagene går fortere da. Og en uke etter jeg evt. får mens, så skal vi på gyn. poliklinikk. Og etter det har jeg bursdag og vips så er det EL-tid igjen. Så jeg føler at i alle fall den neste måneden skal gå fort.

Apropo bursdag, så spurte jeg eldstemann her om dagen om jeg fikk snille barn til bursdagen min. Svaret kom kjapt og klart: "Sikkert ikke!" Hihi. Søteste gutten!♥

lørdag 2. oktober 2010

Serenity

Jeg tror jeg i alle fall midlertidig har havnet på en avslappet plass i forhold til prøving. Jeg stresser litt ned, og jakter ikke hysterisk på EL og har ikke fullt så mye pliktsex. Jeg dropper symptomjakt så godt som det er mulig (det funket bra i februar i alle fall), og prøver å ikke håpe for mye. Skjer det så skjer det. Og det skjer når det skjer. Når det er meningen at det skal det.


Foreløpig så funker denne taktikken. Jeg har ikke tenkt så mye på EL og prøving de siste par dagene, og jeg må ikke ha sex hver dag i tilfelle. Selvfølgelig vet jeg at EL er rett rundt hjørnet. Jeg kjenner kroppen min, og jeg har fortsatt EL-tester, som i morges var nesten positiv. FF har allerede satt en mulig EL på meg, men det stemmer ikke. Kommer nok mandag eller tirsdag vil jeg tro. Og akkurat nå må den gjerne drøye så lenge den vil, jeg kan vente jeg. Kroppen føles forøvrig mer normal denne syklusen, og i natt drømte jeg at jeg var gravid, så kanskje er det et godt tegn. Vi får se etterhvert.

I dag har vi vært i bursdagsselskap hos "kjæresten" til eldstemann nesten hele dagen. Disse to fant hverandre da vi var på besøk i parken før han skulle begynne der. 16 måneder var han den gangen, og de lekte med hverandre umiddelbart. Og da høsten kom og han begynte så var de uadskillelige fra dag en. Etterhvert ble jeg naturlig nok godt kjent med moren hennes, og nå har også mennene våre funnet tonen. Vi hadde det så hyggelig at vi ble igjen et par timer etter selskapet var over. Tror vi må invitere dem på middag hit snart, jeg føler virkelig for å bli mer sosial igjen. Og jeg vil gjerne være det sammen med dem. Etter det som har skjedd er det veldig få som spør hvordan det går. Mange tør nok ikke, men spesielt en av dem som jeg trodde sto meg nærmest har virkelig gitt blanke. Veldig skuffende, men egentlig ikke så overraskende. Sånn er det. Men det har også vært en veldig positiv overraskelse hvor mye enkelte andre har brydd seg, og disse er en av de overraskelsene. Det både varmer og gleder.

I morgen får vi besøk av et vennepar med barn som vi var mye sammen med før. De har vært i utlandet et år, men nå er de hjemme igjen. Jeg gleder meg, for jeg vet at de også er noen av dem som man kan snakke åpent med. Mannen der har flere ganger etter det som har skjedd ringt mannen min bare for å høre hvordan det går med oss. Tror det blir godt å se dem igjen.

Så akkurat nå klatrer jeg sakte men sikkert oppover igjen. Nedturene vil nok fortsette å komme, men de varer litt kortere for hver gang. Vi kommer oss gjennom dette!

torsdag 30. september 2010

Tvil

Jeg begynner å tvile mer og mer på om vi skal fortsette prøvingen. Vurderer sterkt å i alle fall ta en liten pause, og i går kveld var det faktisk mannen som måtte overtale meg til litt sengekos. Siden vi allerede er igang, så kan vi vel like gjerne fullføre denne pp'en, men etter det vet jeg rett og slett ikke lenger. Føler at jeg ikke orker mer. Jeg som så gjerne ville planlegge et barn. Som for et år siden gledet meg til EL-jakt og alt det der. Nå er jeg møkk lei. Kanskje ikke så unormalt.


