Friiiiiiiiii!!!

Etter masse jobbing de siste ukene, har jeg endelig noen sårt tiltrengte dager fri.
Den siste uken har jeg kjent at det har blitt litt for mye, med mange timer foran PC'en hver dag samtidig som jeg skal holde styr på hus og barn og i tillegg slite med sorgen som fortsatt henger i. Fikk meg en skikkelig nedtur forrige tirsdag, og onsdagen kom jeg meg ikke ut av senga før i 12-tida. Kroppen nektet rett og slett. Så disse dagene her skal nytes! Skal ikke gjøre en dritt når ungene er i parken. I dag gikk jeg og tok litt sol etter å ha levert dem, og nå skal jeg bare nyte stillheten. Deilig!

Jeg er nå på CD 9 i syklusen, og kan så smått begynne å tenke på EL-testing og målrettet sengekos. Jeg håper litt på tidlig EL, men så har jeg hatt sen EL alle de tre siste gangene jeg har blitt gravid, så kanskje er det greit om den drøyer litt også. Med førstemann aner jeg ikke hvordan syklusen min var. Med snuppa var ikke kroppen min i rute etter fødselen enda, tror jeg ble gravid på andre EL. Mener jeg hadde første mens etter fødselen i juni, så var neste EL i midten av august, og vips var jeg gravid. Så hadde jeg EL på CD 17 da jeg ble gravid med morsdagsspiren, og så CD 19 da jeg ble gravid igjen etter SA'en. Men dette er kanskje bare tilfeldigheter.

Jeg veksler veldig mellom håp og oppgitthet når det gjelder videre prøving. På den ene siden kjenner jeg at det kribler i magen over tanken på å bli gravid igjen, og jeg øyner håp om at det skal skje allerede denne syklusen. Men på den andre siden kan jeg føle at vi bare kaster bort tid og energi på noe som aldri kommer til å skje igjen. At vi kanskje bare skal droppe det. Kanskje følelsen jeg har hatt i flere år om at vi ikke får flere barn stemmer. Hvorfor putte seg selv gjennom alt dette da?
Men så vet jeg jo at jeg har fått to barn allerede. At jeg har blitt gravid to ganger i år. Jeg vet at oddsen fortsatt er på min side, så quitting is not an option.

Sorgen over Tredjegull sitter fortsatt i. Selv om ting er lettere nå, så verker hjertet hele tiden. Innimellom har jeg dårlig samvittighet for at vi ikke har vært noe særlig på gravlunden. Bare en snartur innom noen dager etter urnenedsettelsen. Men så har det egentlig ikke noe for seg heller. Mange rare tanker som surrer i hodet. Men ja, jeg kan med hånden på hjertet si at ting er lettere, selv om jeg fortsatt har til gode å kjenne tvers igjennom glede. Dette er jo noe som vil sitte igjen alltid, men det vil også bli lettere og lettere å takle med tiden vil jeg tro. Det virker som om folk rundt oss allerede har begynt å glemme det som har skjedd, og forventer at vi skal gjøre det samme. Men det gjør vi jo ikke. Jeg blir fortsatt glad om noen spør hvordan det går. Ikke at det skjer så ofte, men i en konfirmasjon forrige helg kom onkelen til mannen bort til meg og spurte. Det varmet veldig, men jeg følte ikke for å si sannheten, så jeg sa at det gikk bra. På sett og vis stemmer det - innimellom. Man sier jo stort sett det når folk spør da. "Det går bra!"

På lørdag var vi i bursdagsselskap hos svigerinnen og svogeren min, og plutselig spurte svigermor meg hvordan det gikk med meg. Det tok henne bare 2 måneder å komme med det spørsmålet.. Jeg ble så paff at "det går bra" bare datt ut av meg. Så slo det meg at jeg kanskje skulle si noe annet enn den standardfrasen, og rettet meg selv til "det går bedre". Svigerinnen min kom meg til unnsetning og sa at det sikkert var sånn at det gikk opp og ned lenge enda. Jeg bekreftet at det var sånn, men at det er flere gode dager nå. Da klarte selvfølgelig svigermor å ødelegge øyeblikket ved å si noe om å legge det bak seg, men jeg lot det skli. Hun spurte i alle fall hvordan det gikk! Men å si at man skal legge noe sånt bak seg, det blir feil for meg. Man går videre, ja, men det er alltid med deg.

Men nå synes jeg at jeg har skrevet alt for mye om tap, sorg og prøving her. Skulle nesten tro at jeg glemmer de to flotte barna vi har hos oss. For det gjør jeg absolutt ikke. De er min glede og min styrke. Og de er virkelig verdens fineste!

Eldstemann er barnet jeg i utgangspunktet ikke ville ha. Han som snudde livet mitt på hodet (etter at faren hans allerede hadde gjort en god jobb med det samme). Han har vært spesiell helt fra begynnelsen av. Bare det at han trosset p-piller og en pappa som ikke var så mye hjemme rundt den tiden han ble unnfanget sier jo sitt.
Så valgte han å komme til verden bare litt over en time inn i 2006 og var førstemann til verden i hovedstaden det året.
Bitteliten var han, men utrolig vakker. Det var så rart å få det lille nurket. Jeg var totalt uerfaren og ante verken hva jeg skulle føle eller gjøre. Det tok meg litt tid å venne meg til det. Og det hjelp lite at jeg hadde morkakerester i livmoren og ble skikkelig syk en uke etter han ble født. Et helt døgn var jeg borte fra ham da jeg ble innlagt på sykehuset for utskrapning og kraftig antibiotikakur intravenøst. Vi fikk en tøff start. Men morskjærligheten kom fort, og jeg elsket fort morsrollen som hadde virket så skremmende. Vi hadde utfordringer på veien. Han var blant annet så liten at vi slet med ammingen. Det ble en del gråting både hos ham og meg. Men vi kom gjennom det også vi.

