tag:blogger.com,1999:blog-27988541770117298672024-02-19T02:56:24.243+01:00HverdagslivEn småbarnsmors bekjennelser og kamp for å få et siste barn i familien til tross for en habituell abort-diagnoseMrs Ohttp://www.blogger.com/profile/14424767691450425730noreply@blogger.comBlogger276125tag:blogger.com,1999:blog-2798854177011729867.post-88247510112459248152017-01-29T11:49:00.001+01:002017-01-29T12:02:26.000+01:00Kontraster og hjerteplasterPå denne dagen for 6 år siden kom en vakker, bitteliten jente stille til verden. Bare et halvt år etter vi hadde opplevd tragedien å miste et barn i svangerskapet, et godt stykke på vei, skjedde det for andre gang. Tredje om man regner med spontanaborten i uke 7 som skjedde før det igjen, men det gjør jeg nesten ikke lenger. Men for seks år siden sto jeg midt i det som må ha vært min mørkeste tid. Jeg fattet det nesten ikke, at lynet kunne slå ned på samme plass to ganger. Så hardt og brutalt. Men det kunne altså det, og jeg skulle etterhvert finne ut at det kunne slå ned mye mer enn to ganger også. Ønsket om et tredje barn var så stort, sorgen var nesten ikke til å bære.<div><br></div><div>I dag, 6 år senere, feires dobbeltbursdag her i huset. Vi feirer storebror som ble 11 år første nyttårsdag, og vi feirer lillebror som fylte 3 rett før jul. For en lykke å kunne gjøre nettopp det. Samle familien og feire livet. Feire de to guttene våre. At vi de siste årene har kunnet feire denne dobbeltbursdagen er jo ingen selvfølge. Men den lille Mirakelgutten vår kom til slutt! Alle disse årene med smerte og tårer, det var ham vi holdt ut for. Det var ham vi ventet på, han som skulle komme og gjøre familien vår komplett. Han som skulle komme og gjøre meg hel igjen, lime sammen alle de knuste bitene i hjertet mitt. Mitt hjerteplaster.</div><div><br></div><div>Jeg så det ikke da, men jeg ser det nå. At det var en mening med alt det vonde vi gikk gjennom. Lykken over å endelig lykkes etter all den sorgen var og er ubeskrivelig. Mirakelgutten har bragt så mye lys og glede inn i familien vår, han smelter både store og små. Jeg setter så enormt mye mer pris på de små tingene i livet nå, ja de store også. Jeg tar ingenting for gitt, jeg vet hvor skjørt livet er. Jeg elsker høyere. Jeg er sterkere.</div><div><br></div><div>Og de som vi mistet er alltid med oss. De er der i alt vi gjør. Det er rart å tenke på at vi også hadde feiret dobbeltbursdag om Une, den første vi mistet i andre trimester, hadde fått leve. Med termin 2. januar hadde det nok blitt desemberbursdag der også, akkurat som med lillebror. Vi hadde hatt en førsteklassing nå, tenk det! Eller om Iven-jenta hadde fått leve, 6-åring til sommeren og skolejente til høsten. Og det ferskeste minnet, lillesøster Saga. Hun som vi mistet for litt over 1 år siden. Hun som skulle fylt 1 år til sommeren. Jeg glemmer ikke. Det er mange datoer og merkedager etterhvert, men de er rett og slett brent inn i hukommelsen min. Disse små er også en del av meg, de savnes og elskes selv om vi til slutt nådde målet. Sånn vil det alltid være. Mirakelgutten limte sammen hjertet, men arrene vil alltid være der.</div><div><br></div><div><div class="separator" style="clear: both;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi9SjZtPdOW39Ktejx5SikyCMyF9QGnzxq6xlbR8m47p_9BtxZvsn9M5N3xoc0lA5EXXrGUBKz2wJWfH4GHDjIIm9ohD_FtcT-yO9Y5VyjWtMjsNOX3HKTWgY-xlXEWP76q2xCRHjA7VWwG/s640/blogger-image-801486736.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi9SjZtPdOW39Ktejx5SikyCMyF9QGnzxq6xlbR8m47p_9BtxZvsn9M5N3xoc0lA5EXXrGUBKz2wJWfH4GHDjIIm9ohD_FtcT-yO9Y5VyjWtMjsNOX3HKTWgY-xlXEWP76q2xCRHjA7VWwG/s640/blogger-image-801486736.jpg"></a></div><br></div><div><i>De siste månedene har jeg bært alle barna mine med meg på ryggen. De tre vi har hos oss som Bluebonnets og de ni i himmelen som Forglem-meg-ei. Alltid hos meg!</i></div>Mrs Ohttp://www.blogger.com/profile/14424767691450425730noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2798854177011729867.post-45181089735148220372015-12-27T16:35:00.001+01:002015-12-27T16:38:16.671+01:00Romjul i tenkeboksenJulefeiringen er overstått, og jeg kjenner at det er godt. Å arrangere julaften for første gang en uke etter en senabort er ikke å anbefale. Men vi kom i mål og julekvelden ble vellykket, til tross for ekstremt sliten mor. Nå er det bare avslapping, jeg trenger virkelig å komme til hektene igjen. Ellers går det egentlig ganske bra med meg, kjenner at jeg kommer meg både fysisk og psykisk. Savner selvfølgelig den som skulle ha sprellet i magen min nå, men det er alikevel ikke så vondt som alle de gangene det gikk galt før minstemann kom. Han er verdens aller beste medisin!<div><br></div><div>Men; mannen som var veldig negativ og absolutt ikke ville ha flere barn da jeg ble uplanlagt gravid med Bonusen, har i jula plutselig lagt muligheten for å prøve igjen på bordet. Jeg så ikke den komme for å si det sånn. Men han var jo også etterhvert innstilt på at Bonusen skulle komme. Han har innrømmet at han ikke hadde klart å la meg gå gjennom en abort, selv om vi faktisk hadde time til akkurat det i oktober. Og han sitter fortsatt og ser etter større bil hver dag, selv om det ikke trengs lenger.. Og nå vil han altså kjøre på, jeg blir jo ikke yngre. Flaks at renselsen fortsatt pågår og jeg har forbud mot sånne aktiviteter, så jeg får summet meg litt.</div><div><br></div><div>Jeg er vel helst der at jeg ikke orker noe "aktiv" prøving. Det ble litt for mye jakt på eggløsning og pliktsex i årene før minstemann kom. Og han kom først da vi ga opp.. Men det føles også unaturlig med prevensjon når ingen av oss lenger ser på et nytt barn som noe krise. Så kanskje lar man bare naturen avgjøre. Der er jo også en risiko for at man skal oppleve det samme nok en gang om jeg blir gravid igjen, statistikken min er ikke god. Er vel noe sånt som 11 svangerskap og altså 3 barn som har klart seg. Man mister faktisk tellingen her etterhvert. Her er jo alderen heller ingen venn. Men den risken får man heller bare ta. Vi har taklet det før og kan takle det igjen. Vi har uansett fått tre vidunderlige barn, og er så uendelig takknemlige for det. Og skulle det dukke opp et mirakel til, så ville det vært en kjempebonus.</div><div><br></div><div>Så var det kanskje dette som var meningen med Bonusen sitt korte liv i magen min, at vi skulle se at et mulig liv med fire barn ikke ville vært en krise men heller en berikelse. Så får naturen ta den endelige avgjørelsen for oss.</div>Mrs Ohttp://www.blogger.com/profile/14424767691450425730noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-2798854177011729867.post-43755729845929546082015-12-20T12:54:00.001+01:002015-12-20T21:04:38.379+01:00Den største dagenFor nøyaktig to år siden kjempet et bittelite menneske sitt livs kamp inne i magen min. Akkurat på denne tiden hadde vi aller nådigst fått et par timers permisjon fra sykehuset for å hente barna etter juleavslutning på skolen og forberede dem på at babyen som skulle komme i januar måtte komme nå. Liver ble plutselig snudd på hodet, midt i førjulsstria.<div><br></div><div>Der og da syntes jeg det var forferdelig. Jeg skjønte nok ikke helt alvoret. Nå er jeg så uendelig takknemlig for at tilfeldigheter gjorde at vi fant ut at han ikke hadde det bra der inne. Nå vet jeg at han ikke hadde klart seg til januar. Sannsynligvis ikke til jul engang..</div><div><br></div><div>Det hele startet da vi var på 3D ultralyd i slutten av oktober. Han vi var hos mente at barnet nok ville være litt lite til termin, kanskje 3kg toppen. Ikke alarmerende, men det fikk alikevel alarmbjellene til å ringe hos meg. Storebror slet på slutten, fikk litt lite næring og var bare 2,7kg ved fødsel. Siden svangerskapet med minstemann allerede var slitsomt psykisk, måtte jeg kontrollere dette nærmere. Vite at han fikk næring. Så jeg tryglet jordmoren på ABC om å sende meg til ekstra ultralyd. Dit kom jeg først i begynnelsen av desember, men legen jeg var hos da mente lillebror hadde normal størrelse og ellers hadde det bra. Derimot reagerte hun på blodtrykket mitt, som akkurat som i første svangerskap var ganske høyt. Dette ville sykehuset holde under oppsikt, og bra var det. Blodtrykket fortsatte å stige, selv med blodtrykksenkende medisiner. Jeg ble forespeilt innleggelse og eventuelt igangsettelse av fødsel, og drømmen om vannfødsel på ABC gikk i tusen knas.</div><div><br></div><div>Formen min på slutten var ikke bra, og det var alarmerende lite bevegelse i magen. Tidlig på morgenen den 20. desember kom jeg til ny kontroll på sykehuset hos en annen lege enn før. CTG viste lite bevegelse selv med saftinntak, og ultralyd viste en liten baby med lite fostervann. Lille vennen vår hadde det slett ikke bra. Jeg fikk beskjed om at nå ville de ikke vente lenger, igangsettelse skulle skje samme dag, 3 uker før termin.