Vi har jo bare hatt 9 aktive pp'er, og jeg har faktisk blitt gravid på to av dem, så egentlig er det ingenting å ta på vei for. Men etter det som skjedde i sommer har jeg mistet piffen helt. Helt siden snuppa ble født har jeg hatt en følelse av at vi ikke kommer til å få fler barn, og om det er rett så kaster vi bare bort masse energi og utsetter oss selv for unødvendige skuffelser. Vet ikke om jeg orker det mer.

Problemet er jo at jeg har såpass god peiling på kroppen min nå, at jeg uansett vet sånn ca. når jeg har EL. Og tanken på at jeg kanskje kan bli gravid vil jo ligge i bakhodet uansett om vi prøver eller ikke. Er ikke så lett å gi seg heller, når man ønsker noe så sterkt. Får kanskje ta en pp om gangen. Etter denne syklusen skal jeg jo inn på gyn. poliklinikk, så får vi kanskje ta videre avgjørelser etter det.

Men jeg er sliten nå. Merker det fysisk til og med. De siste dagene har jeg hatt mye vondt i magen og ryggen, vært småkvalm store deler av tiden og hatt svimmelhetsanfall. Og da jeg la meg for å sove i går kveld ble det plutselig tett nedover halsen og brystet, det ble tungt å puste, prikket i kroppen og det svimlet for meg. Livredd måtte jeg vekke mannen som gjorde sitt beste for å hjelpe meg. Disse anfallene kom i bølger i en time eller to før jeg klarte å sove. Var så ekkelt at jeg på et tidspunkt sa til at vi burde reise på sykehuset. Han har litt førstehjelpserfaring (er faktisk på kurs om trauma-førstehjelp nå), og mente det var et symptom på stress. Nå har jeg hatt helt fri et par dager, men hodet har vel aldri helt fri, så kanskje har han rett. Kjenner det i dag også, det er litt tett og tungt nedover brystet. En annen grunn til å kanskje droppe prøverstresset en stund..?
 
Noe positivt til slutt. Vi trodde jo vi kom til å få en del utgifter i forbindelse med kremering, urnenedsettelse og sånt. Men til vår overraskelse så fikk vi vite at NAV tar den regninga. De vil også dekke gravering av gravsteinen. De dekker visst bare opp til en viss sum, men vi overskrider nok ikke denne. Dette synes jeg rett og slett er flott, at staten i alle fall tar deler av regninga når et barn dør. Plutselig føler jeg at selv det offentlige anerkjenner at Tredjegull var et lite menneske, selv om h*n aldri møtte dagens lys.

tirsdag 28. september 2010

Friiiiiiiiii!!!

Etter masse jobbing de siste ukene, har jeg endelig noen sårt tiltrengte dager fri.
Den siste uken har jeg kjent at det har blitt litt for mye, med mange timer foran PC'en hver dag samtidig som jeg skal holde styr på hus og barn og i tillegg slite med sorgen som fortsatt henger i. Fikk meg en skikkelig nedtur forrige tirsdag, og onsdagen kom jeg meg ikke ut av senga før i 12-tida. Kroppen nektet rett og slett. Så disse dagene her skal nytes! Skal ikke gjøre en dritt når ungene er i parken. I dag gikk jeg og tok litt sol etter å ha levert dem, og nå skal jeg bare nyte stillheten. Deilig!

Jeg er nå på CD 9 i syklusen, og kan så smått begynne å tenke på EL-testing og målrettet sengekos. Jeg håper litt på tidlig EL, men så har jeg hatt sen EL alle de tre siste gangene jeg har blitt gravid, så kanskje er det greit om den drøyer litt også. Med førstemann aner jeg ikke hvordan syklusen min var. Med snuppa var ikke kroppen min i rute etter fødselen enda, tror jeg ble gravid på andre EL. Mener jeg hadde første mens etter fødselen i juni, så var neste EL i midten av august, og vips var jeg gravid. Så hadde jeg EL på CD 17 da jeg ble gravid med morsdagsspiren, og så CD 19 da jeg ble gravid igjen etter SA'en. Men dette er kanskje bare tilfeldigheter.

