lørdag 26. februar 2011

PP 11

Enten er det skikkelig kluss i syklusen min, eller så kan jeg i dag starte på PP11. Ut fra tempen min skulle jeg vært 6 DPO i dag, men det spørs om det overhode løsnet noe egg denne syklusen, for på kvelden 2 DPO begynte jeg å spotte og har gjort det siden. I dag virker det som om det tar seg opp, så da satser jeg på at det er TR som har kommet på besøk. Akkurat 4 uker siden jeg var inne for senabort i dag, så om det er TR så har kroppen min kommet seg fort denne gangen også. Satser på å få renset godt opp i livmora nå, sånn at alt er klart for EL om et par uker - forhåpentligvis.

Kommer nok ikke til å kjøre på for fullt denne syklusen heller, men kjenner jeg meg selv rett så blir det vel EL-testing etterhvert. Men orker rett og slett ikke masse pliktsex. Får klare oss med litt tror jeg..

Bare kroppen min er i rute igjen og normaliserer seg nå så er jeg fornøyd i denne omgang! Så får vi heller se hvordan det føles om et par uker - en førjulsbaby hadde jo slettes ikke vært dumt, men jeg tror nok heller det blir 2012 om det noen gang blir.

onsdag 23. februar 2011

DPO-land

Ifølge FF er jeg 3 DPO i dag. Vel og merke stiplet linje, men siden kroppen også virker som den er i DPO-modus så tror jeg nok det stemmer. Tempene ligger veldig lavt i forhold til coverline, men CL er vel kanskje også ekstra høy pga. høye temper da jeg startet tempingen igjen etter MA'en.

Har absolutt ingen tro på klaff i alle fall. Vi har strengt tatt ikke prøvd heller, bare hatt sex når vi har hatt lyst. Men vi har klart å treffe ganske bra ser det ut som, så muligheten er jo alltids der. Mer tvilsomt at kroppen er klar enda. Og det er forsåvidt greit for meg også. Tanken på å bli gravid igjen er skremmende, selv om jeg ønsker det sterkt. Blir jo ikke noe Sistegull uten en graviditet i forkant. Det som skremmer meg er den for meg skumle uke 13. Hvordan i alle verden skal jeg overleve den uken neste gang? Har selvfølgelig ikke så mye valg - jeg må jo bare gjennom det..

Er i alle fall positivt at kroppen virker som den er i rute igjen. Man får ta de positive tingene man kan få!

mandag 21. februar 2011

EL eller ikke?

Nå skjønner jeg ingenting av kroppen min. Var forberdet på EL-fri syklus etter dagevis med motstridende signaler. I helgen hadde jeg skikkelig mensmurringer (trodde jeg), og lørdag kveld hadde jeg i tillegg mikroskopiske blodspor i utfloden. Tempen steg litt i går, og i dag hoppet den enda lenger oppover, murringene har gitt seg, alt som kan ligne fruktbart sekret er borte og tappen har lukket seg. Kan jeg hatt EL alikevel da?

Får bare se an tempen de neste dagene, så får jeg nok svaret. Nesten litt irriterende om det er EL, for jeg var veldig innstilt på tantebesøk og ny syklus. Om jeg har hatt EL nå så tror jeg sjansene er mikroskopiske for klaff, dermed er det enda lenger til vi kan begynne på nytt. Men, men..

I dag skulle jeg forøvrig ha vært på ordinær UL. Dagen jeg så frem til - min store milepæl. Dagen da skuldrene skulle senkes litt, og vi skulle fortelle barna at de skulle få en lillebrøster til sommeren. For en lykkedag det skulle ha vært.

I morgen drar vi hjem til familien min, en tur som heller ikke blir som den skulle ha vært. Jeg skulle reise dit med kul på magen og uten mer hemlighetskremmerier. Sånn blir det jo ikke. Alikevel tror jeg det blir godt å komme seg litt bort, få en pause og få tankene på andre baner.