</div><div><br></div><div>Jeg var forberedt på at dette kunne skje, men det ble alikevel et sjokk. Vi fikk altså dra hjem og hente barna så vi selv fikk fortelle hva som skulle skje, og samtidig gjøre istand det siste før mamma skulle komme på julebesøk samme kveld. Kl. 14 var vi tilbake på sykehuset. Jeg ble plassert på et mottaksrom på føden, det samme jeg var på med storebror. Modningspiller ble satt, og ventingen begynte. Lite skjedde de første timene, og jeg tenkte at det kunne bli som jordmoren sa, at det kunne ta hele helga. Dette var altså fredag. Sent på ettermiddagen kjente jeg litt murring, men ikke noe å rope hurra over. Jeg lå jevnlig på registrering, og etter å ha fått av meg båndene sånn rundt 20-20:30 skjedde det plutselig noe. Plutselig gjorde det konstant vondt i ene siden av magen. Mannen tilkalte jordmor, men bare en barnepleier kom. Hun tok det ikke særlig alvorlig. Men nå var det seriøst vondt. Jeg gikk på do og akket og oiet meg. Damen kom inn igjen, og jeg hørte hun sa til mannen: "Oi, var det så ille da..?" Herfra gikk det fort, jeg ble flyttet over på fødestuen rundt 21. Det var så vondt, så vondt. De prøvde å følge med på blodtrykk og alt, det var nesten litt kaos. I alle fall i meg. Jordmor sjekket åpning, som jeg var sikker på måtte være full. 4 cm.. Her skrek jeg etter epidural. Jeg som skulle ha naturlig fødsel.. Men det mente jordmor at det ikke var tid til. Riene herjet, og trykketrangen meldte seg umiddelbart. Det sekundet jordmor gikk ut av rommet måtte mannen bare få henne inn igjen. Jeg gikk fra fire cm til full åpning og trykking på ytterst få minutter. Jeg trodde jeg skulle dø, dette klarte jeg ikke. Men 21:37 sa det svopp, og en bitteliten fuglunge lå mellom bena mine. Virkelig liten, selv jordmor var overrasket. Men han var der, og han levde! Endelig hadde vi fått vår etterlengta tredjemann! Lykken var så uendelig stor!</div><div><br></div><div>Jeg fikk ha ham på brystet en stund, men han var lite villig til å ta puppen. Barnepleieren prøvde å gi ham sukkervann (tror jeg), men det gikk visst ikke. Jeg var i tåke og lykkerus, så alt er litt blurry. De sa de skulle ta ham med og veie ham, og mannen ble med. Jeg fikk mat mens jeg ventet. Jeg dusjet. De kom ikke tilbake. Til slutt kom barnepleier og sa at de hadde tatt ham over til nyfødtintensiven. Han var bare 2,2kg og hadde veldig lavt blodsukker. OK.. Jeg var bare forvirra og ville være hos ham. Mannen kom tilbake akkurat da de skulle flytte meg over på barsel, hvor jeg heldigvis fikk enerom. Rundt midnatt fikk jeg endelig se den lille gutten vår igjen. Godt påpasset, heldigvis i vanlig seng, men med måleledninger og etterhvert sonde. En ny opplevelse for meg. </div><div>Det var rart og stusselig å ligge på barsel uten baby, og å tilbringe dagene vandrende frem og tilbake til nyfødtintensiven. Heldigvis fikk stolte storesøsken lov å komme en liten tur for å hilse på lillebroren dagen etter fødselen, det var godt. Etter et par dager fikk jeg rom på hotellet, mye bedre. Jeg hadde dog fortsatt høyt blodtrykk, og lillemann ustabilt blodsukker. Håpet om jul hjemme svant. Det var blytungt. Dagen før jul ble lillemann flyttet til rommet for relativt friske babyer, men da dukket også et snev av gulsott opp. Setback. </div><div>Men så kom julaften og legevisitt. Og et overraskende "om blodprøvene i dag er fine kan dere reise hjem i ettermiddag!". Lykketårene trillet. For prøvene var fine, og kl. 17 julaften, til lyden av kirkeklokkene som ringte julen inn, kom vi hjem til vårt nye liv med lillemann. Et ekte julemirakel!</div><div><br></div><div>Han er familiens midtpunkt, og har nå fylt livene våre med glede i nøyaktig to år. Jeg er så takknemlig for at han kjempet så hardt, for at han kom til oss. Vår fighter, vårt mirakel!</div><div><div class="separator" style="clear: both;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjlYl1VmZsaL1NzTvhNSAvL8QYdn601SeDTqz8DtfVMpokE_t-b-vTP6hC8MUzwZQkGHciewA8kzLG-mVu5DGlcR5Q5ZvbyLe1GpGTkEgHiuDBnyfciPgE2Ei5dWurqgZocvFg0IN7crzX4/s640/blogger-image--1059397777.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjlYl1VmZsaL1NzTvhNSAvL8QYdn601SeDTqz8DtfVMpokE_t-b-vTP6hC8MUzwZQkGHciewA8kzLG-mVu5DGlcR5Q5ZvbyLe1GpGTkEgHiuDBnyfciPgE2Ei5dWurqgZocvFg0IN7crzX4/s640/blogger-image--1059397777.jpg"></a></div><br></div>Mrs Ohttp://www.blogger.com/profile/14424767691450425730noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-2798854177011729867.post-84353178365200572032015-12-18T15:28:00.001+01:002015-12-19T09:21:05.457+01:00Et eventyr er overBonusen d.14.12.2015/f.17.12.2015<div><div class="separator" style="clear: both;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjwXIvomNbPfBGIPP8BZO4vfKhWx0bohHgtyEAjRMyszM_1toWjyzUNZIE-B0DaJgoopW-kT4udvVWWEdURASb7ca7QcF6jAR7hxz-jGZOpFknnTJ2W02rcOMDU1Le7AMeimR8eOT1ncWAO/s640/blogger-image-795229111.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjwXIvomNbPfBGIPP8BZO4vfKhWx0bohHgtyEAjRMyszM_1toWjyzUNZIE-B0DaJgoopW-kT4udvVWWEdURASb7ca7QcF6jAR7hxz-jGZOpFknnTJ2W02rcOMDU1Le7AMeimR8eOT1ncWAO/s640/blogger-image-795229111.jpg"></a></div><br><div><div class="separator" style="clear: both;"><br></div><br></div></div>Mrs Ohttp://www.blogger.com/profile/14424767691450425730noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-2798854177011729867.post-1723272707400577562015-12-01T12:19:00.001+01:002015-12-01T12:19:20.718+01:00LimboI går var det tid for UL i forbindelse med duotesten. Fikk en lang og god titt, siden nurket der inne var veldig uvillig til å vise nesebenet sitt. Men det var der! Nakkefolden var også helt fin. Og i og med legen fikk masse tid til å sjekke det meste mens vi ventet, og at nurket lå i en grei posisjon for sånt, var hun også 90% sikker på kjønn. Vi er typen som liker å bli overrasket ved fødsel, men mannen spurte av praktiske grunner, og jeg godtok siden det alikevel er tidlig og sikkert lett å ta feil. Godt å beholde litt spenning. Men legen var altså 90% sikker på at vi venter ei lita jente. Meget spesielt for meg, vi har nemlig fått vite kjønn på to av dem vi har mistet i MA, og begge disse var jenter. Og om det er riktig så blir det jo full balanse, to vintergutter og to vår/sommerjenter. Ytterst praktisk klesmessig også. Så selve UL ble en riktig så positiv opplevelse, og jeg var ganske lettet da jeg satte meg for å få de samlede resultatene.<div>Følte dog at legen reagerte litt da hun så blodprøvesvarene. Hun plottet dem inn, og jeg fikk veldig gode tall for de to alvorligste trisomiene. Trisomi 21 (downs) derimot, not so much. Riktignok gikk risikoen ned i forhold til alderen min, fikk vel risiko på nivå med en på 35 tror jeg. Men alikevel føltes ikke 1:387 som et veldig tilfredsstillende tall. I tillegg fortalte hun da at hun hadde sett noe med en blodåre som hun egentlig hadde valgt å ikke nevne fordi det ikke hadde noe særlig betydning. Men nå kunne det visst være en indikator alikevel. Absolutt alt annet var altså fint på UL. Sånn bortsett fra at jeg egentlig reagerte på at nurket var veldig rolig, noe jeg har googlet meg til (idioti egentlig) også kan være en indikator.</div><div>Så, vi fikk tilbud om fostervannsprøve om vi ville. Trodde man bare fikk det med score lavere enn 1:250, men vi fikk det altså. Hun understreket dog at sannsynligheten for friskt barn var mye større enn for sykt barn. Men vi har tre barn fra før som vi må tenke på, og vi må vite. Siden vi nærmer oss jul, valgte hun å sette meg opp til time for fostervannsprøve om to uker. Dette gjøres kun tirsdager, så alternativet er å vente til to dager før jul. Men den timen jeg har fått nå er egentlig litt for tidlig. Fostervannsprøve taes ikke før uke 15, og såvidt jeg forstår er det mindre sjanse for komplikasjoner jo lenger man venter. Hun målte meg til 12+5 eller 12+6 i går, så om to uker vil jeg være akkurat på grensen. Men det kunne hende legen som tok fostervannsprøve ville mene det var for tidlig, så muligens blir det utsatt uansett. Og jeg vil jo ikke øke risikoen for å miste.. Skrekken er at det går galt og at man så får vite at barnet var helt friskt.</div><div>Skjønner ikke hvorfor vi skal få så mye dritt i forbindelse med svangerskap. Virker som vi får alle utfordringer vi kan få. Det skal bare ikke være enkelt for oss. Jeg er redd nå. Med vår forhistorie så ser jeg ingen positiv utgang på dette. Enten får vi negative prøvesvar og jeg må gjennom en senabort eller så blir jeg en av de 0,5-1% som aborterer etter fostervannsprøven. Eller alternativ tre, "hun" er syk og dør i magen min i løpet av de neste to ukene. Har jo opplevd det før. Men obduksjon har aldri påvist noen kromosomfeil.</div><div>Mange tanker og følelser altså. Oddsen er egentlig på vår side, men det føles alikevel ikke sånn. Jeg forbereder meg på å miste nok et barn. Jeg tenker på gravplass og gravsten. Tullete, men jeg tror jeg bare må gjøre det. Og kanskje er det best at det ender sånn. Dette var jo ikke planlagt. Men jeg ønsker jo ikke å miste dette vakre vidunderet vårt heller..<div class="separator" style="clear: both;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgpyLwko2CzJN3zPEoPVCyhE5IYb9wLpLRUySJ6q-JuQrkjvNP5vRAKl_5ECOJKYE3_deiShrXcSMKqGAF92hPFIKsIvtbJuYOzydyFGs68-yQVULy3NdjkMlOxiDxL9LrSvvB8cRnbpxzG/s640/blogger-image--312597752.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgpyLwko2CzJN3zPEoPVCyhE5IYb9wLpLRUySJ6q-JuQrkjvNP5vRAKl_5ECOJKYE3_deiShrXcSMKqGAF92hPFIKsIvtbJuYOzydyFGs68-yQVULy3NdjkMlOxiDxL9LrSvvB8cRnbpxzG/s640/blogger-image--312597752.jpg"></a></div></div>Mrs Ohttp://www.blogger.com/profile/14424767691450425730noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-2798854177011729867.post-47865895461677794592015-11-09T21:16:00.001+01:002015-11-09T21:16:25.574+01:00Here we goOg der var sirkuset igang igjen..<div><div class="separator" style="clear: both;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiowli3iXlxLfToZGhV6-m2p4MdUldlfp8cGwBFRJUhn8Fgq2-k7arLhtcJRcYWU-Wq4CVtHeeTboerzmSReq68O_JaPKTZeH8WhY1bgeXEfOSUpUqACHzhFYNtfdnO7M0aoa9kH6nMgtAX/s640/blogger-image-333608033.