Jeg veksler veldig mellom håp og oppgitthet når det gjelder videre prøving. På den ene siden kjenner jeg at det kribler i magen over tanken på å bli gravid igjen, og jeg øyner håp om at det skal skje allerede denne syklusen. Men på den andre siden kan jeg føle at vi bare kaster bort tid og energi på noe som aldri kommer til å skje igjen. At vi kanskje bare skal droppe det. Kanskje følelsen jeg har hatt i flere år om at vi ikke får flere barn stemmer. Hvorfor putte seg selv gjennom alt dette da?
Men så vet jeg jo at jeg har fått to barn allerede. At jeg har blitt gravid to ganger i år. Jeg vet at oddsen fortsatt er på min side, så quitting is not an option.

Sorgen over Tredjegull sitter fortsatt i. Selv om ting er lettere nå, så verker hjertet hele tiden. Innimellom har jeg dårlig samvittighet for at vi ikke har vært noe særlig på gravlunden. Bare en snartur innom noen dager etter urnenedsettelsen. Men så har det egentlig ikke noe for seg heller. Mange rare tanker som surrer i hodet. Men ja, jeg kan med hånden på hjertet si at ting er lettere, selv om jeg fortsatt har til gode å kjenne tvers igjennom glede. Dette er jo noe som vil sitte igjen alltid, men det vil også bli lettere og lettere å takle med tiden vil jeg tro. Det virker som om folk rundt oss allerede har begynt å glemme det som har skjedd, og forventer at vi skal gjøre det samme. Men det gjør vi jo ikke. Jeg blir fortsatt glad om noen spør hvordan det går. Ikke at det skjer så ofte, men i en konfirmasjon forrige helg kom onkelen til mannen bort til meg og spurte. Det varmet veldig, men jeg følte ikke for å si sannheten, så jeg sa at det gikk bra. På sett og vis stemmer det - innimellom. Man sier jo stort sett det når folk spør da. "Det går bra!"

På lørdag var vi i bursdagsselskap hos svigerinnen og svogeren min, og plutselig spurte svigermor meg hvordan det gikk med meg. Det tok henne bare 2 måneder å komme med det spørsmålet.. Jeg ble så paff at "det går bra" bare datt ut av meg. Så slo det meg at jeg kanskje skulle si noe annet enn den standardfrasen, og rettet meg selv til "det går bedre". Svigerinnen min kom meg til unnsetning og sa at det sikkert var sånn at det gikk opp og ned lenge enda. Jeg bekreftet at det var sånn, men at det er flere gode dager nå. Da klarte selvfølgelig svigermor å ødelegge øyeblikket ved å si noe om å legge det bak seg, men jeg lot det skli. Hun spurte i alle fall hvordan det gikk! Men å si at man skal legge noe sånt bak seg, det blir feil for meg. Man går videre, ja, men det er alltid med deg.

Men nå synes jeg at jeg har skrevet alt for mye om tap, sorg og prøving her. Skulle nesten tro at jeg glemmer de to flotte barna vi har hos oss. For det gjør jeg absolutt ikke. De er min glede og min styrke. Og de er virkelig verdens fineste!

Eldstemann er barnet jeg i utgangspunktet ikke ville ha. Han som snudde livet mitt på hodet (etter at faren hans allerede hadde gjort en god jobb med det samme). Han har vært spesiell helt fra begynnelsen av. Bare det at han trosset p-piller og en pappa som ikke var så mye hjemme rundt den tiden han ble unnfanget sier jo sitt.
Så valgte han å komme til verden bare litt over en time inn i 2006 og var førstemann til verden i hovedstaden det året.
Bitteliten var han, men utrolig vakker. Det var så rart å få det lille nurket. Jeg var totalt uerfaren og ante verken hva jeg skulle føle eller gjøre. Det tok meg litt tid å venne meg til det. Og det hjelp lite at jeg hadde morkakerester i livmoren og ble skikkelig syk en uke etter han ble født. Et helt døgn var jeg borte fra ham da jeg ble innlagt på sykehuset for utskrapning og kraftig antibiotikakur intravenøst. Vi fikk en tøff start. Men morskjærligheten kom fort, og jeg elsket fort morsrollen som hadde virket så skremmende. Vi hadde utfordringer på veien. Han var blant annet så liten at vi slet med ammingen. Det ble en del gråting både hos ham og meg. Men vi kom gjennom det også vi.

Allerede fra fødselen av så jeg at han var en liten tenker. Og det har han vært hele veien. Han utviklet seg utrolig fort som baby, og var tidlig ute med det meste. Han har en utrolig motorikk, og jeg er helt sikker på at han vil bli god i idrett etterhvert. Han er veldig sosial, og elsker å være sammen med andre, voksne som barn. Leke rolig klarer han sjelden, det skal herjes, og han skal helst gjøre det ute. Full aktivitet hele dagen. Tenkeren i ham viser seg ved at han er litt forsiktig når ting ser litt skummelt ut. Da ser man konsekvenstanker surre rundt i det lille hodet. Han kan godt tenke lenge og vel før han tør å prøve. Men når han prøver klarer han det meste med glans. Han er også utrolig observant. Allerede fra han var ganske liten kjente han seg igjen på plasser vi sjelden var. "Dette er veien dit og dit" og "dette er der.." har vi ofte hørt fra baksetet.

Tenk, nå er det ikke lenge før gutten vår fyller 5 år! Gutten som kan irritere på seg gråstein innimellom, som kan drive oss fra vettet, men som også fyller livet vårt med så mye glede og stolthet. Han kan være så utrolig snill og omsorgsfull. Det er ikke så ofte han har tid eller ro til å sitte og kose, men av og til kan han være skikkelig mammagutt som elsker mamma'n sin. Også er han full av gullkorn. Som i går da han så en fin bil på vei til parken. Den var fin, han skulle kjøpe en sånn en. "Men den koster sikkert mye mamma. Jeg tror den koster ti spenn!"
Lille, veslevoksne godgutten min!♥

Snuppa kom ut av det blå. Vi hadde snakket om å få to tette, men slått det fra oss. Og vips så var jeg gravid, og 16 måneder etter eldstemann kom var jeg tilbake på føden. Snuppa kom fort og bestemt, og sånn har hun vært siden.
Som broren er hun også veldig sosial, men hun går sine egne veier, og hun er sin egen herre. En ledertype. Med sitt søte smil og vakre, lyse krøller kan hun snurre hvem som helst rundt lillefingeren. Og hun gjør det! Skikkelig utspekulert kan hun være. Det må da være et tegn på at hun er smart! Og hun er sta som et esel. Har hun bestemt seg for noe så er det sånn det skal være. Selv parktantene sier det, at broren hører når de snakker, men hun gjør ikke det. Hun er god på å lukke ørene ja.. Og der broren tenker, går hun rett på. Hun eier ikke frykt i livet. Hun begynte tidlig å snakke, og har ikke sluttet siden. Det er mye lyd i huset vårt - så det er kanskje ikke rart jeg nyter stillheten når jeg kan. ;-)

Snuppa er også veldig mammajente. Det har hun vært siden hun ble født, og hun har til tider lagt så mye beslag på meg at jeg må "dytte" henne vekk for å få tid med eldstemann også. Hun er prinsessa mi, ingen tvil om det. Det var helt annerledes da hun kom. Lykken og morskjærligheten var på plass med det samme. Hun var en gigant sammenlignet med hvor bitteliten eldstemann var da han ble født. Og sånn har hun vært hele tiden. En liten bolle i babytiden, nå er hun en robust jente som ofte blir tatt for å være tvillingsøsteren til storebroren sin. Jeg har ikke tall for hvor mange ganger vi har blitt spurt om de er tvillinger. Men her hjemme er det veldig tydelig at hun er yngst. Hun er lillesøster.
Som baby skulle hun helst være oppå meg hele tiden. Enten ved puppen eller sove i armene mine. Og der storebror tidlig mistet interesse for puppen, hang hun fast i over ett år. Hun er en utpreget kosejente, som fortsatt kommer inn for å sove mellom mamma og pappa nesten hver natt.. Jeg synes det er veldig koselig, men det er vel kanskje på tide å få en slutt på det. Men kosestundene med henne på morgenen er noe av det beste jeg vet!

