tirsdag 13. august 2013

Ordinær ultralyd

Dagene flyr avgårde, og nå er det allerede en uke siden vi var på ordinær ultralyd.
I dagene før var Mirakelet roligere enn tidligere, så da tirsdagsmorgenen kom var jeg kvalm av nervøsitet. Tenk om man kunne være en av dem som bare gleder seg til sånne ting. Kan ikke huske at jeg var nervøs, ja livredd, på denne måten med Poden og Snuppa. Tenkte vel ikke særlig over alt som kunne gå galt. Nå var katastrofetankene på høygir.

Og etter alle de avlyste ordinære ultralydene så var det uvirkelig å faktisk skulle ned trappene til svangerskapspoliklinikken, en aldri så liten milepæl faktisk.
Selv om jeg har vært der mange ganger før, så begynner det å bli noen år siden, så det føltes mer som første gangen. Var usikker på hvor jeg skulle og hele pakka, men kjente meg da igjen til slutt.
Vi slapp heldigvis å vente så lenge, kom kjapt inn til en hyggelig og forståelsesfull, svensk vikarjordmor. Og med en gang hun slo på skjermen så vi i alle fall at der var liv. Lettelse nr. 1!
Så mye liv var det at det var vanskelig å få målt alt, Mirakelet skled stadig unna. Egentlig greit nok, for da tok undersøkelsen lenger tid. Jordmoren prøvde også som en helt å få tatt gode bilder som vi kunne ta med hjem, men der var det absolutt ingen samarbeidsvilje. Men, så lenge alt så helt perfekt ut så var det helt OK. Bilder blir det vel nok av etterhvert alikevel..
Så all nervøsiteten og katastrofetankene var bortkastet energi, det eneste "negative" som skjedde var at termin ble satt tilbake en uke. Har nå faktisk akkurat samme termindato som med Poden, ganske utrolig!

Lettelsen var enorm da vi gikk derfra, og jeg svevde egentlig gjennom hele dagen. Tenk så heldige vi er! For en lykke! Endelig turte jeg å gå innom H&M og kjøpe noen bittesmå babyplagg. Nøytrale sådanne, siden vi ikke har lyst å vite kjønn før fødselen. Og i ettertid har jeg til og med våget meg inn på Babyshop - et stort skritt for meg!

Forrige tirsdag forsvant altså stort sett i en lykkerus. Jeg hadde klump i halsen hele dagen og var totalt utladet da dagen var over. Endelig fikk vi også fortelle vordende storesøsken om Mirakelet. Endelig kunne jeg gi dem bøkene som jeg kjøpte til dem for 3 år siden, og som jeg heldigvis aldri rakk å gi dem før vi mistet Une. Nå fikk de overlevert hver sin bok om å ha baby i magen, med ultralydbilder av deres helt egen lillebrøster på innsiden. Tok en liten stund før de koblet det opp mot min mage, og da det gikk opp for dem hva vi prøvde å fortelle trodde de knapt nok på oss. "Er det virkelig sant?"
Så brøt jubelen løs. Spesielt Snuppa var og er helt på tuppa. Reaksjonen var å hoppe opp og ned og juble "Jeg skal bli storesøster! Jeg skal bli storesøster!" Dette gjentas fortsatt daglig.. Endelig! Dette har hun ventet på! Begge to er veldig opptatt av det som skal skje og av babyen i magen, og det blir mye magekos. Som jeg har gledet meg til å dele dette med dem!

Og de deler det selvfølgelig med Gud og hvermann.. Treffer de noen de ikke har snakket med på en stund så er dette det første de forteller, nesten før de sier hei. Så ryktet sprer seg som ild i tørt gress. Nesten litt ubehagelig. Jeg har blitt så vant til å skjule graviditeten at det er skummelt å høre dem fortelle det. Like skummelt å bekrefte når jeg får spørsmål om det stemmer. Føler meg plutselig veldig sårbar, og kunne egentlig godt skjult dette til januar. Men det blir vel heller vanskelig..
Men det er rart. Jeg har ønsket dette så lenge. Nå skjer det. Og jeg vil helst bare holde det for meg selv. Kanskje mest pga. frykten for at det alikevel skal gå galt. Fallhøyden nå er mye større enn før.
Jeg vet at jeg burde nyte dette. Og det gjør jeg også, for all del. Men frykten er der alikevel. Jeg vet at selv om man har kommet halvveis, ja, uansett hvor langt man har kommet, så er det ingen selvfølge at det går bra. Mest sannsynlig så gjør det nok det, men jeg vet hvor fort lynet kan slå ned. Hvor brutalt livet kan være.

Vi er snart halvveis til målet. Jeg begynner så smått å planlegge innkjøp og permisjon. Jeg tør å drømme litt mer om hvordan det nye livet vil bli. Men panikken er ikke så langt unna om Mirakelet har en rolig dag. Og gleden og undringen er like stor hver gang jeg kjenner hvor mye styrke det kan være i bittesmå føtter.♥