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiowli3iXlxLfToZGhV6-m2p4MdUldlfp8cGwBFRJUhn8Fgq2-k7arLhtcJRcYWU-Wq4CVtHeeTboerzmSReq68O_JaPKTZeH8WhY1bgeXEfOSUpUqACHzhFYNtfdnO7M0aoa9kH6nMgtAX/s640/blogger-image-333608033.jpg"></a></div><br></div>Mrs Ohttp://www.blogger.com/profile/14424767691450425730noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-2798854177011729867.post-8822915628153030682015-11-04T21:40:00.001+01:002015-11-04T21:40:06.067+01:00Og det var liv..Jeg var så sikker på at Bonusen var borte. Så sikker at jeg på Hjertefred på søndag inkluderte den i himmelbrevet sammen med resten av englesøsknene. Ultralyd i går var kun for å konstantere MA og bli ferdig med dette. Men nei, der var det et levende nurk som hadde vokst helt etter normalen siden sist. Og i tillegg fikk vi høre verdens vakreste hjertelyd. Fra stusselige 6,4mm tolv dager før var nurket der inne nå 19,4mm, noe gynekologen mente tilsvarte uke 8+3. Jeg er rimelig sikker på at jeg skulle vært 9+4, men har blitt satt tilbake både i vellykkede og mislykkede svangerskap, så det trenger ikke bety så mye. <div>Selvfølgelig kan mye fortsatt skje, det vet jeg så alt for godt. Og overraskelsen og sjokket var stort over at det i det hele tatt var liv i går. Var altså så innstilt på det motsatte at jeg fortsatt er satt ut og usikker på hva jeg skal føle.</div><div>Men Bonusen fortjener en sjanse. Gynekologen satte meg på crinone og henviste til duotest, og jeg fikk beskjed om å kontakte fastlege for henvisning til oppfølgning på sykehuset og vurdering av fragmin. Så da er sirkuset i gang igjen.</div><div>Denne lille er visst sterkere enn jeg trodde..</div><div><div class="separator" style="clear: both;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhXI-ULxc8kl2WrqzcOdQMLwWQXId_nIqTYEtn3ALZU8w0JDpT0KdPp78T8iJPISqNrtYUxFg3ZV_tds-3kFc7DtRQvsGzihuVCvOmu57yoGwm9ca5lOBpftU4e5BxFLwbumy56urliIyzM/s640/blogger-image-467835001.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhXI-ULxc8kl2WrqzcOdQMLwWQXId_nIqTYEtn3ALZU8w0JDpT0KdPp78T8iJPISqNrtYUxFg3ZV_tds-3kFc7DtRQvsGzihuVCvOmu57yoGwm9ca5lOBpftU4e5BxFLwbumy56urliIyzM/s640/blogger-image-467835001.jpg"></a></div><br></div>Mrs Ohttp://www.blogger.com/profile/14424767691450425730noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-2798854177011729867.post-78081773431941658602015-10-25T11:48:00.001+01:002015-10-25T11:54:03.937+01:00En mening med altSnålt å komme tilbake til bloggen nå etter å ha lagt den helt på is etter minstemann kom. Det har bare ikke vært tid. Og behovet har vel heller ikke vært der. Bloggen ble jo i sin tid startet for å dokumentere jakten på nettopp ham. Ikke så mye for andre, men som terapi for meg selv. Under graviditeten turte jeg dessverre ikke skrive så mye. Synd, for jeg ønsker nå at jeg hadde dokumentert den tiden mer. Etterpå har jeg slettes ikke hatt behov for den terapien skriving er for meg. Selv fødselshistorien som jeg skulle legge ut som en slags avslutning på den lange kampen og den kronglete veien til målet gikk i glemmeboken.<div><br></div><div>Men nå er altså behovet der igjen. En ny graviditet, slettes ikke en del av planen. Den siste måneden har vært tøff. Vi har gått mange runder og jeg har felt mange tårer. Fornuften har visst at er barn til overhode ikke passer. Omveltningene vil være for store. Det er en viss forskjell på tre og fire barn. Livet vi har nå ville vært en saga blott. Vi har bare fire soverom, noen måtte ha delt rom. OK, gjennomførbart, men neppe populært.</div><div>Vi måtte hatt større bil, og med litt trang økonomi i utgangspunktet er den litt tøff. Men det hadde også løst seg på et vis.</div><div>Økonomi generelt hadde også blitt mye trangere. Vi er i midt i en prosess med å slette en god del gjeld og begynner å få et økonomisk pusterom etter trange tider, et barn til hadde ikke gjort underverker der.. Og etter en deilig måned hos familien min i USA i sommer hadde vi bestemt oss for å heretter bruke sommerferiene våre der borte. Vi fikk et knalltilbud på billetter til alle fem rundt den tiden jeg åpenbart ble gravid, og skal på en ny månedstur bort dit et par uker etter termin. Det måtte selvfølgelig avbestilles om det skulle komme et barn til, og vi kan bare se langt etter å reise dit med fire barn. Det blir for dyrt. Og den svir. Det er vanskelig å ta fra barna mine muligheten til å besøke besteforeldrene sine. Men selvfølgelig, man kan også ofre en del for det mirakelet et barn er.</div><div>Tankene har også i stor grad dreid seg om de barna vi allerede har, hvordan et nytt barn vil påvirke dem. De store forguder lillebroren sin, men hadde de vært like begeistret for en til? Og hva med minstemann? Hele familiens kjæledegge. Visst kunne det vært OK for ham med et søsken på sin egen alder. Men det hadde også tatt fra ham en del av den oppmerksomheten han nyter nå. Han snurrer oss alle rundt lillefingeren for å si det sånn..</div><div>Også har det vært helsen min. Her har mannen vært mest redd. Slutten av svangerskapet med lillemann ble tøff. Blodtrykket mitt ble skyhøyt og han hadde det ikke godt der inne. Det kunne gått riktig ille for oss begge. Fødselen ble satt igang tre uker før termin, og bra var det. Vi hadde nok mistet ham om ikke. Han var bitteliten og dysmatur, og måtte tilbringe de første dagene av livet på nyfødt intensiv. Og jeg fikk svangerskapsforgiftning etter fødselen. Så, klarer kroppen egentlig et svangerskap til?</div><div><br></div><div>Vi hadde det vi ønsket oss. Tre barn. Endelig. Men så var der plutselig en spire til. Ikke en selvfølge det heller i min alder, jeg fyller 39 om få dager. Sånn sett føler jeg meg heldig. Og selv om det har vært tøffe tak, vanskelige diskusjoner og vonde tanker, så har jeg også sett det som en gave. Vi har mistet så mange, og så kommer det plutselig en helt uanmeldt. Kanskje er det en mening med det? Og for meg har det vært barnet mitt fra første positive test. Jeg har ønsket å kjempe for det og jeg har elsket det. Jeg har hele tiden visst at jeg ikke kunne klare å ta abort, selv når vi bestilte time på sykehuset. Og til slutt innså mannen det også. At her måtte vi bare la naturen gå sin gang og ta utfordringene når de kommer.</div><div><br></div><div>Og så viser det seg at naturen sannsynligvis tar avgjørelsen for oss. Ultralyd på torsdag viste en alt for liten spire, og selv om hjertet slo så vet jeg hva enden på historien blir. Ved neste ultralyd er der neppe liv mer. Og det er trist. Ikke som før, ikke på langt nær. En del av meg føler at det er en mening med dette også, vi har fått de barna vi skal ha. Men sorgen er der, gamle følelser rippes opp. Og jeg har skyldfølelse. Jeg drakk vin før jeg visste jeg var gravid. Jeg tok ikke vitaminer med en gang. Det har vært mye stress og negativitet. Og med minstemann fikk jeg crinone og fragmin fra positiv test, kanskje hadde det vært annerledes om jeg hadde kommet meg til lege og fått det nå også?</div><div><br></div><div>Så, sannsynligvis fortsetter livet snart som før. I dag er jeg gravid, i dag har jeg en liten spire i magen, med eller uten bankende hjerte. Om et par uker er det neppe sånn. Da er der et bittelite, ekstra arr i hjertet. Nok en som ikke fikk muligheten, ikke fikk bli. En som ga meg noen øyeblikk med glede i form av positive tester, kvalme og spede drømmer. For hjertet mitt gledet seg selv om fornuften sa noe annet. Denne spiren betydde også noe.</div><div><br></div>Mrs Ohttp://www.blogger.com/profile/14424767691450425730noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2798854177011729867.post-19253310741870691612015-09-28T21:06:00.001+02:002015-09-28T21:45:14.271+02:00Jadaneidaså<div class="separator" style="clear: both;">So, this happened..<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjpMyypmNvqRw-u_XDSuivWgHTXC9ghl4SAe2XXB5Qx1SqzygrD5maK-P4wkX68sXYtGDRg3t3DRp2HLYx57Vw8oWRVfXaZCQVQOjHAQJHzobavFQgB-sksDN1rWrB1BX__JNZlvf90Ly-L/s640/blogger-image-1322894295.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjpMyypmNvqRw-u_XDSuivWgHTXC9ghl4SAe2XXB5Qx1SqzygrD5maK-P4wkX68sXYtGDRg3t3DRp2HLYx57Vw8oWRVfXaZCQVQOjHAQJHzobavFQgB-sksDN1rWrB1BX__JNZlvf90Ly-L/s640/blogger-image-1322894295.jpg"></a></div><div class="separator" style="clear: both;">Dette er en gedigen overraskelse og absolutt ikke en del av planen. Hodet har vært i kaos siden lørdag. Hvordan skal dette gå, og hvor lenge vil det eventuelt vare?</div><div class="separator" style="clear: both;"><br></div>Mrs Ohttp://www.blogger.com/profile/14424767691450425730noreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-2798854177011729867.post-83418535757877529842014-10-15T21:37:00.001+02:002014-10-15T21:37:01.317+02:0015. Oktober - Pregnancy and infant loss awareness day<div class="separator" style="clear: both;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgexUSf8I4ufi5fSBT3-NTGdmHvKj5802u5b4_8iUnBdB_tJrDnfzpuL54k88YJAmoxgc1jdok74hzj8ouCuisyWzovKRjvmsoxOzMlD0q-Dsf0d3Xary3_x0aZSUyKPkSk1DXmPreuQLJj/s640/blogger-image--1294004241.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgexUSf8I4ufi5fSBT3-NTGdmHvKj5802u5b4_8iUnBdB_tJrDnfzpuL54k88YJAmoxgc1jdok74hzj8ouCuisyWzovKRjvmsoxOzMlD0q-Dsf0d3Xary3_x0aZSUyKPkSk1DXmPreuQLJj/s640/blogger-image--1294004241.jpg"></a></div>Mrs Ohttp://www.blogger.com/profile/14424767691450425730noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2798854177011729867.post-61558441204418753462014-07-23T22:02:00.001+02:002014-07-23T22:02:31.095+02:00Fire årDet er en varm sommerkveld, og jeg ligger i senga med en liten myk og varm kropp ved siden av meg. Hjertet hans slår jevnt og trutt, pusten er rolig. Innimellom sukker han tilfreds mens han svelger unna melk, halvveis i drømmeland. Min fullkomne, vidunderlige babygutt.