Sorgen for det som skulle ha vært blir litt lettere å bære for hver dag, men angsten for å aldri få det til vokser. Vil jeg noen gang komme meg til ordinær ultralyd igjen? Vil jeg noen gang få kul på magen igjen? Vil jeg noen gang kjenne liv fra et lite nurk igjen? Vil jeg noen gang kunne dele nyheten om en lillebrøster med barna? Og vil jeg noen gang føde et fullbårent, levende barn igjen?

torsdag 17. februar 2011

Ingenmannsland

Her skjer det lite, og det er rimelig frustrerende. Skulle ønske kroppen kunne gjøre NOE. Om det er EL eller TR spiller forsvinnende liten rolle akkurat nå, bare noe skjer. Hater å være i ingenmannsland. Akkurat nå kan det virke som om dette blir en EL-fri syklus. Om det er tilfelle så håper jeg at TR kommer omtrent som sist jeg mistet. Da tok det nøyaktig en måned, og nå er det jo allerede snart 3 uker siden vi mistet Lille Håp.

Dessuten savner jeg magen min så fryktelig. For 3 uker siden hadde jeg en fin liten babykul som jeg såvidt hadde begynt å forholde meg til. Nå, når jeg i tillegg til å miste har gått ned minst 5 kg er der enda mindre mage enn før jeg ble gravid. Ikke noe å kose og stryke på..

tirsdag 15. februar 2011

Dumme kroppen!

Det er rart å tenke på, men da jeg var gravid med de to første tenkte jeg alltid at så lenge de lå i magen min kunne jeg beskytte dem. Da var de på sitt tryggeste. Nå er ikke magen min en trygg sone å være i for små nurk lenger. Tenk, for bare 3 uker siden lå det et perfekt lite barn med bankende hjerte der inne. Nå er det tomt. Nå ønsker jeg bare at kroppen min skal bli normal igjen. For kanskje neste gang.. Kanskje..

mandag 14. februar 2011

1 år

I dag er det nøyaktig 1 år siden jeg ble gravid for første gang etter at vi startet jakten på Sistegull.
1 år og 3 graviditeter senere sitter jeg her fortsatt uten baby i verken armer eller mage.
Jeg hadde en følelse før vi begynte at det ikke ville være like lett som med de to første, men at vi skulle gå gjennom alt vi har gjort det siste året kunne jeg ikke se for meg i mine villeste fantasier.
Men, om premien venter på oss i det fjerne så er alt verdt det!

søndag 13. februar 2011

Normalisert kropp ønskes

Jeg har begynt å tempe igjen og begynner til og med å synes det er litt småspennende igjen. Veldig stabil temp om dagen, skulle gjerne sett den gå litt mer ned. De siste tre dagene har jeg hatt mye murring og stikking i magen, spesielt på sidene, så jeg lurer litt på om det kan være eggstokkene som jobber. Har i tillegg hatt litt fruktbart slim etc., men jeg har alikevel ikke helt troen på at det kommer noe egg med det første. Men det hadde ikke gjort noe, hadde vært greit å føle at kroppen var normal igjen om ikke annet. Noe hardnakket prøving blir det uansett ikke denne syklusen siden temping er alt jeg kan stole på. Bruker heller "skjer det så skjer det-metoden".

fredag 11. februar 2011

God samtale

I dag har vi vært og snakket med den hyggelige gyn. på sykehuset, gyn. Ingvild.
Det ble en fin samtale, som varte i en hel time. Det var noe annet enn på mandag det ja! Godt at noen i helsevesenet behandler mennesket også, ikke bare kroppen..

Hun gikk gjennom alle blodprøvesvar som hun hadde fått hittil med oss, og alt der så fint ut. Samme med prøvene de hadde tatt av morkake og fostervann, så hun utelukket at det kunne ha vært en infeksjon som var årsaken til at dette skjedde. Svaret, om vi noen gang finner det, vil sannsynligvis komme fra foster eller morkake. Hun håpet at dette ikke ville ta så veldig lang tid. Et par som opplevde dette i november fikk svar i januar, så vi får krysse fingrene for at vi er like heldige.

