torsdag 26. september 2013

Milepæler

Tenk det, jeg har nådd to nye milepæler i dette svangerskapet!
I begynnelsen av september hadde jeg min første jordmortime på ABC. Ønsket om fødsel der har vært tilstede lenge, fra første svangerskap egentlig. Men først da jeg ble gravid i 2010 turte jeg å søke plass der. Og det har jeg fortsatt å gjøre i alle svangerskapene etterpå, bare for å måtte avlyse. Nå er jeg endelig "inne" i det aller helligste! Og det virker faktisk enda bedre enn jeg trodde der. Gleder meg allerede til neste jordmortime - da får barna lov å være med også! Og ikke minst gleder jeg meg til fødselen. Selvfølgelig kan ting komme i veien for fødsel der, alt skal jo helst være tipp topp, men drømmen er absolutt en vannfødsel på en av de tre fødestuene der.

Forrige uke opplevde jeg nok en milepæl da jeg (etter UL-termin) rundet 24 uker. Det er en bitteliten trygghet i at man nå vil gjøre det man kan for Mirakelet om noe skulle skje. Men jeg vil selvfølgelig ikke at noe skal skje på mange, mange uker enda. Ser helst at det blir 2014 før h*n kommer ut til oss!

Ellers er det fortsatt like uvirkelig at jeg er gravid. I morgen runder jeg 25 uker, magen vokser og Mirakelet turner rundt der inne. Jeg føler meg fortsatt så ufattelig heldig, til tross for alle plager som følger med. De er så verdt det! Dårlige dager blir bra med en gang jeg kjenner bevegelsene der innefra.

Nå har jeg for alvor begynt å lure på hvem som skjuler seg der inne. Er det en lillebror eller lillesøster? Hvordan ser h*n ut? Hvordan vil h*n være? En del av meg er utålmodig etter å møte Mirakelet, holde, kjenne, snuse.. En annen del vil bare nyte disse magiske ukene og månedene med det lille livet i magen. Dette blir tross alt min siste graviditet.
Men det er også den tyngste, både fysisk og psykisk. Ganske naturlig kanskje. Med Poden og Snuppa følte jeg alltid at de var tryggest på innsiden, ikke ute i den store, skumle verden. Nå føler jeg ofte at kroppen min er en trussel mot barnet, at h*n er tryggere på utsiden. Vi vet jo ikke hva som har skjedd alle de gangene jeg har mistet. Mest sannsynlig så har det nok vært noe galt med fostrene, men tenk om det er kroppen min som er synderen..
Tankene ligger alltid og lurer, selv om jeg har kommet mye lenger på vei nå enn før. På mange måter er det nesten verre. Tanken på å miste Mirakelet nå, etter så lang tid i magen, er uutholdelig.
Men det skal selvfølgelig ikke skje! Denne gangen skal det gå bra!

Ikke så rart jeg føler meg stor, kanskje?