<div><br><div>I kveld vandrer tankene stadig fire år tilbake. Til en annen tid. Andre følelser. </div><div>Den morgenen lå jeg i den samme senga, jeg holdt meg fast som godt jeg kunne mens riene raste gjennom kroppen. Samme kveld lå jeg igjen i den samme senga, med en bunnløs sorg som rev og slet i meg. Tom og alene. Det lille livet som hadde vært i magen min var brutalt revet bort fra meg. Jeg trodde aldri jeg skulle klare å reise meg igjen. Aldri puste uten smerte. Aldri le eller føle glede igjen. Alt var bare vondt.</div></div><div><br></div><div>Mye har skjedd siden den gang. Mer smerte, flere tap. Men jeg har også blitt uendelig mye sterkere, og har til slutt fått oppleve den største glede i vår lille mirakelgutt. Som jeg nyter hvert øyeblikk med ham! Hadde det ikke vært for de tapene vi har lidd, hadde vi ikke hatt ham i dag. Men alikevel må jeg lure på hvem de vi har mistet ville ha vært. De er fortsatt så veldig tilstede i bevissthet og hjerte. De er en del av meg som resten av familien. Fortsatt like elsket og savnet.</div><div><br></div><div>I dag er merkedagen til Une. Den er litt annerledes i år. Lillebror er her, og tilfører glede enten man vil eller ei. Men dagen er fortsatt spesiell. Tankene er mange. Av en eller annen grunn ligger nervene litt utenpå kroppen i dag. På stranda er jeg litt ekstra hønemor. Tankene er mange. Minnene strømmer på. Hvem hadde du vært, lille venn? 3 1/2 skulle du ha vært nå. Du skulle ha plasket i vannet med storebror og storesøster. Kost deg i sommervarmen. Om bare du hadde kommet til oss.</div><div><br></div><div>På lørdag kommer enda en merkedag. Termindatoen til Iven. En liten jente skulle ha feiret sin tredje bursdag i disse dager. Sånn ble det ikke.</div><div><br></div><div>Men de er her alikevel. I hjertet, i sjelen. I lillebrors øyne og pust. I lillebrors trillende latter. I kveld klemmer jeg ham ekstra tett inntil meg, og håper våre dyrebare engler kjenner kjærligheten fra en mamma som aldri vil stoppe å savne dem.</div><div><div class="separator" style="clear: both;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjTzRutBdW3tgwOQMw-qZkYWvpuFgb9_Dg9DcO7YjFaOxXcvVyGHQNq04I6UoxacFXxg9ZEoIYc8bg0xCGIOpvRrVcJYXYso4UyaXusS7HV_3gYxJdJcu2rdRw3zoTTc13uAbWHSVy8dQFD/s640/blogger-image--536298827.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjTzRutBdW3tgwOQMw-qZkYWvpuFgb9_Dg9DcO7YjFaOxXcvVyGHQNq04I6UoxacFXxg9ZEoIYc8bg0xCGIOpvRrVcJYXYso4UyaXusS7HV_3gYxJdJcu2rdRw3zoTTc13uAbWHSVy8dQFD/s640/blogger-image--536298827.jpg"></a></div><br></div>Mrs Ohttp://www.blogger.com/profile/14424767691450425730noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2798854177011729867.post-2035952129012024512014-07-01T15:40:00.001+02:002014-07-01T15:40:01.039+02:00TestreiserFør jeg møtte mannen min trodde jeg charterturer besto utelukkende av grisefester og fyll. Men så fikk vi barn, og jeg ble under sterk tvil overbevist av min av og til bedre halvdel, som har vokst opp med charterturer hver sommer, at dette var en super ferieform. Og joda, for en gangs skyld hadde han rett. Har blitt en del charterturer i årene etterpå, og jeg tror familien vår hadde vært gode reisetestere for Star Tour!<div><div class="separator" style="clear: both;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiSGdaok2SdwRZylLsF1HD9eGFdmsf-PSinxidbePnIOcuVA_5QrsNB1S7x4GT-_h5FqG-a6LRUztiSjM7knfB2k3qBIM2VU4br-LQH-k9aVBoS5FZYUEckB8qB9Ap5RRdCCGod3u7e16yP/s640/blogger-image-2098646998.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiSGdaok2SdwRZylLsF1HD9eGFdmsf-PSinxidbePnIOcuVA_5QrsNB1S7x4GT-_h5FqG-a6LRUztiSjM7knfB2k3qBIM2VU4br-LQH-k9aVBoS5FZYUEckB8qB9Ap5RRdCCGod3u7e16yP/s640/blogger-image-2098646998.jpg"></a></div><br></div>Mrs Ohttp://www.blogger.com/profile/14424767691450425730noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2798854177011729867.post-14389730171162315702014-04-24T10:12:00.001+02:002014-04-24T10:33:52.234+02:0024. april24. april 2013, en helt vanlig dag, men alikevel starten på noe helt uvanlig stort.<div>Jeg skal på jobb. Jeg vet at det nærmer seg tid for mensen, og av gammel vane etter nesten 4 års prøving tar jeg en graviditetstest før jeg hopper i dusjen. Jeg vet jo at den vil være negativ. Tross alt har vi sluttet å prøve. Det passer uansett ikke nå, og jeg vet så alt for godt at toget har gått for oss. Skulle jeg slumpe til å bli gravid igjen så mister vi bare alikevel. Så derfor har jeg sluttet med EL-jakt, temping og pliktsex. Ja, vi har knapt hatt sex den siste måneden. Så gravid er jeg bestemt ikke!</div><div>Riktignok har jeg vært veldig trøtt og kvalm de siste dagene, en kjent følelse. Men jeg brygger nok bare på noe.</div><div>Og ja, jeg blir alltid gravid i april av en eller annen grunn. Men ikke nå..</div><div>Jeg dusjer ferdig og kaster et raskt blikk bort på testen på vasken mens jeg tørker meg. Ler litt av min egen dumskap. Selvfølgelig er der ingen ekstra strek. Eller? Vent. Er der ikke noe svakt rosa der? Jo, visst pokker er der det! Er det mulig?</div><div>Hjertet banker litt fortere og jeg skjelver litt mens jeg tar et bilde og sender det til mannen som allerede er på jobb. </div><div>"Selvfølgelig, det er jo april.."</div><div><br></div><div>Lettere svimmel får jeg poden og snuppa til skole og barnehage og meg selv på jobb. Effektiviteten denne dagen er nok så som så. Men jeg vet jo godt at dette bare er midlertidig. Før eller siden tar det slutt, og pengene mine er på før. For sikkerhets skyld starter jeg på Crinone og Fragmin og får UL-time på Ullevål rundt uke 8. Jeg måtte gjerne komme før, sa de. Men det gidder jeg i alle fall ikke. Vi skal til Sunnmøre til 17. mai, og før timen i slutten av mai er nok også denne graviditeten over.</div><div><br></div><div>Men ukene går, og jeg er tilsynelatende fortsatt gravid. Og i slutten av mai er der faktisk en liten klump med bankende hjerte i magen min. Like fullt i de påfølgende ukene før vi reiser på en måneds ferie til USA. Et par dager før turen er det en sprellende skapning på 11 uker der inne. Jeg hadde "håpet" det skulle være over nå, så jeg slapp å miste i USA. For nå kan det vel ikke vare så mye lenger..</div><div><br></div><div>Kommer hjem fra USA i uke 15, og er hellig overbevist om at nå er det slutt. Men nei, på UL finner vi verdens fineste, sprell levende skapning. Tårene triller og et nytt håp tennes. Er dette virkelig tiden for Mirakelet?</div><div><br></div><div>Vi kommer oss forbi ordinær UL, og ukene tikker mot termin. I magen spreller det. Men blir det litt mindre liv etterhvert tro? Er den lille der inne i ferd med å bli sliten? Gir den opp?</div><div><br></div><div>Mot slutten blir blodtrykket mitt faretruende høyt. Selvfølgelig! Den dagen jeg runder 37 uker tør ikke legene la meg gå mer. Babyen vokser ikke og har lite fostervann, og det er farlig for oss begge. Jeg settes igang, vi nærmer oss slutten og begynnelsen. Slutten på kampen, begynnelsen på vårt nye liv.</div><div>Jeg er livredd for at noe skal gå galt nå på oppløpet. Men vi klarer det, lillemann og jeg. Han kommer ut i rekordfart, bitteliten men perfekt. </div><div><br></div><div>En tøff start blir det for ham, med lavt og ustabilt blodsukker og 4 dager på nyfødt intensiv. Og mammahjertet blør, angsten for å miste ham er der fortsatt. </div><div><br></div><div>Selv nå kan jeg kjenne på den, med en 4 måneder gammel frisk, rund og pludrende godgutt ved siden av meg. Sånn vil det kanskje alltid være.</div><div><br></div><div>Vi har lagt bak oss en berg- og dalbane av et år, og jeg er så ufattelig takknemlig for hvor vi er i dag. Fra en sped begynnelse i en svak, rosa strek til 6 kilo med ren lykke!❤️</div><div><div class="separator" style="clear: both;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi6v5nzA1S1Aztn-d62CTfnftM57gU8NayGGa25dIvqqFAEKcuuGQgYIAkG8qX7xvXG9zRezaQvJwmqYP5ZNjLzCMfDotWcIP_GhML6mi0uPM45xx68_71812g0zIPUJd9kiDvplAX9CGXf/s640/blogger-image--1859422380.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi6v5nzA1S1Aztn-d62CTfnftM57gU8NayGGa25dIvqqFAEKcuuGQgYIAkG8qX7xvXG9zRezaQvJwmqYP5ZNjLzCMfDotWcIP_GhML6mi0uPM45xx68_71812g0zIPUJd9kiDvplAX9CGXf/s640/blogger-image--1859422380.jpg"></a></div><br></div>Mrs Ohttp://www.blogger.com/profile/14424767691450425730noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-2798854177011729867.post-36733590375930116962014-03-22T11:10:00.001+01:002014-03-28T18:17:07.528+01:004 år etterI dag er det nøyaktig 4 år siden vi mistet den første av mange små spirer. Starten på marerittet, et mareritt jeg til slutt trodde vi aldri skulle våkne fra.<br />
<div>
<br /></div>
<div>
Men for 3 måneder og 2 dager siden kom altså endelig vårt lille Mirakel til verden. Regnbuen etter stormen. Verdt hver eneste tåre, hver eneste tunge stund. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Svangerskapet var trøblete, og til slutt måtte han ut litt før tiden da det ble skummelt for oss begge to. En bitteliten gutt kom til oss, noe som også førte til endel startvansker. Men alt dette vil jeg når tiden strekker til skrive om i et eget innlegg. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Vi kom oss gjennom både svangerskap, fødsel og tiden etterpå sammen, min lille tøffing og jeg. Han er absolutt et Mirakel på alle mulige måter, og jeg er så uendelig takknemlig for å ha ham her hos meg. Smilende, pludrende, sprellende. Full av liv!</div>