Ut fra forhistorien min med begynnende svangerskapsforgiftning og liten baby i første svangerskap og også rimelig høyt blodtrykk på slutten av svangerskapet med snuppa lener hun også mot at det kan være noe med blodgjennomstrømningen i morkaka. Jeg håper faktisk at obduksjonen vil vise at det stemmer, men er veldig redd for at vi aldri får noe svar.

Uansett mente hun at blodfortynnende absolutt var verdt et forsøk i mitt tilfelle. Og jeg skulle selvfølgelig få hjelp om jeg blir gravid igjen før alle resultatene foreligger (noe jeg tviler på at jeg blir). Vi blir ikke dømt for det, tvert imot sa hun at vi bare skulle leve som normalt. Skjer det så skjer det.

Det var godt med en oppløftende samtale nå, og å få svar på en del spørsmål. Ikke minst, å føle seg tatt vare på. At jeg ikke er overlatt til meg selv om jeg blir gravid igjen.

Nå skal jeg rett og slett prøve å slappe av litt. Noen avgjørelse om ny graviditet trenger jeg nok ikke å ta med det første. Jeg spotter fortsatt litt, og har sikkert ganske store mengder HCG i kroppen enda. Så det er neppe noen eggløsning rett rundt hjørnet akkurat. Så får vi heller ta den avgjørelsen når tiden er inne. Det er i alle fall godt å vite at man har noen som er villig til å hjelpe den dagen jeg evt. blir gravid igjen. Og dessuten var det godt å høre at hun mente det var gode sjangser for at vi vil klare å få et barn til om det er det vi vil. Forhåpentligvis vil alt dette være verdt det til slutt. Forhåpentligvis venter verdens fineste premie ved enden av regnbuen.

torsdag 10. februar 2011

Sa noen ustabil?

Kjenner jeg både er spent og gruer meg foran timen hos gyn. på sykehuset i morgen. Er livredd for å bli sendt rett i kjelleren igjen. Er rimelig ustabil om dagen, skal lite til. I går klikka jeg i vinkel over at svigers har bestilt seg tur til Spania i sommer. Ikke fordi de skal dit, men den ble bestilt før vi mistet og de skal være vekke rett rundt terminen min. De er pensjonister og kan reise når som helst på året, også velger de å reise akkurat rundt den tiden de skal bli besteforeldre igjen?? Og de som preker om hvor viktig familie er.. Nesten så man skulle tro at de visste at det ville gå galt.

I dag gikk jeg bananas da jeg ikke fant halsen til snuppa. Er det mulig? Er nok en del hormoner som raser i meg enda ja..

Kjenner at det er tøft å være alene igjen. Mannen tok velferdsperm i begynnelsen av forrige uke og hadde langfri etter det. Men i går måtte han på et kurs, og i dag måtte han på jobb og lære det han lærte i går videre til de andre. Men sjefen hans hadde kalt ham inn på kontoret i går og spurt hvordan det gikk. Mannen hadde fortalt at det var tungt, og til og med nevnt at vi begge fikk en skikkelig knekk etter gyn.-timen på mandag. Så sjefen spurte om han trengte noen dager til med velferdsperm, og sa at om han gikk på det kurset og kom inn og gjorde det han skulle i dag, så skulle han få fri hele helgen (han skulle egentlig jobbe fredag kveld og 12-timers dager lørdag og søndag)! Jeg grudde meg skikkelig til å være alene hele helgen, synes jo det var tungt nok i går, så for meg var det en enorm lettelse. I og med han har fri på mandag og tirsdag blir han dermed hjemme hos meg en god del dager til. Godt at sjefen hans har litt medmenneskelighet oppi dette.
Nå håper jeg virkelig timen i morgen kan hjelpe meg litt oppover og gi meg litt håp. Hadde vært greit å kunne ta noen avgjørelser. Akkurat nå tør jeg nemlig ikke tenke på å prøve igjen, selv om det innerst inne er alt jeg vil.

