søndag 25. oktober 2015

En mening med alt

Snålt å komme tilbake til bloggen nå etter å ha lagt den helt på is etter minstemann kom. Det har bare ikke vært tid. Og behovet har vel heller ikke vært der. Bloggen ble jo i sin tid startet for å dokumentere jakten på nettopp ham. Ikke så mye for andre, men som terapi for meg selv. Under graviditeten turte jeg dessverre ikke skrive så mye. Synd, for jeg ønsker nå at jeg hadde dokumentert den tiden mer. Etterpå har jeg slettes ikke hatt behov for den terapien skriving er for meg. Selv fødselshistorien som jeg skulle legge ut som en slags avslutning på den lange kampen og den kronglete veien til målet gikk i glemmeboken.

Men nå er altså behovet der igjen. En ny graviditet, slettes ikke en del av planen. Den siste måneden har vært tøff. Vi har gått mange runder og jeg har felt mange tårer. Fornuften har visst at er barn til overhode ikke passer. Omveltningene vil være for store. Det er en viss forskjell på tre og fire barn. Livet vi har nå ville vært en saga blott. Vi har bare fire soverom, noen måtte ha delt rom. OK, gjennomførbart, men neppe populært.
Vi måtte hatt større bil, og med litt trang økonomi i utgangspunktet er den litt tøff. Men det hadde også løst seg på et vis.
Økonomi generelt hadde også blitt mye trangere. Vi er i midt i en prosess med å slette en god del gjeld og begynner å få et økonomisk pusterom etter trange tider, et barn til hadde ikke gjort underverker der.. Og etter en deilig måned hos familien min i USA i sommer hadde vi bestemt oss for å heretter bruke sommerferiene våre der borte. Vi fikk et knalltilbud på billetter til alle fem rundt den tiden jeg åpenbart ble gravid, og skal på en ny månedstur bort dit et par uker etter termin. Det måtte selvfølgelig avbestilles om det skulle komme et barn til, og vi kan bare se langt etter å reise dit med fire barn. Det blir for dyrt. Og den svir. Det er vanskelig å ta fra barna mine muligheten til å besøke besteforeldrene sine. Men selvfølgelig, man kan også ofre en del for det mirakelet et barn er.
Tankene har også i stor grad dreid seg om de barna vi allerede har, hvordan et nytt barn vil påvirke dem. De store forguder lillebroren sin, men hadde de vært like begeistret for en til? Og hva med minstemann? Hele familiens kjæledegge. Visst kunne det vært OK for ham med et søsken på sin egen alder. Men det hadde også tatt fra ham en del av den oppmerksomheten han nyter nå. Han snurrer oss alle rundt lillefingeren for å si det sånn..
Også har det vært helsen min. Her har mannen vært mest redd. Slutten av svangerskapet med lillemann ble tøff. Blodtrykket mitt ble skyhøyt og han hadde det ikke godt der inne. Det kunne gått riktig ille for oss begge. Fødselen ble satt igang tre uker før termin, og bra var det. Vi hadde nok mistet ham om ikke. Han var bitteliten og dysmatur, og måtte tilbringe de første dagene av livet på nyfødt intensiv. Og jeg fikk svangerskapsforgiftning etter fødselen. Så, klarer kroppen egentlig et svangerskap til?

Vi hadde det vi ønsket oss. Tre barn. Endelig. Men så var der plutselig en spire til. Ikke en selvfølge det heller i min alder, jeg fyller 39 om få dager. Sånn sett føler jeg meg heldig. Og selv om det har vært tøffe tak, vanskelige diskusjoner og vonde tanker, så har jeg også sett det som en gave. Vi har mistet så mange, og så kommer det plutselig en helt uanmeldt. Kanskje er det en mening med det? Og for meg har det vært barnet mitt fra første positive test. Jeg har ønsket å kjempe for det og jeg har elsket det. Jeg har hele tiden visst at jeg ikke kunne klare å ta abort, selv når vi bestilte time på sykehuset. Og til slutt innså mannen det også. At her måtte vi bare la naturen gå sin gang og ta utfordringene når de kommer.

Og så viser det seg at naturen sannsynligvis tar avgjørelsen for oss. Ultralyd på torsdag viste en alt for liten spire, og selv om hjertet slo så vet jeg hva enden på historien blir. Ved neste ultralyd er der neppe liv mer. Og det er trist. Ikke som før, ikke på langt nær. En del av meg føler at det er en mening med dette også, vi har fått de barna vi skal ha. Men sorgen er der, gamle følelser rippes opp. Og jeg har skyldfølelse. Jeg drakk vin før jeg visste jeg var gravid. Jeg tok ikke vitaminer med en gang. Det har vært mye stress og negativitet. Og med minstemann fikk jeg crinone og fragmin fra positiv test, kanskje hadde det vært annerledes om jeg hadde kommet meg til lege og fått det nå også?

Så, sannsynligvis fortsetter livet snart som før. I dag er jeg gravid, i dag har jeg en liten spire i magen, med eller uten bankende hjerte. Om et par uker er det neppe sånn. Da er der et bittelite, ekstra arr i hjertet. Nok en som ikke fikk muligheten, ikke fikk bli. En som ga meg noen øyeblikk med glede i form av positive tester, kvalme og spede drømmer. For hjertet mitt gledet seg selv om fornuften sa noe annet. Denne spiren betydde også noe.