<div>
<br /></div>
<div>
I dag forbedres dåp for vår lille gutt. Morgendagen blir en stor dag full av følelser. Det blir nok noen tårer fra mor. Men nå, fire år etter, er det endelig gledestårer som felles!</div>
<div>
<br /></div>
<div>
<div class="separator" style="clear: both;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh2WGfKZrgbeO8WfnIdwWaiVDFDRQEMFzej2fhvOmiEjuf1ADEZhY7iDMTUIf0l3RaBB7IxBsE1Hz2rxeNgxCR34It4eF1RGi3Kr3eI8rFaOkkcnF_B8ZpYG1n1H_Ipcw9MuQqhGoUu9t6E/s640/blogger-image-947769380.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh2WGfKZrgbeO8WfnIdwWaiVDFDRQEMFzej2fhvOmiEjuf1ADEZhY7iDMTUIf0l3RaBB7IxBsE1Hz2rxeNgxCR34It4eF1RGi3Kr3eI8rFaOkkcnF_B8ZpYG1n1H_Ipcw9MuQqhGoUu9t6E/s320/blogger-image-947769380.jpg" width="240" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<i>Lykke i noen små kilo:</i></div>
<div class="separator" style="clear: both;">
</div>
<div class="separator" style="clear: both;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg5ugU0T4h5gmqJ2dknYw3qBEB6mojP8LruDMOThqFjd0Dbc1XWqQDn4UtC6bePowgRgqvjZhXxBF0fICzt0XQJlKQqgS-rPO6mLiCgXt98e7zVXcvBYIA4W_n8c1BjoimkeeElTRfBeWmI/s640/blogger-image--373130657.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg5ugU0T4h5gmqJ2dknYw3qBEB6mojP8LruDMOThqFjd0Dbc1XWqQDn4UtC6bePowgRgqvjZhXxBF0fICzt0XQJlKQqgS-rPO6mLiCgXt98e7zVXcvBYIA4W_n8c1BjoimkeeElTRfBeWmI/s320/blogger-image--373130657.jpg" width="320" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both;">
</div>
<div class="separator" style="clear: both;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjOnFNqmCqxwQJ0jKeinp-hUApSqEB8VkOFZhDarTkEJfDKP92EjistRAdqfRchnHrOVc4y08na3MGoR2w99yS45Gzp-OvlUQzoqMUG0CU-JlEzjRzzijMCQ1EkfjpVKlkIiE2j1iL2bjWC/s640/blogger-image-1107157574.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjOnFNqmCqxwQJ0jKeinp-hUApSqEB8VkOFZhDarTkEJfDKP92EjistRAdqfRchnHrOVc4y08na3MGoR2w99yS45Gzp-OvlUQzoqMUG0CU-JlEzjRzzijMCQ1EkfjpVKlkIiE2j1iL2bjWC/s320/blogger-image-1107157574.jpg" width="240" /></a></div>
</div>
Mrs Ohttp://www.blogger.com/profile/14424767691450425730noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2798854177011729867.post-13965628636282867422013-12-23T00:59:00.001+01:002014-03-28T18:17:47.282+01:00Verdens beste julegave!20.12.2013 - endelig er familien vår komplett!<br />
<div>
<div class="separator" style="clear: both;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhMJRU9s2C4xrtNG-_a6yj6g4a2QlzEu-Gzy-GdOWvD9qMKwYsdUsWRaAeOCXo6xZu2qdpg2lLhZ_8ldo-5D7OwyAE-_9SB32CeX5AOlvFY75_E12M4oXGRMmng6lagGV0RdnydctRB1nS7/s640/blogger-image-658570555.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhMJRU9s2C4xrtNG-_a6yj6g4a2QlzEu-Gzy-GdOWvD9qMKwYsdUsWRaAeOCXo6xZu2qdpg2lLhZ_8ldo-5D7OwyAE-_9SB32CeX5AOlvFY75_E12M4oXGRMmng6lagGV0RdnydctRB1nS7/s320/blogger-image-658570555.jpg" width="240" /></a></div>
<br /></div>
Mrs Ohttp://www.blogger.com/profile/14424767691450425730noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-2798854177011729867.post-77416204223280805752013-10-24T10:07:00.001+02:002013-10-24T10:09:26.949+02:00GraviditetsskriblerierDet er helt utrolig hvor dårlig jeg er til å skrive om graviditeten. Dette som er så ønsket, som jeg har gledet meg så lenge til, også klarer jeg ikke å dokumentere det som jeg kanskje burde. Skulle f.eks være flink til å skrive svangerskapsdagbok, men så har det rett og slett ikke blitt noe av. Har vel noe med historien min å gjøre. Først må man avvente og se hva som skjer, og vips har man kommet såpass langt at det nesten ikke er noen vits i lenger. Kjempedumt av meg!<br />
<br />
Også for omverdenen er jeg relativt tilbakeholden. Om noen spør hvordan det går, så svarer jeg selvfølgelig, men sånn ellers snakker jeg veldig lite om graviditeten. Ja, da vi var i hjembyen min i høstferien presterte jeg til og med å skjule magen da vi var på besøk hos venner som ikke visste! Og å fortelle det til noen er rett og slett unaturlig, så den jobben tar mannen seg av. Ja, og mamma da..<br />
Merkelig dette, for jeg hadde trodd at dette var noe jeg ville dele med alle, rope det fra taket. Og så ender jeg med å liste meg rundt og late som ingenting.<br />
<br />
Men for all del, det kan være veldig hyggelig å dele også. Det er så godt å se at så mange gleder seg med oss over dette. Spesielt dem som kjenner deler av historien min, der er det så mye godhet. I hjembyen min traff vi en gammel nabo som mamma ikke hadde rukket å fortelle det til enda, og da hun skjønte hva som var på gang trillet faktisk tårene hos henne. Blir helt varm om hjertet bare jeg tenker på det.<br />
<br />
Da får det heller være at det nok en gang er litt krøll i svigerfamilien. Jeg skjønner ikke hva det er med dem og graviditet. Denne gangen er det faktisk ikke svigerforeldrene mine, de virker som de gleder seg denne gangen. Derimot oppfører svigerinnen min, som jeg tidligere hadde et veldig godt forhold til og som er en av dem som vet mest om hva vi har vært gjennom, seg rart. Det hadde jeg ikke regnet med. Det begynte med at niesen vår reagerte veldig på nyheten da barna våre gledesstrålende fortalte henne om babyen. For da er hun den eneste som bare er lillesøster. Ja, vi fikk faktisk "forbud" mot å snakke om graviditeten rundt henne en stund av svigerinnen min, men da reagerte svogeren min på at dette var helt urimelig. Nå hadde vi nok uansett ikke snakket masse om dette, som nevnt så gjør jeg/vi fortsatt ikke det. Ikke barna heller for den saks skyld, etter reaksjonen til kusina har de visst lært at dette er noe vi snakker mest om hjemme. Det er veldig trist, men etter dette har det tette forholdet de hadde til kusina si blitt ødelagt. Vi er nesten naboer også, og barna er nesten jevngamle, så de har hatt veldig tette bånd og vært mye sammen. Nå sier hun ikke engang hei når barna mine hilser på henne. Er fryktelig at det skal bli sånn pga. noe som barna ikke styrer, det er jo ikke de som har blitt gravide. Men de tilpasser seg situasjonen, så får vi se om det løser seg etterhvert.<br />
Og når det gjelder svigerinnen min så virker hun totalt uengasjert. Ikke at jeg forventet at hun skulle gå bananas, men det hadde jo vært hyggelig om hun en eneste gang i alle fall hadde spurt meg hvordan det gikk eller noe sånt. Men det har pr. i dag ikke skjedd. Veldig merkelig situasjon hele greia, men sånn er det nå engang. Sikkert en grunn til det.<br />
<br />
Graviditeten har også skapt litt krøll i forhold til jobb. Jeg begynte jo i ny jobb i februar. Fikk jobben gjennom vikarbyrå, men ble forespeilet fast stilling ved kontraktutgang i august. Så ble jeg plutselig gravid, noe jeg virkelig ikke hadde forventet. Da ble det selvfølgelig ikke noen fast stilling, men de forlenget kontrakten i 2 måneder, frem til utgangen av oktober. De var interessert at jeg skulle jobbe helt frem mot permisjonsstart i desember, men nå har jeg vært sykmeldt siden slutten av september, så da regner jeg ikke med at det blir noe videre forlengelse. Ikke at det er noen vits i heller, jordmoren har anbefalt meg å ikke jobbe mer, så da blir det nok sånn. De har fått inn en ny person i min stilling, som de i utgangspunktet ville at jeg skulle lære opp, men det kommer heller ikke til å skje. Egentlig like greit. Ikke så moro å skulle lære opp noen som skal ta over en jobb du i utgangspunktet kunne tenkt deg å beholde. Har slitt veldig med denne situasjonen, og hatt enormt dårlig samvittighet for å være sykmeldt, men har innfunnet meg med situasjonen nå. Litt sårt er det, spesielt at jobben ikke er der etter permisjon, men når man veier det opp mot hverandre så er denne babyen så absolutt verdt det. Mitt høyeste ønske er i ferd med å gå i oppfyllelse, ny jobb kan jeg alltids finne etterhvert, samt at jeg fortsatt har frilansjobben min.<br />
<br />
Og når det gjelder å jobbe frem mot permisjon, som jeg egentlig på mange måter kunne ha tenkt meg, så er også babyen viktigst. Når jordmor ser på meg med "strengeblikket" og sier at hun ikke tror jeg skal jobbe mer i dette svangerskapet men heller bare ta vare på kroppen, hvile og ruge, bør jeg nok lytte. Jeg var helt utkjørt da jeg til slutt ble 100% sykmeldt, kroppen fungerte ikke i det hele tatt. Nå ser jeg at så lenge jeg tar det med ro, fungerer jeg i alle fall stort sett i hjemmet og hverdagen. Men så fort jeg gjør litt for mye, så er det bekkensmerter og kynnere for fulle mugger. For ikke å snakke om mangelen på energi. Det har vært et tungt svangerskap sånn sett. Kan nok ha litt med psyken å gjøre også, for angsten for at noe alikevel skal gå galt gnager stadig. Jeg klarer ikke å glede meg så mye som jeg burde. Og selv om det nå er ganske få uker igjen til termin, er ingenting klart til et nytt familiemedlem i huset. Vi har selvfølgelig mye fra før, men noe skal kjøpes inn. Men det er for tidlig..<br />
I tillegg er det enkelte prosjekt som må fullføres i huset, men det blir også foreløpig med tanken.<br />