tirsdag 8. februar 2011

Nytt håp

Etter smellen i går tok min kjære mann saken i sine egne hender i dag og ringte sykehuset og ba om å få snakke med gyn. som startet utredningen av meg da jeg lå inne. Hun sto midt i en operasjon, men ringte tilbake med en gang hun var ferdig. Samtalen var visst veldig oppløftende. Han fortalte om timen hos vår private gyn. i går, og hun syntes det hørtes ut som merkelig behandling. Mannen sa at han hadde sagt nei til blodfortynnende, og reaksjonen hennes var visst "hvorfor sa han det???". Hun skjønte at dette var veldig tøft, og satte opp en time til meg allerede på fredag der vi kan diskutere hva vi skal gjøre fremover. Mannen hadde også spurt hvordan hennes holdning til å gi meg blodfortynnende om jeg skulle bli gravid igjen før alle svarene foreligger var (hun nevnte at det kanskje var verdt å vurdere det da jeg lå inne), og det hadde hun visst ingen problemer med. Eneste restriksjon hun hadde var at jeg ikke skulle ta det om jeg blør (men det skal jeg jo helst ikke gjøre om jeg blir gravid). Dermed ser det litt lysere ut i dag. Jeg er litt tilbakeholden i og med jeg har fått flere slag i trynet når det gjelder hjelp fra helsevesenet, men jeg håper denne gyn. som vi har fått et veldig godt inntrykk av kanskje retter litt opp i det..

mandag 7. februar 2011

Og der forsvant siste rest av håp

Gyn.-timen i dag ble like nedslående som sist jeg ba ham om hjelp. Han hadde ingen vettuge svar til spørsmålene våre og var ikke særlig interessert i å hjelpe. La faktisk armene i kors som for å beskytte seg. Han regnet med at sykehuset hadde tatt de blodprøvene som burde taes. Jeg kunne få time til saltvannsundersøkelse av livomren om tre(!) måneder om jeg absolutt ville det. Progesteron hadde han ingen tro på. Blodfortynnende var han også rimelig avvisende til. Jeg kjempet med å holde meg selv samlet hele tiden, og først da jeg satte et par tåresprengte øyne i ham og spurte "er det sånn at om jeg blir gravid igjen får jeg ikke noe hjelp?" sa han at han hadde mulighet til å skrive ut lavdose av Abyl E, skulle jeg ha noe sterkere måtte jeg ta det med sykehuset. Han sa altså ikke at jeg selvfølgelig kunne prøve Abyl E, men at han hadde mulighet. Mannen ba ham sjekke om alt var ute hos meg, men sånn som samtalen førløp seg fikk jeg sterkere og sterkere trang til å springe ut derfra. Så da han spurte om jeg ville ta en sjekk, sa jeg at jeg helst ikke ville det bare for å bli ferdig og komme meg unna. Var greit det, siden jeg ikke har noen symptomer på rester. Han tok farvel med et "vi sees" før jeg sprang ut derfra - men det er jeg neimen ikke sikker på! Han har vært super når jeg har vært gravid og trengt kontroller, men han er ikke mye tess når jeg ber om hjelp. Fikk i alle fall timen gratis, men det skulle egentlig bare mangle!

Nå er jeg fullstendig lost. Jeg trengte håp i dag, isteden mistet jeg det lille jeg hadde. Jeg trenger å komme meg videre, og jeg så frem til å starte prøvingen igjen. Men uten lovnad om blodfortynnende tør jeg ikke. Jeg er overbevist om at jeg vil miste igjen om jeg ikke får det. Selv om det ikke er noen garanti for at det hjelper, så syntes jeg det hadde vært verdt å prøve det. Så da sitter jeg her, i ingenmannsland, knust. Kanskje er dette slutten på jakten. Istedenfor nytt pågangsmot har jeg ingenting. Jeg titter i speilet og kjenner ikke igjen jenta som titter tilbake. 4 kg har forsvunnet den siste uken og jeg er livløs og blek. Jeg vil ha meg tilbake. Jeg vil ha håp!