Som nevnt tidligere så er hun ekstremt god til å sjarmere, og det er vel ikke fritt for at hun klarer å snurre også meg rundt lillefingeren. Som når hun kommer bort og koser meg og sier "mamma, du er så søt og romantisk". Og hun er også kilden bak url'en til bloggen min. Hun har lenge vært glad i Tingeling, men kaller henne Tilleling. Søte jenta mi.
Hun synes det er veldig stas å hjelpe meg, og i går takket hun meg for at hun fikk lov å bære en dorull ned på gjestetoalettet. Hun er blitt veldig jente i det siste. Skal helst ha på kjole. Vil gjerne ha neglelakk og sminke. Her om dagen gikk hun opp for å skifte, og da jeg kom opp hadde hun tatt på seg en bikinitopp. Jeg prøvde å si at hun ikke kunne bade nå og ba henne om å ta den av seg. "Men mamma, jeg må ha den på for å holde puppene på plass!" Da kan man ikke gjøre annet enn å le og la henne ha den på.
Med hennes personlighet har jeg ingen problemer med å se for meg at hun kommer langt i livet. Hun kommer nok akkurat dit hun vil, den lille prinsessa mi!♥

tirsdag 21. september 2010

Jeg velger meg oktober

PP9 er herved et faktum.

Begynte å spotte i går ettermiddag, men på kvelden ble det mer og jeg vil kalle det lett blødning. I dag er det kraftig. Vet ikke helt om jeg skal regne gårsdagen eller i dag som CD1. Føles egentlig greit å hoppe rett til CD2, men da fikk jeg plutselig veldig kort lutealfase.

Synes syklusen min har forandret seg etter vi mistet Tredjegull. Er nå andre mensen etter det skjedde. Tidligere spottet jeg litt i flere dager før mensen kom, og hadde en sparsom og smertefri mens. Nå kommer mensen med et brak nesten uten spotting, og er kraftigere og mer smertefull. Greit å slippe spottingen i alle fall. Men jeg lurer jo på hva som skjer med kroppen min da.

Har i alle fall allerede ristet av meg den verste skuffelsen. Mannen var så søt i går, kom hjem med tartar og gresk salat med masse fetaost for å muntre meg opp. Og da vi dro på shopping til ungene, så kom jeg visst hjem med et par nye sko og en flott vinterjakke (som egentlig er bursdagsgave). Også er det jo utrolig hva et par glass vin og litt mørk sjokolade kan gjøre..

Kanskje kroppen min trengte litt mer pause og få renset seg skikkelig. Kanskje er forholdene nå mer optimale for en ny spire. Hadde ikke vært så dumt å bli gravid denne syklusen og få positiv test i førbursdagsgave. Ei heller å være nygravert når jeg skal på sykehuset, da må de jo bare hjelpe meg!

mandag 20. september 2010

Game over

Etter stadig synkende temp i løpet av helga og negative tester, gadd jeg ikke en gang å teste i dag. Man vet når løpet er kjørt..

På den positive siden har jeg fortsatt ikke begynt å spotte, og med tanke på at jeg tidligere har begynt å spotte allerede 9 DPO er det jo bra å komme seg til 12 DPO uten. Kanskje kroppen er på rett vei i alle fall?

Men akkurat i dag er det vanskelig å se det positive. Innerst inne så følte jeg at jeg hadde en god sjanse denne prøveperioden, siden det sies at man er mer fruktbar rett etter man har mistet og siden det klaffet med en gang etter SA'en. Når det nå ikke klaffet, får jeg plutselig følelsen av at det kan ta lang tid, om det i det hele tatt skjer. Det er vondt å vite at jeg nå skulle ha sittet her med en aktiv krabat i magen, men isteden må samle krefter til nok en prøverunde. 13 måneder har gått siden vi begynte å prøve på sistemann (vel og merke bare 8 aktive pp), og alt jeg sitter igjen med er et knust hjerte og en grav.

fredag 17. september 2010

Neppe klaff

I går murret magen som besatt, og jeg trodde flere ganger at blodet skulle komme fossende. Dagen ble avsluttet med enda mer murring og veldig kvalme på kvelden. Våknet i dag til en temp som hadde steget litt, og siden jeg testet svakt positivt 9 DPO sist så måtte jeg jo prøve meg. Som forventet negativt..
Kunne vel kanskje med godvilje ane en svak skygge før jeg kastet den i søpla etter tidsfristen, men der har vi vært før. Jeg kan nok alltid myse frem noe på disse billigtestene.
Vet det er tidlig enda, men jeg tror nok magefølelsen min om at det ikke har klaffet denne syklusen stemmer. Forventer at spottingen starter i løpet av helgen, og at jeg muligens får besøk av en monstertante tidlig neste uke i og med det har murret så grassat.