Men vi begynner faktisk å få litt dårlig tid. Er etter UL-termin 29 uker i morgen, 30 uker etter menstermin som jeg fortsatt tror er riktig. Så 10-11 uker igjen. Sannsynligvis mindre, da begge de to andre er født før termin. Det kan faktisk være så lite som 8 uker til vi sitter her med en baby. Som foreløpig altså mangler både en god del av utstyr, samt navn. Vi har ikke et eneste alternativ verken til gutt eller jente. Helt utrolig så vanskelig alt er denne gangen.. ;-)<br />
<br />
Det vi <i>har</i> gjort, er å ta oss råd til 3D ultralyd. Var på mandag, som en tidlig bursdagsgave til meg selv. Vi har ikke verdens mest medgjørlige barn når det gjelder å ta bilder, så også med sistemann. H*n lå for sikkerhets skyld med ansiktet trykket inn mot ryggen min, men ble etterhvert overlistet av en veldig flink sonograf. Helt fantastisk å få en så god titt inn i magen, der Mirakelet så ut til å kose seg med "smil", gaping og nesekløing. Og etter å ha sett ansiktet så tydelig er jeg enda mer sikker enn før på at dette må være en gutt. Kommer det en jente, så begynner jeg virkelig å lure.<br />
Jeg titter og titter på bildene, og kan virkelig ikke fatte at det lille nurket befinner seg i <i>min</i> mage. At h*n er min! Vår! Og så fin! Jeg blir bare mer og mer forelska jo mer jeg ser på bildene. Skal dette lille Mirakelet virkelig komme ut til oss, vokse opp hos oss?<br />
<br />
<div style="text-align: center;">
<i>Er du virkelig min, lille venn? </i></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiSrRr80u96Yi9M4Xy7m96TmezZ1u-CuC4JB64wuCmI5H7f6YlHwdiU6eXTataaAfIAzXVuQZpWY2exctkX56yV6yFAUh5pH0LLyhN7J7i3E7t-ihh4MOuRoNMjEKsrqftMK922K4iWNm-H/s1600/BBO_0018-1.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="197" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiSrRr80u96Yi9M4Xy7m96TmezZ1u-CuC4JB64wuCmI5H7f6YlHwdiU6eXTataaAfIAzXVuQZpWY2exctkX56yV6yFAUh5pH0LLyhN7J7i3E7t-ihh4MOuRoNMjEKsrqftMK922K4iWNm-H/s320/BBO_0018-1.jpg" width="320" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgVT6ORXc309Dz3dV0JBEvQNXvyOxCEn8R8D30wmjgR6IfQ6Fh2oVfwjCmSBE4LNIqfJK_qKEd-dnhLa3eF6NBPv2gVeYbdAdMB22dwoHl4PborbVlj165EcaQurHOydzOsxfRLqUWl2hfg/s1600/BBO_0017-1.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="197" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgVT6ORXc309Dz3dV0JBEvQNXvyOxCEn8R8D30wmjgR6IfQ6Fh2oVfwjCmSBE4LNIqfJK_qKEd-dnhLa3eF6NBPv2gVeYbdAdMB22dwoHl4PborbVlj165EcaQurHOydzOsxfRLqUWl2hfg/s320/BBO_0017-1.jpg" width="320" /></a></div>
<br />Mrs Ohttp://www.blogger.com/profile/14424767691450425730noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2798854177011729867.post-820152519115900372013-10-24T09:03:00.000+02:002013-10-24T09:03:08.286+02:00Fribol Hoste/Hals LakrisJeg har fått enda mer post fra <a href="https://www.likenshare.no/" target="_blank">LikenShare</a>. Det siste som dumpet ned i postkassa mi var en boks sukkerfri Fribol Hoste/Hals Lakris drops. Denne skal lindre effektivt i halsen ved forkjølelse og halsvondt. Jeg har ikke vært forkjølet, men etter å ha prøvd dem ser jeg godt for meg at de kan lindre hoste og sår hals. Derimot likte jeg IKKE smaken, og måtte faktisk spytte ut igjen dropset ganske raskt. Men smaken er som baken, mannen min hadde ikke noe problemer med få i seg disse. ;-)<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEilNSnFpHdhE9K-whEo6jmQl0tu7cMXdX7e1q6Qq1Tn9SEMc6z5qp0WaMLcIgO3FdVts5qMC3i2ayW81Drk1UPfRwElr4ca9xlhekG8BM0kSI9yKmXiLUK7sJXJJsenbCg14_fgyU1bHKt-/s1600/784.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="283" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEilNSnFpHdhE9K-whEo6jmQl0tu7cMXdX7e1q6Qq1Tn9SEMc6z5qp0WaMLcIgO3FdVts5qMC3i2ayW81Drk1UPfRwElr4ca9xlhekG8BM0kSI9yKmXiLUK7sJXJJsenbCg14_fgyU1bHKt-/s320/784.jpg" width="320" /></a></div>
<br />Mrs Ohttp://www.blogger.com/profile/14424767691450425730noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2798854177011729867.post-60042999147989843222013-10-24T08:56:00.003+02:002013-10-24T08:56:51.412+02:00Baba de CaracolFor en stund siden fikk jeg en prøve av hudpleieproduktene Baba de Caracol Active Gel og Regenerative Cream i posten fra <a href="https://www.likenshare.no/" target="_blank">LikenShare</a>.<br />
Disse produktene inneholder "sneglemelk", og skal forynge huden og gjøre den glattere, motvirke kviser og bleke arr og hudbrister.<br />
I og med vareprøvene var små, aner jeg lite om langtidseffekten av disse produktene, da jeg bare fikk brukt hver type i ansiktet et par ganger. Men om ikke annet ble huden myk. Minuset var at jeg ikke likte likte lukten særlig godt.<br />
Men verdt et forsøk om du er i markedet for nye hudpleieprodukter.<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhHCJpdhkGlU3fFVApEIlNPcble7mtW9QR2x5nYtNKdRQnD6rH-M4wcpGNQlP6YJxY6BRDGe3wRUMnU_QAXs84VfMYNVTVcCH7ZZ-pbMGeAMpEneEqiWqglzislCE658z83_fydMyb6-IDV/s1600/782.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="265" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhHCJpdhkGlU3fFVApEIlNPcble7mtW9QR2x5nYtNKdRQnD6rH-M4wcpGNQlP6YJxY6BRDGe3wRUMnU_QAXs84VfMYNVTVcCH7ZZ-pbMGeAMpEneEqiWqglzislCE658z83_fydMyb6-IDV/s320/782.jpg" width="320" /></a></div>
<br />Mrs Ohttp://www.blogger.com/profile/14424767691450425730noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2798854177011729867.post-8476158752660861112013-10-15T17:20:00.000+02:002013-10-15T17:20:27.542+02:00Pregnancy and Infant Loss Remembrance DayI dag, 15. oktober, markeres Pregnancy and Infant Loss Remembrance Day flere steder i verden. Siden 2010 har jeg vært med og tent lys på denne dagen, lys for mine egne og andres små engler som aldri fikk muligheten til å vokse opp.<br />
Det er dessverre fortsatt alt for mye tabu knyttet til det å miste et barn under svangerskap eller etter fødsel. Mange tier og sørger i stillhet, av ulike grunner.<br />
<br />
Utenom blogg og forumverdenen, hvor jeg kan være relativt anonym, har jeg ikke vært veldig åpen om det vi har vært gjennom de siste 4 årene. Det har vært min stille sorg som kun et fåtall har visst om. Av flere grunner egentlig. Jeg har vært sårbar, redd for å bli henne som får "stakkars-deg-blikkene". Redd for å bli oppfattet som svak. Redd for å ikke møte forståelse. Rett og slett redd for å være åpen om noe som man absolutt ikke bør skamme seg over.<br />
Så alt for mange opplever denne tragedien, og jeg har sett opp til dem som tør å stå frem og si at dette skjedde dem. Jeg har alltid visst at en dag, når tiden var inne, skulle også jeg slutte å skjule meg og heller dele med omverden.<br />
<br />
I dag var dagen. En over 4 år lang prosess er over, og jeg står frem med hevet hode og stolthet over mine små engler og sier at jeg er en av dem som har mistet det mest dyrebare. I dag la jeg ut denne meldingen til alle mine venner på Facebook:<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiVLYfmMNq6P_P38rh9Gk3pj2STHR2WHNwRvZhbrmtIVDXHY5Y_gp6OSdgVjMIUyuqu5KLh_Lu-09WiQuP9TwIVmvqY-9jXLq_NZ15LoiPLLcJcs72tMh_JogZ1HLpilO71Ktmq1o1s_sgJ/s1600/bilde.PNG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiVLYfmMNq6P_P38rh9Gk3pj2STHR2WHNwRvZhbrmtIVDXHY5Y_gp6OSdgVjMIUyuqu5KLh_Lu-09WiQuP9TwIVmvqY-9jXLq_NZ15LoiPLLcJcs72tMh_JogZ1HLpilO71Ktmq1o1s_sgJ/s320/bilde.PNG" width="213" /></a></div>
Ikke den aller største avsløringen kanskje, men et stort skritt for meg. Jeg er ferdig med å tie. Om dette lille innlegget har fått bare en person der ute til å tenke "jeg er ikke alene", så har det vært verdt det.<br />
<br />
Det føles godt å rette fokus mot de elskede små som vi ikke fikk bli kjent med i dag. De siste månedene har den i magen tatt det meste av fokuset, det har bare måttet bli slik. Ofte har jeg kjent på dårlig samvittighet over dette, og nesten vært redd for at våre små engler skal bli glemt. Og noen av dem som vet glemmer det sikkert også. Nå som det endelig ser ut til å gå bra, forventes det kanskje at vi skal glemme det også. Men det gjør vi selvfølgelig ikke. Aldri!<br />
<br />
Jeg er takknemlig for de ukene og månedene jeg fikk bære på de små som aldri kom. Det er så ufattelig sant at små føtter setter dype spor. Ja, kanskje de aller dypeste. Jeg er forandret for alltid, og det kan jeg takke englene våre for. De har også banet vei for Mirakelet i magen. Mirakelet er ingen erstatning for dem vi har mistet, de vil alltid mangle, og dem vil jeg alltid savne og sørge over. De er med meg i hjertet mitt, til enhver tid. Som sagt så mange ganger før, alltid elsket - aldri glemt!♥<br />
<div style="text-align: center;">
<i><br /></i></div>
<div style="text-align: center;">
<i>Et lite stemningsbilde fra lystenning på gravstedet hvor Une og Iven ligger</i></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiq2ubDaLfdqJSpeX3qvvXcvc35-GmXg4i0n8Ilaq1QPb1zvjjEpCdLn3biIB9-w_kzeilJM1Mj4leYtIdDb2e4P1ukC3wREx5u1f9u5OTzbd2IThTMhMO3YreCeCS4vhc4Ne4bc6rgrQ_4/s1600/15+oktober.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiq2ubDaLfdqJSpeX3qvvXcvc35-GmXg4i0n8Ilaq1QPb1zvjjEpCdLn3biIB9-w_kzeilJM1Mj4leYtIdDb2e4P1ukC3wREx5u1f9u5OTzbd2IThTMhMO3YreCeCS4vhc4Ne4bc6rgrQ_4/s320/15+oktober.JPG" width="240" /></a></div>
<br />Mrs Ohttp://www.blogger.com/profile/14424767691450425730noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-2798854177011729867.post-61270296869291099252013-09-26T19:01:00.000+02:002013-09-26T19:01:44.987+02:00MilepælerTenk det, jeg har nådd to nye milepæler i dette svangerskapet!<br />
