BT var ikke noe særlig sterkere i dag enn i går, litt bekymret over det, men skal prøve å ikke henge meg så veldig mye opp i det foreløpig.
Tok en EL-test for moro skyld:
Dette er nok starten på noen veldig slitsomme uker for min del. Kjenner at jeg ikke klarer å glede meg alt for mye over dette enda. Var annerledes før.. Et svangerskap er jo alltid litt nervepirrende i begynnelsen, men nå som jeg har opplevd å miste så er det ekstra ille. Tenker jo litt på at det kanskje er for tidlig etter SA'en og at kroppen min ikke klarer dette, men det var jo dette jeg ville. Og jeg får bare tenke at om kroppen ikke hadde vært klar så hadde jeg vel ikke blitt gravid i det hele tatt. Og det har jeg jo tydeligvis blitt!
Hadde nok en gang magesmerter i går kveld og i natt, nå murrer det godt nedi der. Føles ofte som det er verst på venstre side, og jeg er veldig redd for at det skal ha festet seg på feil sted i og med jeg begynte å få vondt i magen rett etter EL og at testene var tidlig positive. Kunne sikkert ha fått en svaaak strek eller i alle fall skygge allerede på 8 DPO. Gynekologen min ville jo ha meg inn i uke 6 neste gang jeg ble gravid, nå vurderer jeg å tigge meg til en UL i uke 5 bare for å se om det sitter på rett plass. Ja, om jeg kommer så langt da.. Har fortsatt en følelse av at mensen vil komme når den skal senere i uken. :noia:
Uansett skal jeg innvie den mulig kommende far i hemmeligheten i dag. Han sover ut etter nattevakt nå, men når han våkner skal han få dette:
Gleder meg til å for en gangs skyld fortelle ham det på en litt mer koselig måte.
Første gangen, for nesten nøyaktig 5 år siden (29.04 faktisk), kom graviditeten helt ut av det blå. Jeg testet positivt på morgenen og ante ikke hvordan jeg skulle fortelle ham det. Vi hadde bare kjent hverandre i et år, vært sammen i 8 måneder og bodd sammen i 4 måneder. Barn var noe som lå langt frem i tid, så jeg var veldig redd for reaksjonen hans. Ja, veldig redd generelt. Mener å huske at jeg flere ganger i de dagene klaget over at livet mitt var over.. Så feil kan man ta! Jeg var i alle fall vedlig utenfor den kvelden, og han merket selvfølgelig det. På et tidspunkt spurte han meg på spøk om jeg skulle ha mensen eller noe. Da knakk jeg sammen, stotret frem at "jeg tror ikke jeg får mensen.." og begynte å stortute. Gjorde mye av det i dagene derpå, mens mannen ganske fort gledet seg over nyheten siden han alltid har ønsket seg barn. Jeg har alltid visst at han ville bli verdens beste pappa, og det er han!
Andre gangen jeg testet positivt var Nyttårsgutten 9 måneder. Vi hadde faktisk snakket om å få to tette, men slo det fra oss og planla bryllup sommeren etter. Vi hadde nettopp kjøpt ringer og booket kirke, lokale og bryllupssuite da vi for en gangs skyld var litt uforsiktige. Syklusen min var ikke regelmessig enda etter fødselen, og med en liten, aktiv gutt så hadde vi ikke akkurat så mye overskudd til sengekos heller. Jeg hadde akkurat begynt å bruke Babycomp, og en dag eller to etter vi hadde vært uforsiktig registrerte den for første gang EL. Vi visste jo at Babycomp ikke var safe, så vi hadde hele tiden holdningen "skjer det så skjer det", men da jeg så at muligheten var til stede for at det faktisk hadde skjedd, så ble jeg litt nervøs. Mannen min hadde hele tiden på følelsen at det hadde blitt full klaff, allerede samme dagen som det skjedde kom han til meg og sa at det der ble det barn av. Etter en ukes tid kom symptomene, men jeg var i skikkelig denial. Først et par dager over IKM turte jeg å ta en test, og resultatet var ganske klart og egentlig ikke overraskende. Alikevel skremte det vettet av meg. Jeg tok bilde av testen og sendte den på MMS til mannen som var på jobb med teksten "Hjelp!" Fikk som svar "Hva betyr det" og skrev tilbake "Hva tror du? Hva gjør vi nå???" Da han ringte meg bare gråt jeg. Ikke den ultimate start på et svangerskap, selv om jeg fort gledet meg over det. Og sommeren etter ble det både bryllup og barnedåp!
Nå har vi altså for første gang planlagt et svangerskap. Sist var han med på hele testingen, nå er han altså (såvidt jeg vet) fortsatt lykkelig uvitende. Er spent på reaksjonen hans,men tipper han vil være litt avmålt akkurat som meg siden han også nå vet at en positiv test ikke er en garanti for at det går bra.
Før jeg ble gravid sist, så tenkte jeg faktisk på at vi kanskje skulle ta en prøvepause denne måneden. I år skal nemlig julen egentlig feires hos min familie, men med eventuell termin 2. januar sier det seg selv at jeg ikke kan reise 60 mil for å feire jul. Går dette bra får vi heller feire jul hjemme hos oss selv. Men det er langt opp og frem enda.. Men tenk så moro om vi faktisk skal få oppleve nok et nyttårsbarn (eller deromkring) - 5 år etter førstemann!
Fikk verdens nydligste MMS fra en venninne som fikk nummer tre for en måned siden i går kveld. En liten gutt som lå og sov på brystet til mamma'n sin. Ble helt varm i hjertet og fikk nesten tårer i øynene over hvor nydelig det var. Håper virkelig å få oppleve det igjen selv om noen måneder.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar