Tiden etterpå

Rundt meg går livet videre som før. For meg står det relativt stille. Jeg føler at jeg kun eksisterer, jeg lever ikke så mye. Alt jeg gjør krever enorme krefter, jeg må tvinge meg selv fremover, skritt for skritt. Helgen har gått med til pakking før ferien, mye tanker og mange tårer. Jeg har til tider snakket nesten hull i hodet på mannen, men han lar meg. Vi er sammen om dette. Det er godt. Kanskje kommer vi enda nærmere hverandre enn jeg trodde var mulig etter dette? De siste dagene har jeg vært totalt avhengig av ham, nesten litt skummelt. Vil helst ha ham i nærheten hele tiden. Godt han har ferie..

Lørdag tok vi turen til gravstedet hvor vår lille engel skal begraves sammen med oldeforeldrene sine. Jeg har kun vært der en gang før, og følte et behov for å se plassen. Det er fint der, men jeg skal innrømme at jeg ikke er helt komfortabel med at det er nært veien og at biler suser forbi hele tiden. Men det er jo Oslo tross alt. Det er ikke som den oasen av et gravsted mine besteforeldre og eksen min ligger på hjemme. Men sånne plasser er det kanskje ikke mange av. Og når jeg vil ha den i nærheten, så er denne plassen et godt valg.

Vi var også innom svigers på lørdag. Ikke dem jeg helst ville se nå, men jeg følte at det var bedre enn å ikke se dem før på flyplassen i morgen tidlig. Jeg har fortsatt mange negative følelser i forhold til situasjonen før dette skjedde, jeg klarer ikke å forholde meg til dem sånn som før. De fortsatte nå også, og var mest opptatt av å fortelle om noe som skjedde med svigermor tidligere i uken. Men da mannen begynte å fortelle og de fikk se bildene av engelen vår så ble de stille gitt.

Ellers har jeg ikke orket å være rundt andre disse dagene. Kun mannen og ungene. I dag måtte vi en tur ut for å kjøpe det siste før ferien, og jeg måtte virkelig tvinge meg selv. Jeg kan jo ikke isolere meg selv for alltid heller. Det var litt tøft, men det gikk greit. Så da er den bøygen overstått.

Tankene er uendelig mange. Det er stadig vekk noe som slår meg. Om graviditeten, om hva som kan ha skjedd, om veien videre. Jeg blir mer og mer sikker på at vi må prøve igjen så snart som mulig, selv om jeg er livredd for å miste igjen. Håpet mitt nå er at jeg er gravid igjen før jul. Kanskje blir det lettere å takle tiden rundt termindatoen da? I utgangspunktet ønsket jeg meg et sommerbarn, kanskje er vi så heldige at vi kan få det alikevel? Selv om ingenting kan erstatte vår lille engel som jo skulle vært et vinterbarn som storebroren. Jeg håper at jeg kan få komme til gynekologen min så fort som mulig etter ferien. Noen svar på hvorfor dette har skjedd får vi nok aldri, men kanskje kan han undersøke meg litt. Og kanskje kan han berolige meg og gi meg håp.

I morgen tidlig reiser vi altså på ferie. Jeg gleder meg ikke lenger. Egentlig føles det like meningsløst som det meste annet for tiden. Ferie forbinder jeg med glede, og det finnes ikke mye av det i meg nå. Takk og lov for at vi har to flotte barn, som selv om de kan være veldig slitsomme, er min store trøst i disse dagene. Jeg må holde meg oppe på grunn av dem. Jeg må reise på ferie på grunn av dem. Men ferien blir på ingen måte som den skulle være. For ett år siden begynte vi så smått å prøve på tredjemann mens vi var der. Ett år har gått og alt ser plutselig annerledes ut. Jeg har gått fra glede og forventning til tristhet og smerte. Jeg er et annet menneske. Jeg har en sorg som river og sliter i meg, som akkurat nå ikke går vekk uansett hvor mye jeg måtte prøve å fortrenge det. Jeg vet at det vil blekne med tiden selv om det aldri forsvinner. Jeg ser frem til den dagen der sorgen slipper taket bare for et øyeblikk. Dagen da jeg kan smile ikke bare med munnen, men også med øynene og hjertet. Den dagen jeg virkelig kan le igjen. Måtte den ikke være så alt for langt unna.

Marerittdager

Dette kommer til å bli et langt blogginnlegg. Jeg tror jeg må få skrive av meg hva som har skjedd de siste dagene som ren terapi. For dette er tøft - beintøft. Jeg har opplevd mye i livet, og jeg har mistet mange. Jeg trodde å miste exen min til kreft var det verste, men dette overgår også det en høy gang. Barnet vårt er borte.

Onsdag fikk jeg meg en rutinekontroll hos legen for å sjekke blodtrykket før ferien. Hadde jo vært mye plaget av hodepine o.l. i det siste, og var litt bekymret i og med det var litt høyt på min første kontroll. Men blodtrykket var fin-fint nå. De siste ukene har jeg slitt litt med å finne hjertelyd med BabyWatcheren, men jeg har fått opp, eller i alle fall trodd jeg har fått opp en svak lyd og høye tall. I alle fall frem til forrige fredag. Hadde en guffen følelse, og har egentlig hatt det siden en uke etter siste UL, men har slått det fra meg som paranoia. Det med hjertelyden slo jeg fra meg som posisjonen den lå i og ekstra polstring på magen min. Og jeg har jo trodd at jeg har kjent bevegelser innimellom. Så da legen ikke fant hjertelyd ble jeg ikke særlig bekymret, ble egentlig mest glad da han sa han ville sjekke med UL. Ante ikke at de hadde UL-maskin der en gang jeg. Maskinen var dårlig, men vi så da et lite nurk der inne. Men selv om han holdt på i flere minutter beveget det seg ikke. Lå bare krøllet sammen, så han fikk ikke sett om hjertet slo en gang. Da visste jeg..
Han ville ringe sykehuset for å få dem til og ta meg inn til en UL siden vi skulle på ferie og trengte å få vite hva som skjedde. Tror han også visste hvor det bar, men han sa det ikke. Jeg sendte melding til mannen  mens jeg satt og ventet, og han kom med en gang. Var fryktelig å sitte der på venterommet og kjempe mot tårene. Jeg som aldri viser følelser offentlig..