Jeg skulle selvfølgelig gjerne ha kommet igang med nytt svangerskap så fort som mulig. Og fødsel i slutten av mai/begynnelsen av juni hadde vært perfekt. Men akkurat nå føler jeg meg litt mindre desperat enn jeg har gjort. Kanskje trenger kroppen en liten pause? Jeg har jo blitt gravid to ganger i år, så jeg ser vel egentlig sannsynligheten for at det skjer igjen snart som rimelig stor. Håper i alle fall det!
Men om mensen kommer nå, så kan jeg stappe i meg hva jeg vil og bøtte nedpå med vin i to uker til før det blir en ny runde med masse pliktsex. ;-)

Det hjelper også at jeg fikk innkallelse til gyn. poliklinikk i dag. 26. oktober har jeg fått time. Kjenner jeg gleder meg litt til det. Blir spennende. Og kanskje er jeg nygravid da? Med klaff i oktober regner jeg med å få positiv test bare noen få dager før.

torsdag 16. september 2010

Urnenedsettelse

I dag var altså dagen her. Tid for det aller siste farvel med vårt lille gull.

Jeg har følte meg ganske klar for dette de siste dagene, og følte at dette skulle jeg takle. Vi ville gjerne sende noe med engelen vår, så jeg laget til en liten eske hvor jeg la ned en tegning fra hver av ungene, et brev fra meg, et familiebilde og en halvdel av et hjerte som jeg har hatt rundt halsen døgnet rundt de siste dagene. I går dro mannen til blomsterhandleren der vi bodde før, den blomsterhandleren vi har brukt til alle begivenheter i familien vår. Jeg ønsket en bukett med 5 røde roser (en for hver av oss, inkludert Tredjegull), hvitt og grønt. Blomsterhandleren skuffet ikke, og lagde en kjempefin bukett der rosen i midten sto litt høyere enn de andre. Et vakkert symbol!

I går kom også søsteren til mannen med blomster og lys som vi skulle ta med. En veldig fin og rørende overraskelse. Og da vi leverte ungene hos svigermor tidlig i morges kom hun jaggu med en bukett hvite roser som hun ville vi skulle legge ned. Jeg satte veldig stor pris på det etter den anstrengte atmosfæren de siste månedene.

Vi var tidlig ute og kjørte litt rundt i mannens gamle nabolag før vi dro til gravlunden. Var der ca. 15 minutt før tiden, og da sto allerede mannens konfirmasjonsprest der og ventet på oss. Og jeg forsto fort hvorfor mannen ville ha ham der. Utrolig trivelig mann som jeg umiddelbart følte tillit til. Det var godt å kunne slappe av litt, selv om jeg fortsatt hadde en spenning i kroppen over det som skulle skje.

Sammen gikk vi til gravplassen hvor alt var gjort klart for oss. Nesten med en gang kom en gammel krok kjørende med urnen. Det var en rar følelse, å endelig være så nær det som er igjen av lille gullet vårt igjen. Jeg har faktisk lengtet etter det. Så sto vi der rundt urnen, vi fire. Om jeg skal angre på noe i dag så er det at jeg ikke tok urnen i armene mine. Men der og da tenkte jeg ikke på det. Eller, tanken slo meg vel, men jeg ville ikke virke helt hysterisk. Vi hadde jo allerede tatt bilder av den.. ;-)

Presten sa noen innledende og veldig fine ord som traff meg rett i hjertet. Godt jeg var så forutseende at jeg puttet Kleenex i lommen. Jeg som aldri har hatt med meg sånt i begravelser engang.. Men han fikk tårene til å trille. Så fikk jeg lov å senke urnen selv. Jeg er så glad for det, for det ble så riktig. Det var helt naturlig. Etterpå la mannen ned esken vi hadde med før presten velsignet og ba, og tok den ordinære jordpåkastelsen. Så fikk vi selv grave igjen resten. Jeg overlot mesteparten til mannen, men tok også noen spadetak selv. Utrolig godt å få lov til å gjøre alt dette selv, ikke bare stå overlatt til seg selv og la andre gjøre det. Det er jo vårt barn, og vi vil gjøre vårt beste for det selv.