Tøff dag

For litt over to uker siden var vi hos gyn. og så et tilsynelatende friskt lite nurk på nesten 13 uker som lå og hikket i magen min. I dag skulle vi tilbake for å ta en siste titt før ordinær UL. 15 uker skulle han være nå. I dag var mitt første store delmål, en dag jeg gledet meg til. For bare to uker siden levde Lille Håp fortsatt. Nå er han borte. Alt er tomt.

Dagen i dag er foreløpig brukt til å avbestille ordinær UL og fødeplass. Igjen. Jeg som gledet meg sånn til å komme tilbake til Ullevål. Til å endelig få føde på ABC. De sa vel og merke at det ikke skulle være noe problem å få plass igjen, men jeg har problemer med å se at jeg noen gang skal komme meg dit. Om jeg er så heldig å bli gravid igjen ser jeg for meg at det samme skjer igjen. Og igjen.. Når andre senker skuldrene etter 12 uker kommer mine bare enda høyere opp.

I ettermiddag er det gyn.-time. Annerledes gyn.-time. Vet ikke helt hvordan jeg skal orke å dra dit, men jeg har vel ikke noe valg?

torsdag 3. februar 2011

Fighteren begynner å våkne

Mange følelser raser i kroppen, og det kommer til å gå opp og ned lenge. Men det "positive" ved å ha vært her før er at jeg vet at jeg akkurat nå gjennomgår den vanskeligste perioden, og at det blir lettere etterhvert. Fighteren i meg har virkelig begynt å våkne. Fikk melding fra venninnen min i går kveld om at hun allerede hadde diskutert situasjonen min en del med gynekolog-moren sin. Hun mente at jeg absolutt burde utredes for blant annet blodpropp. Det er på sett og vis allerede igang siden de har sendt morkaken til undersøkelse, men det hjeper at dette kommer fra en fagperson.

Planen for mandagens gyn.-time er lagt, og mannen blir med som støtte. Han har nok sitt å spørre gyn. om han også. Jeg gruer meg veldig til denne timen, siden den egentlig skulle ha vært helt annerledes. Jeg vet at jeg kommer til å bryte sammen, så sånn sett er det greit at mannen og jeg har fått diskutert dette nøye så han vet hva som skal snakkes om om han må ta over. Så får vi håpe han tar oss på alvor denne gangen.

Fysisk virker det nå som om blødningen begynner å avta. I går kom det flere store klumper, og vi ringte til slutt til gynekologisk avdeling for å forhøre oss. Begynte å bli litt småredd for rester. Men i dag er blødningen minimal og jeg har ingen smerter.

Psykisk vet jeg at jeg har tunge dager foran meg. Jeg skulle ønske noen kunne si at det vil ordne seg, at dette aldri vil skje igjen og at vi kommer til å få det siste barnet som vi ønsker oss så mye. Men jeg vet at ingen kan garantere meg dette. Selv om vi har to flotte barn, er jeg livredd for at toget har gått for flere barn. Alt jeg ønsker meg er å komplettere familien med et barn til. Jeg er oppriktig redd for at jeg isteden må leve resten av livet med minnet om det som kunne ha blitt. At jeg aldri får oppleve et helt svangerskap igjen. Aldri får føde igjen. Aldri får oppleve å få et skrikende barn opp til meg, søvnløse netter med amming og bleieskift. At jeg aldri får se et sistegull vokse opp sammen med storesøsknene, elske det og oppdra det. Jeg vet så inderlig godt hvor heldig jeg er som har to friske, aktive barn. Men ønsket er ikke mindre av den grunn..

onsdag 2. februar 2011

Kroppen min..

..er forvirret.
Kroppen min tror den skal gi mat til Lille Håp. Puppene lekker.
Kroppen min er tom.
Kroppen min savner.
Kroppen min verker når ungene leker storesøsken og baby. De hadde vært fantastiske storesøsken!
Kroppen min har sannsynligvis tatt livet av to friske, fine barn..

På den positive siden har kroppen min fått en real slankekur. Minus 3 kg på 4 dager er ikke dårlig. Hadde man bare kunnet glede seg over det..