Ullevål ville ikke ta meg inn siden det ikke var akutt, men legen hadde ringt Bærum sykehus og tryglet dem om å ta meg inn. Han hadde fått til en time på gyn. poliklinikk til meg neste morgen kl. 09, men foreslo også at vi prøvde å få en privat time allerede den ettermiddagen for å slippe den psykiske belastningen med å gå og vente. Vi dro rett til Volvat, men de kunne ikke ta oss inn. Fikk til slutt en time på Oslo City Legesenter den ettermiddagen. Håpte så inderlig at det bare var apparatet til legen som var dårlig, at vi skulle få se at alt var i orden. Alt var kaos i hodet mitt, jeg visste, men dette skjedde da ikke med meg..

Da vi kom til UL på ettermiddagen så vi det med en gang. Nurket vårt lå helt stille og vi så ikke noen hjerteaktivitet. Legen målte det til 13 uker, så jeg har gått rundt i nesten en måned og "lurt meg selv". Jeg har planlagt, drømt og gledet meg med et dødt barn i magen. Noen dager etter vi var på UL og så at alt var bra, har det gitt opp. Eller i alle fall har veksten stagnert da. Omtrent da jeg begynte å få den gufne følelsen..
Jeg knakk helt der inne. Det var så ufattelig. Jeg hadde vært så sikker på at denne gangen skulle det gå bra. Jeg var jo kommet nesten 17 uker avgårde. Nå gikk vi fra legesenteret med to ultralydbilder av vårt døde barn.

Resten av ettermiddagen var bare en tåke av kaos, tanker og tårer. Mamma skulle egentlig reist hjem på kvelden, men da dette skjedde ble hun heldigvis for å hjelpe oss. Takk og lov for det - det trengtes! Rett før jeg skulle legge meg spottet jeg litt brunt. Hadde jeg ikke gått til legen og spurt om han ville høre etter hjertelyden hadde vel det kanskje vært de første tegnene på at noe var galt.

Torsdag morgen møtte vi opp på gyn. poliklinikk på Bærum sykehus. Var fryktelig å komme til sykehuset og se en dame som kom inn for å føde mens jeg selv satt der med vissheten om et dødt barn i magen. Jeg slapp heldigvis å sitte på samme venterom som dem som skulle på ordinær ultralyd. Det hadde vært alt for vanskelig. Så takk og lov for at der var separate venterom. Kjempet mot tårene mens vi satt og ventet, og da vi kom inn til legen knakk jeg med en gang han så på papirene og sa: "Ja, du er gravid?" Hulket frem at nei, vi hadde vær på UL og sett at det var dødt. Så ut som jeg skremte vettet av legen med følelsesutbruddene mine som fortsatte hele tiden mens vi var der, men han var veldig empatisk. Han tok også UL på meg, og kom frem til at barnet var for stort til at jeg kunne få utskrapning. Jeg måtte "føde" det (noe jeg i ettertid er veldig glad for at jeg fikk). Så informerte han om hva som skulle skje, og en dame kom inn med en tablett som skulle hjelpe modningen av livmorhalsen. Jeg tvang meg selv til å ta den mens jeg i det fjerne hørte legen snakke om å ta stilling til om man ville se barnet og om man ville ha begravelse. Hallo? Gjelder dette virkelig meg? Skjer dette?

Jeg fikk beskjed om å komme inn igjen lørdag kl. 08 for å føde barnet. Hele situasjonen var bare komplett surrealistisk. Jeg tenkte at 2 dager var lenge å gå, og var litt redd for at alt plutselig skulle komme ut hjemme. Hadde jo tross alt en styrtfødsel med snuppa. Så jeg spurte om muligheten for at det kunne skje. Nei, det var svært sjelden..

Vel, jeg er svært sjelden. I 08-tiden på morgenen, fredag 23.07, våknet jeg med noe som lignet på menssmerter/sammentrekninger. Tok et par paracet og prøvde å legge meg igjen, men la merke til at sammentrekningene kom regelmessig hvert 2-3 minutt. Det ble ikke mer søvn. Tenkte alikevel at dette sikkert var normalt, legen hadde jo sagt at jeg kunne få litt menssmerter og kunne ta paracet for det. Men selve fødselen hadde jeg fått beskjed om ville bli ganske vond, og at de derfor ville gi meg mye smertestillende. Så jeg slo fra meg disse smertene, selv om paraceten ikke hjalp, de vedvarte og ble kraftigere. Lå i sengen og pustet meg gjennom vondtene, innimellom dem var jeg helt smertefri. Lurte på om jeg skulle stå opp og dusje og gå ned og jobbe litt, men ble liggende.