I begynnelsen av september hadde jeg min første jordmortime på ABC. Ønsket om fødsel der har vært tilstede lenge, fra første svangerskap egentlig. Men først da jeg ble gravid i 2010 turte jeg å søke plass der. Og det har jeg fortsatt å gjøre i alle svangerskapene etterpå, bare for å måtte avlyse. Nå er jeg endelig "inne" i det aller helligste! Og det virker faktisk enda bedre enn jeg trodde der. Gleder meg allerede til neste jordmortime - da får barna lov å være med også! Og ikke minst gleder jeg meg til fødselen. Selvfølgelig kan ting komme i veien for fødsel der, alt skal jo helst være tipp topp, men drømmen er absolutt en vannfødsel på en av de tre fødestuene der.<br />
<br />
Forrige uke opplevde jeg nok en milepæl da jeg (etter UL-termin) rundet 24 uker. Det er en bitteliten trygghet i at man nå vil gjøre det man kan for Mirakelet om noe skulle skje. Men jeg vil selvfølgelig ikke at noe skal skje på mange, mange uker enda. Ser helst at det blir 2014 før h*n kommer ut til oss!<br />
<br />
Ellers er det fortsatt like uvirkelig at jeg er gravid. I morgen runder jeg 25 uker, magen vokser og Mirakelet turner rundt der inne. Jeg føler meg fortsatt så ufattelig heldig, til tross for alle plager som følger med. De er så verdt det! Dårlige dager blir bra med en gang jeg kjenner bevegelsene der innefra.<br />
<br />
Nå har jeg for alvor begynt å lure på hvem som skjuler seg der inne. Er det en lillebror eller lillesøster? Hvordan ser h*n ut? Hvordan vil h*n være? En del av meg er utålmodig etter å møte Mirakelet, holde, kjenne, snuse.. En annen del vil bare nyte disse magiske ukene og månedene med det lille livet i magen. Dette blir tross alt min siste graviditet.<br />
Men det er også den tyngste, både fysisk og psykisk. Ganske naturlig kanskje. Med Poden og Snuppa følte jeg alltid at de var tryggest på innsiden, ikke ute i den store, skumle verden. Nå føler jeg ofte at kroppen min er en trussel mot barnet, at h*n er tryggere på utsiden. Vi vet jo ikke hva som har skjedd alle de gangene jeg har mistet. Mest sannsynlig så har det nok vært noe galt med fostrene, men tenk om det er kroppen min som er synderen..<br />
Tankene ligger alltid og lurer, selv om jeg har kommet mye lenger på vei nå enn før. På mange måter er det nesten verre. Tanken på å miste Mirakelet nå, etter så lang tid i magen, er uutholdelig.<br />
Men det skal selvfølgelig ikke skje! Denne gangen skal det gå bra!<br />
<div style="text-align: center;">
<br /></div>
<div style="text-align: center;">
<i>Ikke så rart jeg føler meg stor, kanskje? </i></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjOC_JeVkzeoi8bNfcjyQNRk1MFFkBOK2cL3RZX25jgtTARYsM8J60SFF09DzSRszf1h8gn6DTydRNBSISGqKxUd-ov81CK9bIgr0LBbVJcpx93yEjtCkf1jKufAiBkuxGrbdWwU3Dj1XMl/s1600/bilde3.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjOC_JeVkzeoi8bNfcjyQNRk1MFFkBOK2cL3RZX25jgtTARYsM8J60SFF09DzSRszf1h8gn6DTydRNBSISGqKxUd-ov81CK9bIgr0LBbVJcpx93yEjtCkf1jKufAiBkuxGrbdWwU3Dj1XMl/s320/bilde3.JPG" width="320" /></a></div>
Mrs Ohttp://www.blogger.com/profile/14424767691450425730noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-2798854177011729867.post-87242821859445189162013-08-13T18:42:00.000+02:002013-08-13T18:55:04.007+02:00Ordinær ultralydDagene flyr avgårde, og nå er det allerede en uke siden vi var på ordinær ultralyd.<br />
I dagene før var Mirakelet roligere enn tidligere, så da tirsdagsmorgenen kom var jeg kvalm av nervøsitet. Tenk om man kunne være en av dem som bare gleder seg til sånne ting. Kan ikke huske at jeg var nervøs, ja livredd, på denne måten med Poden og Snuppa. Tenkte vel ikke særlig over alt som kunne gå galt. Nå var katastrofetankene på høygir.<br />
<br />
Og etter alle de avlyste ordinære ultralydene så var det uvirkelig å faktisk skulle ned trappene til svangerskapspoliklinikken, en aldri så liten milepæl faktisk.<br />
Selv om jeg har vært der mange ganger før, så begynner det å bli noen år siden, så det føltes mer som første gangen. Var usikker på hvor jeg skulle og hele pakka, men kjente meg da igjen til slutt.<br />
Vi slapp heldigvis å vente så lenge, kom kjapt inn til en hyggelig og forståelsesfull, svensk vikarjordmor. Og med en gang hun slo på skjermen så vi i alle fall at der var liv. Lettelse nr. 1!<br />
Så mye liv var det at det var vanskelig å få målt alt, Mirakelet skled stadig unna. Egentlig greit nok, for da tok undersøkelsen lenger tid. Jordmoren prøvde også som en helt å få tatt gode bilder som vi kunne ta med hjem, men der var det absolutt ingen samarbeidsvilje. Men, så lenge alt så helt perfekt ut så var det helt OK. Bilder blir det vel nok av etterhvert alikevel..<br />
Så all nervøsiteten og katastrofetankene var bortkastet energi, det eneste "negative" som skjedde var at termin ble satt tilbake en uke. Har nå faktisk akkurat samme termindato som med Poden, ganske utrolig!<br />
<br />
Lettelsen var enorm da vi gikk derfra, og jeg svevde egentlig gjennom hele dagen. Tenk så heldige vi er! For en lykke! Endelig turte jeg å gå innom H&M og kjøpe noen bittesmå babyplagg. Nøytrale sådanne, siden vi ikke har lyst å vite kjønn før fødselen. Og i ettertid har jeg til og med våget meg inn på Babyshop - et stort skritt for meg!<br />
<br />
Forrige tirsdag forsvant altså stort sett i en lykkerus. Jeg hadde klump i halsen hele dagen og var totalt utladet da dagen var over. Endelig fikk vi også fortelle vordende storesøsken om Mirakelet. Endelig kunne jeg gi dem bøkene som jeg kjøpte til dem for 3 år siden, og som jeg heldigvis aldri rakk å gi dem før vi mistet Une. Nå fikk de overlevert hver sin bok om å ha baby i magen, med ultralydbilder av deres helt egen lillebrøster på innsiden. Tok en liten stund før de koblet det opp mot <u>min</u> mage, og da det gikk opp for dem hva vi prøvde å fortelle trodde de knapt nok på oss. "<i>Er</i> det virkelig sant?"<br />
Så brøt jubelen løs. Spesielt Snuppa var og er helt på tuppa. Reaksjonen var å hoppe opp og ned og juble "Jeg skal bli storesøster! Jeg skal bli storesøster!" Dette gjentas fortsatt daglig.. Endelig! Dette har hun ventet på! Begge to er veldig opptatt av det som skal skje og av babyen i magen, og det blir mye magekos. Som jeg har gledet meg til å dele dette med dem!<br />
<br />
Og de deler det selvfølgelig med Gud og hvermann.. Treffer de noen de ikke har snakket med på en stund så er dette det første de forteller, nesten før de sier hei. Så ryktet sprer seg som ild i tørt gress. Nesten litt ubehagelig. Jeg har blitt så vant til å skjule graviditeten at det er skummelt å høre dem fortelle det. Like skummelt å bekrefte når jeg får spørsmål om det stemmer. Føler meg plutselig veldig sårbar, og kunne egentlig godt skjult dette til januar. Men det blir vel heller vanskelig..<br />
Men det er rart. Jeg har ønsket dette så lenge. Nå skjer det. Og jeg vil helst bare holde det for meg selv. Kanskje mest pga. frykten for at det alikevel skal gå galt. Fallhøyden nå er mye større enn før.<br />
Jeg vet at jeg burde nyte dette. Og det gjør jeg også, for all del. Men frykten er der alikevel. Jeg vet at selv om man har kommet halvveis, ja, uansett hvor langt man har kommet, så er det ingen selvfølge at det går bra. Mest sannsynlig så gjør det nok det, men jeg vet hvor fort lynet kan slå ned. Hvor brutalt livet kan være.<br />
<br />
Vi er snart halvveis til målet. Jeg begynner så smått å planlegge innkjøp og permisjon. Jeg tør å drømme litt mer om hvordan det nye livet vil bli. Men panikken er ikke så langt unna om Mirakelet har en rolig dag. Og gleden og undringen er like stor hver gang jeg kjenner hvor mye styrke det kan være i bittesmå føtter.♥<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiQmGsCgVNEvsmlW-mqOYMAI43fvGFAeaAAvOu0Yf2nqVbT_ILqCanWiR3ckbNYZRgpKXhrxQK8RJj0uwFy0sWoWIg5fbL8d50ER_-Z8gQIeIc8BNTZJPXJOLK5vsVEx4d-OzOvq8DHtTBR/s1600/Mirakel+fot.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="240" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiQmGsCgVNEvsmlW-mqOYMAI43fvGFAeaAAvOu0Yf2nqVbT_ILqCanWiR3ckbNYZRgpKXhrxQK8RJj0uwFy0sWoWIg5fbL8d50ER_-Z8gQIeIc8BNTZJPXJOLK5vsVEx4d-OzOvq8DHtTBR/s320/Mirakel+fot.JPG" width="320" /></a></div>
Mrs Ohttp://www.blogger.com/profile/14424767691450425730noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-2798854177011729867.post-8638685173696726202013-07-31T15:08:00.000+02:002013-07-31T15:08:48.732+02:00Vidunderlige, små livstegnDet er helt uvirkelig å kunne skrive dette blogginnlegget, og en del av meg er redd for å jinxe alt ved å gjøre det. Men tenk, nå er jeg nesten 18 uker på vei i dette svangerskapet. Snart halvveis!<br />
<br />
Og jeg er rimelig sikker på at Mirakelet fortsatt henger med. De siste to ukene har jeg nemlig kjent mer og mer livstegn der innefra. Sånn passe uvirkelig det også! Over 6 år siden sist jeg kjente noe sånt, og jeg kjenner meg nesten som førstegangs igjen. Husker overhodet ingenting (inkludert hvordan det var å føde..). Og så usikker som jeg er, klarer jeg stadig vekk å overbevise meg selv om at kroppen lurer meg og at det jeg kjenner bare er veldig mye luft. Men på den andre siden - luft beveger seg ikke sånn.. Opptil flere ganger om dagen ligger jeg på senga med hendene på magen og tårer i øynene mens jeg kjenner på små dult. Som altså blir sterkere og sterkere. Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er for å få kjenne dette!<br />
<br />
På tirsdag er det tid for ordinær ultralyd. Tenk det! Alle de gangene jeg har måttet avbestille både ultralyd og fødeplass de siste årene. Men ikke denne gangen!<br />
Jeg teller dager og er veldig klar for å se Mirakelet igjen, samtidig som jeg er rimelig nervøs også. For tenk om kroppen virkelig HAR lurt meg. Eller at de finner noe galt. Skremmende tanker.<br />