Etterpå forsvant den gamle kroken, og vi ble stående og snakke med presten en stund. Veldig hyggelig. Mannen ville egentlig at han skulle vie oss da vi giftet oss, men den gangen hadde han ikke muligheten. Virkelig synd. Skal vi gifte oss på nytt noen gang så må det bli med ham som prest! Etter en stund ønsket han oss lykke til videre og ga meg en god klem. Og jeg sto igjen med følelsen av at alt vil gå bra til slutt. Rare greier.

Da vi ble alene ordnet vi til på graven. Satte ned blomster og tente to lys. Det ble så fint så! Det var fint det også, å bare være oss to og pusle litt rundt der. Jeg hadde nesten ikke lyst å gå, men jeg gikk absolutt derfra med en god følelse.

Etterpå dro vi til vårt gamle nabolag og spiste lunsj, hvor vi også traff på blomsterhandleren og fikk takket ham for den fine buketten. Var godt med litt ro før vi dro hjem til svigermor for å hente de to bråkmakerne. Vi viste henne noen bilder og satt og snakket en stund. Og endelig fikk jeg litt positiv respons fra henne, da hun sa at hun syntes vi hadde gjort dette på en fin og verdig måte. Og hun fortalte også at hun ble skikkelig overrasket da hun så bildene av Tredjegull, for hun hadde ikke trodd det ville være så stort. Så baby. Det var veldig OK å høre henne si det. At hun anerkjenner at vi virkelig har mistet noe dyrebart. I ettermiddag fortalte også svigerinnen min at hun hadde sagt at vi hadde pyntet så fint på graven. Kanskje går det fremover også der..

Nå er jeg fullstendig utladet. Jeg er trist, men jeg har også en ny ro i kroppen. Jeg vet hvor nurket vårt er, og jeg kan dra dit når jeg vil. Etterhvert vil vi nok også få gravert inn noe på stenen. Et endelig bevis på at Tredjegull har eksistert. At vi nå og for alltid er fem medlemmer i denne familien. Ingen kan ta den femte plassen fra vårt lille gull - som forøvrig har fått navnet Une! ♥


onsdag 15. september 2010

Magefølelsen

7 DPO og magefølelsen sier meg at det ikke har klaffet.
Hadde litt håp i går da tempen skjøt i været etter murring/kramper i magen og bekkensmerter som strålte nedover i beina (mest på venstre side som sist jeg hadde festesmerter) kvelden før, men i dag er jeg altså overbevist om at ingenting er på gang. Annet enn mensen. Bekkensmertene og strålingen har jeg enda, kjennes ut som bekkenløsning. Det har vært ganske fremtredende også de to andre gangene jeg har blitt gravid i år. Men i dag har jeg også en ekkel, dump, murrende følelse i magen. Kjennes virkelig ut som om mensen er rett rundt hjørnet. Før begynte jeg ofte å spotte rundt 9 DPO, og jeg er rimelig sikker på at det blir sånn denne syklusen også, om ikke før. Forventer blod hver gang jeg er på do nå (og det er litt oftere enn før, men ikke helt unormalt).

Mensen får bare komme. Jeg skal prøve å ikke deppe over det. Jeg har blitt gravid to ganger i år, sjansene er store for at vi får det til igjen om ikke lenge. Man trenger bare litt tålmodighet..

I morgen er det urnenedsettelse. Har prøvd å ikke tenke for mye på det de siste dagene, og det har gått ganske greit. Jeg har ordnet det som må ordnes, og skal ta det siste i kveld. Jeg føler at jeg skal takle dette. Ja, jeg har hatt noen veldig gode dager psykisk, og tror egentlig at jeg er på vei oppover igjen. Kanskje får jeg en knekk akkurat i morgen. Hadde vel ikke vært så unormalt. Men jeg føler meg sterkere nå, og tror at jeg er på rett vei. Life goes on..

søndag 12. september 2010

En god helg

Den gode trenden fra fredag har fortsatt hele helgen.
Og det til tross for gravstedsdokumentet som dumpet ned i postkassa vår på lørdag. Rart å se det, men jeg velger å ikke gjøre noe mer ut av det. Jeg kunne gått i kjeller'n, men isteden så er det nok et synlig bevis for at vår lille engel er virkelig. At dette ikke er en bagatell. Nemlig!