I 10-tiden ble smertene enda mer intense, og det var innimellom bare 1 minutt mellom. Til slutt lå jeg og holdt meg fast i sengen mens jeg pustet og peste, og etterhvert jamret meg. Etterhvert stakk det også veldig nedentil, og jeg tenkte at dette kunne da ikke vare helt til dagen etter. Ca. 10:40 sendte jeg en melding til mannen som var nede sammen med ungene. Skrev at jeg var redd og at jeg ikke kunne fortsette sånn hele dagen. Han svarte med spørsmål om han skulle ringe sykehuset, noe jeg hadde avvist tidligere.Jeg var akurat i ferd med å svare, da en ny sammentrekning fikk meg til å klamre meg fast i sengen. Jeg kjente et "knepp" i magen og skrek etter mannen. Han kom, observerte og ringte sporenstreks sykehuset. Fikk beskjed om å komme inn med en gang. Da jeg skulle reise meg opp kjente jeg noe mellom beina. Herregud, den kommer nå, tenkte jeg. Ga mannen beskjed om å få mamma til å holde ungene vekke, og så måtte han hjelpe meg ut på badet. Satte meg på do og oppdaget at blodet rant. Hjelp! Mannen ringte sykehuset igjen, og han fikk beskjed om å få på meg en bleie og komme sporenstreks. Han vurderte å be om ambulanse, men takk og lov så lot han det være. Det hadde vært for flaut.

Nå var sammetrekningene mine nesten borte, jeg hadde en mer konstant smerte i magen og en følelse av å ha noe mellom beina. Jeg krøket meg ut og inn i bilen. Det ble en tøff kjøretur psykisk. Det var jo en tur vi skulle ta først i desember/januar.. Og da skulle vi dra hjem med en premie. Nå visste vi at vi skulle dra hjem tomhendte. Jeg fortalte mannen at jeg hadde lest om andre som hadde begravet sine døde barn i gravene til familiemedlemmer, og den tanken likte han. For oss ble det helt feil å overlate det lille barnet vårt til sykehuset. Det ville bli som å etterlate det. Men vi ville heller ikke at det skulle ligge alene. Så mens vi kjørte til sykehuset ringte han faren sin og spurte om vi kunne begrave det i graven til besteforeldrene. Og det var greit. (Nå er svigers nemlig veldig velvillige og synes dette er fryktelig - noe jeg foreløpig har problemer med å forholde meg til.) Var vondt å høre mannen spørre faren sin om dette mens han kjempet mot gråten. Dette var vondt for oss begge.

Rett før vi var fremme på sykehuset ringte mannen dem igjen. De hadde sagt at de kunne møte oss nede når vi kom, men jeg mente at jeg skulle klare å gå selv. Men herregud, så lang veien fra parkeringsplassen til hovedinngangen og videre til poliklinikken var når jeg følte at noe holdt på å falle ut mellom beina mine. Vel oppe var de klare for ankomsten min og hadde en seng som sto og ventet på meg. Stor ståhei for ingenting tenkte jeg der jeg klatret opp i den i gangen ved siden av venterommet. Hun som ga meg modningstabletten dagen før kom bort til meg. "Kom du tilbake så fort du da?" Lurer på om hun husket at jeg hadde spurt om muligheten for at det kunne skje.

Ble trillet bort på gynekologisk avdeling og fikk et 4-mannsrom for oss selv. På rom 409 skulle barnet vårt fødes. Ble møtt av en vidunderlig sykepleier, Malene, som tok utrolig godt vare på oss mens det sto på. I det hele tatt må jeg berømme Bærum sykehus for den behandlingen vi fikk der. Jeg følte meg til enhver tid godt tatt vare på, og det hele ble en "fin" og verdig opplevelse. Jeg fikk nok en pille og to paracet, og to stikkpiller vaginalt. Disse skulle hjelpe livmoren min å trekke seg sammen, men ville først virke om en time eller to sa hun. Dette var kanskje rundt 11:30. Fikk en ekkel følelse av at dette ville ta tid da hun sa at jeg ville få nye stikkpiller hver tredje time om de ikke hjalp, og at jeg gjerne skulle gå litt rundt for å hjelpe til. Fikk en kanyle i hånden i tilfelle jeg trengte morfin, og var forberedt på at dette ville bli ille. Fikk varme omslag på magen, og hadde det egentlig helt greit. Litt vondt var det, og jeg hadde noen små sammentrekninger innimellom, men ikke som tidligere. Men blodet rant jevnt.

Litt over 12 snakket jeg med mamma, og da jeg etterpå tenkte at jeg skulle bevege meg litt la mannen merke til at jeg hadde blødd gjennom gigantbleien jeg fikk da jeg kom. Han ringte på sykepleieren for at jeg skulle få en ny, og da hun kom gikk jeg ut for å sette meg på dostolen med bekken i som de hadde satt frem til meg. Da jeg satte meg ned bare rant det masse greier ut av meg. Jeg kjente noe mellom beina, hørte mannen og sykepleieren snakke sammen utenfor og prøvde å rope at jeg trodde noe kom, men de hørte meg ikke. Det var en så utrolig merkelig følelse å sitte der å kjenne noe som var i ferd med å skli ut av meg.

Sykepleieren banket på og lurte på hvordan det gikk, og jeg rakk akkurat å si at jeg trodde det kom før en stor klump sklei ut og ploppet ned i bekkenet. Da sykepleieren kom inn for å hjelpe meg rakk jeg akkurat å titte nedi og se en stor klump innhyllet i en hinne. Klokken var kanskje rundt 12:30, og jeg følte nesten en lettelse da jeg kjente det komme ut. Plutselig kjente jeg ingen smerter mer. Alikevel var det vanskelig å forstå hva som akkurat hadde skjedd. Sykepleieren tok med seg bekkenet ut for å sjekke om alt hadde kommet ut, og mannen og jeg fikk litt tid for oss selv. Så fulgte en lang ventetid for at legen skulle få sjekke fosteret og morkaken. Til min store lettelse kom alt ut med en gang, så jeg slapp å tenke på å få ut morkaken etterpå.