Men jeg håper at det skal bli en lykkelig stund, og at vi etterpå omsider kan fortelle barna at det kommer en lillebrøster i januar.<br />
<br />
For barna vet fortsatt ingenting. Eller, jeg tror nok at de mistenker noe. For magen min vokser, og formen er fortsatt laber. Poden sa allerede da vi var i USA at han trodde jeg var gravid, men slo seg visst til ro med at mamma bare er feit. Men de skuler mistenkelig mye mot magen min for tiden..<br />
<br />
Er nesten litt skummelt å etterhvert gjøre dette offentlig også, selv om jeg ikke planlegger noen stor "avsløring". De som trenger å vite, eller som jeg ønsker å dele det med, får vite - ellers så får magen tale for seg etterhvert (det gjør den vel kanskje allerede). Foreløpig er det kun de nærmeste som vet. Pappa fikk vite det da vi kom til USA, siden det ville bli vanskelig å bo hos dem i store deler av en måned uten å bli avslørt. Mamma fikk vite det for 2 uker siden, siden hun måtte passe barna mens vi var på ultralyd. Svigerfamilien ble informert i forrige uke, og da hadde vi faktisk klart å skjule dette i 3 måneder! Var ganske nervøs for reaksjonen til svigerforeldrene mine, de oppførte seg jo relativt merkelig ved et par av de tidligere graviditetene mine. Men nå var det visst bare fryd og gammen, og det virker som de gleder seg både for oss og over at det kan se ut som de får et barnebarn til. Lettelse!<br />
<br />
I tillegg har jeg måttet si det til de to jeg jobber nærmest med, siden jeg nok en gang gikk på en sykemelding forrige uke. Unngår heldigvis full sykemelding, men jobber bare 60% akkurat nå. Det holder kjenner jeg. Får visst alle mulige symptomer og plager denne gangen, men bare jeg kjenner et dult så er det jo så verdt det!<br />
<br />
Sjefen har jeg ikke fått sagt det til enda, for da jeg kom hjem fra ferie hadde selvfølgelig han gått ut i ferie. Og tidligere har jeg selvfølgelig ikke sagt noe, for jeg regnet jo med at dette eventyret ville være over sammen med ferien. <br />
Men mandag må jeg slippe bomben også til ham. Har skrekkelig dårlig samvittighet. Jeg er jo innleid for å avlaste to sekretærer som drukner i arbeid, og har fått mer og mer ansvar disse månedene. Og så er jeg plutselig gravid! Det var jo overhodet ikke planen min, jeg regnet med hånden på hjertet ikke med at jeg noengang kom til å bli gravid igjen. Derfor tenkte jeg også at det var greit å komme seg ut i arbeid utenfor hjemmet igjen. Tidligere har jeg skjøvet tanken bort akkurat pga. at planen var å bli gravid og at jeg ikke hadde lyst å "utnytte" en arbeidsplass for så å forsvinne ut i permisjon. Nå var det helt utenkelig for meg at det ville skje. Men jeg er jo så lykkelig over at det har skjedd. Hva som skjer i forhold til jobben er relativt uviktig, bare dette barnet kommer skrikende og sprellende til oss. Men det blir spennende å se hva sjefen sier. I utgangspunktet var dette en stilling som mest sannsynlig ville gå over til å bli fast når innleieperioden går ut om en måned. Men hvem vil vel gi fast ansettelse til en som skal ut i permisjon før året er over? De to andre sekretærene har vært veldig positivt innstilt når jeg har fortalt dem at jeg er gravid, og virker som de vil jeg skal bli værende. Men det er jo uansett sjefen som bestemmer. Vi får se..<br />
<br />
Det med jobb bekymrer meg uansett ikke så mye, om jeg ikke får fortsette så har jeg fortsatt frilansjobben min, og skal alltids klare å finne meg en ny jobb etterhvert. Det aller, aller viktigste nå er Mirakelet i magen. Vårt vakre, lille, sprellende Mirakel. Allerede så elsket at det gjør vondt.♥Mrs Ohttp://www.blogger.com/profile/14424767691450425730noreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-2798854177011729867.post-63770858672796424622013-07-16T12:30:00.000+02:002013-07-31T15:09:08.949+02:00Lykke!<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
Et stk. sprellende Mirakel i uke 15!</div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjEX7hKowF6GvlcqnC1SRjUP5vyGWyg1NqaysmClBSRbg_W6EehEbI_EKjKNfduXxYqdNlduXthAMHJgKItUaI16axOWDu_wDcT5XIObUQsa1-F6TWnc4PJtUTlb4RKgqaheNamAPZrD0Th/s1600/Mirakelet+15+uker.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="246" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjEX7hKowF6GvlcqnC1SRjUP5vyGWyg1NqaysmClBSRbg_W6EehEbI_EKjKNfduXxYqdNlduXthAMHJgKItUaI16axOWDu_wDcT5XIObUQsa1-F6TWnc4PJtUTlb4RKgqaheNamAPZrD0Th/s320/Mirakelet+15+uker.jpg" width="320" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<br />Mrs Ohttp://www.blogger.com/profile/14424767691450425730noreply@blogger.com5tag:blogger.com,1999:blog-2798854177011729867.post-20648093813495329212013-06-12T13:30:00.000+02:002013-06-12T13:30:20.004+02:00FerietidBloggen har blitt kraftig nedprioritert de siste månedene, så nå er det på høy tid med en oppdatering.<br />
Livet flyr avgårde, og jeg henger på så godt jeg kan. Snuppa har i skrivende stund en av sine siste dager i barnehagen, mens Poden forsyne meg snart er ferdig med 1. klasse!<br />
Til høsten har vi to skolebarn - helt utrolig!<br />
<br />
Jeg trives i min nye jobb, selv om jeg merker tidsklemma mye mer. Nå er jeg så heldig at jeg har to dager fri i uka, og det nyter jeg! Ferien nærmer seg også med stormskritt, i morgen har jeg min siste arbeidsdag og på lørdag suser vi avgårde over dammen. Der blir det først et par dager i New York, før vi tar turen videre til Texas og familien min der. Så tar vi alle etterhvert en avstikker til Florida, Disney World og Disney-cruise. Blir en begivenhetsrik måned, og jeg har en følelse av at jeg kommer til å trenge ferie etter ferien.. ;-)<br />
<br />
Skal i alle fall bli godt med litt avveksling og familietid nå, og jeg gleder meg til at ungene endelig skal få se hvor morfar bor. Er på tide! Vi har ventet og telt ned så lenge nå, og plutselig er det bare noen få dager igjen før vi sitter på flyet alle fem.<br />
<br />
Ja, vi tar nemlig med oss en blindpassasjer.<br />
Denne lille, sprellende astronauten.. <br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgGLpIV0iafSFEr0SnkFckqsGtk7ibwryV0n7Fh6j2IudQ3ljfYBy5UOfzTWBwTMhFF-9d-yzhZ2EA7uHr3xQcdsJG81ueLW1Mq9HbzbdTvw1SzsYF4hHddAN_8OsNrbkTUkR6CjPRNL6W-/s1600/IMG_0002.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="238" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgGLpIV0iafSFEr0SnkFckqsGtk7ibwryV0n7Fh6j2IudQ3ljfYBy5UOfzTWBwTMhFF-9d-yzhZ2EA7uHr3xQcdsJG81ueLW1Mq9HbzbdTvw1SzsYF4hHddAN_8OsNrbkTUkR6CjPRNL6W-/s320/IMG_0002.jpg" width="320" /></a></div>
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
Pga. jobben min som ikke er fast enda, og fordi vi skulle på denne ferien, bestemte vi oss for å ta prøvepause fra april. Men nå har det seg sånn av at jeg av en eller annen merkelig grunn alltid blir gravid i april. Poden ble unnfanget i april til tross for at jeg gikk på pillen, og de siste 3 årene har jeg også blitt gravid i april. 2013 var intet unntak i så måte, 24. april sto jeg nok en gang med en positiv test i hånda. Så nå kan jeg skryte på meg 4 aprilgraviditeter på rad. Sånn kan det altså gå! Her har jeg ikke hatt noe annet enn veldig tidlige SA'er og kjemiske graviditeter siden januar i fjor til tross for iherdig prøving, og plutselig sitter den når vi overhodet ikke prøver. Når det passer aller minst faktisk. Men det gjør selvfølgelig ingenting. Ei heller at formen har vært elendig de to siste månedene. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært så dårlig i et svangerskap, og det har jo blitt noen etterhvert. Jeg har fortsatt jevnlige dater med doskålen, men øyner alikevel litt lys i tunnellen nå. Endte opp med 3 ukers 100% sykemelding, men fungerer nå i alle fall 50%.<br />
<br />
I dag ble jeg "uteksaminert" fra avdeling for barnløshet (en plass jeg forøvrig føler meg fullstendig malplassert, jeg er jo en av de heldige som <u>har</u> barn), gynekologen var veldig fornøyd og optimistisk og ba meg til og med om å komme innom med det ferdige resultatet i januar. Jeg tar ikke helt av, jeg vet så alt for godt at mye kan skje enda. Men hver uke er en seier. Nå er jeg ca. 11 uker, er det fortsatt liv når jeg kommer hjem om en måned så kan jeg tillate meg litt mer optimisme.<br />
<br />
Årets ferie blir ikke helt som forventet, kofferten er nå fylt med de mammaklærne jeg egentlig skulle hatt med på ferie for 3 år siden, cruise-drinker må være alkoholfrie og formen må taes hensyn til. Men jeg kjenner at det alikevel er helt OK! :-)Mrs Ohttp://www.blogger.com/profile/14424767691450425730noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-2798854177011729867.post-39720001622472995562013-04-28T11:28:00.001+02:002013-04-28T11:29:39.488+02:00Dumle Snack barJeg fikk også en Dumle Snack bar i posten, og den gikk ned på høykant kan man si. En akkurat passe dose med deilig Dumle-sjokolade. Ja takk!<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiJLGAvOG0L3zH-vSE8dJu7Uh2nVZ5J5jF-i6AvOx7GE8aZUYUAyKWa280IrkYdhwkjcNAEN77-CmvZOIbtLrG2aVSnEyH79NvdeMbbZvUe8XsVG1RA4F5-u0vz0IVphLNk-ihi_OdRo_8v/s1600/665.png" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiJLGAvOG0L3zH-vSE8dJu7Uh2nVZ5J5jF-i6AvOx7GE8aZUYUAyKWa280IrkYdhwkjcNAEN77-CmvZOIbtLrG2aVSnEyH79NvdeMbbZvUe8XsVG1RA4F5-u0vz0IVphLNk-ihi_OdRo_8v/s320/665.png" width="320" /></a></div>
<h1>
</h1>
Mrs Ohttp://www.blogger.com/profile/14424767691450425730noreply@blogger.com0