Var godt å gå tur med svigerinnen min på fredag. Få luftet tanker og få bekreftelse på at man har noen som er villig til å lytte. Noen som du kan komme til igjen og igjen, som ikke blir lei. Vi har hatt et veldig fint forhold de siste årene, men har glidd litt fra hverandre de siste månedene. Men nå er vi igjen kommet nærmere hverandre, og det er jeg veldig, veldig glad for.

I dag var vi en tur på gravstedet. Jeg følte at jeg måtte forberede meg litt mentalt til torsdag. Jeg både gruer og gleder meg til det som skal skje. Aller helst skulle jeg ønske at mannen og jeg kunne gjøre dette alene, men han ville ha med konfirmasjonspresten sin, også er der vel en eller annen representant fra gravlunden eller noe sånt der. Jeg føler at jeg kanskje ikke får gjort det som jeg vil med andre tilstede. Og jeg vet at jeg begrenser meg i forhold til både følelser og adferd som kan virke unormal når det er andre til stede. Blant annet vil jeg gjerne ta noen bilder, spesielt av urnen. Men jeg vet ikke om jeg får meg til å gjøre det med andre tilstede. Jeg følte jo nesten at jeg var gal da jeg tok bilder av Tredjegull på sykehuset. Selv om det bare var mannen og meg der. I dag angrer jeg på at jeg ikke tok mer enn tre bilder, men der og da følte jeg nesten at jeg gjorde noe galt. Så det er kanskje bedre å gjøre akkurat som jeg føler for på torsdag, uansett hva de som er der måtte synes. Vi får se hvordan det blir.

Jeg har fortsatt fullt opp med jobb. I mitt yrke kan jeg av og til oppleve at det knapt er noe å gjøre, men akkurat nå drukner jeg. Jeg må tvinge meg selv til å slå av PC'en og tenke på andre ting innimellom. Tror egentlig det er en liten velsignelse at det er mye akkurat nå. Så får jeg brukt hodet mitt på andre ting. Det er nok ikke så dumt i disse tider.

Ellers så er jeg 4 DPO i dag, og vet egentlig med meg selv at det ikke har klaffet denne syklusen. Nå har jeg vel følt det hver syklus, også når jeg har blitt gravid, men.. Jeg håper jo at jeg tar feil, men er veldig forberedt på negative tester og mensen. Akkurat det scenarioet har jeg faktisk ikke opplevd siden januar. Men så har jeg jo fått mye annen "dritt" i mellomtiden da. Jeg har jo blitt gravid to ganger i år, til og med to ganger på rad. Så sånn sett så er det ingenting som tilsier at jeg ikke skal bli gravid nå. Men så brukte vi 6 prøveperioder for å få til Morsdagsspiren, så hvorfor skulle jeg plutselig bli gravid tre ganger på rad? Noe flaks må vel være oppbrukt - men også noe uflaks kanskje? Nå tror jeg at jeg kunne ha blitt gravid i syklusen etter senaborten, for jeg tror nok jeg hadde EL på slutten av sydenturen. Og det var jo også da vi tok opp igjen sånne aktiviteter. Men det ble jo ikke noe av det. Kanskje jeg har 5 prøveperioder igjen før den sitter da? (Noe så logisk..)

Uansett så har jeg altså ikke troen på denne syklusen. Kjenner ikke noe som tilsier at jeg skulle være gravid. Sist hadde jeg kramper i magen fra 4 DPO, nå kjenner jeg til nød litt murring om jeg virkelig kjenner etter. Og i går kveld en litt brennende følelse. Ja, også er brystvortene mine plutselig mørkere. Men det har vel mer med toppløs solarium enn graviditet å gjøre tenker jeg.. ;-)

Kan vel ikke gjøre noe annet enn å vente å se. Tålmodighet har jeg i alle fall for en gangs skyld nok av akkurat nå.