En times tid senere kom hun inn med det lille nurket vårt. Jeg hadde vært "tøff" helt siden vi kom inn på formiddagen, men da jeg fikk se det lille, perfekte barnet knakk jeg. Sykepleieren trøstet meg så godt hun kunne og lot oss så få være alene med nurket. Mannen orket ikke å se så mye på det, men jeg så og så. Tok bilder og så. På forhånd hadde jeg vært redd at det ikke skulle se så bra ut i og med det hadde lagt dødt en stund, men det så ut som et bittelite barn. Det så så fredelig ut der det lå, med en hånd oppå magen. En hånd med 5 perfekte små fingre. Det var kanskje rundt 10 cm langt, og selv om ansiktet ikke var helt utviklet og hodet i tillegg lå til siden, kunne man se både et øre, anlegg til øyne, munn og nesebor. Jeg syntes tydelig det så ut som om den lignet på søsknene sine.

Det var så godt å få se det, ha det hos meg litt. Selv om det var så fryktelig vondt. Det perfekte lille barnet som vi hadde sett leve og sprelle på ultralyd. Nå lå det der så stille, så stille. Jeg ønsket så veldig å våkne fra marerittet. Jeg følte at jeg hadde sviktet totalt. Jeg skulle holde liv i dette barnet, fostre det frem, bringe det til verden og ta vare på det. Isteden lå det der dødt. Jeg hadde ikke klart å holde liv i det. Jeg hadde feilet. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å gråte, unnskylde og si hvor mye jeg ønsket og elsket det. Om noen måneder skulle jeg ha holdt det i armene mine og vist det i årene fremover hvor elsket det var, nå blir det ikke sånn. Vi fikk bare den lille stunden. Jeg hadde lite lyst å gi det fra meg igjen, men visste jo at jeg måtte. Den stunden er nok den tøffeste stunden jeg har hatt noensinne.

Senere fikk vi litt mat og måtte skrive under på fullmakt for begravelse. Mannen ringte begravelsesbyrået - nok en gang en helt surrealistisk opplevelse. 2 dager før var jeg lykkelig gravid, og vi planla innkjøp av bilsete, vi planla fremtiden med tre barn. Nå planla vi plutselig gravleggelsen av barnet vårt. Det er helt sykt.
Klokken 15 forlot vi sykehuset, rundt 4 timer etter vi kom. 4 timer av livet vår tok det. Vi gikk derfra som trebarnsforeldre, men uten tredjegull. Det i seg selv var tøft. Å forlate barnet vårt der. Å vite at det skulle bli hentet av ukjente fra et begravelsesbyrå og kremeres. Stakkars, elskede lille barnet vårt. Å, som jeg føler at jeg svikter.

Nå er alt bare tomt. På en måte er det godt at det er over, og jeg vet at vi skal komme oss gjennom dette. At det vil bli lettere etterhvert. Men nå er det bare ferskt og vondt. Vi har måttet informere folk rundt oss om at det ikke blir noe barn til vinteren alikevel - akkurat når vi hadde begynt å spre den gode nyheten. Vi ventet jo lenge med det rett og slett fordi vi ville være sikre på at det gikk bra denne gangen. I dag har jeg pakket vekk alt av mammaklær og alt av babysaker som fortsatt var nede etter ungene. Jeg må bare stue det vekk på loftet. Orker ikke å plutselig komme over noe. Det kan forhåpentligvis taes frem en annen gang, i en bedre tid.

For vi gir ikke opp. Vi er allerede enige om å prøve igjen, selv om det er fryktelig skummelt. Jeg har mange følelser rundt dette. Ønsket om et barn til brenner fortsatt like sterkt. Men så får jeg dårlig samvittighet for at jeg tenker på å prøve igjen. Jeg tenker på vårt lille nurk og at jeg på ingen måte vil erstatte det. Det er ikke min tanke. Uansett hva som skjer vil vi alltid ha et barn for lite. Og egentlig vil jeg ikke ha et "nytt" barn, jeg vil ha nyttårsspiren vår. Men det går jo ikke. Det er over. Jeg kan aldri få det tilbake. Og jeg hater at jeg må skrive "det". Men det var ikke mulig å se om det var en gutt eller en jente. I tillegg til at det var tidlig så lå den med beina sammen. Vi kunne sendt den til obduksjon for å få vite, men det vil jeg ikke utsette den for. H*n skal få fred nå. Jeg tror fortsatt det var en gutt..

En annen skummel ting er at vi nå har mistet 2 ganger på rad. Vel og merke føles SA'en i uke 7 nå som barnemat, men det er uansett et fakta at vi har mistet to ganger på rappen i løpet av 4 måneder. Er det virkelig bare en tilfeldighet som legene og sykepleieren har sagt? Jeg vet ikke. Sist er jeg sikker på at noe var galt med barnet. Denne gangen er jeg ikke så sikker. Vi så jo at alt var fint i uke 12. Etterpå har det dødd. Er det meg det er noe galt med? Gjorde jeg noe galt? Jeg vil sannsynligvis aldri få vite det, men jeg klarer ikke å riste av meg følelsen av at dette er min "skyld". Og jeg har store problemer med å tro på at det eventuelt skal gå bra neste gang. Akkurat nå har jeg rett og slett problemer med å tro på at jeg blir gravid igjen. Vi brukte 6 prøveperioder før morsdagsspiren som endte i SA satt. Så var jeg heldig og ble gravid igjen med en gang etterpå. Denne gangen trenger jeg mer tid. Selv om jeg på mange måter helst vil bli gravid igjen med en gang, så føler jeg at vi i alle fall må vente til etter jeg har hatt en mens. Og det kan jo ta sin tid. 6-8 uker sa sykepleieren. Innerst inne håper jeg at den kommer før det.