Allerede fra fødselen av så jeg at han var en liten tenker. Og det har han vært hele veien. Han utviklet seg utrolig fort som baby, og var tidlig ute med det meste. Han har en utrolig motorikk, og jeg er helt sikker på at han vil bli god i idrett etterhvert. Han er veldig sosial, og elsker å være sammen med andre, voksne som barn. Leke rolig klarer han sjelden, det skal herjes, og han skal helst gjøre det ute. Full aktivitet hele dagen. Tenkeren i ham viser seg ved at han er litt forsiktig når ting ser litt skummelt ut. Da ser man konsekvenstanker surre rundt i det lille hodet. Han kan godt tenke lenge og vel før han tør å prøve. Men når han prøver klarer han det meste med glans. Han er også utrolig observant. Allerede fra han var ganske liten kjente han seg igjen på plasser vi sjelden var. "Dette er veien dit og dit" og "dette er der.." har vi ofte hørt fra baksetet.

Tenk, nå er det ikke lenge før gutten vår fyller 5 år! Gutten som kan irritere på seg gråstein innimellom, som kan drive oss fra vettet, men som også fyller livet vårt med så mye glede og stolthet. Han kan være så utrolig snill og omsorgsfull. Det er ikke så ofte han har tid eller ro til å sitte og kose, men av og til kan han være skikkelig mammagutt som elsker mamma'n sin. Også er han full av gullkorn. Som i går da han så en fin bil på vei til parken. Den var fin, han skulle kjøpe en sånn en. "Men den koster sikkert mye mamma. Jeg tror den koster ti spenn!"
Lille, veslevoksne godgutten min!♥

Snuppa kom ut av det blå. Vi hadde snakket om å få to tette, men slått det fra oss. Og vips så var jeg gravid, og 16 måneder etter eldstemann kom var jeg tilbake på føden. Snuppa kom fort og bestemt, og sånn har hun vært siden.
Som broren er hun også veldig sosial, men hun går sine egne veier, og hun er sin egen herre. En ledertype. Med sitt søte smil og vakre, lyse krøller kan hun snurre hvem som helst rundt lillefingeren. Og hun gjør det! Skikkelig utspekulert kan hun være. Det må da være et tegn på at hun er smart! Og hun er sta som et esel. Har hun bestemt seg for noe så er det sånn det skal være. Selv parktantene sier det, at broren hører når de snakker, men hun gjør ikke det. Hun er god på å lukke ørene ja.. Og der broren tenker, går hun rett på. Hun eier ikke frykt i livet. Hun begynte tidlig å snakke, og har ikke sluttet siden. Det er mye lyd i huset vårt - så det er kanskje ikke rart jeg nyter stillheten når jeg kan. ;-)

Snuppa er også veldig mammajente. Det har hun vært siden hun ble født, og hun har til tider lagt så mye beslag på meg at jeg må "dytte" henne vekk for å få tid med eldstemann også. Hun er prinsessa mi, ingen tvil om det. Det var helt annerledes da hun kom. Lykken og morskjærligheten var på plass med det samme. Hun var en gigant sammenlignet med hvor bitteliten eldstemann var da han ble født. Og sånn har hun vært hele tiden. En liten bolle i babytiden, nå er hun en robust jente som ofte blir tatt for å være tvillingsøsteren til storebroren sin. Jeg har ikke tall for hvor mange ganger vi har blitt spurt om de er tvillinger. Men her hjemme er det veldig tydelig at hun er yngst. Hun er lillesøster.
Som baby skulle hun helst være oppå meg hele tiden. Enten ved puppen eller sove i armene mine. Og der storebror tidlig mistet interesse for puppen, hang hun fast i over ett år. Hun er en utpreget kosejente, som fortsatt kommer inn for å sove mellom mamma og pappa nesten hver natt.. Jeg synes det er veldig koselig, men det er vel kanskje på tide å få en slutt på det. Men kosestundene med henne på morgenen er noe av det beste jeg vet!

Som nevnt tidligere så er hun ekstremt god til å sjarmere, og det er vel ikke fritt for at hun klarer å snurre også meg rundt lillefingeren. Som når hun kommer bort og koser meg og sier "mamma, du er så søt og romantisk". Og hun er også kilden bak url'en til bloggen min. Hun har lenge vært glad i Tingeling, men kaller henne Tilleling. Søte jenta mi.
Hun synes det er veldig stas å hjelpe meg, og i går takket hun meg for at hun fikk lov å bære en dorull ned på gjestetoalettet. Hun er blitt veldig jente i det siste. Skal helst ha på kjole. Vil gjerne ha neglelakk og sminke. Her om dagen gikk hun opp for å skifte, og da jeg kom opp hadde hun tatt på seg en bikinitopp. Jeg prøvde å si at hun ikke kunne bade nå og ba henne om å ta den av seg. "Men mamma, jeg må ha den på for å holde puppene på plass!" Da kan man ikke gjøre annet enn å le og la henne ha den på.
Med hennes personlighet har jeg ingen problemer med å se for meg at hun kommer langt i livet. Hun kommer nok akkurat dit hun vil, den lille prinsessa mi!♥