Men om jeg blir gravid igjen vil jeg også ha problemer med å glede meg over det. Kanskje vil jeg igjen få dårlig samvittighet overfor den lille engelen vår. Og angsten for å miste vil være sterkt til stede. Ja, jeg vil nesten forvente at det skjer. Og å passere 12 uker vil ikke være noen lettelse. Det kan jo fortsatt gå galt.
Planen min er å få en time hos gynekologen så fort som mulig. Jeg må høre hva han sier. Kanskje kan han finne ut om det er noe galt med meg.

Tirsdag reiser vi 14 dager til Mallorca. Jeg kunne like godt vært hjemme etter dette, men ungene må få lov å komme seg bort litt. Dette skal ikke gå ut over dem. Takk og lov så vet de ingenting. Vi skulle fortelle dem det nå før vi reiste på ferie. Som jeg gledet meg til det. Til å dele ventetiden med dem, og til å se dem med sin lille søster eller bror. Kanskje har vi voksne godt av å komme oss litt bort også? Vi kan begynne å slikke sårene etter vårt knuste håp, våre knuste drømmer. Vi kan begynne å gå videre.

Når vi kommer hjem blir det urnenedsettelse. Bare for mannen og meg. Vårt endelige farvel med vårt kjære, bittelille, høyt ønskede barn.♥

Jeg har noen bilder av det lille nurket vårt, men jeg er fortsatt litt usikker på om jeg vil ha dem for meg selv eller om jeg vil legge dem ut her. Det får eventuelt komme etterhvert.

Hvil i fred lille engel. Du vil alltid leve i hjertene våre!

Det finnes et land bakom tårer

hvor de vakreste blomster gror
hvor solen for alltid lyser
og lykken og gleden er stor.

Det finnes et land bakom tårer
hvor drømmen og fremtiden bor
hvor englene stille vokter
hver ufødte søster og bror.

Eventyret er over

Jeg trodde ikke at jeg skulle måtte skrive dette, men sånn er det..
Dagens legetime for å måle blodtrykk utviklet seg til et mareritt. Legen fant ikke hjertelyd, og ikke noen aktivitet på et dårlig ultralydapparat. En time til privat UL bekreftet at eventyret om tredjegull er over. Vårt elskede, lille nurk døde i uke 13. Rett etter at vi fikk se at alt så bra ut i uke 12.

Trodde ikke jeg skulle oppleve dette nå, men har alikevel hatt en snikende følelse om at noe har vært galt de siste 3 ukene. De bevegelsene jeg har trodd jeg har kjent har bare vært innbilning. Alt de siste ukene har vært det. I 3 uker har jeg tydeligvis lurt meg selv til å tro at vi skulle få en baby i desember/januar. Jeg har drømt, planlagt og gledet meg. Brått er det over. Nok en gang tilbake til start. I morgen skal jeg inn på sykehuset, hva som skjer der aner jeg ikke.

Legen sa at vi måtte prøve igjen, at vi nok ville få alle de barna vi ønsket oss (akkurat som gyn. sa sist). Akkurat nå vet jeg ikke hvordan jeg skal orke å begynne på nytt igjen. Nå har jeg mistet to ganger på rappen siden mars. Jeg har vært gravid nesten konstant siden februar uten å få noe igjen for det. Denne gangen trodde jeg det skulle gå bra. To ganger på rad - hvordan kan jeg vite at det ikke vil skje igjen og igjen? Hvordan skal jeg samle nok mot til å ta den sjansen?

16 uker

Fra 16 uker og 0 dager til 16 uker og 6 dager av svangerskapet.

Vekt: 135
CRL: 11,5 cm
Full lengde: 16 cm

OM BARNET
Fosteret er i begynnelsen av denne uken 14 uker gammelt. Den loddrette furen over overleppen kommer på plass denne uken. Beina tar igjen armene i utvikling, og vil fra nå av være lengre. De livlige bevegelsene blir stadig bedre koordinert.
Fosteret svelger fostervann og tisser et ut igjen i fostervannet. Noen av avfallsstoffene begynner å samles i tarmen.
Er det ikke utrolig at fosteret allerede kan suge, svelge, tisse, gjøre pusteøvelser og bevege seg bevisst?

TIL MOR
Gi meg et tegn, lille venn!
Er du heldig er det mulighet for at din lille sommerfugl vil slå litt med vingene og fortelle deg hvor den er. Er dette ditt første barn kan det være for tidlig. Kanskje må du vente helt til uke 20 før du kjenner noe. Første gangen du merker noe, kan det være at det er så vagt at du ikke riktig fatter det. Noen forteller om en fornemmelse av en liten fiskehale som slår, mens andre sammenligner det med en luftboble som sprekker. Det er så spennende!
Sett av litt tid når du har lagt deg om kveldene, og ligg musestille. Du må konsentrere deg for å kjenne noe. Og kanskje kjenner du det ikke likevel. Mens du ligger der og kjenner etter, kan du more deg over tanken på at din lille passasjer ligger og klapper i hendene!

Rundt denne tiden opplever noen kvinner at de får ordentlig vondt i lysken. Det kan skremme mange. Noen tror det er noe galt siden smerten kan være så intens, nesten krampelignende den lille stunden den varer, men det er en forklaring på det meste som skjer. Til og med på dette. Årsaken er at båndene (ligamentene) som holder livmoren på plass nå strekkes fordi livmoren vokser. Smertene kan komme hvis du reiser deg brått opp, hvis du snur deg raskt rundt i sengen, eller når du er ute og går. Heldigvis går smertene fort over. Det kan hjelpe å bøye kroppen litt fremover når du kjenner smertene. Dette følger deg ikke gjennom hele svangerskapet.

Er du blant de som plages med hard mage (også hormonbetinget) er det viktig med fiberrik kost, rikelig med drikke og mosjon. Drikker du vann slipper du unødige kalorier. Vann renser dessuten kroppen din for avfallsstoffer. Et godt råd kan være: "Gå ikke forbi en kran uten at du stopper for å drikke." Visste du forresten at kroppen din nå bruker lengre tid på å fordøye maten du spiser. Magesekken tømmes i løpet av 130 minutter mot tidligere ca. 50 minutter.


Formen:
Formen varierer fortsatt veldig. Jeg er ikke konstant kvalm lenger, og det er ikke fullt så intenst når den er tilstede. Men den ulmer stadig under overflaten. Jeg føler meg nesten mer og mer sliten, og hormonene raser. Bekkenet og ryggen har begynt å skrangle. Men det verste er hodepinen som jeg plages så mye av. Jeg hadde jo litt høyt blodtrykk da jeg var på kontroll for en måned siden, og jeg er livredd for at det fortsatt skal være høyt. Jeg har jo vært borti svangerskapsforgiftning før, og er livredd for at jeg begyner å utvikle noe sånt allerede nå. Det spørs om jeg må få sjekket trykket før vi reiser på ferie - men så er jeg jo livredd for at jeg skal få beskjed om at jeg ikke kan reise også. Får se det an litt til.

Ellers så er jeg nå relativt offentlig gravid ettersom nyheten slipper. Magen vokser, men jeg føler fortsatt for det meste at det ser ut som om jeg har spist for mye. Begynner å haste om jeg skal få skikkelig babykul før jeg skal sprade rundt på stranden i syden. Tror fortsatt at jeg kjenner litt liv innimellom, men er fortsatt ikke 100% sikker. Venter fortsatt utålmodig på det første tegn som er umulig å ta feil av.

Selv om jeg tydeligvis får min del av plager i dette svangerskapet også, så nyter jeg å vite at det er et lite nurk i magen min. Er ydmyk over å få oppleve dette vidunderet igjen. Og gleder meg enormt til månedene som kommer!

Dagens mage "innpustet" tilstand og avslappet tilstand - den har visst vokst litt den siste uken:

Mage 15 uker

Synes nesten magen blir mindre jeg, og jeg føler at den har blitt mer "bollete" igjen. Mulig jeg rett og slett er mindre oppblåst. Livmoren går i alle fall helt opp til navelen nå.
Sammenligning 13 og 15 uker:

Og sånn går ukene..

Da var vi kommet til 15 uker allerede, og jeg er i den fasen der jeg egentlig ikke er helt sikker på om jeg er gravid i det hele tatt. Formen varierer fortsatt, men jeg har lengre og lengre gode perioder. Magen er fortsatt bare en liten bul, og folk lurer nok på om jeg har spist litt for mye i det siste.. Tror jeg har kjent litt bevegelse innimellom, men ikke noe nevneverdig de siste dagene. Får nesten litt angst av hele greiene. Godt det ikke er alt for lenge til ordinær ultralyd. Litt over en måned igjen Og innimellom der er det mammabesøk og sydentur!

Onsdag hadde vi 3 års bryllupsdag, og mannen overrasket meg med å be foreldrene passe ungene og ta meg med til den restauranten der vi hadde vår første "date". Kjempedeilig å få litt tid for seg selv for en gangs skyld.

Når det gjelder svigers så synes jeg fortsatt de virker veldig avmålte, selv om mannen snakket med dem på mandag. Han fikk en slags forklaring, men jeg vet ikke jeg.. De trodde visst dette var bare noe vi hadde hoppet inn i, og at vi hadde blitt gravide igjen for å erstatte den vi mistet. Visste visst ikke at vi planla 3 barn, selv om mannen trodde han hadde nevnt det for dem en gang. Men ærlig talt, om jeg hadde blitt gravid ved et uhell er jeg da ikke så dum at jeg hadde blitt gravid igjen 3 uker etterpå. Mye jeg kunne ha sagt og skrevet, men jeg må bare skyve det unna. Svigermor var i alle fall kjapt ute og fortalte nyheten til en tante av mannen på mandag kveld..

Ellers så har vi nå faktisk første fadder i boks. Var på besøk hos en veldig god venn av oss i går, og da fortalte mannen det til ham og spurte samtidig om han ville være fadder på denne akkurat som han er på datteren vår. Og det ville han heldigvis gjerne. Litt rart å tenke på dåp og sånt allerede, men.. Hihi.

15 uker

Fra 15 uker og 0 dager til 15 uker og 6 dager av svangerskapet.
Vekt: 100 g
CRL: 10 cm
Full lengde: 12 cm

OM BARNET
Fosteret er i begynnelsen av denne uken 13 uker gammelt. Kroppen vokser i kjempefart. Beina blir lengre samtidig som skjelettet hardner. Musklene blir også sterkere slik at du snart vil kunne kjenne de livlige bevegelsene.
Denne uken når ørene nesten sin endelige plassering på hodet og er tydelig synlige. Øynene har vært rettet fremover og plassert i flere uker allerede. Nå ser den lille ut som en miniatyr-menneskebaby. Men huden er nesten gjennomsiktig, så alle blodårene skinner gjennom. Små dunhår kalt lanugo formes og vil dekke hele kroppen frem mot fødselen.

TIL MOR
Det kan komme mye ut av et godt måltid!
Mat er ikke bare næringsstoffer, men også en viktig kilde til daglig nytelse og sanselige opplevelser. Nå som du føler at du vender tilbake til "den gamle jenta" (hvis du noen gang blir den gamle jenta da), kan det være lurt å se på hva du faktisk spiser i løpet av en dag.
Dessverre er det ofte liten tid i hverdagen til å tilberede mat av friske råstoffer. Men, det er det dere trenger nå. Som du sikkert vet, har ferske råvarer et helt annet næringsinnhold enn ferdigprodusert og halvfabrikert mat. Kanskje er dette tiden da dere for alvor går inn for å få til et kosthold som dere vil bli fornøyd med? Passasjeren om bord er prisgitt det som blir servert.
Ønsker du å prate litt med jordmor om hvilken type mat som inneholder de næringsstoffene du trenger mest av, vil hun være behjelpelig.
Opplever du at det blir liten tid til "den gode samtalen" mellom deg og partneren din, kan jo gode måltider være en flott anledning til å bruke tid på hverandre.

Sviger-update

Jeg skrev jo litt om situasjonen med svigers her om dagen. Nå har situasjonen dessverre tilspisset seg. Mannen har hele tiden sagt at dette er noe jeg bare innbiller meg, og i går skulle han "bevise" dette for meg. Istedet la han selv merke til hvor avvisende de var da han begynte å snakke om graviditeten og tredjemann. Håpte innerst inne at han hadde rett og at dette var bare i hodet mitt, så det var veldig, veldig trist å få det bekreftet sånn. Jeg kjenner nå at jeg sliter med å forholde meg til dem, og begge de to siste gangene vi har møtt dem har jeg blitt fysisk dårlig etterpå. Sånn skal det da ikke være!

Mannen mener fortsatt at de er bekymret for oss, men om de er det burde de kanskje være det i "stillhet". For sånn som det er nå så sårer de oss virkelig. Kanskje de burde tenke over det?
Mannen min nevnte også at svigerfar hadde blitt skuffet over at de ikke hadde fått vite noe før jeg var i ferd med å miste sist. Men det var det da ingen som gjorde! Planen var å fortelle alle nyheten til påske etter at vi hadde vært på UL og fått sett at alt var bra. Sånn gikk det jo ikke, men.. Det må da kunne gå an å ha noe for seg selv av og til!

Han mente også at de kanskje følte seg utenfor og følte at han ikke hadde fortalt dem nok, som å fortelle om ultralydene o.l. Og at de kanskje tror jeg deler mer med mine foreldre. Men det er da uansett naturlig å snakke mer om det med dem som virker interessert og som spør! Ikke vet jeg. Jeg kan bare ikke fatte og begripe at de plutselig oppfører seg sånn. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal orke å være sammen med dem i 14 dager når vi skal til syden. Mannen skulle ringe til moren i dag og spørre hva som foregår og om han har gjort noe galt, men jeg er redd det bare vil gjøre vondt verre. Det gjorde så vondt å se hvordan de avviste ham i går - det er tross alt foreldrene hans!

Innerst inne visste jeg at det kom til å bli sånn. Mangelen på medfølelse etter SA'en, de dårlige skjulte kommentarene om at to barn er nok. Bare fordi ingen andre i den nærmeste familien har fått mer enn to barn så må da vi kunne få lov å få de barna vi har lyst på. Da vi var på husjakt for 4 år siden så vi bevisst etter et hus med 4 soverom med tanke på at vi muligens ønsket oss tre barn. For oss har det lagt i kortene hele tiden. Hvorfor kan de ikke bare akseptere det og glede seg sammen med oss?

Magebilde 14 uker

Status

Blir dårlig med blogging på meg. Ungene har sommerferie og formen min er fortsatt dårlig, så tiden min foran PC'en blir stort sett brukt til å jobbe. En vanskelig kabal dette med å jobbe hjemmefra når ungene er hjemme hele tiden.

Vi har hatt mye fint vær, så vi prøver å være mye ute. Ungene er jo gjerne ute hele dagen om de får lov. Jeg derimot merker at jeg ikke tåler varmen like bra som før. Jeg som tidligere har bodd i et område der 40 grader om sommeren er helt normalt, og det uten problemer, blir nå nesten slått ut når gradestokken bikker 20 grader. Hallo? Hvordan skal dette gå når vi skal til syden i slutten av måneden?

I tillegg lurer jeg på om det er noe allergi på gang, nesen klør og er tett. Herlig! Kombiner det med kvalme og hodepine så blir det enda bedre! Begynner å bli litt sliten nå ja..
Men men. 14 uker i dag og nøyaktig et halvt år til termin! Forhåpentligvis får jeg noen gode dager før vi kommer dit. ;-)

Kjente muligens de første små livstegnene onsdag kveld. Lå litt på magen da vi gikk og la oss, og plutselig kjentes det ut som om noen stakk en pekefinger lett i magen min innenfra. En merkelig kjent følelse fra sist (da kjente jeg det i uke 15/16 tror jeg). "Pirkingen" var også akkurat der jeg nettopp hadde hørt at nurket lå, så det er slettes ikke umulig at det faktisk var det jeg kjente. Men helt sikker er jeg ikke enda. Men nå gleder jeg meg virkelig til det ikke er tvil om jeg kjenner bevegelser. Kommer nok snart!

Ellers så legger svigers en demper på gleden over tredjemann. Mannen min sier at jeg tar feil, men spesielt svigermor oppfører seg annerledes mot meg nå etter de fikk vite det enn før. Vi har alltid hatt et godt forhold, men nå føler jeg at hun er veldig avmålt. Er aldri noe snakk om at jeg er gravid, og hun spør aldri hvordan det går med meg (svigerfar har derimot spurt meg et par ganger). Vi traff dem på søndag, og da jeg såvidt nevnte noe om å ha tre barn så kom det bare en kommentar om hvor dyrt det ville bli å reise til syden heretter. OK? Og plutselig virker det som om hun "motsier" alt jeg sier. Forstår ingenting jeg. Men fra å trives sammen med dem så merker jeg at jeg nå helst vil unngå dem. Med de to andre så var svigermor veldig ivrig (kanskje ikke helt med en gang med snuppa i og med de kom så tett, men det tok ikke lang tid før hun gledet seg), nå virker det som om denne skal ties ihjel. Mannen mener de er redde for at det skal bli for mye for oss, og hun hadde visst spurt noe i retning av "klarer dere dette da?" eller noe sånt da han fortalte det til henne. Hva ventet hun? At det plutselig skulle slå oss at tre barn kanskje er litt mye og ta abort? Blir rett og slett litt provosert jeg. Vi er da voksne mennesker, og dette er faktisk et planlagt og veldig ønsket barn. Det er ikke et "uhell" eller bare noe vi hoppet inn i. Det er noe vi har snakket om og tenkt på de siste tre årene! Det er ganske så gjennomtenkt faktisk! Jeg burde nok ikke irritere meg over dette, men det plager meg. Selv om dette er tredjemann så er det da like fullt barnebarnet deres! Hva andre tenker og mener driter jeg i, men dette er liksom de som skal stå oss nærmest. Jeg merker hvor engasjert mine egne foreldre er, og det gleder meg veldig! Men så er det så innmari trist at mannens foreldre ikke engasjerer seg i det hele tatt. Annet enn at svigermor hadde blitt lei seg fordi vi ikke spurte om hun kunne passe ungene sist vi var på UL. Men det er da mye enklere å levere ungene hos parktantene som bor i nabolaget enn å dra inn til byen og så halvveis ut igjen fordi ungene skal være hos svigermor. Dessuten hjelper det ikke at hun siste gang vi trengte hjelp til å passe eldstemann da vi var på UL med snuppa ikke kunne fordi hun skulle vaske huset!!! Da spør vi faktisk dem som er litt mer velvillige. Svigers er supre besteforeldre, det er ikke det. Men det er ikke mye vi har bedt dem om å være barnevakt de siste 4 1/2 årene. Vi har bryllupsdag på onsdag og kunne egentlig gjerne tenkt oss en tur ut uten barn, men jeg kvier meg for å be dem passe ungene litt. Skal ikke være lett nei.

Nei, nå skal jeg slutte å øse ut frustreringer og ta med meg hormonene mine og ungene ut i sola og se hvor lenge jeg overlever.. ;-)

14 uker

Fra 14 uker og 0 dager til 14 uker og 6 dager av svangerskapet.

Vekt: 50 g
CRL: 8 cm
Full lengde: 10 cm

OM BARNET
Fosteret er i begynnelsen av denne uken 12 uker gammelt. Hodet er fremdeles stort i forhold til kroppen, men kan nå holdes oppe av hals og nakke. I kinnene vokser sugemusklene. Når de blir større, får ansiktet mer babyaktig utseende med lubne kinn. Fosteret begynner å produsere spytt.
Ansiktshår dannes og man kan begynne å ane hårmønsteret på hodet. Lungene utvikles og fosteret begynner å puste små mengder fostervann. Dette er svært viktig for at lungene skal utvikle seg riktig, og fosteret får viktig trening i noe det skal beherske ved fødselen. Fosteret svelger også fostervann og sugeevnen er bedre utviklet nå.
Hjertet pumper 28 liter blod hver dag. Det høres kanskje mye ut, men det nyfødte barnets hjerte pumper hele 350 liter i døgnet!
Milten begynner sin oppgave overvåket av leveren. Den vil fjerne gamle røde blodceller og produsere antistoffer. Fostervannet fornyes hver tredje time.
Armene har nesten nådd sine endelige proporsjoner, men beina er fremdeles relativt korte. Hendene, særlig tomlene, blir mer funksjonelle. Bevegelsene blir stadig mer kontrollerte og mykere, og fosteret kan bevege både hode, munn, lepper, armer, håndledd, hender, bein, føtter og tær! Noen kjenner allerede disse fjørlette bevegelsene, men som regel vil du ikke kunne kjenne dem på noen uker ennå.

TIL MOR
Spennende forandringer!
Når du kjenner hvordan brystene vokser, og ser hvordan brystknoppene og området rund dem blir mørkere, så husk at dette er viktige forberedelser. Fettlagrene økes, og det dannes nye melkeganger. Kroppen din forbereder seg. Den viser deg at den vet hva som skjer, og hva den til en hver tid skal gjøre. Den vet at barnet skal ernæres, ikke bare i svangerskapet, men også etter fødselen. Den er, som du selv ser, til å stole på!
Noen kvinner får en mørk stripe på magen, fødselsstripen fra navlen og ned. Kanskje merker du også at verden rundt deg har forandret seg? Plutselig ser du flere gravide enn du har lagt merke til før. Og kvinner med barnevogner dukker opp hvor enn du ferdes. Kanskje oppdager du din egen mor igjen? Livmoren som vokser forsøker å fortelle deg at alt er som det skal være. Kjenn hvor godt det føles å legge en hånd eller to på den. Kanskje kjenner du forandringer i din tankeverden også?